I vini del Giro d’Italia 2012

Da er vi igjen kla­re for tre uker hvor rosa ikke bare er sym­bol på det søte og kvin­ne­li­ge. Den som synes det er grunn til å reflek­te­re over rosa og far­ge kan se NRK-pro­gram­met Najo­nal­gal­le­ri­et fra 23. april i år, hvor rosa var et hoved­tema. Men jeg synes det var litt svakt at Giro d’Italia ikke var med som et rosa inn­slag i pro­gram­met.

De vik­tigs­te far­ge­ne vi skal bry oss om er rødt og hvitt/gult/grønt slik vi møter dem i ita­li­ensk vin. Kan­skje blir det litt rosa som i rosé­vin også — egent­lig bur­de rosé være vinen til Giro d’Italia. Skjønt det blir ikke bare ita­li­ensk vin. I år har man fun­net det for godt å star­te Giro d’Italia i Dan­mark. Så til de tre førs­te etap­pe­ne blir det dansk øl, ikke ita­li­ensk vin. Men om vi nå skal inn­le­de med litt gene­relt om ita­li­ensk vin, så blir det bare en revi­dert utga­ve av fjor­årets inn­led­ning. Vi har sik­kert ikke vondt av litt repe­ti­sjon.

I fjor skul­le syk­lis­te­ne omtrent så langt syd man kan kom­me i Ita­lia — helt til Sici­lia. I år star­ter de i nord — så langt nord som i Dan­mark. Men de skal ikke så langt syd. De skal bare ned til “anke­len” —  litt syd for Napo­li, før de set­ter kur­sen mot nord.

Ita­lia er et mang­fol­dig og rote­te vin­land. Det er anta­ge­lig­vis det vans­ke­ligs­te, mest spen­nen­de og mest frust­re­ren­de vin­land man kan gi seg i kast med. I boken “Vinens ver­den” (6. utg) inn­le­der Hugh John­sons og Jan­cis Robin­son kapit­te­let om Ita­lia på den­ne måten:

Det geni­a­le ved Frank­ri­ke er ikke bare god smak, men også god orden. God smak fin­nes også i Ita­lia, men orden kom­mer langt nede på prio­ri­te­rings­lis­ten. Langt neden­for krea­ti­vi­tet. Ikke noe vin­pro­du­se­ren­de land har stør­re bred­de i vin­sti­ler, loka­le klima­for­skjel­ler og ikke minst loka­le drue­sor­ter. Noe Ita­lia vet å utnyt­te for fullt. Frank­ri­ke er fort­satt nr . 1 for fine viner, men Ita­lia har en like for­nem, om en tid­vis høyst irri­te­ren­de, vinøs per­son­lig­het. Topp­vi­ne­ne har en helt spe­si­ell liv­lig­het og stil, men som i and­re sto­re euro­pe­is­ke pro­du­sent­land rom­mer bunn­sjik­tet alt­for mye kje­de­lig vin fra alt­for pro­duk­ti­ve vin­stok­ker. Slik vin blir det imid­ler­tid raskt mind­re av, og det har skjedd en impo­ne­ren­de kva­li­tets­for­bed­ring for vine­ne i mel­lom­sjik­tet, ikke minst de hvi­te.”

For meg var fjor­årets giro en lære­rik opp­le­vel­se. Jeg star­tet dis­se vinse­rie­ne med å føl­ge Tour de Fran­ce i 2010, og det ble litt for fris­ten­de å se nær­me­re på Ita­lia også. Det var mye jeg ikke viss­te om Ita­lia og ita­li­ensk vin, og det er nok fort­satt vel­dig mye jeg ikke vet. Det er vel­dig mye jeg ikke vet om Frank­ri­ke også, men jeg kjen­ner tross alt Frank­ri­ke bed­re enn Ita­lia. Vi har en lei­lig­het i Frank­ri­ke og jeg er i Frank­ri­ke 5–6 gan­ger i året. Jeg er langt sjeld­ne­re i Ita­lia — det er en del år siden sist jeg var der (dess­ver­re). Jeg leser fransk, men ikke ita­li­ensk. Jeg har der­for langt bed­re til­gang til infor­ma­sjon om Frank­ri­ke enn om Ita­lia. Det er mye å lære, og det er det som gjø­re det så mor­somt. Man blir ald­ri utlært på det­te områ­det — hel­dig­vis.

