I Vini del Giro d’Italia 2012 — 11. etappe: Toscana og Chianti

En knøtt­li­ten ita­lie­ner, Dome­ni­co Pozzo­vi­vo, vant gårs­da­gens etap­pe. I føl­ge Johan Kag­ge­stad vei­er han 49 kg. I føl­ge Wiki­pe­dia er han 1,65m høy. Det sis­te tror jeg ikke så mye på. Podie­da­me­ne var et hode høy­ere enn ham, og høye er ikke dis­se dame­ne. Vår mann, den norsk­æt­te­de Ryder Hesje­dal, beholdt den rosa leder­trø­ey­en.

Men vi skal inn i et av Ita­lias mest inter­es­san­te vin­om­rå­der: Tosca­na. 11. etap­pe star­ter der 10. etap­pe slut­tet, i  Assi­si og går til Mon­teca­ti­ni Ter­me.

Last ned stør­re kart.

Vi star­ter der for­ri­ge etap­pe slut­tet, og vi er fort­satt i Umbria og Assi­si. Men dagens etap­pe går inn i et av sto­re vin­om­rå­de­ne: Tosca­na. Vi hop­per der­for over “fro­kos­ten”, og kon­sen­tre­rer oss om Tosca­na.

Jeg har fle­re gan­ger kla­get litt over at jeg ikke har detal­jer­te nok kart over vin­om­rå­de­ne i Ita­lia. Jeg er der­for ikke helt sik­ker på om vi kom­mer inn i Tosca­na slik at vi pas­se­rer den øst­ligs­te delen av Mon­te­pul­cia­no, eller om vi pas­se­rer akku­rat litt øst for det­te områ­det. Skal jeg være ærlig, så tror jeg vi er akku­rat litt uten­for. Men vi tar det med like­vel.

Vino Nobi­le di Mon­te­pul­cia­no — nobel vin fra Mon­te­pul­cia­no. Jeg nevn­te den for­vir­ren­de dob­belt­be­tyd­nin­gen av Mon­te­pul­cia­no da vi var i Abruz­zo. Men vi tåler sik­kert en liten repe­ti­sjon. Ita­li­ensk vin har ofte navn som [drue] fra [dis­trikt] eller [vin­type] fra [områ­de]. Det som gjør Mon­te­pul­cia­no så for­vir­ren­de er at det kan være både en drue og et dis­trikt (områ­det rundt byen Mon­te­pul­cia­no). Had­de man enda laget hoved­vi­nen i Mon­te­pul­cia­no på dru­en Mone­pul­cia­no, så had­de det ikke vært så for­vir­ren­de. Men så enkelt er det selv­føl­ge­lig ikke. Vino Nobi­le de Mon­te­pul­cia­no er laget (hoved­sak­lig) på den dru­en som domi­ne­rer i Tosca­na, nem­lig San­giove­se.

På sitt bes­te er Vino Nobi­le di Mon­te­pul­cia­no en av de vir­ke­lig sto­re viner. Men om jeg skal hol­de meg til de som har brukt mer tid på ita­li­ensk vin enn jeg har, så har den ikke hengt helt med de sene­re åre­ne, om vi sam­men­lig­ner med and­re kva­li­tets­vi­ner. Kva­li­te­ten har for­bed­ret seg også for Vino Nobi­le, men ikke like mye som for and­re viner fra regio­nen. Den var en ube­stridt nr 2 etter Brunel­lo di Mon­tal­ci­no, men den for­sva­rer visst ikke len­ger den plas­sen.

Vino Nobi­le skal ha minst 70% San­giove­se, men kan ha opp til 100 % av den­ne dru­en. Jeg for­bin­der Vino Nobi­le med en mørk, kraf­tig og saf­tig vin med en viss kirse­bær­ka­rak­ter. Sti­len kan variere gans­ke mye, alt etter drue­blan­ding, grad av fat­lag­ring, osv.

En litt enk­le­re vin er Ros­so di Mon­te­pul­cia­no, alt­så rødvin fra Mon­te­pul­cia­no.

I Trond Moi og Toralf Bøl­gens bok Kjøtt og vin pre­sen­te­rer de lam­me­ko­te­let­ter med feta­ost, agurk­sa­lat og potet­sa­lat, og til den­ne ret­ten anbe­fa­ler de en Ros­so di Mon­te­pul­cia­no. Vur­de­rin­gen er at lam­me­ko­te­let­ter tren­ger en vin med litt mot­stand, alt­så tan­ni­ner, og feta­os­ten tren­ger syre. Og en Ros­so di Mon­te­pul­cia­no ble deres valg. De sier at vinen er laget på en drue som heter Prug­nolo Gen­ti­le (var­som pryl?), som er bare nok et navn på San­giove­se.

