I Vini del Giro d’Italia 2012 — 5. etappe: Vi prøver en oransje vin.

I dag hvi­ler syk­lis­te­ne. Skjønt det er vel reise­dag mer enn hvile­dag. Jeg håper den vil gjø­re godt for syk­lis­ter som har blitt ska­det i velt som de selv ikke kun­ne las­tes for, blant and­re Taylor Phinney, Mark Caven­dish og Alex­an­der Kristoff.

Vi har kom­met til den førs­te fel­les­star­ten i Ita­lia. Når det­te skri­ves er pro­lo­gen og to fla­te etap­per i Dan­mark gjen­nom­ført. Det er tids­for­skjel­le­ne på pro­lo­gen og noen bonus­se­kun­der som avgjør rekke­føl­gen sam­men­lagt. Når de skal ut på den etap­pen vi skal ta for oss, har de vært gjen­nom en lag­tem­po. Her er det ikke enkelt­ryt­te­ren, men lagets styr­ke som avgjør. Resul­tat­lis­ten kan der­for være grun­dig stok­ket om sam­men­lig­net med den vi ser når det­te pub­li­se­res. 5. etap­pe går fra Mode­na til Fara.

Last ned stør­re kart.

Vi er i vin­om­rå­det Emi­lia-Romag­na. Helt mot slut­ten syk­ler vi over i Mar­che, men vi ven­ter med det områ­det til i mor­gen.

Emi­lia og Romag­na er to gans­ke uli­ke områ­der, men gren­sen mel­lom dem er ikke klart defi­nert. Men Emi­lia omfat­ter områ­dene i vest og nord-øst, mens Romag­na utgjør det syd-øst­li­ge hjør­net. Vi star­ter omtrent midt i områ­det. Om jeg har for­stått geo­gra­fi­en rett, reg­nes områ­de­ne rundt Mode­na til Emi­lia.

Selv om etap­pen star­ter midt i Emi­lia-Romag­na og går mot syd-øst, vel­ger jeg å ta turen vest­over. Her kan vi fin­ne en inter­es­sant kurio­si­tet: Oran­sje vin.

I utgangs­punk­tet er det to uli­ke vini­fi­ka­sjons­pro­ses­ser: En hvit­vins­pro­sess og en rødvins­pro­sess. I en hvit­vins­pro­sess skil­les skall og kjer­ner fra mos­ten. Far­gen sit­ter i skal­let og garve­sy­ren (tan­ni­nen) i kjer­ne­ne. Selv om man lager vin av røde/blå/svarte dru­er, så blir det en hvit­vin når man anven­der en hvit­vins­pro­sess. Champag­ne lages av to røde og en hvit drue: Pinot Meuni­er, Pinot Noir og Char­don­nay. Det kan være en stor del røde dru­er i en hvit champag­ne. Hvis den lages bare på røde dru­er kal­les den Blanc de noirs. Du kan lese mer om det­te i kom­men­ta­ren til 4. etap­pe i Tour de Fran­ce 2010.

I en rødvins­pro­sess gjæ­rer skal­let og kjer­ne­ne med mos­ten, noe som gir far­ge og tan­ni­ner — selv­føl­ge­lig for­ut­satt at det er far­ge i skal­let. Rosé­vin er en mel­lom­ting. Her star­ter man med en rødvins­pro­sess, alt­så at skall og kjer­ner gjæ­rer med, men mos­ten siles fra etter en kort stund. Der­med får vinen litt, men ikke vel­dig mye far­ge.

Oran­sje vin er vin laget av hvi­te dru­er, men med en rødvins­pro­sess. Her gjæ­rer skall og kjer­ner med. Selv om det ikke er like mye far­ge i skal­let på hvi­te dru­er som på røde, så er det noe. Der­for får man en vin med mer far­ge enn en van­lig hvit­vin. Og man får en hvit vin med tan­ni­ner fra kjer­ne­ne.