Vin­ver­den er domi­nert av Frank­ri­ke. At Frank­ri­ke igjen er det lan­det som pro­du­se­rer mest vin er ikke så vik­tig. Men Frank­ri­ke er refe­ran­sen som vin­ver­den måles mot, og franko­file viner domi­ne­rer langt uten­for Frank­ri­ke. Vi kan få viner laget på Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot, Syrah, Pinot Noir, Char­don­nay, m.fl. fra man­ge land. Det­te er dru­er som alle mode­rat vin­in­ter­es­ser­te kjen­ner, og de er alle opp­rin­ne­lig frans­ke. De litt mer inter­es­ser­te kjen­ner kan­skje også de ita­li­ens­ke dru­ene Neb­bio­lo, Bar­be­ra og San­giove­se. Men hvem har hørt om Cor­vi­na, Cor­vi­none, Ron­di­nel­la eller Moli­na­ra? Alle som er såpass inter­es­sert i ita­li­ensk vin at de gid­der å lese noe slikt som det­te, har smakt dem. For det er av dis­se dru­ene man lager Val­po­li­cel­la, med vari­an­te­ne Ripas­so og Ama­ro­ne. Vi fin­ner dru­er som er ukjen­te for de fles­te i Frank­ri­ke også, men i Ita­lia vrim­ler det av dru­er som i liten grad dyr­kes uten­for sin region. En del av dis­se gir ikke vel­dig inter­es­sant vin, det er så. Men det er også dru­er som for meg var helt ukjen­te som gir spen­nen­de viner jeg ikke ante at eksis­ter­te før jeg begyn­te å drik­ke meg etter syk­lis­te­ne i Giro d’Italia. Ita­li­ensk vin er mye mer en Soave, Val­po­li­cel­la og Chi­an­ti!

Jeg liker å star­te med geo­gra­fi­en og topo­gra­fi­en i et land. Vi mis­ter per­spek­ti­vet når vi ser et land på avstand, og jeg er nep­pe den enes­te som har en tendens til å tro at ver­den er mye fla­te­re enn den er uten­for noen kjen­te fjell­om­rå­der. Jeg blir sta­dig min­net om at mitt bil­de av ver­den alt for ofte er pre­get av for­dom­mer og kli­sje­er.

Ita­lia er langt. De nord­ligs­te vin­om­rå­de­ne er på omtrent sam­me bredde­grad som Bor­deaux. I syd er vi like langt syd som Nord-Afri­ka. Snur vi oss rundt og ser nord­over fra Tori­no eller Mila­no, blir det omtrent like langt til Køben­havn som til de syd­li­ge deler av Sici­lia. Vi vet at det er bety­de­li­ge kli­ma­tis­ke for­skjel­ler mel­lom Købe­havn og områ­der som Bor­deaux og Pie­mon­te. Da bør det ikke være vel­dig over­ras­ken­de at det også er gans­ke sto­re for­skjel­ler mel­lom Pie­mon­te og Vene­to i nord, til Cala­b­ri og Sici­lia i syd.

Topo­gra­fi sier en del om et land­om­rå­des natur­li­ge for­ut­set­nin­ger for bl.a. vin­dyr­king. Gren­ser mel­lom sta­ter flyt­ter seg etter kri­ger og and­re begi­ven­he­ter, og kan noen gan­ger frem­stå som gans­ke til­fel­di­ge der de er i dag (skjønt Ita­lia har en gans­ke natur­lig gren­se). Men fjel­le­ne, dale­ne og elve­ne består — i alle fall må man ha et langt tids­per­spek­tiv for å se end­rin­ger. Det­te satel­litt­bil­det, som viser snø i fjel­le­ne, får godt fram topo­gra­fi­en. Bil­det er fra NASA, og det kan las­tes ned i nor­mal, stor og kjempe­stor utga­ve.

I nord er “stø­ve­len” pyn­tet med Alpe­ne, som dan­ner gren­sen mot Frank­ri­ke, Sveits, Øster­rike og Slo­ve­nia. Langs stø­ve­len går Apen­ni­ne­ne. Apen­ni­ne­ne for­bin­des med Alpe­ne i nord-vest, ved de Liguris­ke alper.  Man kun­ne kalt det en rygg­rad. Men hol­der vi oss i støvle­meta­fo­ren er det kan­skje bed­re å kal­le dem for kna­ppe­rad eller glide­lås. Uan­sett deler det lan­det på langs. I nord lig­ger Po-slet­ten mel­lom Alpe­ne og Apen­ni­ene.