Til timai­nas­tekt hjorte­fi­let med sopp og madeira­saus fore­slår de å gå et hakk opp, til en full­mo­den Vino nobi­le di Mon­te­pul­cia­no.

Vi kom­mer enten direk­te inn i Cor­to­na eller fra Mon­te­pul­cia­no og inn i Cor­to­na.

Cor­to­na er et under­om­rå­de i Val­dichia­na. Så når vi for­la­ter Cor­to­na fort­set­ter vi i Val­dichia­na.

Hvis man kjen­ner ett vin-områ­de i Tosca­na, så er det det vi nå skal inn i: Chi­an­ti. Skjønt skal vi være pir­ke­te, så ser det ut som om etap­pen gans­ke len­ge føl­ger dalen langs elven Arno, som er en kor­ri­dor hvor det ikke dyr­kes klas­si­fi­sert vin, selv om det er klas­si­fi­ser­te vin­mar­ker på beg­ge sider av den­ne kor­ri­do­ren. Men så pir­ke­te behø­ver vi ikke å være.

For man­ge i min gene­ra­sjon var ita­li­ensk vin len­ge syn­onymt med Chi­an­ti. Bast­flas­ke­ne var effek­tiv for å sel­ge vinen til et ukri­tisk pub­li­kum. Den spe­si­el­le flas­ken ga vinen iden­ti­tet. Fra min inter­rail-tur gjen­nom Ita­lia i 1974 hus­ker jeg at det var “Birrrrrr­ra, Chi­an­ti Vino” alle sel­ger­ne rop­te da de gikk langs toget når det sto på sta­sjo­nen, også om vi var langt fra Tosca­na og Chi­an­ti. Men da man vil­le ha fokus på inn­hol­det og ikke flas­ken, da ble flas­ken hel­ler et hin­der — akku­rat som amfora­en i Mar­ches Ver­dicchio-vin. Det var nok en dår­lig vin som solg­te til turis­ter og and­re pga flas­ken. Chi­an­ti var gans­ke sør­ge­li­ge saker til et styk­ke ut på 80-tal­let. Det var kvan­tet før kva­li­tet, og det ble også brukt hvi­te dru­er i blan­din­gen — opp­til 30% var til­latt. I dag blan­des det ikke hvi­te dru­er i Chi­an­ti. Den skal bestå av minst 75% San­giove­se, i Chi­an­ti Clas­si­co minst 80%.

Egent­lig er den­ne bast­flas­ken helt idio­tisk, for den gjør det umu­lig å leg­ge flas­ke­ne vann­rett i en reol — slik man bør leg­ge vin om den skal lag­res. Det ga kan­skje en rus­tikk sjarm når ita­li­ens­ke res­tau­ran­ter had­de Chi­an­ti-flas­ker hen­gen­de i kro­ker i taket. Men ikke bra for lag­ring av vin.

Nå ser vi kna­pt den­ne en gang så karak­te­ris­tis­ke bast­flas­ken. Jeg kan ikke hus­ke å ha sett sli­ke flas­ker på Vin­mono­po­let på vel­dig len­ge. Chi­an­ti tap­pes for det mes­te på van­li­ge flas­ker. Og Chi­an­ti har blitt en vin som slett ikke tren­ger bast­skjørt for å bli lagt mer­ke til.

Kjer­nen i Chi­an­ti er Chi­an­ti Clas­si­co. Som ellers i Ita­lia beteg­ner Clas­si­co det opp­rin­ne­li­ge, og van­lig­vis det bes­te områ­det. Kva­li­tets­kra­ve­ne er gjer­ne stren­ge­re i et clas­si­co-områ­de.

Chi­an­ti pre­ges først og fremst av San­giove­se-dru­en, med dens fruk­tig­het og kirse­bær­ak­ti­ge smak. Men igjen kan sti­len variere mye. Den er gjen­nom­gå­en­de kraf­ti­ge­re i Clas­si­co-områ­det.

På vei­en gjen­nom Chi­an­ti-områ­det snei­er syk­lis­te­ne Pie­tra­via. Det er et gans­ke nytt DOC-områ­de (fra 2005), så vi har ikke sett hvor­dan det­te vil mar­ke­re seg ennå.

Det er en del områ­det i Chi­an­ti, uten­for Clas­si­co-områ­det, som har rett til å set­te navn på under­om­rå­de på eti­ket­te­ne. Man det varie­rer i hvor stor grad det­te fak­tisk gjø­res, og det behø­ver hel­ler ikke bety at vinen er så mye bed­re enn and­re Chi­an­ti-viner. Så vi går ikke ned i detal­je­ne her, selv om syk­lis­te­ne skal gjen­nom noen sli­ke under­om­rå­der.