Tan­ni­ner fun­ge­rer som kon­ser­ve­rings­mid­del. En vin med en del tan­ni­ner vil der­for tåle å lag­res len­ger enn en uten. Men tan­ni­ner har også stor betyd­ning når man skal kom­bi­ne­re vin og mat. En tan­nin­rik vin kan pas­se utmer­ket til rødt kjøtt, sær­lig kjøtt som inne­hol­der en del fett. Men tan­ni­ner og fiske­pro­tei­ner går ikke godt sam­men. Det er der­for man­ge røde viner ikke pas­ser sær­lig godt til fisk. Tan­ni­ner går hel­ler ikke sær­lig godt sam­men med melke­pro­tei­ner, hvil­ket gjør at hvit­vin ofte er et bed­re valg enn rødvin til ost. Se mer om det­te i inn­leg­get “Mat og vin”.

Den oran­sje vinen er en hvit vin, skjønt far­gen er gjer­ne gul som trek­ker mot oran­sje, med mye smak fra skal­let og med tan­ni­ner. Det er der­for ikke en vin som pas­ser til typisk “hvit­vin­smat”, men hel­ler til mat hvor man gjer­ne vil vel­ge en lett rødvin. Lyst kjøtt som kalv og kyl­ling er det som pas­ser best til oran­sje vin. Det sies at den også skal gå godt til lam, men det har jeg ikke for­søkt.

Vin­mono­po­let har i alle fall én oran­sje vin fra Emi­lia-Romag­na, en La Stop­pa Age­no 2006. Det er ikke så lett å fin­ne ut om de har fler, for den er kate­go­ri­sert som hvit­vin. Det er mulig and­re “hvit­vi­ner” også er oran­sje uten at det frem­går på en tydeig måte. La Stop­pa Age­no var mitt førs­te og hit­til enes­te møte med oran­sje vin. Når man sma­ker en helt ny type vin blir man all­tid over­ras­ket. Man for­ven­ter gjer­ne noe annet enn det man får. Jeg synes den­ne oran­sje­vi­nen ga litt asso­sia­sjo­ner til tørr sher­ry. Det var ikke kjær­lig­het ved førs­te slurk. Men jeg har et par flas­ke til, så vi får se om den vin­ner når jeg bare blir litt mer kjent med den. Du kan lese litt mer om La Stop­pa her (Ape­ri­tif) eller gå til deres nett­side. Vin­mono­po­let anbe­fa­ler den­ne type vin til røkt og salt svine­kjøtt.

Går vi til­ba­ke til start, alt­så til Mode­na, er vi midt i områ­det for Emi­lia-Romag­nas mest kjen­te vin: Lam­brus­co. Emi­lia-Romag­na er nok et områ­de som er mer pre­get av kvan­ti­tet enn kva­li­tet, med noen heder­li­ge unn­tak. I boken Ita­li­ensk vin plas­se­res regio­nen i hoved­fel­tet. I inn­led­nin­gen beskri­ves den slik:

Emi­lia-Romag­nas gigan­tiske pro­duk­sjon lev­ner kun liten plass til annet enn ordi­nær vin. Den kun unn­taks­vis eks­tra­or­di­nære lam­brusco er frem­de­les regio­nens vinø­se kjen­dis, men det lages dog i sti­gende grad man­ge flot­te viner, hvor­av noen få fak­tisk er i ver­dens­klas­se.”

Hugh John­son og Jan­cis Robin­son er hel­ler ikke over­be­geist­ret for lam­brusco. De beskri­ver den slik:

Dalen [Poda­len] har bare én berømt — i noens øyne beryk­tet — vin. Det er den mus­se­rende røde lam­brusco fra Mode­nas omland, sær­lig Sor­bara. Det er noe avgjort til­ta­lende ved den­ne liv­lige, drue­pre­gede vinen med den røde, skum­mende “hat­ten”. Den står for øvrig flott til kraf­tige bolognese-ret­ter. Den sva­ke, men umis­kjen­ne­lige lik­he­ten med Coca-Cola gjor­de lyk­ke i USA.”

