Italia, Sykkelsport, Vin

I Vini del Giro d’Italia 2012 – 5. etappe: Vi prøver en oransje vin.

6 Comments

I dag hviler syklistene. Skjønt det er vel reisedag mer enn hviledag. Jeg håper den vil gjøre godt for syklister som har blitt skadet i velt som de selv ikke kunne lastes for, blant andre Taylor Phinney, Mark Cavendish og Alexander Kristoff.

Vi har kommet til den første fellesstarten i Italia. Når dette skrives er prologen og to flate etapper i Danmark gjennomført. Det er tidsforskjellene på prologen og noen bonussekunder som avgjør rekkefølgen sammenlagt. Når de skal ut på den etappen vi skal ta for oss, har de vært gjennom en lagtempo. Her er det ikke enkeltrytteren, men lagets styrke som avgjør. Resultatlisten kan derfor være grundig stokket om sammenlignet med den vi ser når dette publiseres. 5. etappe går fra Modena til Fara.

Last ned større kart.

Vi er i vinområdet Emilia-Romagna. Helt mot slutten sykler vi over i Marche, men vi venter med det området til i morgen.

Emilia og Romagna er to ganske ulike områder, men grensen mellom dem er ikke klart definert. Men Emi­lia omfat­ter områ­dene i vest og nord-øst, mens Romagna utgjør det syd-østlige hjør­net. Vi starter omtrent midt i området. Om jeg har forstått geografien rett, regnes områdene rundt Modena til Emilia.

Selv om etappen starter midt i Emilia-Romagna og går mot syd-øst, velger jeg å ta turen vestover. Her kan vi finne en interessant kuriositet: Oransje vin.

I utgangspunktet er det to ulike vinifikasjonsprosesser: En hvitvinsprosess og en rødvinsprosess. I en hvitvinsprosess skilles skall og kjerner fra mosten. Fargen sitter i skallet og garvesyren (tanninen) i kjernene. Selv om man lager vin av røde/blå/svarte druer, så blir det en hvitvin når man anvender en hvitvinsprosess. Champagne lages av to røde og en hvit drue: Pinot Meunier, Pinot Noir og Chardonnay. Det kan være en stor del røde druer i en hvit champagne. Hvis den lages bare på røde druer kalles den Blanc de noirs. Du kan lese mer om dette i kommentaren til 4. etappe i Tour de France 2010.

I en rødvinsprosess gjærer skallet og kjernene med mosten, noe som gir farge og tanniner — selvfølgelig forutsatt at det er farge i skallet. Rosévin er en mellomting. Her starter man med en rødvinsprosess, altså at skall og kjerner gjærer med, men mosten siles fra etter en kort stund. Dermed får vinen litt, men ikke veldig mye farge.

Oransje vin er vin laget av hvite druer, men med en rødvinsprosess. Her gjærer skall og kjerner med. Selv om det ikke er like mye farge i skallet på hvite druer som på røde, så er det noe. Derfor får man en vin med mer farge enn en vanlig hvitvin. Og man får en hvit vin med tanniner fra kjernene.

Tanniner fungerer som konserveringsmiddel. En vin med en del tanniner vil derfor tåle å lagres lenger enn en uten. Men tanniner har også stor betydning når man skal kombinere vin og mat. En tanninrik vin kan passe utmerket til rødt kjøtt, særlig kjøtt som inneholder en del fett. Men tanniner og fiskeproteiner går ikke godt sammen. Det er derfor mange røde viner ikke passer særlig godt til fisk. Tanniner går heller ikke særlig godt sammen med melkeproteiner, hvilket gjør at hvitvin ofte er et bedre valg enn rødvin til ost. Se mer om dette i innlegget “Mat og vin”.

Den oransje vinen er en hvit vin, skjønt fargen er gjerne gul som trekker mot oransje, med mye smak fra skallet og med tanniner. Det er derfor ikke en vin som passer til typisk “hvitvinsmat”, men heller til mat hvor man gjerne vil velge en lett rødvin. Lyst kjøtt som kalv og kylling er det som passer best til oransje vin. Det sies at den også skal gå godt til lam, men det har jeg ikke forsøkt.

