Så er vi i gang for alvor. Om ventet snudde gårsdagens lagempo om på resultatlisten. Jeg hadde håpet at Taylor Phinney skulle beholde ledertrøyen, men må innrømme at det først og fremst er med tanke på hans lagmakerat Thor Hushovd. Men da må de kunne forskjellen mellom landeveissykling og terrengsyking.
Nå starter det egentlige Giro d’Italia, med første fellesstart i Italia. Det er flatt. Selv om det synes å være litt motbakke på slutten, så blir det nok massespurt i dag også.
Men vi skal videre. 7. etappe går fra Recanati til Rocca de Cambio.
Afrika presser på Europa på flere måter. Geologisk skjer det ved at den afrikanske kontinentalplaten presses mot og under den europeiske. I prosessen skyver Afrika Den iberiske og Den italienske halvøy foran seg. Der disse møter Europa for alvor, løftes landet til de to fjellkjedene Pyreneene og Alpene. Men området er den afrikanske kontinetalplaten skyves under den europeiske ligger litt lenger syd — i det området vi nå beveger oss inn i. Derfor er dette geologisk et veldig urolig område.
6. april 2009 var det er jordskjelv i Abruzzo som målte 5,8 på Richters skala. Episenteret var i regionhovedstaden L’Aquila, som syklistene skal gjennom drøyt 20 km før mål. 308 personer omkom, og det var det mest dødelige jordskjelvet i Italia siden Irpinia-jorskjelvet i 1980, som vi skal komme tilbake til i morgen.
Dagens etappe starter i regionen Marche, hvor forrige etappe ender. Men mens vi i går holdt oss til hvitvin fra Marche, skal vi i dag ta for oss noen røde. Etappen starter i området Colli Maceratesi. Men det er liten produksjon av denne vinen selv om den kan dyrkes i et ganske stort område. Ut fra beskrivelsene virker den heller ikke så veldig interessant. Så vi lar den ligge.
Rosso Piceno kan produseres i et stort område. Både på forrige etappe og denne etappen sykler rytterne gjennom dette området. Men det er i den sydlige delen av Marche, rundt byen Ascoli Piceno vi kommer inn i hovedområdet Rosso Piceno Superiore. Det er ikke så langt unna der rytterne skal over første den klassifiserte toppen, for de som vil orientere seg i forhold til sykkeltraséen.
Fram til 1997 var bare Sangiovese tillatt i Rosso Piceno. Men da ble reglene endret, og nå tillates det opp til 70 % Montepulciano. Det var ut fra en erkjennelse av at det var vanskelig å produsere en Rosso Piceone med god nok kvalitet basert på Sangiovese. Nå dominerer Montepulciano. Vinen kan variere fra lys og lett til ganske mørk og konsentrert.
Vi skal så over i Abruzzo. Abruzzo er noe så sjelden til Italia å være som en oversiktlig vinregion. Når vi er her må vi innom den vinen som burde vært gjennomgangsvin for hele giroen: Rosé.
Målgangen er i de geografisk sammenfallende områdene for Montepulciano d’Abruzzo og Trebbiano d’Abruzzo. Vi vet vel så mye nå at dette bør være viner produsert på druene Montepulciano og Trebbiano, den første rød og den andre hvit.
I går var vi innom at mange viner har betegnelser som [drue] fra [distrikt] eller [vintype] fra [distrikt]. Det gjør at det i de fleste tilfeller er relativt enkelt å forstå hva slags vin vi har med å gjøre — i alle fall om man er rimelig kjent i italiensk geografi og italienske druesorter. Men dette er Italia, så alt for oversiktlig kan det ikke være. Montepuliciano d’Abruzzo er viner laget av druen Montepulciano i området Abruzzo. Men vi har også Vino Nobile di Montepulciano, som er vintypen Vino Nobile fra området rundt byen Montepulciano. Vino Nobile di Montepulciano er laget på druen Sangiovese, som er mest kjent fra Chianti, altså ikke på druen Montepulciano. Jeg er neppe den eneste, som med Vino Nobile di Montepulciano som referanse, har blitt overrasket over hvor lette viner som Montepulciano d’Abruzzo kan være og hvor ulik den er Vino Nobile di Montepulciano, inntil det gikk opp for meg at selv om de deler navnet Montepulciano, så er det i den ene vinen en stedsreferanse, mens det i den andre er en druereferanse.
For Trebbiano d’Abruzzo er det heller ikke så enkelt. Trebbiano skal være verdens nest vanligste drue. Skjønt om vi skal tro WineIntro er det størst beplantet areal med Airen, mens det kanskje produseres mer vin med Trebbiano. Om du ikke hadde hørt om verdens mest vanlige drue, Airen, så må jeg erkjenne at det hadde ikke jeg heller. Men det er en av de aller mest vanlige druene i Spania, hvor den brukes både i vin- og brandyproduksjon. Men vi lar Airen henge og holder oss til Trebbiano.