Men lam­brusco har et sær­preg, og man må gjø­re seg opp sin egen mening om vinen. Vi kan ikke bare leg­ge den til side ut fra and­res beskri­vel­ser. Jeg er ingen cola­drik­ker, og får der­for ingen asso­sia­sjo­ner til Coca-Cola. Men den har et visst suk­ker­tøy­preg. Fra en sma­king av ita­li­enske viner har jeg notert meg at en Lam­brusco di Sor­bara DOC fra Chiar­li-1860 smak­te som “brus uten suk­ker”, mens en Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC fra sam­me pro­du­sent had­de mer smak. Her er Vin­mono­po­lets utvalg av Lam­brusco.

Lam­brusco er laget på dru­en Lam­brusco, så slik sett er det til­syne­la­tende greit. Men så enkelt er det visst ikke. Det fin­nes fle­re under­va­ri­an­ter. Oz Clar­ke beskri­ver det slik (jeg refe­re­rer fra den nors­ke utga­ven, som ikke len­ger er til­gjen­ge­lig, men den fin­nes på engelsk. Nevn­te avsnitt er uend­ret i sis­te engels­ke utga­ve fra 2010.):

Men på sam­me måte som det er for­skjell på de uli­ke Lam­brus­co-dru­ene er det stor for­skjell på de uli­ke Lam­brus­co-vine­ne. Størst for­skjell er det på “ekte” lam­brusco og indu­stri­ell lam­brusco. “Ekte” lam­brusco er tørr, skum­mende, har jord­bær­ka­rak­ter og en bit­ter avslut­ning, lite tan­nin og er ide­ell til fet mat med svine­kjøtt fra Mode­na i Emi­lia-Romag­na-regio­nen. Indu­stri­ell lam­brusco sel­ges i flas­ker med skru­kork, er oftet søtet og har bare noe som vagt min­ner om den for­fris­kende karak­te­ren som gjør den­ne vinen så etter­leng­tet.

Ekte lam­brusco sel­ges i flas­ker med van­lig kort og er DOC. Den er dyre­re og vans­ke­li­gere å få tak i uten­for dis­trik­tet, og spe­si­elt uten for Ita­lia. (…)”

Jeg tror at de lam­brus­co-vine­ne som til­bys på Vin­mono­po­let er “ekte” lam­brus­co.

Det er fire klas­si­fi­serte lam­brus­co-viner: Lam­brusco di Sor­bara DOC, Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC, Lam­brusco Sala­mino di San­ta Croce DOC og Lam­brusco reg­giano. Lam­brusco di Sor­bara DOC må lages av Sor­bara– og Sala­mi­no-dru­er. Lam­brusco Gras­pa­rossa di Cas­telve­tro DOC må lages av 85% Gras­pa­rossa. Lam­brusco Sala­mino di San­ta Croce DOC må være laget av 90% Sala­mino. Om jeg har for­stått det rett er kra­vene til Lam­brusco reg­giano mind­re stren­ge og den reg­nes som den minst inter­es­sante av dis­se.

Vin­tids­skrif­tet Decan­ter har en artik­kel om Lam­brus­co i sin serie Unchar­te­red Italy.

Chris­ter Berens anbe­fa­ler Lam­brus­co til let­te kjøtt­ret­ter som piz­za og enk­le pasta­ret­ter i boken “Vin til maten”. Men jeg må nok inn­røm­me at Lam­brus­co nep­pe vil være mitt første­valg til noen ret­ter.

Syd for Bolog­na går etap­pen i ytter­kant av vin­om­rå­det Col­li Bolog­ne­si, med under­om­rå­det Col­li Bolog­ne­si Clas­si­co Pig­no­let­to. I Ita­li­ensk vin beskri­ves det­te som “det and­re av Eimi­lias to kva­li­ta­ti­ve høyde­punk­ter”. Men pro­duk­sjo­nen er ikke så vel­dig stor, og det er mer enn 50 under­om­rå­der og vin­ty­per, i til­legg til vari­an­ter som Riser­va, Fizzan­te osv. Så det­te er et områ­det som kre­ver stor inn­sats og omfat­ten­de lokalkunn­skap om man skal kla­re å få over­sikt over områ­det. Om vi hol­der oss til Ita­li­ensk vin , så er det glim­ren­de viner i alle end­rue­ka­te­go­ri­ene, men best i inter­na­sjo­na­le dru­er som caber­net sau­vig­non, mer­lot og char­don­nay.