Vi kan igjen gå til­ba­ke til Trond Moi og Toralf Bøl­gens bok Kjøtt og vin. De anbe­fa­ler en god Chi­an­ti Clas­si­co til kalve­fi­lét med kre­met port­vin­saus og shi­ta­ke. Den har god smaks­kon­sen­tra­sjon uten å være tung, er fyl­dig og syr­lig med akku­rat nok tan­ni­ner. Den sam­me vinen anbe­fa­les til kryd­der­gla­sert ande­bryst med appel­sin­saus. (Her er min til­be­red­ning av ande­bryst, om noen skul­le være inter­es­sert.)

Til biff med nøtte­løk anbe­fa­ler de anbe­fa­ler en “ikke alt for pur­ung Chi­an­ti Clas­si­co”.  Den­ne ret­ten ser­ve­res uten saus, noe som gjør den gans­ke lett selv om det er biff. En vin med avdem­pe­de tan­ni­ner og godt med frukt­syre pas­ser flott til det­te.

Til en annen rett, grill­spyd med urte­ma­ri­nert ytre­fi­lét og mas­car­pone­krem, er Bøl­gen & Mois anbe­fa­ling en Chi­an­ti fra områ­de Ruf­fino, som lig­ger litt nord-øst for dagens tra­sé gjen­nom Tosca­na. Kjøt­tet kre­ver tan­ni­ner, mas­car­pone­kre­men syre. Chi­an­ti fra Ruf­fino er gjer­ne litt let­te­re enn de fra Clas­si­co.

Chris­ter Berens har som tid­li­ge­re nevnt en lis­te med “20 full­tref­fe­re” i boken “Vin til maten” . En av dis­se full­tref­fer­ne er kalv og Chi­an­ti. Det var også vår mid­dag den dagen det­te inn­leg­get fer­dig­stil­les, dagen før pub­li­se­ring: Lang­tids­stekt kalv med bl.a. østers­sopp, grønn aspar­ges og en rela­tivt lett rødvins­saus — og en Chi­an­ti Ruf­fino. Det var en helt utmer­ket kom­bi­na­sjon.

Vin­mono­po­let anbe­fa­ler Chi­an­ti til Lam.

I Tosca­na kom­mer vi ikke uten­om begre­pet “Super-Tosca­ner”. Dis­se viser at vin­lov­giv­ning kan være et tve­eg­get sverd. Det sik­rer at man til­freds­stil­ler vis­se defi­ner­te krav. Men det kan også bli en tvangs­trøye som hind­rer utvik­ling. Man­ge har f.eks. eks­pe­ri­men­tert med and­re drue­sor­ter enn de tra­di­sjo­nel­le, med stort hell.

Sas­si­caia fra områ­det Bolg­heri, nær­me­re kys­ten enn der vi er nå, var vel den førs­te “Super-Tosca­ner”. Det­te er en vin laget på Caber­net Sau­vig­non, og er et av man­ge eksemp­ler på at noen har vist at de kan lage “like god “Bor­deaux-vin” som i Bor­deaux”. Den er slik sett i sam­me grup­pe som Tor­res’ Mas La Pla­na i Spa­nia (Pene­des),  Mas de Dau­mas Gassac i Lan­gue­doc og Gajas “Dar­magi” fra Pied­mon­te. De er utmer­ke­de viner, men gans­ke fjer­ne fra lokal vin­tra­di­sjon. Der­for er jeg litt ambi­va­lent i for­hold til dis­se vine­ne.

Vil­la Anti­no­ris “Tiga­nel­lo” er etter mitt syn mer inters­sant, for­di den er basert på loka­le dru­er, men med and­re dru­er i blan­din­gen enn det som er til­latt for klas­si­fi­sert vin. I den­ne er det 80 % San­giove­se, 15 % Caber­net Sau­vig­non og 5 % Caber­net Franc. Vil­la Anti­no­ri har tatt sin San­ta Chris­ti­na ut av Chi­an­ti Clas­si­co klas­si­fi­se­rin­gen. Den er laget på 90 % San­giove­se, men de res­te­ren­de 10 % er Mer­lot, en drue som ikke til­la­tes i en Chi­an­ti. Om jeg hus­ker rett, så var også den som gans­ke enkelt heter Vil­la Anti­no­ri tid­li­ge­re klas­si­fi­sert som Chi­an­ti Clas­si­co. Hoved­dru­en er San­giove­se, men i til­legg bru­ker de nå Caber­net Suvig­non, Mer­lot og Syrah, som ikke er til­latt i en Chi­an­ti. Ved å ta vinen ut av klas­si­fi­ka­sjo­nen står pro­du­sen­ten fri­ere, også til å for­bed­re vinen. For en liten pro­du­sent er nok klas­si­fi­se­rin­gen vik­tig. Men for en stor og vel­re­nom­mert pro­du­sent med et sterkt merke­navn som Vil­la Anti­no­ri betyr det mind­re. Kan­skje tren­ger Chi­an­ti Anti­no­ri mer enn Anti­no­ri tren­ger Chi­an­ti? Ape­ri­tif har en omta­le av noen viner fra Caval­li under over­skrif­ten “Mote­rik­tig supert­osca­ner”.