Man kan spe­ku­le­re ut fra topo­gra­fi­en — og jeg under­stre­ker at det­te kun er spe­ku­la­sjo­ner fra min side. Alpe­ne beskyt­ter Ita­lia slik at lan­det stort sett lig­ger i le for kal­de vin­der fra nord. Fjell­om­rå­de­ne opp mot Alpe­ne er i stor grad syd­vendt, og får mye sol. Områ­de­ne syd-vest for Apen­ni­ne­ne får sol, men kan­skje også en del vind fra Mid­del­ha­vet (selv om mid­del­havs­vin­der som regel er gans­ke var­me og tør­re). På den and­re siden av Apen­ni­ne­ne, mot nord-øst, får man mind­re sol, men anta­ge­lig­vis er områ­de­ne mer beskyt­tet mot vær. I var­me land fin­ner vi ofte den bes­te vinen oppe i høy­den. I lav­lan­det blir det for varmt. Sær­lig natte­tem­pe­ra­tu­ren er lave­re i høy­den, noe som kan ha stor betyd­ning for vinens kva­li­tet.

Det­te bør gi sto­re varia­sjo­ner både i kli­ma og grunn­for­hold — noe som plei­er å ha stor betyd­ning for vinen. Men ut fra topo­gra­fi­en er det ikke over­ras­ken­de at “kne­skå­len” nord-vest mot Alpe­ne (Pie­mon­te), “kne­ha­sen” nord-øst mot Alpe­ne (Vene­to) og “foran på tykk­leg­gen” (Tosca­na) er de vik­tigs­te vin­om­rå­de­ne.

Po-slet­ten er beskyt­tet også mot vest. Den bør ha et mildt kli­ma, som sta­bi­li­se­res av elven. Slette­land plei­er ikke være vin­mark. Der dyr­ker man hel­ler and­re veks­ter. Vi må gjer­ne heg­ne om vinen. Men på de bes­te dyr­kings­om­rå­de­ne har man gjer­ne valgt å dyr­ke korn, grøn­sa­ker og annet som betyr mer for kost­hol­det. Og det er like greit. Den bes­te vinen kom­mer stort sett fra gans­ke kar­ri­ge områ­der hvor det ikke er mulig å dyr­ke så mye annet. Det­te kar­tet viser de vik­tigs­te, men ikke alle vin­om­rå­de­ne.

Men det­te kar­tet gir et alt for enkelt og ryd­dig bil­de av Ita­lias vin­om­rå­der. Det­te kar­tet får bed­re fram mang­fol­det:

Ita­lia ble ikke sam­let til en stat før i 1861. I fjor fei­ret Ita­lia sitt 150-års­ju­bi­le­um. Før det­te var det en rek­ke små­sta­ter. Fort­satt er der sto­re regio­na­le for­skjel­ler, med sterk regio­nal iden­ti­tet. Vi kjen­ner det fra ita­li­ensk poli­tikk, hvor par­ti­et Lega nord øns­ker å løs­rive det rike nord fra det fat­ti­ge sør. I Nord-Ialia er det man­ge som kal­ler Ita­lia syd for Napo­li (eller kan­skje går gren­sen ved Roma) for “Afri­ka”. Det sies at den ster­ke fot­ball­pa­trio­tis­men i Ita­lia er et utslag av at de gam­le små­sta­te­ne utkjem­per sine kri­ger på nytt på fot­ball­ba­ne­ne hver helg. Lokal­pa­trio­tis­me er sterk — på godt og vondt. Man tar vare på tra­di­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis med et reflek­sjons­nivå ut over at det er slik man all­tid har gjort. Og lokal­pa­trio­tis­men kan lett gi uvil­je til å lære av and­res erfa­ring.

I vin­sam­men­heng til­si­er det sto­re kul­tu­rel­le for­skjel­ler, i til­legg til de geo­gra­fis­ke. Det­te til­si­er en svært så variert vin­pro­duk­sjon.