I områ­det dyr­kes også den loka­le dru­en Pigne­lot­to. Col­li Bolog­ne­si Clas­si­co Pig­no­let­to er kjerne­om­rå­det for den­ne dru­en. Men kate­go­ri­en har ingen hel­hjer­tet støt­te hos loka­le pro­du­sen­ter.

Her­fra er vi over i Romag­na. Etap­pen går gjen­nom områ­det Albana di Romag­na DOCG. Albana er nav­net på dru­en. Oz Clar­ke beskri­ver den som en “alt­for ofte uspen­nen­de ita­li­ensk drue”. I Ita­li­ensk vin beskri­ves den slik:

Albana har tykt skall, noe som gir dens viner en liten bit­ter tone i mun­nen. Dens fabel­ak­ti­ge duft av fers­ken og apri­kos kom­mer først når dru­en opp­når høy moden­het, dvs sjel­den i de tør­re utga­ver. Secco, men noe ofte­re i de søt­liga Ama­bi­le, en del i de søte Dolce og aller mest i Passi­to.”

Som nevnt i kom­men­ta­ren til for­ri­ge etap­pe er passi­to viner som er laget på tør­ke­de dru­er. Det fin­nes også en Albana di Romag­na Spu­man­te, alt­så en mus­se­ren­de vin.

Tre­b­biano di Romag­na dek­ker omtrent det sam­me geo­gra­fis­ke områ­det som Albana di Romag­na. Det­te områ­det er hel­ler ikke sær­lig spen­nende, dog omta­les Tre Mon­tis vin Vig­na del Rio. Men i “Ita­li­ensk vin” omta­les den som inter­es­sant bare på grunn av sin fyl­de, og da er den kan­skje mer inter­es­sant enn god.

Innen­for det geo­gra­fis­ke som Albana di Romag­na og Tre­b­biano di Romag­na er det en rek­ke and­re klas­si­fi­ser­te områ­der, men ingen av dem blir viet sær­lig mye omta­le i lit­te­ra­tu­ren. Den vest­ligs­te og førs­te vi kom­mer til er Col­li d’Imola DOC. Det har navn etter byen Imo­la, som nok er mest kjent for sin racer­bane. For de som måt­te være litt inter­es­sert i motor­sport i til­legg til vin og syk­kel, vek­ker nav­net von­de min­ner. Det var her en av ver­dens aller bes­te For­mel-1 føre­re, Ayr­ton Sen­na, omkom i en ulyk­ke 1. mai 1994.

Det sis­te områ­det vi nev­ner er San­giovese di Romag­na, og som nav­net sier lages det her vin på Tosca­na-dru­en San­giovese. Vine­ne er gjen­nom­gå­ende litt blø­tere enn San­giove­se-viner fra Tos­cana. De fles­te er uin­ter­es­sante, men de bes­te sies å kun­ne måle seg med noen av de bes­te fra Tos­cana. Pro­du­sen­ter som nev­nes er San Partig­nano og Zer­bina. Vin­tids­skrif­tet Decan­ter har en artik­kel om San­giove­se di Romag­na i sin serie Unchar­te­red Italy.

Mot slut­ten pas­se­rer ryt­ter­ne ikks så langt fra lille­putt­sta­ten San Mari­no. Jeg har all­tid vært fasci­nert av sli­ke små­sta­ter, og skrev litt om den i fjor. Går vi til­ba­ke til Imo­la og Ayr­ton Sen­na, så skjed­de ulyk­ken under San Mari­no Grand Prix. I mot­or­gale Ita­lia had­de man to løp, Ita­lia Grand PrixMon­za, og alt­så San Mari­no Grand PrixImo­la. Jeg tror ikke len­ger det er slik, men det begyn­ner å bli noen år siden jeg holdt meg opp­da­tert på det­te områ­der.

