I Vini del Giro d’Italia 2012 — 4. etappe: Verona — Soave og Valpolicella i Romeo og Julies by

Så er vi i gang for alvor. Syk­lis­te­ne skal i gang med sin tred­je etap­pe i Dan­mark. Bil­det over er fra and­re etap­pe, hvor ryt­ter­ne syk­let gjen­nom Lem­vig. Tre utbry­te­re lig­ger et styk­ke foran, men jeg valg­te å ta med hoved­fel­tet. Det har vært mor­somt å føl­ge giro­star­ten live i Dan­mark.

Vi har alle­re­de kom­met til Ita­lia. Fra nå av er det vin som gjel­der. Men jeg har opp­da­tert kom­men­ta­ren til and­re etap­pe, etter å ha vært på ste­det og druk­ket litt lokalt øl. Ryt­ter­ne har alle­re­de hatt sin førs­te hvile­dag når de kom­mer hit. Skjønt hvi­le, hele sir­ku­set skal for­flyt­te seg fra Dan­mark til Ita­lia. Jeg går ut fra at ryt­ter­ne kan set­te seg på et char­tret fly som tar dem direk­te til Vero­na eller en nær­lig­gen­de fly­plass. Men for de som skal sør­ge for at alt utsty­ret er på plass i Vero­na, må den­ne dagen by på alt annet enn hvi­le. 4. etap­pe er en lag­tem­po i Vero­na.

Jeg synes lag­tem­po er en fasci­ne­ren­de øvel­se. Da det var lag­tem­po i Montpel­li­er under Tour de Fran­ce i 2009 var vi på besøk hos TV2 i TV-com­pun­den. Vi gikk fram til mål­stre­ken hver gang et lag kom i mål, og fulg­te ellers TV-sen­din­gen hos TV2. Vi had­de da den luk­sus å ha Dag Otto Lau­rit­sen som per­son­lig eks­pert­kom­men­ta­tor og lære gans­ke mye om hvor­dan kjø­re og hvor­dan ikke kjø­re lag­tem­po.

Straf­fen for en hvile­dag så tid­lig i rit­tet er at de nå skal ha 12 dager sam­men­hen­gen­de kon­kur­ran­se før nes­te hvile­dag. Det er vel her det pas­ser å si at min med­li­den­het med fot­ball­spil­le­re som synes det er for hardt å spil­le to kam­per pr uke er begren­set.

Vi kan vel si at det er nå Giro d’Ita­lia begyn­ner, og vi kan gå over fra dansk øl til ita­lensk vin.

Last ned stør­re kart.

Når det er tempo­etap­pe inne i en by er det van­lig­vis vans­ke­lig å fin­ne egne­de viner uten å måt­te rei­se gans­ke langt. Slik er det ikke i Vero­na. Vi er i de vest­li­ge delen av Vene­to. Her kan vi set­te sam­men en hel vin­meny fra de omkring­lig­gen­de områ­de­ne Soave og Val­po­li­cel­la.

Vi star­ter selv­sagt med hvit­vin, og da må det bli det som kan­skje er Ita­lias mest kjen­te hvit­vin: Soave. Soave lig­ger litt øst for Vero­na. I Ita­lia leg­ger man ofte til “Clas­sico” for de bes­te vin­om­rå­dene. “Clas­sico” indi­ke­rer at det­ter er de opp­rin­ne­lige områ­dene, mens and­re områ­der har kom­met til siden. Det­te lig­ger i kom­mu­ne­ne Soave og Mon­te­for­te d’Alpone mel­lom dal­fø­re­ne Tra­mig­na og Alpone. Det er også et DOCG områ­de som heter Soave Superio­re. Det lages gans­ke mye uin­ter­es­sant Soave, så man bør gå for en Soave Clas­sico. Du fin­ner litt mer om Soave i den­ne artik­ke­len fra Vino­fil.

Soave pro­du­se­res i hoved­sak på Gar­ganega, men kan også inn­e­holde en del Char­don­nay, Pinot Bian­co og Tre­b­biano di Soave. Det er en vin som ikke har noen vel­dig sterk karak­ter. Men det gjør at den nes­ten ald­ri kol­li­de­rer med noen typer mat, og det er der­for Geir Salve­sen i Aften­pos­ten kan si at Soave er en vin som pas­ser til alt. Soave er sjel­den det mest spen­nen­de vin­val­get, men det er (nes­ten) all­tid et trygt valg. Jeg har ikke fun­net noen helt nye smaks­rap­por­ter om Soave, men i den­ne Test av Soave kan man lese noe om vinen gene­relt.

