Italia, Sykkelsport, Vin

I Vini del Giro d’Italia 2012 – 6. etappe: Frisk hvitvin og Bob Dylan

1 Comment

I dag skal syklistene ut på lagtempo, som kan gi mange endringer i resultatlisten. Lagets totale kjørestyrke avgjør. Her hjelper det lite å kunne spurte fra eget lag. Men vi skal videre.

På 6. etappe får rytterne møte litt italiensk fjell for første gang, skjønt det bare er en moderat fjelletappe. Kanskje dette er en etappe som blir for hard for de mest typiske sprinterne, men som kan passe en Thor Hushovd? Det er lov å håpe!

Last ned større kart.

Vi er nå i vin-området Marche.

Etappen starter i det nord-vestlige hjørnet, i underområdet Colli Pesaresi. Det er ikke det mest interessante området. Tidligere ble det her for det meste produsert rødvin basert på Sangiovese, den druen som først og fremst forbindes med Chianti. Det var bare denne vinen som var klassifisert.

Dette er nå radikalt endret, og det som sies å være områdets spesialitet er viner på Pinot Noir, som ikke overraskende kalles Pinot Nero i Italia.

I boken Italiensk vin nevnes også en vin fra områdets ledende produsent, Mancini,  som kalles Blu, og som er laget på druen Ancelotta. Ancelotta er en meget fargesterk drue. I “Italiensk vin” beskrives den som sjelden, mens Oz Clarke skriver at den er en liten del av Lambrusco-blandingen, og at den dyrkes i store deler av Italia. Den blandes med Sangiovese og andre druer på grunn av den dype fargen og gode modenheten. Men det er kanskje uvanlig å lage en vin hvor Ancelotta er hoveddruen. Jeg har funnet en omtale av Mancini Blu her.

Syklistene kommer raskt over i området Bianchello del Metauro. På kartet i “Italiensk vin” ser det ut som om det er et underområde under Colli Pesaresi. Her produseres det en lys og lett hvitvin. Videre sykler det gjennom Pergola, hvor det produseres rødvin. Men heller ikke dette synes å være et særlig interessant område.

Herfra skal vi inn i det mest interessante vinområdet i Marche, nemlig Verdicchio dei Castelli di Jesi. Dette er hvitvinsområde og vinen lages på druen Verdicchio. Chianti var i sin tid kjent for sine bastflasker og Verdicchio var kjent for sin amfora-flaske. I et ikke spesielt kvalitetsbevisst marked kan det ha vært en fordel å ha en flaske som skilte seg ut. Detvar et godt markedsføringsgrep. Det var storprodusenten Fazi Bat­tag­lia fikk desig­net denne flas­ken i 1954 og den ble raskt tatt i bruk av andre produsenter. Flasken ble nærmest vinens signatur og kjennetegn.

Men tidene skifter. Verdicchio var kjent som en billig, lett og ganske intetsigende vin. For produsenter som ønsket å produsere kvalitetsvin ble flasken en hemsko. Man ville fokusere på innholdet, ikke på flasken. De strevde med å frigjøre seg fra stempelet som en billig turistvin. Men flasken var i vanlig bruk til godt ut på 80-tallet.

Veldig mye har skjedd og kvaliteten har blitt hevet til et nivå få trodde hadde vært mulig for 20 år siden. Mange mener at ver­dicchio i dag er Ita­lias beste hvit­vin. På sitt beste er den en aro­ma­tisk, karak­ter­full og fyl­dig vin med ganske høyt syre­nivå. Den har en lys, litt grønn­lig farge­tone og aro­maer av trope­frukt. Jeg har sett vinen omtalt som en utmer­ket vin til krabbe, men jeg har ikke selv prøvd kom­bi­na­sjo­nen. Artik­ke­len “Topp vin kitsch flaske” fra Ape­ri­tif er litt gam­mel (1999), men gir en god pre­sen­ta­sjon av vinen.

Det meste av vinen er produsert uten noen form for fatlagring, og er ment å skulle drikkes innen et år eller to. Men en del produsenter har med betydelig hell begynt å gjære og lagre vinen på fat. Noen toppviner kan lagres i fem år eller mer, og kan utvikle en fin mineralitet og kompleksitet. I Italiensk vin nevnes Villa Bucci Riserva som et eksempel. Den er å få på Vinmonopolet i årgang 2006 til 353 kr.

Vin­mono­po­let hadde sist jeg sjekket 14 Verdicchio-viner.

Observante lesere vil huske at vi var innom dette området i I Vini del Giro d’Italia 2011 etappe 12.

I “Vin til maten” beskriver Christer Berens Verdecchio som en frisk og sjarmerende vin som passer til de fleste typer sjømat.

I boken “Fisk og vin” beskriver Toralf Bølgen og Trond Moi Verdicchio dei Castelli di Jesi som en tørr hvitvin som har mye frukt og fylde, og en anelse bitterhet i ettersmaken og anbefaler den til Grillet steinbit med steinsopprisotto.

Omtrent der syklistene svinger inn mot fjellene kan vi ta en lite avstikker ut mot kysten, til området Cornero, innenfor byen Ancona. Rosso Cornero regnes nå som den beste rødvinen fra Marche. Vinen er laget på Montepulciano-druer. Her kan det igjen være på sin plass med en påminnelse om hvor forvirrende italiensk vin kan være. Mange viner har betegnelser som [drue] fra [distrikt] eller [vintype] fra [distrikt]. Det gjør at det i de fleste tilfeller er relativt enkelt å forstå hva slags vin vi har med å gjøre — i alle fall om man er rimelig kjent i italiensk geografi og italienske druesorter.  Rosso Conero  betyr altså rød(vin) fra Conero.

Vi tar en ny tur til Le Terrazze, til Antonio og Georgina Terri. På begynnelsen av 1990-tallet la de om produksjonen og satset for fullt på kvalitet fremfor noe annet. De som gjør deres vin ekstra fascinerende for slike som meg, er at Antonio Terri er en stor Bob Dylan fan, og produserer — så vidt jeg har forstått med Bob Dylans samtykke — vinene Conero Visions of J og vinen Planet Waves. Disse har Bob Dylans signatur på baketiketten. Vinmonopolet har hatt disse tidligere, men de står ikke lenger i listene. Du kan lese et Aftenposten-intervju med Anto­nio Terni her.

Startbyen Urbino er fødebyen til Raffaello Sanzio, bedre kjent som Raphael. Hans hovedverk er Raphael-rommene i Vatikanet, hvor vi blant annet finner Akademiet i Athen.

 Jeg benytter denne anledningen til å reklamere for Google Art Project. Her kan man se bilder i så høy oppløsning at du ser de minste detaljer om du zoomer inn. Selv om Akademiet i Athen ikke er med her, finnes det andre bilder av Raphael. Munchmuseet er et av mange museer som er representert i dette on-linegalleriet.

Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2012. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Gambero Rosso Italian Wines 2012

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.