Oz Clarke omtaler Trebbiano nokså nedlatende, og sier at det er en drue det er vanskelig å unngå. Det finnes utallige varianter av Trebbiano, slik at det er mer en gruppe av druesorter enn en enkelt sort. Den dyrkes mange steder og under ulike navn. I Frankrike er den kjent som Ugni Blanc, og den druen Cognac lages på. Den er også en av hoveddruene i Armagnac. (Jeg kan røpe av vi skal innom Armagnac i årets Tour de France, men det blir ikke før i juli.)
For å løfte forvirringen opp på et enda høyere nivå, så produseres den klassifiserte Trebbiano d’Abruzzo DOC ikke på Trebbiano, men på en drue som heter Bombino Bianco — det kunne nesten høres ut som “kunstnernavnet” på en av damene som Silvio Berlusconi driver “burleske leker” (er var det berlusce leker?) med. Men det er altså en drue. For å legge til litt ytterligere forvirring, så kaller de denne druen for Trebbiano d’Abruzzo i Abruzzo, men i følge min drueguru Oz Clarke er den ikke i familie med Trebbiano.
Alt dette er bare en lang innledning til å si at Trebbiano d’Abruzzo er en ganske uinteressant vin. I “Italiensk vin” sies det at må være lokalpatriot eller vinprodusent i femte generasjon for å si at dette er en av Italias mer interessante og kvalitetsførende viner. Jeg merker meg likevel at “Italian Wines 2012” gir høy score til Trebbiano d’Abruzzo fra Masciarelli. Den som vil se etter slik vin bør kanskje prøve noe fra denne produsenten. Men vi åpner ikke denne vinen.
Etter så mye negativt: Christer Berens beskriver i “Vin til maten” vinen som både frisk og apetittvekkende hvis den kommer fra en god produsent. Den er, fortsatt i følge Christer Berens, perfekt som aperitif, til reker, blåskjell og kalde forretter.
Den røde Montepulciano d’Abruzzo er et hyggelig bekjentskap. Den beste vinen produseres i underområdet Colline Teramane som ligger i det nord-østre hjørnet av hovedområdet. Syklistene passerer litt lenger inne i landet. Men så nøye behøver vi ikke være, og kan godt ta med en av de beste vinene fra regionen når vi først er her.
Den typiske Montepulciano d’Abruzzo er en middels fyldig og ganske fruktig rødvin uten særlig dybde og finesse. Den er ikke veldig spennende, men en helt grei vin som gjerne gir ganske god valuta for pengene. Men går man til noen av de bedre, da gjerne en Montepulciano d’Abruzzo Colline Teramane DOCG, kan man få en fyldige og kraftige viner med en fast struktur. Av produsenter som fremheves som særlig gode nevner jeg Eduardo Valentini (Loreto Aprutino), Edmido Pepe (Torano Nuovo), Gianni Masciarelli (S. Martino Sulle Marruccina), Orlandi Contucci Ponno (Roseto Degli Abruzzi), Illuminati (Controguerra), Cantina Tollo (Tollo) og Valle Reale (Popoli).
Da giroen startet i Danmark var Midt-Jylland kledd i rosa. Selvfølgelig hadde man også en egen vin til girostarten. Vinen var italiensk. Noe annet hadde vel vært utenkelig. Den vinen som var valgt ut var en rød Montepulciano d’Abruzzo. Det var en ganske fyldig utgave av denne vinen. Denne vinen var for meg en påminnelse om at Montepulciano d’Abruzzo kan variere fra en ganske lett til en ganske fyldig vin. Så helt enkelt skal det ikke være å finne fram til en vin.
I boken Kjøtt og vin anbefaler Toralf Bølgen og Trond Moi en montepulciano d’Abruzzo til Spagetti med kjøttsaus og til pizza med kjøttboller. Her er vi ved noe av det som så mange av oss liker ved det italienske kjøkken: En enkel, men velsmakende mat som følges av en enkel, men velsmakende vin.
Christer Berens beskriver den slik i “Vin til maten”: Saftig og smaksrik vin som er svært anvendelig til mat. Pasta, pizza, kylling og saftige svineretter roper nærmest etter denne vinen. Det lette utgavene går også bra til fisk, mens de fyldigere er best til okse og lam.
Når vi er i dette området skal vi også innom den vintypen som kanskje burde ha vært selve giro-vinen: Rosé. Vi skal ikke så mange år tilbake før jeg litt nedlatende så på rosévin som et “verken-eller-kompromiss”. Det var verken rødvin eller hvitvin, men noe relativt uinteressant som falt mellom disse vinene. Men heldigvis lærer man hele tiden. Jeg har blitt glad i rosévin. Om sommeren drikker jeg ofte rosévin til mat som jeg om vinteren ville ha drukket rødvin til. Og jeg er ikke alene. Rosevin har blitt en motevin.
