Den danske tegneren Storm-P lar en av sine gubber si omtrent dette i en av sine mange tegninger: “En akademiker, det er en som må lese seg til det andre vet.” Han har unektelig et poeng. I et praksisnært fag som jus er det viktig at man som akademiker har nærkontakt med det praktiske rettsliv på ulike måter. Retten kan ikke bare være noe vi leser om i lovforarbeider, dommer og jurdisk litteratur. Vi må ha lært den å kjenne gjennom egne erfaringer.
Fra 1. august går jeg ut i permisjon fra UiO for å være advokat på heltid i Bing Hodneland.
Som jeg har vært inne på før, vedtok Det juridiske fakultet ved UiO i 2011 en lokal innskjerping av reglene for sidegjøremål som blant annet sier at man ikke kan være partner i et advokatfirma ved siden av å være ansatt ved Det juridiske fakultet. I praksis betyr det at man ikke kan drive noen form for virksomhet annet gjennom enkeltmannsforetak.
Siden 1998 har jeg organisert min virksomhet utenfor universitetet gjennom et selskap Bing & Co. Det har vært en praktisk ordning som har skapt et klarere skille mellom det man gjør som universitetsansatt og det man gjør utenom. Det har også gjort det enklere å håndtere en del praktiske sider ved virksomheten slik at bl.a. jeg har kunnet konsentrere meg om det faglige.
Da vi etablerte selskapet hadde vi noen runder med universitetsledelsen. Universitetsdirektøren konkluderte den gang med at dette var et eksempel på en meget ryddig organisering av slik virksomhet og helt uproblematisk. Siden har Bing & Co fusjonert med Hodneland til Bing Hodneland. Da fakultetet sa at jeg ikke kunne fortsette denne virksomheten, konkluderte jeg med at om jeg noen gang skal gjøre noe annet her i livet enn å være ved Universitetet, da var dette tidspunktet. Fremtiden vil vise om dette er noe jeg vil trives så godt med at jeg vil være advokat resten av min yrkeskarriere, eller om det blir en interessant erfaring å ta med tilbake til akademia.
Jeg er ikke enig i Det juridiske fakultets sidegjøremålsregler. Men jeg forstår begrunnelsen for dem. Selvfølgelig skal sidegjøremål ikke komme i konflikt med de oppgaver man har ved Univeristetet, og skal ikke undergrave ens faglige og akademiske integritet. Det må heller ikke ta så mye tid at det går ut over ens plikter ved Universitetet. Men også universitetsansatte har 37,5 timers arbeidsuke. Vi kan bruke ukens øvrige 130,5 timer stort sett som vi vil — også til å arbeide med vårt fag.
Man bør forhold seg til realiteter mer enn til formaliteter. Skal man vurdere sidegjøremål må man se på hva man gjør, ikke på hvordan virksomheten er organisert. Man skal ikke lukke øynene for mulige interessekonflikter. Men uformelle relasjoner som skaper usynlige bindinger kan være langt mer problematiske enn det som er ryddig og åpent.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe ønske om å forlate Det juridiske fakultet. Det har fungert greit som det har gjort til nå. Det som måtte ha oppstått av konflikter har vært enkelt å håndtere. Det handler i grunnen først og fremst om å ha et bevisst forhold til hva man gjør og ikke gjør, og om å innrette seg slik at interessekonflikter ikke oppstår.
Det juridiske fakultet benytter mange eksterne lærere. Vi har i alle år fått høre hvor vanskelig det er å skaffe gode lærekrefter. Jeg tilbød meg derfor å fortsette med noe undervisning, men ikke helt uten betingelser. Jeg har i mange år vært kritisk til hvordan fakultetets behandler eksterne timelærere. Fakultetet behandler dem etter min mening dårlig. Man får en ikke spesielt god timebetaling, det er det hele.
Fakultetet bør tilby eksterne lærere en tilknytning og inkludere dem i et fagmiljø i de tilfeller hvor den eksterne lærer ønsker det og det ellers ligger til rette for dette. Man skal kunne være det som i engelsk universitetsterminologi kalles faculty member. Derfor sa jeg at det kun ville være aktuelt for meg å undervise innenfor rammen av en professor-II stilling, altså en bistilling som typisk er 20%. Dette sa fakultetet nei til. Derfor kommer jeg ikke til å undervise ved Det juridiske fakultet så lenge jeg er advokat.
Det er ikke noe problem for meg. Etter å ha hatt stillinger med undervisningsplikt i snart 30 år har jeg undervist nok, selv om det er en oppgave jeg alltid har trivdes med. Jeg tror ikke jeg kommer til å savne det.
