I Vini del Giro d’Italia 2012 — 7. etappe: Der Afrika og Europa møtes.

Så er vi i gang for alvor. Om ven­tet snud­de gårs­da­gens lagem­po om på resul­tat­lis­ten. Jeg had­de håpet at Taylor Phinney skul­le behol­de leder­trøy­en, men må inn­røm­me at det først og fremst er med tan­ke på hans lag­ma­ke­rat Thor Hus­hovd. Men da må de kun­ne for­skjel­len mel­lom lande­veis­syk­ling og ter­reng­sy­king.

Nå star­ter det egent­li­ge Giro d’Italia, med førs­te fel­les­start i Ita­lia. Det er flatt. Selv om det synes å være litt mot­bak­ke på slut­ten, så blir det nok masse­spurt i dag også.

Men vi skal vide­re. 7. etap­pe går fra Reca­na­ti til Roc­ca de Cam­bio.

Last ned stør­re kart.

Afri­ka pres­ser på Euro­pa på fle­re måter. Geo­lo­gisk skjer det ved at den afri­kanske kon­ti­nen­tal­pla­ten pres­ses mot og under den euro­pe­iske. I pro­ses­sen sky­ver Afri­ka Den ibe­riske og Den ita­li­enske halv­øy foran seg. Der dis­se møter Euro­pa for alvor, løf­tes lan­det til de to fjell­kje­dene Pyre­ne­ene og Alpe­ne. Men områ­det er den afri­kanske kon­tine­tal­pla­ten sky­ves under den euro­pe­iske lig­ger litt len­ger syd — i det områ­det vi nå beve­ger oss inn i. Der­for er det­te geo­lo­gisk et vel­dig uro­lig områ­de.

6. april 2009 var det er jord­skjelv i Abruz­zo som mål­te 5,8 på Rich­ters ska­la. Epi­sen­te­ret var i region­ho­ved­sta­den L’Aquila, som syk­lis­te­ne skal gjen­nom drøyt 20 km før mål. 308 per­soner omkom, og det var det mest døde­lige jord­skjel­vet i Ita­lia siden Irpi­nia-jor­skjel­vet i 1980, som vi skal kom­me til­ba­ke til i mor­gen.

Dagens etap­pe star­ter i regio­nen Mar­che, hvor for­ri­ge etap­pe ender. Men mens vi i går holdt oss til hvit­vin fra Mar­che, skal vi i dag ta for oss noen røde. Etap­pen star­ter i områ­det Col­li Mace­rate­si. Men det er liten pro­duk­sjon av den­ne vinen selv om den kan dyr­kes i et gans­ke stort områ­de. Ut fra beskri­vel­se­ne vir­ker den hel­ler ikke så vel­dig inter­es­sant. Så vi lar den lig­ge.

Ros­so Pice­no kan pro­du­se­res i et stort områ­de. Både på for­ri­ge etap­pe og den­ne etap­pen syk­ler ryt­ter­ne gjen­nom det­te områ­det. Men det er i den syd­li­ge delen av Mar­che, rundt byen Asco­li Pice­no vi kom­mer inn i hoved­om­rå­det Ros­so Pice­no Superio­re. Det er ikke så langt unna der ryt­ter­ne skal over førs­te den klas­si­fi­ser­te top­pen, for de som vil ori­en­te­re seg i for­hold til syk­kel­trasé­en.

Fram til 1997 var bare San­giove­se til­latt i Ros­so Pice­no. Men da ble reg­le­ne end­ret, og nå til­la­tes det opp til 70 % Mon­te­pul­cia­no. Det var ut fra en erkjen­nel­se av at det var vans­ke­lig å pro­du­se­re en Ros­so Pice­one med god nok kva­li­tet basert på San­giove­se. Nå domi­ne­rer Mon­te­pul­cia­no. Vinen kan variere fra lys og lett til gans­ke mørk og kon­sen­trert.

Vi skal så over i Abruz­zo. Abruz­zo er noe så sjel­den til Ita­lia å være som en over­sikt­lig vin­re­gion. Når vi er her må vi inn­om den vinen som bur­de vært gjen­nom­gangs­vin for hele giro­en: Rosé.

Mål­gan­gen er i de geo­gra­fisk sam­men­fal­len­de områ­de­ne for Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo og Tre­b­bia­no d’Abruzzo. Vi vet vel så mye nå at det­te bør være viner pro­du­sert på dru­ene Mon­te­pul­cia­no og Tre­b­bia­no, den førs­te rød og den and­re hvit.