Vinmonopolet har i alle fall én oransje vin fra Emilia-Romagna, en La Stoppa Ageno 2006. Det er ikke så lett å finne ut om de har fler, for den er kategorisert som hvitvin. Det er mulig andre “hvitviner” også er oransje uten at det fremgår på en tydeig måte. La Stoppa Ageno var mitt første og hittil eneste møte med oransje vin. Når man smaker en helt ny type vin blir man alltid overrasket. Man forventer gjerne noe annet enn det man får. Jeg synes denne oransjevinen ga litt assosiasjoner til tørr sherry. Det var ikke kjærlighet ved første slurk. Men jeg har et par flaske til, så vi får se om den vinner når jeg bare blir litt mer kjent med den. Du kan lese litt mer om La Stoppa her (Aperitif) eller gå til deres nettside. Vinmonopolet anbefaler denne type vin til røkt og salt svinekjøtt.

Går vi tilbake til start, altså til Modena, er vi midt i området for Emilia-Romagnas mest kjente vin: Lambrusco. Emilia-Romagna er nok et område som er mer pre­get av kvan­ti­tet enn kva­li­tet, med noen hederlige unntak. I boken Ita­li­ensk vin plas­se­res regio­nen i hoved­fel­tet. I inn­led­nin­gen beskri­ves den slik:

“Emilia-Romagnas gigan­tiske pro­duk­sjon lev­ner kun liten plass til annet enn ordi­nær vin. Den kun unn­taks­vis eks­tra­or­di­nære lam­brusco er frem­de­les regio­nens vinøse kjen­dis, men det lages dog i sti­gende grad mange flotte viner, hvorav noen få fak­tisk er i verdensklasse.”

Hugh John­son og Jan­cis Robin­son er hel­ler ikke over­be­geist­ret for lam­brusco. De beskri­ver den slik:

“Dalen [Poda­len] har bare én berømt — i noens øyne beryk­tet — vin. Det er den mus­se­rende røde lam­brusco fra Mode­nas omland, sær­lig Sor­bara. Det er noe avgjort til­ta­lende ved denne liv­lige, drue­pre­gede vinen med den røde, skum­mende “hat­ten”. Den står for øvrig flott til kraf­tige bolognese-retter. Den svake, men umis­kjen­ne­lige lik­he­ten med Coca-Cola gjorde lykke i USA.”

Men lam­brusco har et sær­preg, og man må gjøre seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare legge den til side ut fra and­res beskri­vel­ser. Jeg er ingen cola­drik­ker, og får der­for ingen asso­sia­sjo­ner til Coca-Cola. Men den har et visst suk­ker­tøy­preg. Fra en sma­king av ita­li­enske viner har jeg notert meg at en Lam­brusco di Sor­bara DOC fra Chiarli-1860 smakte som “brus uten suk­ker”, mens en Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC fra samme pro­du­sent hadde mer smak. Her er Vin­mono­po­lets utvalg av Lam­brusco.

Lam­brusco er laget på druen Lam­brusco, så slik sett er det til­syne­la­tende greit. Men så enkelt er det visst ikke. Det fin­nes flere under­va­ri­an­ter. Oz Clarke beskri­ver det slik (jeg refe­re­rer fra den norske utga­ven, som ikke len­ger er til­gjen­ge­lig, men den fin­nes på engelsk. Nevnte avsnitt er uend­ret i siste engelske utgave fra 2010.):

“Men på samme måte som det er for­skjell på de ulike Lambrusco-druene er det stor for­skjell på de ulike Lambrusco-vinene. Størst for­skjell er det på “ekte” lam­brusco og indu­stri­ell lam­brusco. “Ekte” lam­brusco er tørr, skum­mende, har jord­bær­ka­rak­ter og en bit­ter avslut­ning, lite tan­nin og er ide­ell til fet mat med svine­kjøtt fra Modena i Emilia-Romagna-regionen. Indu­stri­ell lam­brusco sel­ges i flas­ker med skru­kork, er oftet søtet og har bare noe som vagt min­ner om den for­fris­kende karak­te­ren som gjør denne vinen så etterlengtet.