I boken “Fisk og vin” beskri­ver Toralf Bøl­gen og Trond Moi Soave Clas­si­co som slank, tørr, frisk og ikke alt for aro­ma­tisk. De anbe­fa­ler den til Spa­get­ti med reker og rogn, til Makrell i tomat (men opp­skrif­ten er ikke bare å åpne en boks Stab­bu­rets makrell i tomat), og til Roll­m­ops [sild] gra­ti­nert med par­ma­skin­ke og par­me­san. Vide­re anbe­fa­les den til Hvit­løk- og chi­likok­te hjerte­skjell med sprø­stekt skin­ke og par­me­san. Vi kan ta med begrun­nel­sen for det sis­te val­get:

En erke­ty­pisk ita­li­ensk rett. Vel­dig enkel mat som like­vel har noen raf­fi­nert over seg. Det­te må selv­sagt pares med en ita­li­ensk vin, og vi går fo en tørr frisk hvit­vin som er nok­så nøy­tral på smak: soave clas­si­co.”

Chris­ter Berens anbe­fa­ler Soave til kal­de for­ret­ter og salat i boken “Vin til maten”.

I boken Kjøtt og vin anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen og Trond Moi en Soave Clas­si­co til car­pac­cio av kalve­fi­lét.

Vi kan så gå til de røde vine­ne, hvil­ket vil si at vi skal til Val­po­li­cel­la. Val­po­li­cel­la lig­ger nord for Vero­na, vest for Soave. Val­po­li­cel­la Clas­si­co lig­ger i den vest­li­ge enden av det områ­det som til sam­men utgjør Val­po­li­cel­la og Soave, mens Soave Clas­si­co lig­ger i den øst­li­ge enden. Så de to clas­si­co-områ­de­ne utgjør de geo­gra­fis­ke ytter­punk­te­ne i områ­det.

To viner utgjør ytter­punk­te­ne av tør­re Vapo­li­cel­la-viner. Det er den van­li­ge Val­po­li­cel­la, som er en gans­ke lett rødvin. I den and­re enden er Ama­ro­ne. Ama­ro­ne er en passi­to-vin. En passi­to-vin lages ved at man tør­ker dru­ene i noen måne­der. Man får de en mer kon­sen­trert most og en kraf­ti­ge­re vin. Mel­lom dis­se to har vi Pri­pas­so. Noen hev­der nå at “Ama­ro­ne er opp­skrytt”. Slik blir det vel lett når en vin blie en mote­vin som ofte kjø­pes mer på grunn av eti­ket­ten enn inn­hol­det. Man pøser på for å møte etter­spør­se­len, gjer­ne i et mar­ked som ikke er vil­lig til å beta­le det kva­li­tet fak­tisk kos­ter.

En van­lig Val­po­li­cel­la er en vin som pas­ser godt til noen typisk ita­li­ens­ke ret­ter som pas­ta og piz­za — skjønt det kom­mer selv­føl­ge­lig an på saus mm til pas­ta­en, eller top­pin­gen på piz­za­en.

I boken “Vin til maten” har Chris­ter Berens en lis­te med “20 full­tref­fe­re”. En slik full­tref­fer er Baca­lao og Val­po­li­cel­la. Men vi kan ta med litt fler av hans anbe­fa­lin­ger til Val­po­li­cel­la.

Gir du der­miot vinen [Ama­ro­ne] litt mat, blid­gjø­res den med én gang og blir mye snil­le­re. En svært god kom­bi­na­sjon er par­me­san og ama­ro­ne, det sam­me med en saf­tig biff og en smaks­rik saus — gjer­ne til­satt litt tør­ke­de svis­ker [fin­nes det svis­ker som ikke er tør­ket?].

Når den blir eld­re og mer avdem­pet og nyan­sert, er ama­ro­ne en meget god vilt­vin.

