Tour de France-forberedelser for sofaslitere og turister.

Også i år har Johan Kag­ge­stad og Hans Petter Bakke­teig kom­met med sin Røff guide til Tour de Fran­ce, nå for årgang 2012. Nytt av året er at de også har med Michael Boogerd på laget, som kan for­tel­le om Tour de Fran­ce fra en (tid­li­ge­re) del­ta­gers per­spek­tiv.

Før jeg går inn på inn­hol­det i boken er det fris­ten­de å si litt om eks­pert­kom­men­ta­to­rer. Noen tid­li­ge­re utøve­re er gode kom­men­ta­to­rer. Hol­der vi oss til Tour de Fran­ce er det nok å nev­ne Dag Otto Lau­rit­zen, selv om han ikke har den rol­len. Som TV-per­son­lig­het fyl­ler Dag Otto langt mer enn eks­pert­kom­men­ta­tor­rol­len. (Men jeg har hatt gle­den av å ha Dag Otto som per­son­lig eks­pert­kom­men­ta­tor under lag­tem­po­en i Montpel­li­er i 2009, og da lær­te jeg vir­ke­lig mye om lag­tem­po.) Kan­skje er det noe med syk­kel og TV. Vi har ikke hatt så man­ge nors­ke proff­syk­lis­ter. At to av dis­se, Dag Otto og Dag Erik Peder­sen, har frem­stått som sto­re TV-per­son­lig­he­ter er vel mer enn hva noen annen idrett kan vise til. (Kan­skje man må være syk­list og ha Dag som et av for­nav­ne­ne?)

Men gene­relt synes jeg at tre­ne­re ofte er de bes­te eks­pert­kom­men­ta­to­re­ne. Men geg har ver­ken erfa­ring som utøver, tre­ner eller som eks­pert­kom­men­ta­tor — og det tror jeg man­ge skal være gla­de for. Så det blir litt spe­ku­la­tiv syn­sing. En utøver skal kun­ne gjø­re de rik­ti­ge tin­ge­ne, men ikke nød­ven­dig­vis kun­ne for­kla­re hva han eller hun gjør. Det er noen eksemp­ler på utøve­re som har vært nær kata­stro­fa­le som eks­pert­kom­men­ta­to­rer, uten at jeg skal nev­ne navn. En god tre­ner behø­ver ikke nød­ven­dig­vis å ha vært en ener som utøver. (Jeg tror ikke Stein John­sen var en god skøyte­lø­per, men han reg­nes like­vel som far til de nors­ke “skøyte­re­vo­lu­sjo­nen”.) Men jeg inn­bil­ler meg at det en god tre­ner vir­ke­lig må kun­ne, er å se hva utøver­ne gjør, både det som er rik­tig og det som er feil. Han eller hun må kun­ne se små, men vik­ti­ge detal­jer som vi and­re er i stand til å opp­da­ge. Som tre­ner må man kun­ne for­mid­le det­te på en klar måte til utøve­ren, som TV-kom­men­ta­tor må man kun­ne for­mid­le det­te til TV-seer­ne. En tre­ner skal inspi­re­re, men like­vel være rea­lis­tisk og nøk­tern. Akku­rat som man skal kun­ne være entu­si­as­tisk og inspi­re­ren­de over­for TV-seere, men sam­ti­dig være nøk­ternt rea­lis­tisk. Der­for kan et par som Chris­ti­an Paasche og Johan Kag­ge­stad utfyl­le hver­and­re så godt som de gjør.

Men til­ba­ke til boken.

Boken er delt inn i tre hoved­de­ler. Førs­te del, som jeg vil tro vil være den vik­tigs­te for man­ge, er Etap­pe­ne. I dis­se kapit­le­ne kom­mer først Kag­ge­stad vur­de­rer. Det er en vur­de­ring av hver enkelt etap­pe, om hvor­dan den san­syn­lig­vis kom­mer til å for­lø­pe og hvil­ke typer ryt­te­re som vil være i fokus. Men boken er skre­vet litt for tid­lig til at det er mulig å peke ut kla­re favo­rit­ter. Det er hel­ler ikke så mye lak­tat­ver­di­er i teks­ten. Men han kom­mer nok til­ba­ke til det sene­re. Vær klar over det!

Vi får så et inn­skutt avsnitt Allo allo, om et eller annet ved Frank­ri­ke som ikke har noen med syk­lis­ter å gjø­re. Det kan være slikt som fransk tra­fikk eller fransk his­to­rie. Johan Kag­ge­stad har et hus i Syd-Frank­ri­ke, så vidt jeg vet i nær­he­ten av Per­pig­nan, så han har nær­kon­takt med fransk kul­tur langt ut over Tour de Fran­ce.

Zoom er for­tel­lin­ger om enkelt­hen­del­ser fra Tour de Fran­ce.

