I Vini del Giro d’Italia 2012 — 16. etappe: Et stykke Østerrike i Italia?

Så er det på’n igjen, etter en dags pau­se. Skjønt ryt­ter­ne får ikke sin pau­se før i mor­gen. Det var litt dumt at jeg had­de tatt pau­se den dagen som åpen­bart vil­le ha star­tet med en gra­tu­la­sjon til Alek­san­der Kristoff for en flott andre­plass på 13. etap­pe. Jeg note­rer meg også at Mark Caven­dish har satt i gang en kam­pan­je for å fin­ne en kjæ­res­te til Taylor Phinney. Føl­ge twit­ter med hashtag #giro­lo­vestory for å se hvor­dan det går.

Det var vel ingen stor over­ras­kel­se at enkel­te spur­te­re plut­se­lig  begyn­te å mer­ke etter­virk­nin­ge­ne av fall osv akku­rat når man begyn­ner på de har­des­te etap­pe­ne. Men Mark Caven­dish har i alle fall sagt at han ikke har til hen­sikt å trek­ke seg. Vi hører ofte ryt­te­re si at man skal har respekt for trøy­ene, men det må vel også bety at de som syk­ler i dis­se trøy­ene skal ha respekt for rit­tet. Å trek­ke seg fra et ritt når man syk­ler med poeng­trøye eller ver­dens­mes­ter­trøye er ikke helt bra. Vi får se om han hol­der til mål.

Jeg synes arran­gø­re­ne av Giro d’Italia bør end­re noe slik at rit­tet blir inter­es­sant for and­re enn klat­rer­ne også mot slut­ten. I Tour de Fran­ce gis det fle­re poeng for etappe­sei­er på fla­te etap­per enn på fjell­e­tap­per. Til gjen­gjeld deles det ut man­ge klatre­po­eng på fjell­e­tap­pe­ne. På den­ne måten får man fle­re kon­kur­ran­ser i kon­kur­ran­sen. I Giro d’Italia deles det ut like man­ge poeng uan­sett hvor­dan etap­pen er. Mark Caven­dish har nå en ledel­se på 42 poeng. Nr 2 er andre­mann i kam­pen om sam­men­lagt­sei­e­ren, Joaquin Rod­ri­guez Oli­ver, og sam­men­lagt­le­der Ryder Hesje­dal er nr. 4. Det gjen­står syv etap­per. Mark Caven­dish har en viss sjan­se til å vin­ne én av dis­se og kan­skje san­ke noen poeng på mel­lom­sprin­ter. Men mer enn 30 poeng får han nep­pe. Det hol­der nep­pe mot de som kjem­per om sam­men­lagt­sei­er eller om å vin­ne klatre­etap­pe­ne. De sam­me ryt­ter­ne kjem­per i prak­sis om alle tre trøy­ene, uten­om ung­doms­trøy­en. Hvis man ikke selv har så mye mer å kjem­pe for på de sis­te etap­pe­ne, og hel­ler ikke kan gi så mye støt­te til and­re på laget i de har­de klatre­etap­pe­ne, er det vel­dig for­ståe­lig at spur­te­re ofte vel­ger ikke å full­fø­re Giro d’Italia. Når det­te skri­ves gjen­står en etap­pe før hvile­da­gen. Jeg vil ikke bli over­ras­ket om fle­re rei­ser hjem på den­ne hvile­da­gen.

Jeg kan også nev­ne at jeg er i Frank­ri­ke når det­te fer­dig­stil­les. Her sen­des Giro d’Italia bare på Euro­sport, som her er en beta­lings­ka­nal som vi ikke abon­ne­rer på. Så jeg er hen­vist til å føl­ge med på net­tet. For å kure­re en viss abs­ti­nens har jeg også sett litt på Tour of Cali­for­nia. Rit­tet i seg selv er ikke på langt nær så inter­es­sant som Giro d’Italia. Men arran­gø­re­ne av Giro d’Italia, Tour de Fran­ce og man­ge and­re ritt har mye å lære av Tour of Cali­for­nia når det gjel­der å dek­ke et syk­kel­ritt på nett. Se på http://radioshacktourtracker.amgentourofcalifornia.com/ i kveld for å se hvor­dan den kan gjø­res.