Da er den mer van­li­ge val­po­li­cel­la­en mind­re krav­stor og fak­tisk meget god både til fisk og kjøtt. Kan­skje litt i kraf­tigs­te (sic) laget til en mek­tig biff, men den tak­ler vel det også. [Han mener vel i let­tes­te laget / at en mek­tig biff blir i kraf­tigs­te laget?].

(…)

[Ripas­so] egner seg godt til biff, lam og ikke alt for kraf­tig vilt [får ikke det sis­te helt til å hen­ge sam­men med at han anbe­fa­ler den til rype, se neden­for].”

His­to­ri­en om hvor­dan val­po­li­cel­la ble hans favo­ritt til baca­lao en kveld på Baga­tel­le kan du lese i boken.

Ripas­so og Ama­ro­ne er kraf­ti­ge viner som pas­ser til kraf­ti­ge­re mat. Jeg har mer­ket meg at Ama­ro­ne ofte anbe­fa­les til biff, gril­let kjøtt og kjøtt­gry­ter. Chris­ter Berens har Ripas­so blant vine­ne han anbe­fa­ler til rype. I boken Kjøtt og vin anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen og Trond Moi en ripas­so til det de kal­ler en lett­la­get vilt­fri­kas­sé.

Også i “Fisk og vin” anbe­fa­ler Bøl­gen & Moi val­po­li­cel­la til noen ret­ter. Den anbe­fa­les til Sei­biff med løk­kom­pott, men da under­stre­ker de at det er en ung, syre­frisk og saf­tig val­po­li­cel­la de er ute etter. Vide­re anbe­fa­ler de val­po­li­cel­la til Hval­kjøtt med taleg­gio og gra­nat­eple.

Geir Salve­sen omta­ler noen Val­po­li­cel­la-viner i “Kjæle­navn Val­po”. Se ellers en artik­kel om Val­po­li­cel­le i Vin­fak­ta og i Vino­fil. Se vide­re “Vene­to – der vin­dru­ene gror vil­lig” som TV2 laget til fjor­årets Giro.

Dagens Nærings­liv har den nyes­te tes­ten av Ama­ro­ne  og Ripas­so som jeg har fun­net — i alle fall på net­tet. Se vide­re det­te inn­sla­get om Ama­ro­ne fra TV2 med Chris­ter Berens. En mer gene­rell omta­le av Ama­ro­ne fra DN er “Det­te er Ama­ro­ne”. Den nyes­te omta­len av ama­rone­vi­ner som jeg har fun­net er “Viner som var­mer” fra Ape­ri­tif.

En av de sto­re pro­du­sen­te­ne i det­te områ­det er Masi. Jeg kjø­per gjer­ne deres Brolo di Campo­fio­r­in. Det er en IGT-vin, alt­så lave­re klas­si­fi­sert en DOC. Men det skal man ikke all­tid bry seg om i Ita­lia. Jeg synes at det­te er en utmer­ket vin, og ikke minst at det er et godt kjøp i ankomst­av­de­lin­gen på Gar­der­moen. Jeg kjø­per all­tid med meg vin når jeg kom­mer hjem fra utlan­det med fly, selv om utval­get på Gar­der­moen ikke kan måle seg med det Vin­mono­po­let kan by på.

Når vi kom­mer til des­ser­ten kan vi vel­ge mel­lom en søt hvit recioto Soave eller en søt rød recioto Val­plio­cel­la. Jeg ten­de­rer mot å vel­ge en rød dess­vert­vin til en sjo­ko­lade­ba­sert des­sert — den møter bit­ter­sma­ken i sjo­ko­la­de på en fin måte. De røde recioto-vinen er et utmer­ket føl­ge til sli­ke des­ser­ter. Jeg skri­ver i inn­leg­get “Mat og vin” at man bør søke råd hos eks­per­ti­sen. Rød, søt recioto-vin fra Val­po­li­cel­la er en av man­ge viner jeg har blitt intro­du­sert til ved å føl­ge vin­kel­ne­res råd.

Jeg er gene­relt svak for des­sert­vi­ner, selv om jeg ikke har dre­vet med noen sys­te­ma­tisk sma­king av sli­ke viner opp mot uli­ke des­ser­ter. Den søte Soave-vinen har jeg imid­ler­tid ikke smakt, så jeg kan ikke si stort om den.

