I Vini del Giro d’Italia 2012 — 20. etappe: Caldes/Val di Sole — Passo dello Stelvio

Så ble det litt sha­ke-out på gårs­da­gens etap­pe. Roman Kreu­zi­ger meld­te seg nok ut av tet­kam­pen i dag. I dag skal ryt­ter­ne ut på en etap­pe som går mest ned­over, og som er helt flat på slut­ten. Her tyder alt på masse­spurt. Sam­men­lagt­fa­vo­rit­te­ne vil nok hol­de seg i bak­grun­nen og være mest opp­tatt av å kjø­re bil­lig, og ikke tape tid i for­hold til hver­and­re. Mark Caven­dish har fort­satt den røde trøya, men med bare et poengs ledel­se til Joaquin Rod­ri­guez. Uten uhell kan Caven­dish vin­ne dagens etap­pe, og øke sitt for­sprang. Men det hol­der nep­pe gjen­nom de sis­te etap­pe­ne. Som jeg har sagt før, mener jeg poeng­be­reg­nin­gen bør end­res.

Giro d’Italia har på en måte to fina­ler, og 20. etap­pe fra Caldes/Val di Sole til Pas­so del­lo Stel­vio. er den førs­te av de to. Topp nr. 3, Teglio, er ikke så lang. Men med 15% stig­ning på det brat­tes­te, så kan nok man­ge bli hek­tet av her. Nes­te topp, Morti­rol­lo sti­ger 22% på det brat­tes­te. Jeg har fun­net enkel­te strek­nin­ger med opp til 18–19% stig­ning i Oslo.

Du kan også prø­ve deg opp fra Bekke­la­get via Bjer­ring­bak­ken og Bratt­bak­ken til Sol­vei­en ved Hol­tet. Basert på Goog­le Earth vil det her være en stig­ning på 16–17%. Jeg har ikke prøvd, men jeg er gans­ke sik­ker på at jeg ikke kom­mer opp her. Vi snak­ker er om ca 650 m. Stig­nin­gen til Morti­rol­lo er 11,4 km, og det brat­tes­te kom­mer på de sis­te 1,4 km, som sti­ger i snitt 13,7%. Ta med at det­te er etap­pens fjer­de kate­go­ri­ser­te stig­ning, og de har en igjen: Pas­so del­lo Stel­vio. Den er ikke like bratt, med 12% på det aller brat­tes­te. Men den er 21,4 km lang og ryt­ter­ne skal opp 1550m. Top­pen er på 2.757m — som er ca 300m høy­ere enn Gald­hø­pig­gen. De får lagt inn litt høyde­tre­ning også. Om noen ikke hen­ger med til top­pen, så ta i alle fall en rask syk­kel­tur fra Bekke­la­get og opp bak­ke­ne til Hol­tet før du snak­ker om at noen er dår­li­ge til å klat­re.

Før vi går over til vinen tar jeg også med len­ke til TV2 inn­slag fra Tour de Fran­ce 2011 om Ryder Hesje­dals nors­ke røt­ter.

Last ned stør­re kart.

Det er ikke mye vin å hen­te i fjel­le­ne, hel­ler ikke her i den nord­re delen av Lom­bar­dia. Men etap­pen tar en avstik­ker inn in Val­tel­lina-dalen til Sond­rio, hvor syk­lis­te­ne snur og føl­ger dalen til­ba­ke før de set­ter kur­sen mot Stel­vio. Den avstik­ke­ren er vi med på. I den­ne dalen fin­ner vi inter­es­sant vin. Egent­lig betyr vedl Val­tel­lina noe slikt som Tel­lina-dalen, så det blir smør på flesk å kal­le det Val­tel­lina-dalen. Det er vel omtrent som å si The Gud­brands­dal Val­ley, Men jeg vel­ger alt­så å si det på den måten.

Vi er rett ved gren­sen mot Sveits, og mål­ste­det, Pas­so del­lo Stel­vio er omtrent på gren­sen mot Sveits. Ca tre km før man når top­pen kan man ta av gjen­nom Umbrail­pas­set til Sveits, om man skul­le øns­ke det. Leter man etter ste­der i nær­he­ten som er kjent for and­re enn syk­kel­en­tu­si­as­ter og alpi­nis­ter, så er nok St. Moritz i Sveits det nær­mes­te, også fra Val­tel­lina-dalen. Vi må rei­se len­ger om vi hol­der oss i Ita­lia. Om noen skul­le få lyst til å for­sø­ke seg på den bak­ken syk­lis­te­ne skal opp, så er et hvert år et tur­ritt opp til Pas­so del­lo Stel­vio. I år går rit­tet 1. sep­tem­ber. Det er bare å leg­ge seg i tre­ning. (Nei, jeg har ikke meldt meg på.)

Drar vi helt gjen­nom Val­tel­lina-dalen kom­mer vi til Como­sjø­en. Det vår noen sce­ner fra Jostein Gaar­ders bok “Kabal­mys­te­ri­et” til å spret­te opp i mitt hode. Far og sønn er på vei gjen­nom Euro­pa i bil. De kjø­rer fra Sveits inn i Ita­lia og kom­mer ned til Como­sjø­en. De tar inn på mini­ho­tell Baradel­lo i Como, om min hukom­mel­se stem­mer. Beskri­vel­sen av utsik­ten da de pas­se­rer top­pen og ser dalen mot Como­sjø­en har gjort at jeg siden har hatt lyst til å rei­se den­ne vei­en — men har ennå ikke gjort det.