I går var vi inn­om at man­ge viner har beteg­nel­ser som [drue] fra [dis­trikt] eller [vin­type] fra [dis­trikt]. Det gjør at det i de fles­te til­fel­ler er rela­tivt enkelt å for­stå hva slags vin vi har med å gjø­re — i alle fall om man er rime­lig kjent i ita­li­ensk geo­grafi og ita­li­enske drue­sor­ter. Men det­te er Ita­lia, så alt for over­sikt­lig kan det ikke være. Mon­te­pu­li­ciano d’Abruzzo er viner laget av dru­en Mon­te­pul­ciano i områ­det Abruz­zo. Men vi har også Vino Nobi­le di Mon­te­pul­ciano, som er vin­ty­pen Vino Nobi­le fra områ­det rundt byen Mon­te­pul­ciano. Vino Nobi­le di Mon­te­pul­ciano er laget på dru­en San­giovese, som er mest kjent fra Chi­anti, alt­så ikke på dru­en Mon­te­pul­cia­no. Jeg er nep­pe den enes­te, som med Vino Nobi­le di Mon­te­pul­ciano som refe­ranse, har blitt over­ras­ket over hvor let­te viner som Mon­te­pul­ciano d’Abruzzo kan være og hvor ulik den er Vino Nobi­le di Mon­te­pul­ciano, inn­til det gikk opp for meg at selv om de deler nav­net Mon­te­pul­ciano, så er det i den ene vinen en steds­re­fe­ranse, mens det i den and­re er en dru­ere­fe­ranse.

For Tre­b­bia­no d’Abruzzo er det hel­ler ikke så enkelt. Tre­b­bia­no skal være ver­dens nest van­ligs­te drue. Skjønt om vi skal tro Wine­In­tro er det størst beplan­tet are­al med Airen, mens det kan­skje pro­du­se­res mer vin med Tre­b­bia­no. Om du ikke had­de hørt om ver­dens mest van­li­ge drue, Airen, så må jeg  erkjen­ne at det had­de ikke jeg hel­ler. Men det er en av de aller mest van­li­ge dru­ene i Spa­nia, hvor den bru­kes både i vin- og bran­dyp­ro­duk­sjon. Men vi lar Airen hen­ge og hol­der oss til Tre­b­bia­no.

Oz Clar­ke omta­ler Tre­b­bia­no nok­så ned­la­ten­de, og sier at det er en drue det er vans­ke­lig å unn­gå. Det fin­nes utal­li­ge vari­an­ter av Tre­b­bia­no, slik at det er mer en grup­pe av drue­sor­ter enn en enkelt sort. Den dyr­kes man­ge ste­der og under uli­ke navn. I Frank­ri­ke er den kjent som Ugni Blanc, og den dru­en Cog­nac lages på. Den er også en av hoved­dru­ene i Armag­nac. (Jeg kan røpe av vi skal inn­om Armag­nac i årets Tour de Fran­ce, men det blir ikke før i juli.)

For å løf­te for­vir­rin­gen opp på et enda høy­ere nivå, så pro­du­se­res den klas­si­fi­ser­te Tre­b­bia­no d’Abruzzo DOC ikke på Tre­b­bia­no, men på en drue som heter Bom­bi­no Bian­co — det kun­ne nes­ten høres ut som “kunst­ner­nav­net” på en av dame­ne som Sil­vio Ber­lus­co­ni dri­ver “bur­les­ke leker” (er var det ber­lu­s­ce leker?) med. Men det er alt­så en drue. For å leg­ge til litt ytter­li­ge­re for­vir­ring, så kal­ler de den­ne dru­en for Tre­b­bia­no d’Abruzzo i Abruz­zo, men i føl­ge min drue­guru Oz Clar­ke er den ikke i fami­lie med Tre­b­bia­no.

Alt det­te er bare en lang inn­led­ning til å si at Tre­b­bia­no d’Abruzzo er en gans­ke uin­ter­es­sant vin. I “Ita­li­ensk vin” sies det at må være lokal­pa­triot eller vin­pro­du­sent i fem­te gene­ra­sjon for å si at det­te er en av Ita­lias mer inter­es­san­te og kva­li­tets­fø­ren­de viner. Jeg mer­ker meg like­vel at “Ita­li­an Wines 2012” gir høy sco­re til Tre­b­bia­no d’Abruzzo fra Mascia­rel­li. Den som vil se etter slik vin bør kan­skje prø­ve noe fra den­ne pro­du­sen­ten. Men vi åpner ikke den­ne vinen.

Etter så mye neg­a­tivt: Chris­ter Berens beskri­ver i “Vin til maten” vinen som både frisk og ape­titt­vek­ken­de hvis den kom­mer fra en god pro­du­sent. Den er, fort­satt i føl­ge Chris­ter Berens, per­fekt som ape­ri­tif, til reker, blå­skjell og kal­de for­ret­ter.

Den røde Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo er et hyg­ge­lig bekjent­skap. Den bes­te vinen pro­du­se­res i under­om­rå­det Col­line Tera­ma­ne som lig­ger i det nord-øst­re hjør­net av hoved­om­rå­det. Syk­lis­te­ne pas­se­rer litt len­ger inne i lan­det. Men så nøye behø­ver vi ikke være, og kan godt ta med en av de bes­te vine­ne fra regio­nen når vi først er her.