I boken “Ost og vin” anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen en hvit eller rød recioto til gor­gon­zo­la, men den hvi­te synes å være første­val­get. Men gor­gon­zo­la er, fort­satt i føl­ge Toralf Bøl­gen, ikke så sær på vin­val­get som roque­fort, og kan nytes både med tørr hvit­vin og rødvin. Til par­me­san anbe­fa­les også en hvit, søt recioto di Soave. Men inn­går osten i en rett, vil det and­re i ret­ten bestem­me vin­val­get.

Går vi til and­re enden av smakts­spek­te­ret på ita­li­ens­ke oster, til Mozza­rel­la, påpe­ker Toralf Bøl­gen at den som regel blir ser­vert sam­men med and­re ting, og da vil det være det­te som bestem­mer vin­val­get. En Soave anbe­fa­les til en salat med sol­mod­ne toma­ter og mozza­rel­la. Men han under­stre­ker at mozza­rel­la ikke er sær­lig kre­ven­de når det gjel­der drik­ke. Det mes­te går.

Men­nes­ket lever ikke av vin ale­ne. Vero­na er Romeo og Julies by, eller om man vil: Byen til fami­lie­ne Capu­let og Mon­ta­gue. Shake­spea­re var selv ald­ri i Ita­lia. Men han baser­te seg på det han had­de lest. Shake­spea­re var en lit­te­rær tyv i mester­klas­se. Alle hans skue­spill er basert på and­res for­tel­lin­ger. Romeo og Julie til­hø­rer en lang tra­di­sjon tra­gis­ke roman­ser med opp­rin­nel­se i antik­ken. Plot­tet er hen­tet fra et ita­li­ensk even­tyr som Arthur Brooke over­sat­te til verse­form i 1562 (The Tra­gical His­tory of Romeus and Juli­et), og som Wil­liam Pain­ter gjen­dik­tet til pro­sa i 1582. Shake­spea­re lån­te ivrig fra beg­ge, men for å utbro­de­re plot­tet utvik­let han nye birol­ler, sær­lig Mer­cutio og fyrst Paris. Shake­spea­res geni var ikke å fin­ne på his­to­ri­er, men å lage his­to­rie­ne til dra­ma. (Noen lin­jer er klip­pet fra Wiki­pe­dia.)

Shake­spea­re er ikke den enes­te som har basert deg på den­ne for­tel­lin­gen. Vin­cen­zo Bel­li­nis ope­ra “I Capule­ti e i Mon­tecchi” er også basert på den­ne, men sik­ker ikke i engelsk over­set­tel­se. Den nors­ke Ope­ra set­ter opp “I Capule­ti e i Mon­tecchi” i okto­ber, men dess­ver­re bare i kon­ser­tant ver­sjon. Her er en duett fra I Capule­ti e Mon­tecchi i et opp­tak fra ope­ra­en i Liè­ge, byen der årets Tour de Fran­ce star­ter.

Vero­na har en stor årlig opera­fes­ti­val, som i år varer fra 22. juni til 2. sep­tem­ber, og som fin­ner sted i den gam­le romers­ke are­na­en. Jeg har ikke vært der, dess­ver­re. Men jeg har sett noen opea­rer i det gam­le romers­ke tea­te­ret i Oran­ge i Frank­ri­ke, og det er vel nep­pe noe dår­li­ge­re å se det i Vero­na.

For mer turist­in­for­ma­sjon om Vero­na, se Via­Michelin.

Ama­ro­ne og vine­ne fra Val­po­li­cel­la

Det har nett­opp kom­met en bok om Ama­ro­ne og vine­ne fra Val­po­li­cel­la. Den er skre­vet av Tho­mas Ilkjær, en av for­fat­ter­ne av boken Ita­li­ensk vin. Hvis man vil lære mer om Ama­ro­ne, Ripas­so og de and­re vine­ne fra Val­po­li­cel­la er det­te boken man skal ha. Men boken omhand­ler kun røde viner fra Val­po­li­cel­la. For å lese mer om Soave og and­re viner fra Vene­to, og ikke minst and­re ita­li­ens­ke viner, er Ita­li­ensk vin fort­satt første­va­let.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsenkom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email