Men jeg reagerer på fakultetets begrunnelse, som jeg finner meningsløs og uforståelig: Sidegjøremålsreglene gjelder også for professor II-stillinger, slik at man ikke kan ha en professor II-stilling ved siden av å være partner i et advokatselskap. Ser man formelt på det, så ville advokatvirksomhet vært hovedvirksomhet og professor II-stilling bistilling, slik at reglene ikke passer. Men realitetene er et større problem enn formalitetene her.
Hvis bindinger til andre skal være til hinder for ansettelse som professor II vil man i praksis utelukke alle andre enn de som har en slik stilling ved siden av hovedstilling ved et annet universitet. Kanskje kunne også dommere hatt den nødvendige uavhengighet, skjønt som juridisk akademiker bør man vel kreve tilstrekkelig distanse også til rettspraksis, så hvem vet.
En II-stilling er først og fremst en undervisningsstilling. Likevel mener fakultetet åpenbart at det som er hindringer for ansettelse i undervisningsstilling ikke er til hinder for at man underviser. Når man aksepterer dette, da må man enten mene at dette kun er formaliteter som ikke har reell betydning for de oppgaver man utfører, eller man lukker øynene til det som ikke er alt for synlig. Vi kan få lov til å arbeide på nåde, men behandles som halvspedalske. Vi må holdes på armlengdes avstand og holdes utenfor det gode selskap. Dette sier jeg nei til.
I andre praksisnære fag er kombinasjonen av professor II og hovedstilling utenfor universitetet utbredt. I medisin er mange overleger på sykehus og har en bistilling som professor. Det samme ser vi i tekniske fag. Praktisk erfaring bringer noe inn i akademia og i undervisningen som man ikke kan få dersom man bare har fulltidsakademikere. Akademia trenger også folk med erfaring fra verden utenfor. Slik bør det være i jus også, og vi ser det ved juridiske fakulteter i mange andre land.
Det begynner å bli ganske mange advokater og andre i det praktiske rettsliv som har doktorgrad. Dermed har de i alle fall kompetanse til ansettelse på førstestillingsnivå. Det vil nok også være en del som har professorkompentase. Det gjelder helt sikkert for de som har vært professorer før de gikk over i annen virksomhet. Jeg er ikke den første og blir helt sikkert ikke den siste som går fra en professorstilling over i annen virksomhet. Men det gjeldet også en del andre. Dette kunne vært en verdifull ressurs for Det juridiske fakultet, men blir ikke det med dagens praksis.
Universitetet vil aldri kunne konkurrere inntektsmessig med en del type virksomhet andre steder, særlig advokatvirksomhet. Den betaling som fakultetet kan tilby er kanskje fristende for de som er ansatt, først og fremst i det offentlige, og som ikke blir trukket i lønn for å påta seg slike undervisningsoppgaver. For en advokatpartner vil betalingen være ganske uinteressant. Det vil uansett være et tap sammenlignet med å bruke tiden på advokatvirksomhet. Man må kunne tilby noe annet for å gjøre det interessant å bruke tid på undervisning.
Tilknytning til et akademisk fagmiljø og en akademisk tittel er stort sett det Universitetet kan tilby. Når man ikke vil bruke dette, gjør man seg selv uinteressant.
En professortittel kan være fin å ha, selv om den ikke er helt hva den en gang var. I mitt tilfelle er det uten betydning. Det ville uansett hatt større betydning å få en tittel enn å beholde den etter å ha vært professor i 18 år. Men etter universitetsloven § 6-7 (3) kan den som har hatt en professorstilling i minst 10 år fortsette å bruke tittelen selv om man ikke lenger har en slik stilling. Så selv om jeg skulle velge å være advokat til jeg blir pensjonist, så vil jeg kunne bruke professortittelen så lenge jeg lever, om jeg måtte ønske det. Om jeg faktisk kommer til å gjøre det har jeg ennå ikke tatt stilling til.
Jeg har selv vært med på å behandle i alle fall én sak hvor en meget dyktig og høyt respektert advokat med doktorgrad henvendte seg til Det juridiske fakultet med et ønske om en professor II-stilling. Han la ikke skjul på at det var professortittelen han var interessert i. Det fakultetet kunne tilby av lønn var uinteressant i forhold til det han tjente som partner i et av de store advokatfirmaene. Han kunne godt undervise uten lønn.
Fakultetet sa nei, og da glapp den muligheten. Jeg tror ikke han har undervist noe ved Det juridiske fakultet siden den gang. Flere advokater med doktorgrad har i alle fall gitt uttrykk for at de på et tidspunkt kunne tenke seg å komme tilbake til Det juridiske fakultet. Men det skjer i praksis ikke. Dersom Det juridiske fakultet skulle ønske å nyttiggjøre seg slike ressurspersoner, da må man være villig til å gi det som bare et universitet kan tilby.
Man skal ha god råd, både faglig og økonomisk, for å si nei til slike muligheter.