Samferdselsprioriteringer

I dag åpnet statsminister Jens Stoltenberg og samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa ny motorvei mellom Larvik (Sky) og Langangen. Det er allerede motorvei fra Oslo til Tønsberg. Mellom Tønsberg og Larvik er arbeidene godt i gang, og noen strekninger er ferdige. På inneværende års statsbudsjett er det satt av penger til å starte arbeidet med jernbane mellom Larvik og Porsgrunn, et prosjekt som i følge Jernbaneverket er beregnet å være ferdig i 2018.

I 1993 skulle moderniseringen av Vestfoldbanen starte. Men politikerne fulgte som vanlig ikke opp. I løpet av 17 år ble bare 17 km av jernbanestrekningen mellom Drammen og Tønsberg modernisert. Det tar lenger tid å reise Oslo – Tønsberg med tog enn det tok i 1975. Mens man snart er sammenhengende 4-felts motorvei fra Oslo til Porsgrunn er det bare 23 km dobbeltspor på Vestfoldbanen.

Det er motorvei fra Oslo til svenskegrensen gjennom Østfold (E6), mens man driver klattutbygging av Østfoldbanen.

I den nylig fremlagte “Klimameldingen” sies det f.eks i avsnitt 6.1:

“For å redusere utslippene fra sektoren, må det fases inn ny og miljøvennlig kjøretøyteknologi og legges til rette for at det skal være lettere å velge kollektivtransport, gange og sykkel. Mer gods skal over på sjø og bane, og det må tas i bruk mer miljø- og klimavennlig kjøretøyteknologi og drivstoff. “

Men dette har vi hørt før. De reelle prioriteringene viser seg i det man gjør, ikke i hva man sier.

Er det noe som hus­ker at Stor­tin­get i 1991 ved­tok å bygge Rin­ge­riks­tun­ne­len? Davæ­rende sam­ferd­sels­mi­nis­ter Kjell Opp­seth ville hilse hjem og tvinge stam­veien mel­lom Oslo og Ber­gen om hans eget hjem­fylke, Sogn og Fjor­dane. For å få fler­tall heste­hand­let han med SV. SP skulle stemme for SVs for­slag om Rin­ge­riks­tun­nel, mens SV skulle støtte Opp­seths hil­sen til sine hjemme. Veien om Sogn ble byg­get, mens Rin­ge­riks­tun­ne­len raskt ble glemt. Siden hel­ler ikke SV fulgte opp kan hel­ler ikke hatt for­vent­nin­ger om at dette skulle være noe mer enn et sym­bolsk ved­tak som det ikke var menin­gen å rea­li­sere. Så mye var altså et stor­tings­ved­tak verdt.

Omtrent alt det som nå loves av jernbanesatsinger fram mot 2023 ble vedtatt allerede i 1993, men ble aldri gjennomført.

Syklistenes landsforening har fremhevet og tatt som en liten seier at regjeringen nå for første gang gjør sykkelsatsing til en del av klimapolitikken. Det stemmer ikke, i alle fall ikke om vi sier mijøpolitikk i videre forstand og ikke begrenser det til klimapolitikk. 4. mai 2007 la regjeringen Stoltenberg fram St. mld. nr 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, hvor det heter det i avsnitt 6.2.1:

Økt satsing på sykkel som transportform

Regjeringen vil øke satsingen på sykkeltiltak (sykkelveger, sykkelfelt m.m.). Det er bl.a. et mål at innen 2009 skal halvparten av alle byer og tettsteder med mer enn 5000 innbyggere ha vedtatte planer for hovednett for sykkeltrafikk. Det er et mål å få bygd ut gang- og sykkelveier i en radius på to km ved alle skoler.

Vi sykler relativt lite i Norge. Anslagsvis 4 – 6 prosent av alle personreiser foretas med sykkel. Potensialet for sykling er stort. Ifølge reisevaneundersøkelsene er nesten 40 prosent av de daglige reisene her i landet kortere enn tre kilometer. 60 prosent av disse reisene foretas med bil. Selv på reiser kortere enn en kilometer er bilandelen nesten 30 prosent.

Overgang fra bilbruk til sykkel og gange er viktig både i helse- og miljøsammenheng. Transportøkonomisk institutt har anslått den samfunnsmessige nytten av å legge til rette for økt gange og sykling til å være minst 4 – 5 ganger høyere enn kostnadene. For å kunne gjøre sykkel til et reelt alternativ til bil, er det nødvendig å bygge sammenhengende nett for sykkeltrafikk i byer og tettsteder. Utbygging av fortau/gangveger og egne sykkelveger/sykkelfelt er viktig for at syklister og myke trafikanter skal kjenne seg trygge når de ferdes langs vegen. Utbygging av sykkelvegnettet i byområdene er også viktig i forbindelse med sykkelturisme, som er i utvikling både i Norge og resten av Europa.