Men vi tar fatt igjen etter hvile­da­gen. 16. etap­pe går fra Limo­ne sur Gar­da til Falzes/Pfalzen. Den­ne etap­pen må kun­ne sies å være opp­var­min­gen til hel­ve­tes­uka i Giro d’Italia.

Last ned stør­re kart.

Jeg har sagt man­ge gan­ger at fjell gir vin­mes­si­ge utford­rin­ger. Men her hol­der vi oss i dalen mer enn i fjel­let, og det områ­det vi nå er inne i, Tren­ti­no — Alto Adi­ge, kan by på mye spen­nen­de vin. Vi kan dele det i to. Tren­ti­no i syd og Alto Adi­ge i nord. Vi er på vei mot Alpe­ne og inn i grense­om­rå­det mot Øster­rike og Sveits. Men vi hol­der oss nede i dalen, og der­for er den “bare” klas­si­fi­sert som en “Medi­um moun­tain sta­ge”. Ryt­ter­ne er sik­kert gla­de for at de får en slik etap­pe som opp­var­ming etter hvile­da­gen, før de skal inn i fjel­le­ne for alvor. For oss betyr det at vi kan fin­ne inter­es­sant vin.

Tren­ti­no — Alto Adi­ge er i føl­ge Ita­li­ensk vin his­to­risk, kul­tu­relt, språk­lig og admi­ni­stra­tivt to regio­ner i én. Man­ge mener, fort­satt i føl­ge i Ita­li­ensk vin , at det også vin­mes­sig er så stor for­skjell på den nord­li­ge pro­vin­sen Bol­za­no og den syd­li­ge Tren­to at de bør behand­les sepa­rat. Det vil ikke jeg mene noe om. Men jeg mer­ker meg at mens Ita­li­ensk vin behand­ler dem i sam­me kapit­tel har man i Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012 valgt å behand­le dem i hvert sitt kapit­tel. Dagens etap­pe går gjen­nom beg­ge, så det er ikke et spørs­mål vi behø­ver å ten­ke på.

Vi kom­mer inn i den tysk­ta­len­de delen av Ita­lia, i pro­vin­sen Syd-Tirol. I føl­ge Wiki­pe­dia snak­ker 69% av befolk­nin­gen i pro­vin­sen tysk, 26% ita­li­ensk og 4% ladinsk. Man pluk­ker ikke bare opp infor­ma­sjon om vin når man føl­ger syk­lis­te­ne på den­ne måten. I fjor var vi inn­om språ­ket fri­ulisk til 13. etap­pe. Som fri­ulisk er ladinsk et språk i den reto-romans­ke språk­grup­pen. Siden tal­le­ne sum­me­rer seg til 99 %, må det være 1 % som snak­ker noe annet. I Alto-Adi­ge har ste­de­ne både ita­li­ens­ke og tys­ke navn, så som mål­byen Falzes/Pfalzen. Vi kan kan­skje også ta med at vi nå er i den pro­vin­sen hvor Ole Einar Bjørn­da­len bor. Han bor i Toblach eller Dob­bia­co, som lig­ger len­ger øst, helt på gren­sen mot Øster­rike.