Ekte lam­brusco sel­ges i flas­ker med van­lig kort og er DOC. Den er dyrere og vans­ke­li­gere å få tak i uten­for dis­trik­tet, og spe­si­elt uten for Italia. (…)”

Jeg tror at de lambrusco-vinene som til­bys på Vin­mono­po­let er “ekte” lambrusco.

Det er fire klas­si­fi­serte lambrusco-viner: Lam­brusco di Sor­bara DOC, Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC, Lam­brusco Sala­mino di Santa Croce DOC og Lam­brusco reg­giano. Lam­brusco di Sor­bara DOC må lages av Sor­bara– og Salamino-druer. Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC må lages av 85% Gras­pa­rossa. Lam­brusco Sala­mino di Santa Croce DOC må være laget av 90% Sala­mino. Om jeg har for­stått det rett er kra­vene til Lam­brusco reg­giano mindre strenge og den reg­nes som den minst inter­es­sante av disse.

Vintidsskriftet Decanter har en artikkel om Lambrusco i sin serie Unchartered Italy.

Chris­ter Berens anbe­fa­ler Lambrusco til lette kjøttretter som pizza og enkle pastaretter i boken “Vin til maten”. Men jeg må nok innrømme at Lambrusco neppe vil være mitt førstevalg til noen retter.

Syd for Bologna går etappen i ytterkant av vinområdet Colli Bolognesi, med underområdet Colli Bolognesi Classico Pignoletto. I Italiensk vin beskrives dette som “det andre av Eimilias to kvalitative høydepunkter”. Men produksjonen er ikke så veldig stor, og det er mer enn 50 underområder og vintyper, i tillegg til varianter som Riserva, Fizzante osv. Så dette er et området som krever stor innsats og omfattende lokalkunnskap om man skal klare å få oversikt over området. Om vi holder oss til Italiensk vin , så er det glimrende viner i alle endruekategoriene, men best i internasjonale druer som cabernet sauvignon, merlot og chardonnay.

I området dyrkes også den lokale druen Pignelotto. Colli Bolognesi Classico Pignoletto er kjerneområdet for denne druen. Men kategorien har ingen helhjertet støtte hos lokale produsenter.

Herfra er vi over i Romagna. Etappen går gjennom området Albana di Romagna DOCG. Albana er navnet på druen. Oz Clarke beskriver den som en “altfor ofte uspennende italiensk drue”. I Italiensk vin beskrives den slik:

“Albana har tykt skall, noe som gir dens viner en liten bitter tone i munnen. Dens fabelaktige duft av fersken og aprikos kommer først når druen oppnår høy modenhet, dvs sjelden i de tørre utgaver. Secco, men noe oftere i de søtliga Amabile, en del i de søte Dolce og aller mest i Passito.”

Som nevnt i kommentaren til forrige etappe er passito viner som er laget på tørkede druer. Det finnes også en Albana di Romagna Spumante, altså en musserende vin.

Tre­b­biano di Romagna dekker omtrent det samme geografiske området som Albana di Romagna. Dette området er hel­ler ikke sær­lig spen­nende, dog omta­les Tre Mon­tis vin Vigna del Rio. Men i “Ita­li­ensk vin” omta­les den som inter­es­sant bare på grunn av sin fylde, og da er den kan­skje mer inter­es­sant enn god.

Innenfor det geografiske som Albana di Romagna og Tre­b­biano di Romagna er det en rekke andre klassifiserte områder, men ingen av dem blir viet særlig mye omtale i litteraturen. Den vestligste og første vi kommer til er Colli d’Imola DOC. Det har navn etter byen Imola, som nok er mest kjent for sin racerbane. For de som måtte være litt interessert i motorsport i tillegg til vin og sykkel, vekker navnet vonde minner. Det var her en av verdens aller beste Formel-1 førere, Ayrton Senna, omkom i en ulykke 1. mai 1994.