Ita­lia er det land i ver­den hvor det pro­du­se­res nest-mest vin. Det lå len­ge på topp, men vin­pro­duk­sjo­nen har sun­ket såpass mye at Frank­ri­ke nå leder den konkurransen.Vinkonsumet har sun­ket kraf­tig, som i de fles­te land hvor vin tid­li­ge­re var en selv­føl­ge­lig del av det dag­li­ge kost­hol­det. I 1975 drakk ita­lie­ner­ne i gjen­nom­snitt 104 liter vin pr år, mens det i 2005 var sun­ket til 45,7 liter pr år. Men det er ingen grunn til å bekla­ge redu­sert volum når kva­li­te­ten har økt vel­dig mye i den sam­me peri­oden. Ita­li­ensk vin blir sta­dig mer popu­lær, også i Nor­ge. I 2000 had­de den en mar­keds­an­del på 16,2%, i 2009 var den ste­get til 24,9%.

Ingen bør vel bli over­ras­ket over at det også er et sær­de­les mang­fol­dig og vel­dig uover­sikt­lig vin­land. Det bru­kes visst­nok 2.000 uli­ke drue­ty­per i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Men ingen vet sik­kert. Ca 400 dru­er er offi­si­elt god­kjent — det er mer enn nok for en som prø­ver å ori­en­te­re seg i  lan­dets viner. Vinen er klas­si­fi­sert i fire nivå­er, og klas­si­fi­se­rin­gen er kort beskre­vet her. Men Ita­lia er også lan­det som viser at vink­las­si­fi­se­ring er et tve­eg­get sverd. Den kan frem­me kva­li­tet, men også hem­me utvik­lin­gen. Noen av de dyres­te ita­li­ens­ke vine­ne er uklas­si­fi­ser­te eller lavt klas­si­fi­ser­te, for­di ram­me­ne innen­for klas­si­fi­ka­sjo­ne­ne kan bli for tran­ge.

Frank­ri­ke er mer enn dob­belt så stort som Ita­lia, mens det alt­så pro­du­se­res nes­ten like mye vin i Ita­lia. Sagt på en annen måte så er en stør­re andel av Ita­lias are­al vin­mark. Mens det er i Frank­ri­ke er sto­re områ­der hvor det i prak­sis ikke dyr­kes vin, dyr­kes vin omtrent over alt i Ita­lia. Syk­lis­te­ne vil der­for ald­ri være langt fra en vin­mark.

Ita­lia har en vin­his­to­rie hvor man først i de sene­re år vir­ke­lig har sat­set på kva­li­tet. Tid­li­ge­re var det kvan­ti­tet som gjaldt, om man pro­du­ser­te uhor­ve­li­ge meng­der like­gyl­dig kon­sum­vin. Dru­er lot seg dyr­ke der det var vans­ke­lig å dyr­ke noe annet. De utgjor­de et vik­tig til­skudd til kost­hol­det, og vin­pro­duk­sjon var en meto­de for å kon­ser­ve­re drue­saf­ten. Fort­satt pro­du­se­res det her, som i alle and­re vin­pro­du­se­ren­de land, mye uin­ter­es­sant vin. Men den vil ikke vi bry oss om. Vi må bare kon­sta­te­re at Ita­lias his­to­rie som pro­du­sent av kva­li­tetsvin i noe omfang ikke er lang.

Som vin­pro­du­sent har Ita­lia en moder­ne his­to­rie som er nok­så paral­lell med and­re områ­der som noe mot­vil­lig har gått fra kvan­ti­tet til kva­li­tet, som Lan­gue­doc-Rous­sil­lon i Frank­ri­ke. Noen pio­ne­rer går dras­tisk til verks, gjer­ne med å intro­du­se­re frem­me­de kva­li­tets­dru­er som Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot og Char­don­nay. De kla­rer å vise at de kan pro­du­se­re kva­li­tet, og at de også kan hev­de seg mot topp­vi­ner fra Bor­deaux. Men egent­lig er det ikke så inter­es­sant å pro­du­se­re Bor­deaux-kopi­er, selv om resul­ta­tet kan være utmer­ket. Det blir litt som japans­ke biler: De vir­ker, kva­li­te­ten er god, det er ikke mye feil på dem og de gir god valu­ta for pen­ge­ne. Men de har ingen egen stil, iden­ti­tet og per­son­lig­het. Sagt på en annen måte: De blir litt kje­de­li­ge.