Jeg har noen gan­ger min­net om at Ita­lia er et ungt land. Med 17. mai i friskt min­ne kan vi nok en gang peke på at Ita­lia er en ung stat som i fjor fei­ret 150 år som én stat. Men det var der, og ikke her. Eller sagt på en annen måte: Tren­ti­no — Alto-Adi­ge har ikke vært en del av Ita­lia i 150 år. Områ­det var en del av Øster­rike-Ungarn, ble annek­tert av av Frank­ri­ke under Napo­le­on, var i en peri­ode under Bay­eren, gikk til­ba­ke til Øster­rike og ble ikke en del av Ita­lia før etter førs­te ver­dens­krig. Mus­so­li­ni gjen­nom­før­te en ita­li­se­rings­po­li­tikk. Men i 1943 ble områ­det annek­tert av Tysk­land. Etter kri­gen ble det igjen ita­li­ensk, og fra 1947 ble tysk side­stilt med ita­li­ensk som offi­si­elt språk. Det er har vært uover­ens­stem­mel­ser mel­lom Ita­lia og Øster­rike om grense­om­rå­de­ne helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inn­gått en trak­tat mel­lom Ita­lia og Øster­rike om det­te områ­det, som blant annet for­ut­set­ter bety­de­lig selv­sty­re i regio­nen og at Øster­rike ikke blan­der seg inn i regio­nens ind­re anlig­gen­der. Etter at Øster­rike ble EU-med­lem i 1995 har for­hol­de­ne bed­ret seg ytter­li­ge­re. Alt det­te i føl­ge Wiki­pe­dia. Dype­re har jeg ikke gått når det gjel­der regio­nens his­to­rie. Jeg inn­ser at også her har jeg mye å lære. Men vi får hol­de oss til vinen.

Men med sin belig­gen­het og his­to­rie bør det ikke kom­me som noen stor over­ras­kel­se at vinen fra det­te områ­det er mer pre­get av tysk-øster­riksk enn av ita­li­ensk tra­di­sjon. Det­te blir tyde­li­ge­re jo len­ger nord vi kom­mer.

Vi må gjø­re et valg om vi skal star­te med utgangs­punkt i geo­gra­fi eller vin. Det er egent­lig gans­ke enkelt: Det blir vin. Det betyr at vi star­ter med Tren­to DOC. Det er geo­gra­fisk sett et real­tivt stort områ­de, men deler geo­gra­fi­en med and­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Tren­to er et av de bes­te områ­de­ne i Ita­lia for pro­duk­sjon av mus­se­ren­de vin etter meto­do clas­si­co, alt­så den sam­me frem­stil­lings­pro­ses­sen som i Champag­ne, med etter­gjæ­ring på flas­ke. 40 % av Ita­lias mus­se­ren­de vin pro­du­sert på den­ne måten kom­mer fra det­te områ­det. Der­med må åpnin­gen på den­ne etap­pen bli en mus­se­ren­de vin fra Tren­to.

Det er til­latt å bru­ke dru­ene Char­don­nay, Pinot Bian­co, Pinot Nero og Pinot Meuni­er, alt­så de tre dru­ene som benyt­tes i Champag­ne pluss Pinot Bian­co. I prak­sis domi­ne­rer Char­don­nay.

Huset Fer­ra­ri** — jeg vet ikke om det er i slekt med bil­pro­du­sen­ten eller kaos­spur­te­ren Fer­ra­ri — har vært sen­tral i utvik­lin­gen av den­ne vinen. Grunn­leg­ge­ren, Giulio Fer­ra­ri, had­de blant annet stu­dert vin­pro­duk­sjon i Champag­ne, og had­de åpen­bart lært et og annet der som han tok med seg hjem. Vin­mono­po­let har tre mus­se­ren­de viner fra Fer­ra­ri, alle tør­re. En av dis­se bør være en pas­sen­de start.

Her­fra kan vi gå til Tren­ti­no, som vil­le ha vært star­ten om vi had­de prio­ri­tert geo­gra­fi­en. Tren­ti­no DOC er et para­ply­om­rå­de som omfat­ter hele Tren­ti­no. Innen­for det­te er Tren­to DOC og fle­re and­re under­om­rå­der som vi skal kom­me til­ba­ke til.

Innen­for Tren­ti­no kan man skil­le mel­lom tre hoved­ty­per av vin:

  1. Tren­ti­no etter­fulgt av en av fire type­be­teg­nel­ser: Bian­co, Rosa­to (Kret­zer), Ros­so eller Vino San­to.
  2. Tren­ti­no etter­fulgt av en drue­sort, hvor minst 85 % utgjø­res av den eller de nevn­te druesort(er). Det kan være en av 18 drue­sor­ter.
  3. Tren­ti­no etter­fulgt av nav­net på et under­om­rå­de.