Mot slut­ten skal syk­lis­te­ne gjen­nom to hvit­vins­om­rå­der. Det førs­te er Bian­co dell’Empolese. Det pro­du­se­res både en tørr og en søt hvit­vin på Tre­b­bia­no. Men det er ikke så lett å fin­ne infor­ma­sjon om den­ne, hvil­ket tyder på at den ikke er så vel­dig inter­es­sant. Det and­re områ­det er Bian­co del­la Val­di­nie­vo­le. Men jeg fin­ner ikke ut stort mer om den­ne hel­ler.

Tosca­na er først og fremst kjent for sine rødvi­ner. Men vi skal ikke glem­me de hvi­te. I boken “Fisk og vin” er Bøl­gen & Moi fle­re gan­ger inn­om char­don­nay fra Tosca­na, som et alter­na­tiv til langt dyre­re char­don­nay fra Bur­gund. Til Smør­stek­te kam­skjell med gul­rot-has­sel­nøtt­sa­lat og per­sil­lecou­lis anbe­fa­les en tørr, men rund og ansten­dig eiket char­don­nay. Som de skri­ver, så kan man all­tid fin­ne en slik vin i Bur­gund. Men de fore­slår hel­ler å gå for en litt påkos­tet utga­ve fra Tosca­na. Til­sva­ren­de fore­slås for Blåmugg­ost­gra­ti­ner­te østers. Til Skall­dyr­risot­to og Sjø­kreps­sup­pe er anbe­fa­lin­gen ikke mer pre­sis enn en moder­ne ita­li­ens char­don­nay som har vært på eike­fat for­di ret­ten kre­ver en vin med mye smak, men man kan sik­kert vel­ge en fra Tosca­na. Til Fisk og skall­dyr­sup­pe er det enda mer gene­relt: En char­don­nay med et snev av eik, fra hvor som helst i ver­den. Men da kan man kan­skje gå til et områ­de som gene­relt er rime­li­ge­re enn Tosca­na.

Vi er i år ikke inn­om en av de mest spen­nen­de vine­ne fra Tosca­na: Brunel­lo di Mon­tal­ci­no. Det er så mye spen­nen­de vin fra Tosca­na at det ikke er noen grunn til å gå langt vekk fra dagens etap­pe. Vi kom­mer sik­kert inn­om her også en gang, så jeg skal ikke skri­ve om Brunel­lo den­ne gan­gen. Men jeg synes det er grunn til å nev­ne at det nett­opp, i mars 2012, har kom­met en bok om Brunel­lo di Mon­tal­ci­no, som bør være av inter­es­se for man­ge som er inter­es­sert i ita­li­ensk vin. Den kan bestil­les fra Ama­zon UK.

Men når jeg like­vel nev­ner Brunel­lo: Brunel­lo di Mon­tal­ci­no er et navn av typen [drue] fra [sted], alt­så vin laget på dru­en Brunel­lo i Mon­tal­ci­no. Så det­te bur­de være enkelt. Men vi er i Ita­lia. Brunel­lo er det loka­le nav­net på San­giove­se, og San­giove­se er den domi­ne­ren­de dru­en i Tosca­na. Ikke nok med at det er man­ge dru­er i Ita­lia, de skal ha man­ge uli­ke navn på de sam­me dru­ene også — selv innen­for sam­me region.

Jeg vil også nev­ne boken “The Finest Wines of Tusca­ny and Cen­tral Italy”. Skjønt det ser ut til at boken er utsolgt, og bare til­gjen­ge­lig brukt. Det er en bok som har fokus på pro­du­sen­te­ne, og de bes­te pro­du­sen­te­ne med sine viner pre­sen­te­res i alfa­be­tisk rekke­føl­ge innen­for hvert sitt områ­de. Det betyr at man ikke fin­ner så mye “hver­dags­vin” i den­ne boken, men det er den mest grun­di­ge boken jeg har fun­net om viner fra Tosca­na — i alle fall for oss som ikke leser ita­li­ensk. Også den kan bestil­les fra Ama­zon UK.

Selv­føl­ge­lig er Tosca­na også gitt stor plass i bøker om ita­li­ensk vin mer gene­relt.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsenkom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly, PDF & Email