Michael Boogert for­tel­ler om sine erfa­rin­ger, enten det er om da Lance Arm­strong ble sint på Rabobank eller om hvor­dan det er å syk­le inn på Champs Ellysé­es.

Under noen, men ikke alle etap­pe­ne er det Dyp­dykk, med mer tek­nis­ke beskri­vel­ser av sider ved syk­lin­gen, f.eks. utfor­kjø­ring eller tempo­etap­pen.

Ende­lig er det Tour Tri­via, med akku­rat det som tit­te­len sier.

Del to hand­ler om ryt­ter­ne. Det er favo­rit­te­ne (til sam­men­lagt­sei­er), kan­di­da­ter til den grøn­ne poeng­trøy­en og and­re sen­tra­le ryt­te­re. Det sier seg selv at det­te må bli poten­si­el­le favo­rit­ter og kan­di­da­ter, i og med at boken (i føl­ge for­or­det) er fer­dig­stilt i april 2012. På det tids­punk­tet viss­te vi f.eks. ikke at Thor Hus­hovd ikke vil kjø­re årets Tour de Fran­ce, vi had­de ikke sett Brad­ley Wiggins’ makt­de­mon­stra­sjon i Dauphi­né Liberé eller hvor god form Edvald Boa­sson Hagen for tiden viser. Men vi får vite en del om syk­lis­ter som kom­mer til å bli sen­tra­le, samt en del om syk­lis­ter som ikke kom­mer til å bli sen­tra­le like­vel. For meg var det f.eks. inter­es­sant å kun­ne lese at Brad­ley Wiggins er en habil gita­rist. Per­son­lig synes jeg syk­kel og gitar er en utmer­ket kom­bi­na­sjon, og det gir Brad­ley Wiggins noen eks­tra favo­ritt­po­eng hos meg.

Sis­te delen hand­ler om lage­ne. Da boken ble skre­vet viss­te ingen hvem som fak­tisk vil­le kom­me til å syk­le Tour de Fran­ce for de enkel­te lage­ne, og det er fort­satt ikke avklart. Så det må nød­ven­dig­vis bli gans­ke gene­relt.

Jeg har lest boken på skrå, i den grad det kan kal­les å lese en bok. Jeg vil ha den med meg når jeg skal føl­ge de enkel­te etap­per, og det er vel det den er best egnet til.

Når man leser sli­ke bøker gir det all­tid en viss til­freds­stil­lel­se å kun­ne pluk­ke på fakta­feil. I boken nev­nes seks syk­list­bio­gra­fi­er som det av høyst uli­ke grun­ner kan være inter­es­sant å lese, og bio­gra­fi­en (selv­bio­gra­fi med ghost-wri­ter) om Floyd Lan­dis er en av de som nev­nes. Der står det at Floyd Lan­dis er mor­mo­ner. Det er han ikke. Han er men­no­nitt. Meno­nit­ter lig­ner på Amish, men er ikke fullt så sære. Blant annet aksep­te­rer de å bli tatt bil­de av, noe Amish-fol­ket van­lig­vis ikke gjør. Og de har litt mer kon­takt med and­re. Men de hol­der til i det sam­me områ­det i Penn­syl­va­nia, og siden men­no­nit­te­ne er mer til­gjen­ge­li­ge enn amish-fol­ket, er det gjer­ne men­no­nit­te­ne som infor­me­rer oss and­re. Når jeg til­fel­dig­vis vet det­te er det for­di jeg for noen år siden var på en guidet tur i Amish-områ­det i Penn­syl­va­nia (hvor Floyd Lan­dis kom­mer fra) med en men­no­nitt-jen­te som guide. Men det er detal­jer som ikke er vik­ti­ge.

Jeg kom­mer til å bru­ke Røff guide til Tour de Fran­ce 2012 når jeg for­be­re­der meg til å føl­ge Tour de Fran­ce og ha den for hån­den når jeg skal føl­ge rit­tet, og jeg er sik­ker på at man­ge and­re også vil ha gle­de av den.

Og om noen måt­te lure: Jeg kom­mer til å drik­ke meg rundt Frank­ri­ke, med vir­tu­ell tur og reelt drik­ke, også under årets Tour de Fran­ce. Følg med på den­ne blog­gen fra 27. juni (jeg star­ter som van­lig litt før syk­lis­te­ne). Siden rit­tet star­ter i Bel­gia er det vel ikke noen stor over­ras­kel­se at vi kom­mer til å ta noen øl før vi kom­mer til vinen i årets Tour de Fran­ce.

Når jeg er inne på bøker tar jeg også med boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs. Det er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjen­te fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Det­te er en flott bok om man drøm­mer om å syk­le noen av dis­se bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjø­re det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sit­te i sofa­en og se and­re sli­te seg opp dis­se bak­ke­ne.

[TdF-his­to­rie]

Print Friendly, PDF & Email