Over 70 % av vine­ne er Tren­ti­no + drue­sort. Char­don­nay er den domi­ne­ren­de druese­or­ten. Men rådet i Ita­li­ensk vin er å leg­ge stør­re vekt på pro­du­sent enn drue­sort. Da får vi også ta med de pro­du­sen­te­ne de nev­ner: Can­ti­na la Vis, Cavit*, Insti­tuto Agra­dio de San Michele alla’Adige, Pojer & Sand­ri, Ceso­ni, Pravis, Maso Fur­li, Lon­gar­via, de Tar­czal, Gai­en­hof og Leta­ri.

Det førs­te klas­si­fi­ser­te under­om­rå­det vi kom­mer inn i er Val­da­di­ge. Det­te er en stor klas­si­fi­se­ring. I føl­ge Ita­li­ensk vin er det­te viner som kan være pene og harm­løse, men rela­tivt ano­ny­me og kva­li­tets­mes­sig ikke så inter­es­san­te. Så da er det vel ikke noen grunn til å lete opp viner her­fra. Litt øst for dagens etap­pe er under­om­rå­det Val­da­di­ge Ter­radei­for­ti, som synes å være mer inter­es­sant enn den gene­rel­le Val­da­di­ge.

Kort etter start, sann­syn­lig­vis så kort at det nep­pe vil bli vist på TV, syk­ler ryt­ter­ne gjen­nom områ­de Vino San­to. Det er strek­nin­gen mel­lom byene Riva del Gar­da og Tren­to. Det er en søt vin som lages på den loka­le dru­en Noisola. Pro­duk­sjo­nen er gans­ke liten, og den kan være verdt å lete etter.

Nord for Tren­to lig­ger det klas­si­fi­ser­te under­om­rå­det Lago di Cal­daro DOC. Her lages en vin på dru­en Schiva, men jeg vet ikke stort om den.

Det er også to små områ­der som vi pas­se­rer nord i Tren­ti­no. Den førs­te er Sor­ni, hvor det lages en Sor­ni Bian­co og Sor­ni Ros­so. Koope­ra­ti­vet La Vis er helt domi­ne­ren­de. Det sis­te områ­det er Teroldego Rota­li­a­no. Vine­ne kan være alt fra lyse, let­te og like­gyl­di­ge, til kraf­ti­ge, kon­sen­trer­te og mør­ke. Fora­do­ri* ser ut til å være den leden­de pro­du­sen­ten. Teroldego er en drue som har vært ukjent for meg til nå. Oz Clar­ke beskri­ver den på den­ne måten (jeg site­rer fra den nors­ke utga­ven, som ikke len­ger er til­gjen­ge­lig. Den engels­ke utga­ven er til­gjen­ge­lig):

… det fin­nes ikke tvil om at Teroldego er en eks­tremt inter­es­sant drue. I Tren­ti­no, som for tiden er det dis­trik­tet dn gjør seg best i, har den ofte for stor avkast­ning … Men der­som avkast­nin­gen begren­ses, tan­ni­ne­ne får lov å mod­nes til­strek­ke­lig og man plus­ser på litt bar­ri­que-lag­ring, vin­ner vinen enormt i kom­plek­si­tet og dyb­de. Laget på den­ne måten behol­der den all sin ita­li­ens­ke, bit­re kirse­bær­fruk­tig­het og får røyk, plom­me og mor­bær­preg i til­legg. Syr­lig­he­ten er i balan­se, selv om den er høy (det­te er Ita­lia tross alt), og tan­ni­nen gir vinen en fin, fast rygg­rad.”

Der­med syk­ler vi ut av Tren­ti­no og forst­set­ter og inn i Alto Adi­ge. Alto Adi­ge er stort sett fjell. I føl­ge Vin­mono­po­lets beskri­vel­se er 99 % av area­let fjell. Dolo­mit­te­ne er gren­sen mot øst, Alpe­ne gren­sen mot nord og vest. Her er det kal­de vin­tre. Men her fin­ner vi også noen av de områ­de­ne i Ita­lia som har høy­est som­mer­tem­pe­ra­tu­rer. Enkel­te ste­der dyr­kes dru­er helt opp til 1000 meter over havet. Det er sto­re tem­pe­ra­tur­for­skjel­ler mel­lom natt og dag, som gir lang mod­nings­tid og god utvik­ling av smak.