Start­byen Mode­na er Enzo Fer­ra­ri og Luicia­no Pava­rot­tis føde­by. Vi har alle­re­de vært inn­om ita­li­ensk ope­ra, og det blir mer. Vi tar her med Luicia­no Pava­rot­ti som syn­ger La Don­na È Mobi­le fra Giu­sep­pe Ver­dis ope­ra Rigo­let­to. Ver­di, som var født i Par­ma litt len­ger mot nord-vest, viss­te hva som vil­le bli en hit og han viss­te også at de ikke måt­te bli kjent før ope­ra­en had­de pre­miere. La Don­na È Mobi­le ble en stor hit, og det viss­te Ver­di. Der­for fikk ikke musi­ker­ne og san­ger­ne note­ne til den­ne før helt i sis­te liten — jeg tror ikke den ble sun­get før på gene­ral­prø­ven. Stikk i strid med van­lig prak­sis steng­te Ver­di gene­ral­prø­ven. Det skul­le ikke være noe pub­li­kum. Etter pre­mie­ren gikk det ikke lang tid før alle gikk rundt og sang La Don­na È Mobi­le.

Hol­der vi oss til det gastro­no­mis­ke er Mode­na kjent for sin bal­sa­mico.

De som synes at syk­kel blir for lang­somt kan også leg­ge turen inn­om Mara­nello, hvor Fer­ra­ri–fab­rik­ken hol­der til. Her gis det også mulig­he­ter for å prøve­kjøre Fer­ra­ri (Via­Michelin).

Ita­lia er opera­lan­det frem­for noe. På den­ne etap­pen blir det eks­tra mye ope­ra. Like før mål pas­se­rer vi byen Pesa­ro. Det­te er føde­byen til en av Ita­lias sto­re opera­kom­po­nis­ter: Gioa­cchi­no Ros­sini. Ros­sinis mest kjen­te ope­ra er “Bar­be­re­ren i Sevil­la”. Vi har alle­re­de vært inn­om at Shake­spea­re ald­ri var i Ita­lia. Jeg tror ikke Ros­sini noen gang var i Spa­nia hel­ler, men jeg vet ikke. Nå spo­rer jeg kan­skje helt av, men like­vel: Bar­be­re­ren i Sevil­la er basert på et skue­spill av Pier­re Beau­mar­chais. Bau­ma­richais var fransk, og var en mang­fol­dig her­re. I Wiki­pe­dia beskri­ves han som skue­spill­for­fat­ter, urma­ker, opp­fin­ner, musi­ker, diplo­mat, røm­ling, spion, for­leg­ger, våpen­hand­ler, sati­ris­ker, finans­mann og revo­lu­sjo­nær både i Frank­ri­ke og USA. Men om han had­de vært i Spa­nia før han skrev om bar­be­re­ren, vet jeg ikke. Geor­ges Bizet had­de ald­ri vært i Spa­nia da han skrev Car­men, så det var vel ikke så nøye. Bar­be­ren i Sevil­la er førs­te del av en tri­lo­gi. Del to er Figa­ros bryl­lup, som Mozart skapt om til ope­ra. Den nors­ke Ope­ra set­ter også kom­men­de sesong opp Bar­be­re­ren i Sevil­la. Men det er laget som en kam­mer­ope­ra som set­tes opp på Sce­ne 2, så det kan kan­skje være vans­ke­lig å få bil­let­ter om man ikke kjø­per med en gang.

Ros­sini kom­po­ner­te i alt 39 ope­ra­er. Det er kan­skje ikke så man­ge som kjen­ner ope­ra­en Wil­helm Tell, men alle kjen­ner over­tu­ren: Tara-tam-tara-tam-tara-tam-tam-tam, Tara-tam-tara-tam-tara-tam-tam-tam. (Du må ca 2.47 inn i den­ne video­en før vi kom­mer til det tema­et alle kan.)

Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email