Vegholder, dvs. kommune, fylke og stat har ansvaret for sykkelvegene. Dette krever nært samarbeid og forpliktende avtaler om planlegging, finansiering og drift. Det er viktig at kommuner og fylkeskommuner følger opp statlige midler gjennom egne bevilgninger og ved bruk av inntekter fra bompenger eller annen trafikantbetaling.”

Derimot er jernbane ikke nevnt i denne meldingen, i alle fall ikke i kapittelet om transport. Men politikerne har lovet mye før. Det er en del referanser om tidligere jernbaneløfter her.

Vi vet at når det kommer til handling prioriteres veier, ikke jernbane. Vi vet selvfølgelig også hva det betyr i praksis. Når det bygges flere og bedre veier, da velger flere å kjøre bil. Det er en politikk for å flytte mer av både person- og godstrafikk fra bane til vei. Politikerne sier at de vil det motsatte. Så da kan hver og en gjøre seg opp en mening om hvorvidt politikerne er så dumme at de ikke forstår slike enkle sammenhenger, eller om de snakker mot bedre vitende — som det heter når man på høflig vis skal si at noen lyver.

Ingen motorveiprosjekter selges inn som tiltak for at flere skal kjøre bil og at de som kjører skal kunne kjøre fortere. “Sikrere veier gir færre trafikkdrepte” sier Samferdselsdepartementet i en ganske meningsløs skryteoverskrift om prosjektet. Overskriften er omtrent like meningsfull som å si at varmere sommervær gir varmere sommer. Trafikksikkerhet var også Jens Stoltenbergs hashtag da han twitret om at han skulle åpne vei. Hører vi på ekspertisen og ikke på selvskrytende politikere, så er bygging av 4-felts motorvei den desidert dyreste måten å redde liv på. Hvis det å redde liv hadde vært det virkelige motivet ville man ha valgt andre løsninger.

Ny E18 gjennom Bærum har vært forsøkt solgt inn som et miljøprosjekt. Men veibygging er ikke et klimatiltak.

Krav om økt satsing på jernbaneutbygging og alternative finansieringsordninger blir møtt med at mangel på penger ikke er problemet. Problemet er at det vil skape et for stort press i økononien, med fare fore renteøkning, tap av arbeidsplasser og hele den vanlige reglen. Det er her interessant å merke seg at daværende fylkesmann Sigbjørn Johnsen i 2008 mente dette:

På nye spor.

Tiden er derfor overmoden for å tenke nytt når det gjelder samfunnets behov for investeringer i infrastruktur. Løsninger som prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid (OPS) er trukket frem som aktuelle modeller som alternativ til dagens system med år-for-år-budsjettering. Det kan være gode løsninger for enkeltprosjekter. Ulempen er relativt dyr finansiering, men mye tas igjen ved raskere og mer effektiv utbygging.

Vei og bane må få handlefrihet.

Vi tror i tillegg at Jernbaneverket og Statens vegvesen bør gis større handlefrihet til å løse sine oppgaver, slik Avinor har det for luftfarten og Entra for statlige bygningsbehov. Det kan gjøres ved å omdanne disse institusjoner til statsforetak eller heleide statlige aksjeselskaper.Investeringer må kunne avskrives/avdras over sin levetid, og finansiering i nødvendig utstrekning suppleres med låneopptak enten ved statlig medvirkning eller i markedet. “

Dessverre ser det ut til at finansminister Sigbjørn Johnsen er grunnleggende uenig med fylkesmann Sigbjørn Johnsen på dette området.

Det merkelige er at press i økonomien ikke synes å ha særlig vekt når nok en samferdselsminister vil hilse hjem og bygge ny vei til sitt hjemsted, når AVINOR vil bygge ut Gardermoen til en kapasitet på 65 mill passasjerer pr år, eller når man vil bygge ut nye oljefelt. Faktisk er et av hovedargumentene som anføres for å bygge ut oljevirksohet å opprettholde det store presset i denne sektoren, men selvfølgelig pakket inn i retorikk om å opprettholde leverandørindustri, arbeidsplasser, kompetanse, osv.

Det er lite interessant hva politikerne lover. De har lovet det meste før og har løpt fra løftene. Spørsmålet om det er noen grunn til å tro at de ikke vil løpe fra disse løftene nå, når de nok en gang resirkuleres. Jeg vil ikke satse på det. Jeg håper selvsagt at jeg tar feil i min pessimisme. Men da må politikerne gjennom handling vise at denne gangen er det alvor.