Det sat­ses sta­dig mer på hvit­vin i det­te områ­det. Dru­ene Pinot Gri­gio, Pinot Bian­co og Char­don­nay domi­ne­rer, men Sau­vig­non Blanc blir også sta­dig mer popu­lær. Men vi fin­ner også dru­er som i alle fall jeg for­bin­der mest med tysk vin­pro­duk­sjon: Syl­va­ner, Mül­ler-Thur­gau, Ker­ner, Velt­li­ner og Ries­ling. Og sist, men ikke minst: Gewürz­tra­mi­ner. Jeg for­bin­der Gewürz­tra­mi­ner først og fremst med Alsa­ce. Men Alsa­ce er et områ­de som har veks­let mel­lom å høre til Frank­ri­ke og Tysk­land, alt etter hvem som har vun­net og tapt kri­ger mel­lom de to sta­te­ne. Så det er også et områ­de med blan­det kul­tu­rell iden­ti­tet, som Alto Adi­ge. Men det i alle fall ikke var klar over før jeg begyn­te å under­sø­ke det­te områ­de nær­me­re før årets Giro, er at Gewürz­tra­mi­ner fak­tisk har navn fra lands­byen Tra­min, eller Tre­me­no på ita­li­ensk, som lig­ger her i Alto Adi­ge, kna­ppe 20 km syd for Bol­za­no. Om dru­en har sin opp­rin­nel­se her, vet jeg ikke. Men nav­net til­si­er uan­sett en langt ster­ke­re til­knyt­ning til Alto Adi­ge enn hva i alle fall jeg var klar over.

Til rødvin bru­kes også “inter­na­sjo­na­le”, i prak­sis frans­ke dru­er som Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot og Pinot Noir. Men det dyr­kes også mye av loka­le dru­er som Schi­a­va og Lag­rein.

Jeg må bare inn­røm­me at vine­ne her­fra var ukjen­te for meg, inn­til Giro d’Italia ledet meg inn i områ­det. Det­te er defi­ni­tivt et områ­de som må utfors­kes nær­me­re. Man fin­ner en del mer infor­ma­sjon på nett­si­den til vin­dyr­ker­ne fra områ­det. Jeg vil også nev­ne nett­ste­det Winecountry.it som har gode­over­sikts­kart som viser de enkel­te vin­om­rå­de­ne. (Jeg skal leg­ge inn len­ker til det­te nett­ste­det også fra vin­om­rå­der vi alle­re­de har vært gjen­nom — jeg opp­da­get ikke nett­ste­det før helt nylig.)

I boken Kjøtt og vin anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen og Trond Moi en uei­ket Char­don­nay fra Alto-Adi­ge til kalve­ko­te­lett med toma­trisot­to og romano­sa­lat. Det rela­tiv kjø­li­ge kli­ma­et gir rene og deli­ka­te viner med spen­nen­de aroma­bil­der som går godt sam­men med det deli­ka­te og mag­re kalve­kjøt­tet, et tomat­pre­get til­be­hør og en risot­to som er kokt inn med hvit­vin.

Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Gam­bero Ros­so til­de­ler pro­du­sen­ter stjer­ner basert på hvor man­ge topp­klas­si­fi­ser­te viner de har hatt i løpet av de 25 åre­ne guid­en har eksis­tert: En stjer­ne pr 10 topp­klas­si­fi­ser­te viner. Stjer­ne­ne sier der­for noe om pro­du­sen­ter som hol­der et høyt nivå over tid. Jeg har tatt med stjer­ner i omta­ler av pro­du­sen­ter, men er nok ikke helt kon­sis­tent her. (Det var nok­så sent i skrive­pro­ses­sen at jeg begyn­te å set­te inn dis­se stjer­ne­ne.) Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Gam­bero Ros­so Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email