Det nes­te sta­di­um i utvik­lin­gen er at noen ven­der til­ba­ke til egne røt­ter, og sat­ser på kva­li­tet basert på egne tra­di­sjo­ner og tra­di­sjo­nel­le dru­er. Da begyn­ner det å bli spen­nen­de, selv om man kan­skje beve­ger seg bort fra et mote­pre­get main­stre­am-mar­ked.

Hugh John­son skri­ver i inn­led­nin­gen til avsnit­tet om Ita­lia i 3. utg av “Vinens ver­den”, som er fra 1985 (norsk utga­ve i 1986):

I førs­te utga­ve av det­te atlas beskrev jeg ita­lie­ner­nes urgam­le like­gyl­dig­het med sin vin­kul­tur som både til­ta­len­de og for­tvi­len­de, største­de­len av lan­dets enor­me vin­pro­duk­sjon, med sine gle­der og skuf­fel­ser, kun­ne dri­ve en skik­ke­lig vin­hand­ler til flas­ken.

Det er skjedd sto­re for­and­rin­ger siden den gang. Ita­lie­ner­ne er ikke len­ger non­sjalan­te med vinen, ihvert­fall ikke når det gjel­der pro­duk­sjon og mar­keds­fø­ring. (Måten å drik­ke den på, er en annen sak.) Men frem­de­les er det sider ved ita­li­ensk vin som man må mobi­li­se­re både god­vil­je og tål­mo­dig­het for å for­stå.”

I Ita­lia pro­du­se­res først og fremst rødvin. Det er et lite para­doks at i var­me områ­der, der man gjer­ne kun­ne ha øns­ket seg en syre­frisk hvit­vin, der er det rødvi­nen som domi­ne­rer. Det er vans­ke­lig å pro­du­se­re god hvit­vin i varmt kli­ma, så den bes­te hvit­vi­nen kom­mer gjer­ne fra områ­der hvor det er litt kjø­li­ge­re — og hvor rødvin der­for ofte vil pas­se bed­re. Men det fin­nes også god ita­li­ensk hvit­vin, og vi skal pluk­ke den med oss når vi kom­mer inn­om noen av dens ste­der.

En til­bake­ven­den­de frust­ra­sjon når man skal utfors­ke viner er man­gel­full infor­ma­sjon fra Vin­mono­po­let. Selv om de har blitt noe bed­re, er vinen bare sor­tert i gans­ke sto­re og gro­ve kate­go­ri­er. Vi får regio­ner, men ikke de uli­ke vin­om­rå­de­ne. Sist jeg sjek­ket lis­te­ne hva de har av rødvin fra Pie­mon­te fikk jeg 676 viner.

Det er flott at Vin­mono­po­let har et stort utvalg. Vin­mono­po­let er nå kan­skje ver­dens bes­te vin­hand­ler. Det har et stør­re vare­ut­valg enn noen and­re, de har man­ge spen­nen­de topp­vi­ner i sine spe­sial­bu­tik­ker for de som har nok inter­es­se og pen­ger til å kjø­pe dem, og de har god til­gjen­ge­lig over hele lan­det. Men det er frus­te­ren­de når man f.eks. i Pie­mon­te ikke kan vel­ge vin fra bestem­te DOC, DOCG eller IGT områ­der. Hol­der vi oss i Pie­mon­te vil man­ge viner ha navn som Barolo, Bar­ba­res­co, Bar­be­ra d’Alba, osv. De kan man søke etter.  Hvis områ­de, drue eller annet står i beskri­vel­sen kan vi også søke. Men vi får da ofte mer enn vi vil ha, and­re gan­ger kan vi ikke være sik­re på at vi vir­ke­lig fikk med alt. Å bla seg gjen­nom 676 viner for å se hva de måt­te ha fra et under­om­rå­de blir litt for tid­kre­ven­de. Jeg har pekt på det­te før. De har som sagt blitt bed­re, men de har et styk­ke igjen før deres data­base blir så infor­ma­tiv som den bur­de ha vært.

Skal man bli kjent med Ita­lias viner må man gå sys­te­ma­tisk til verks. Om Giro d’Italia er en sys­te­ma­tikk som vin­fol­ket aksep­te­rer, vet jeg ikke. Men det er en tråd som er like god som noen annen. Som en liten opp­var­ming kan vi ta med den­ne over­sik­ten over en del ita­li­ens­ke viner fra DN: “Gode kjøp Ita­lia rundt”. Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email