Men vi skul­le ha vin. Det er bare i en ca 40 km lang og gans­ke smal stri­pe i de syd­vend­te skrå­nin­ge­ne at de dyr­ker vin i Val­tel­lina-dalen. Hoved­dru­en er Neb­bio­lo, som vi kjen­ner fra Pie­mon­te. Men her oppe kal­les den Cia­ven­nas­ca. Den­ne skal utgjø­re minst 90% i alle kva­li­tets­vi­ner. And­re til­lat­te dru­er er først og fremst de loka­le dru­ene Ros­sola Nera, Pig­no­la og Brug­no­la. Vine­ne kan min­ne om Neb­bio­lo-viner fra den nord­re delen av Pie­mon­te, alt­så noe “slan­ke­re” enn Barolo, men med en raf­fi­nert aro­ma.

Det er tre klas­si­fi­se­rin­ger, hvor­av Val­tel­lina Superio­re og Ros­so de Val­tel­lina er van­li­ge rødvi­ner. Det er vel ikke nød­ven­dig å si at Superio­re reg­nes for den bes­te av de to.

Det er fem under­om­rå­der som kan set­te hvert sitt navn på eti­ket­te­ne. Reg­ner vi fra øst mot vest, alt­så den vei­en vi kom­mer inn i dalen, er det først Val­ge­lia, Infer­no og Gru­mel­lo. Vi stop­per et øye­blikk der, for det er så langt vi kom­mer langs dag­nes etap­pe. Syk­lis­te­ne snur i Gru­mel­lo og syk­ler ut av dalen nes­ten sam­me vei­en som de kom inn. I til­legg til dis­se er lig­ger Sas­sel­la og Marog­gia len­ger mot vest.

I vest mun­ner dalen ut ved Como­sjø­en. Sto­re inn­sjø­er (og elver) vir­ker all­tid tem­pe­re­ren­de. De hol­der på var­men f.eks. i kjø­li­ge net­ter, og vir­ker kjø­len­de på var­me dager. Kli­ma­et i vest er påvir­ket av Como­sjø­en, slik at dru­ene mod­ner 5–7 dager tid­li­ge­re i vest enn i øst. Dru­ene i øst har gjer­ne tyk­ke­re skall og mer syre.

Her kom­mer vi til den tred­je vin­ty­pen: Sforzato. Det­te er en passi­to-vin, alt­så en vin frem­stilt i hoved­sak på tør­ke­de dru­er. Dru­ene skal tør­ke i minst 110 dager. Det tør­re og kjø­li­ge vin­ter­kli­ma­et skal være bra for den­ne tørke­pro­ses­sen. Resul­ta­tet er en vin som i Ita­li­ensk vin beskri­ver som en “struk­tu­rert utga­ve av Vene­tos Ama­ro­ne”. Det bru­kes gjer­ne dru­er fra den øst­li­ge delen av dalen, alt­så de med tykt skall og mye syre, til å pro­du­se­re Sforzato.

Det pro­du­se­res lite Val­tel­lina-vin, og det er arbeids­kre­ven­de og der­med dyrt å pro­du­se­re den. Vin­mono­po­let had­de 8 Val­tel­lina-viner sist jeg sjek­ket, som kos­tet fra 13o til 415 kr. Og det var så mye vin vi klar­te å fin­ne langs den­ne etap­pen.

Som sagt er vi helt på gren­sen til Sveits. Sveits er et mer­ke­lig land. Vi har alle hørt om kon­ti i sveit­sis­ke ban­ker. De som har gått et hakk dype­re ned i den­ne mate­ri­en vet også at skatte­unn­dra­gel­ser ikke anses for en kri­mi­nell hand­ling i Sveits. Så selv om de i alle fall i prin­sip­pet kan utle­ve­re opp­lys­nin­ger om pen­ger som skri­ver seg fra kri­mi­nel­le hand­lin­ger, så omfat­ter ikke det pen­ger som er unn­dratt beskat­ning. Men Sveits har også en his­to­rie som smug­ler­na­sjon, noe vi også skal kom­me til­ba­ke til når vi tar en avstik­ker inn i Sveits under årets Tour de Fran­ce. Jeg hus­ker at jeg en gang for len­ge siden, sann­syn­lig­vis på 70-tal­let, les­te en repor­ta­sje om smug­ling av siga­ret­ter fra Sveits til Ita­lia. Mens ita­li­ens­ke tol­le­re i de ufrem­kom­me­li­ge grense­om­rå­de­ne jak­tet på smug­le­re, ble smug­ler­ne av de sveit­sis­ke tol­ler­ne øsn­ket “god tur”. Jeg vil tro at det­te er slik i dag.

På sam­me tid gikk det en annen og helt lov­lig tra­fikk and­re vei­en. Det ita­li­ens­ke post­ve­se­net var noto­risk elen­dig, og pos­ten bruk­te evig­he­ter på å nå fram — om den i det hele tatt gjor­de det. Bedrif­ter i Nord-Ita­lia send­te der­for dag­lig kuré­rer til Sveits med all uten­lands­pos­ten, slik at den kun­ne post­leg­ges i et land med et post­ve­sen som fak­tisk fun­ger­te. Men jeg tror det­te er et av de pro­ble­me­ne man har klart å løse i Ita­lia.

Boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjen­te fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Det­te er en flott bok om man drøm­mer om å syk­le noen av dis­se bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjø­re det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sit­te i sofa­en og se and­re sli­te seg opp dis­se bak­ke­ne.

Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2012. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2012

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email