Passende nok kom Vinmonopolets “Vinbladet” i rosa utgave omtrent da giroen startet, med tittelen “I roséens navn”. Når Vinmonopolet på denne måten spiller på tittelen “I rosens navn” får vi vel også minne om at forfatteren av den boken, Umberto Eco, er italiener. Han ble født i byen Alessandria i Piemonte. Vi får kanskje komme litt tilbake til ham når vi kommer til Piemonte.
Rosévin lages vanligvis i en forkortet rødvinsprosess, som i Vinbladet kalles skallkontaktmetoden. Skallet (og druekjernene?) er med i første del av gjæringsprosessen, men blir så silt fra. Dermed får man en lysere og lettere vin enn om skall og kjerner får være med i hele prosessen. For tre år siden ble det foreslått i EU å tillate produksjon av rosévin ved å blande rødvin og hvitvin, men forlsaget ble avvist. I USA og Australia er det ganske vanlig å produsere rosévin på denne måten. Du kan lese litt mer om rosévin i Vinmonopolets artikkel “Fokus på rosévin” og Vinklubben del 4: Bli kjent med rosé. Se også Geir Salvesens omtale av rosévin i “Maislipp på Vinmonopolet”.

I Abruzzo lages en rosévin på Montepulciano. Rosévin merket cerasuolo er ganske mørk, nesten som en lys rødvin. Navnet cerasuolo kommer fra det lokale uttrykket cirasce, som betyr kirsebærfarget. Vinbladet anbefaler slik rosévin til salat med tomat og mozarella. Dette er Vinmonopolets utvalg av Montepulciano d’Abruzzo.
For turistinformasjon om Recanati, se ViaMichelin.
Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2012. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.
Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.
Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.
Gambero Rosso Italian Wines 2012
Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.
I vini del Giro d’Italia 2012
- Innledning
- 1. etappe: Dansk øl i Herning
- 2. Etappe: Danske bjerge og polarøl
- 3. etappe: 8-tall rundt Horsens
- 4. etappe: Verona — Soave og Valpolicella i Romeo og Julies by
- 5. etappe: Vi prøver en oransje vin.
- 6. etappe: Frisk hvitvin og Bob Dylan
- 7. etappe: Der Afrika og Europa møtes
- 8. etappe: Rystende opplevelser der Giroen snur
- 9. etappe: Vi setter kursen mot nord
- 10. etappe: Til den hellige Frans av Assisi
- 11. etappe: Toscana og Chianti
- 12. etappe: 17. mai i Cinque Terre
- 13. etappe: Savona — Cervere Barolo
- 14. etappe: No ser et atter slike fjell og daler
- 15. etappe: Litt øl, til en forandring?
- 16. etappe: Et stykke Østerrike i Italia?
- 17. etappe: Falzes/Pfalzen — Cortina d’Ampezzo
- 18. etappe: San Vito di Cadore — Vedelago
- 19. etappe: Treviso — Alpe di Pampeago/Val di Fiemme
- 20. etappe: Caldes/Val di Sole — Passo dello Stelvio
- 21. etappe: Tempo i Milano
I vini del Giro d'Italia
- I vini del Giro d'Italia 2025
- I vini del Giro d'Italia 2024
- I vini del Giro d'Italia 2023
- I vini del Giro d’Italia 2022.
- I vini del Giro d’Italia 2021.
- I vini del Giro d’Italia 2020.
- I vini del Giro d'Italia 2017
- I vini del Giro d'Italia 2016
- I vini del Giro d'Italia 2015
- I vini del Giro d’Italia 2014
- I vini del Giro d’Italia 2013
- I vini del Giro d’Italia 2012
- I vini del Giro d’Italia 2011
Les Vins du Tour de France
- Les vins du Tour de France 2025
- Les vins du Tour de France 2024
- Les vins du Tour de France 2023
- Les Vins du Tour de France 2022
- Les Vins du Tour de France 2021
- Les Vins du Tour de France 2020
- Les Vins du Tour de France 2019
- Les Vins du Tour de France 2018
- Les Vins du Tour de France 2017
- Les Vins du Tour de France 2016
- Les Vins du Tour de France 2015
- Les Vins du Tour de France 2014
- Les vins du Tour de France 2013
- Les vins du Tour de France 2012
- Les vins du Tour de France 2011
- Les vins du Tour de France 2010
Mat og vin
Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.Hvor bratt er det der de sykler?
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.- Hvor bratt er det? En forberedelse til å se sykkel på TV
- Topp ti bratte bakker i Oslo og omegn (Martin Hoff)
- Disse stupbratte veiene ville vært forbudt å bygge i dag (Teknisk ukeblad)
Ønsker du bedre forhold for syklende?
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.