Det siste områ­det vi nevner er San­giovese di Romagna, og som nav­net sier lages det her vin på Toscana-druen San­giovese. Vinene er gjen­nom­gå­ende litt blø­tere enn Sangiovese-viner fra Tos­cana. De fleste er uin­ter­es­sante, men de beste sies å kunne måle seg med noen av de beste fra Tos­cana. Pro­du­sen­ter som nev­nes er San Partig­nano og Zer­bina. Vintidsskriftet Decanter har en artikkel om Sangiovese di Romagna i sin serie Unchartered Italy.

Mot slutten passerer rytterne ikks så langt fra lilleputtstaten San Marino. Jeg har alltid vært fascinert av slike småstater, og skrev litt om den i fjor. Går vi tilbake til Imola og Ayrton Senna, så skjedde ulykken under San Marino Grand Prix. I motorgale Italia hadde man to løp, Italia Grand Prix på Monza, og altså San Marino Grand Prix på Imola. Jeg tror ikke lenger det er slik, men det begynner å bli noen år siden jeg holdt meg oppdatert på dette områder.

Startbyen Modena er Enzo Ferrari og Luiciano Pava­rot­tis fødeby. Vi har allerede vært innom italiensk opera, og det blir mer. Vi tar her med Luiciano Pavarotti som synger La Donna È Mobile fra Giuseppe Verdis opera Rigoletto. Verdi, som var født i Parma litt lenger mot nord-vest, visste hva som ville bli en hit og han visste også at de ikke måtte bli kjent før operaen hadde premiere. La Donna È Mobile ble en stor hit, og det visste Verdi. Derfor fikk ikke musikerne og sangerne notene til denne før helt i siste liten — jeg tror ikke den ble sunget før på generalprøven. Stikk i strid med vanlig praksis stengte Verdi generalprøven. Det skulle ikke være noe publikum. Etter premieren gikk det ikke lang tid før alle gikk rundt og sang La Donna È Mobile.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=xCFEk6Y8TmM[/youtube]

Holder vi oss til det gastronomiske er Modena kjent for sin bal­sa­mico.

De som synes at syk­kel blir for lang­somt kan også legge turen innom Mara­nello, hvor Ferrari–fab­rik­ken hol­der til. Her gis det også mulig­he­ter for å prøve­kjøre Ferrari (Via­Michelin).

Italia er operalandet fremfor noe. På denne etappen blir det ekstra mye opera. Like før mål passerer vi byen Pesaro. Dette er fødebyen til en av Italias store operakomponister: Gioacchino Rossini. Rossinis mest kjente opera er “Barbereren i Sevilla”. Vi har allerede vært innom at Shakespeare aldri var i Italia. Jeg tror ikke Rossini noen gang var i Spania heller, men jeg vet ikke. Nå sporer jeg kanskje helt av, men likevel: Barbereren i Sevilla er basert på et skuespill av Pierre Beaumarchais. Baumarichais var fransk, og var en mangfoldig herre. I Wikipedia beskrives han som skuespillforfatter, urmaker, oppfinner, musiker, diplomat, rømling, spion, forlegger, våpenhandler, satirisker, finansmann og revolusjonær både i Frankrike og USA. Men om han hadde vært i Spania før han skrev om barbereren, vet jeg ikke. Georges Bizet hadde aldri vært i Spania da han skrev Carmen, så det var vel ikke så nøye. Barberen i Sevilla er første del av en trilogi. Del to er Figaros bryllup, som Mozart skapt om til opera. Den norske Opera setter også kommende sesong opp Barbereren i Sevilla. Men det er laget som en kammeropera som settes opp på Scene 2, så det kan kanskje være vanskelig å få billetter om man ikke kjøper med en gang.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=eyhuIC1sxJY[/youtube]

Rossini komponerte i alt 39 operaer. Det er kanskje ikke så mange som kjenner operaen Wilhelm Tell, men alle kjenner overturen: Tara-tam-tara-tam-tara-tam-tam-tam, Tara-tam-tara-tam-tara-tam-tam-tam. (Du må ca 2.47 inn i denne videoen før vi kommer til det temaet alle kan.)

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=V4PS8-_5UFw&feature=relmfu[/youtube]

Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2012. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Gambero Rosso Italian Wines 2012

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.