Den typis­ke Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo er en mid­dels fyl­dig og gans­ke fruk­tig rødvin uten sær­lig dyb­de og fines­se. Den er ikke vel­dig spen­nen­de, men en helt grei vin som gjer­ne gir gans­ke god valu­ta for pen­ge­ne. Men går man til noen av de bed­re, da gjer­ne en Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo Col­line Tera­ma­ne DOCG, kan man få en fyl­di­ge og kraf­ti­ge viner med en fast struk­tur. Av pro­du­sen­ter som frem­he­ves som sær­lig gode nev­ner jeg Eduar­do Valenti­ni (Lore­to Apru­tino), Edmi­do Pepe (Tora­no Nuo­vo), Gian­ni Mascia­relli (S. Mar­tino Sul­le Mar­ruc­cina), Orlan­di Con­tucci Ponno (Rose­to Deg­li Abruzzi), Illu­mi­nati (Con­tro­guerra), Can­tina Tol­lo (Tol­lo) og Val­le Rea­le (Popo­li).

Da giro­en star­tet i Dan­mark var Midt-Jyl­land kledd i rosa. Selv­føl­ge­lig had­de man også en egen vin til giro­star­ten. Vinen var ita­li­ensk. Noe annet had­de vel vært uten­ke­lig. Den vinen som var valgt ut var en rød Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo. Det var en gans­ke fyl­dig utga­ve av den­ne vinen. Den­ne vinen var for meg en påmin­nel­se om at Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo kan variere fra en gans­ke lett til en gans­ke fyl­dig vin. Så helt enkelt skal det ikke være å fin­ne fram til en vin.

I boken Kjøtt og vin anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen og Trond Moi en mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo til Spa­get­ti med kjøtt­saus og til piz­za med kjøtt­bol­ler. Her er vi ved noe av det som så man­ge av oss liker ved det ita­li­ens­ke kjøk­ken: En enkel, men vel­sma­ken­de mat som føl­ges av en enkel, men vel­sma­ken­de vin.

Chris­ter Berens beskri­ver den slik i “Vin til maten”: Saf­tig og smaks­rik vin som er svært anven­de­lig til mat. Pas­ta, piz­za, kyl­ling og saf­ti­ge svine­ret­ter roper nær­mest etter den­ne vinen. Det let­te utga­ve­ne går også bra til fisk, mens de fyl­di­ge­re er best til okse og lam.

Når vi er i det­te områ­det skal vi også inn­om den vin­ty­pen som kan­skje bur­de ha vært selve giro-vinen: Rosé. Vi skal ikke så man­ge år til­ba­ke før jeg litt ned­la­ten­de så på rosé­vin som et “ver­ken-eller-kom­pro­miss”. Det var ver­ken rødvin eller hvit­vin, men noe rela­tivt uin­ter­es­sant som falt mel­lom dis­se vine­ne. Men hel­dig­vis lærer man hele tiden. Jeg har blitt glad i rosé­vin. Om som­mer­en drik­ker jeg ofte rosé­vin til mat som jeg om vin­te­ren vil­le ha druk­ket rødvin til. Og jeg er ikke ale­ne. Rose­vin har blitt en mote­vin.

Pas­sen­de nok kom Vin­mono­po­lets “Vin­bla­det” i rosa utga­ve omtrent da giro­en star­tet, med tit­te­len “I rosé­ens navn”. Når Vin­mono­po­let på den­ne måten spil­ler på tit­te­len “I rosens navn” får vi vel også min­ne om at for­fat­te­ren av den boken, Umber­to Eco, er ita­lie­ner. Han ble født i byen Ales­sand­ria i Pie­mon­te. Vi får kan­skje kom­me litt til­ba­ke til ham når vi kom­mer til Pie­mon­te.

Rosé­vin lages van­lig­vis i en for­kor­tet rødvins­pro­sess, som i Vin­bla­det kal­les skall­kon­takt­me­to­den. Skal­let (og drue­kjer­ne­ne?) er med i førs­te del av gjæ­rings­pro­ses­sen, men blir så silt fra. Der­med får man en lyse­re og let­te­re vin enn om skall og kjer­ner får være med i hele pro­ses­sen. For tre år siden ble det fore­slått i EU å til­la­te pro­duk­sjon av rosé­vin ved å blan­de rødvin og hvit­vin, men forl­sa­get ble avvist. I USA og Aust­ra­lia er det gans­ke van­lig å pro­du­se­re rosé­vin på den­ne måten. Du kan lese litt mer om rosé­vin i Vin­mono­po­lets artik­kel “Fokus på rosé­vin” og Vin­klub­ben del 4: Bli kjent med rosé. Se også Geir Salve­sens omta­le av rosé­vin i “Mai­slipp på Vin­mono­po­let”.

Fem rosé­vi­ner som viser noe av farge­spek­te­ret. To ita­li­ens­ke og tre frans­ke.

I Abruz­zo lages en rosé­vin på Mon­te­pul­cia­no. Rosé­vin mer­ket cera­suolo er gans­ke mørk, nes­ten som en lys rødvin. Nav­net cera­suolo kom­mer fra det loka­le uttryk­ket cira­sce, som betyr kirse­bær­far­get. Vin­bla­det anbe­fa­ler slik rosé­vin til salat med tomat og moza­rel­la. Det­te er Vin­mono­po­lets utvalg av Mon­te­pul­cia­no d’Abruzzo.

For turist­in­for­ma­sjon om Reca­na­ti, se Via­Michelin.

Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email