Hold elfenbenstårnet rent og hvitt! Om meningsløse sidegjøremålsregler

Den dans­ke teg­ne­ren Storm-P lar en av sine gub­ber si omtrent det­te i en av sine man­ge teg­nin­ger: “En aka­de­mi­ker, det er en som må lese seg til det and­re vet.” Han har unek­te­lig et poeng. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig at man som aka­de­mi­ker har nær­kon­takt med det prak­tis­ke retts­liv på uli­ke måter. Ret­ten kan ikke bare være noe vi leser om i lov­for­ar­bei­der, dom­mer og jur­disk lit­te­ra­tur. Vi må ha lært den å kjen­ne gjen­nom egne erfa­rin­ger.

Fra 1. august går jeg ut i perm­i­sjon fra UiO for å være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Som jeg har vært inne på før, ved­tok Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO i 2011 en lokal inn­skjer­ping av reg­le­ne for side­gjøre­mål som blant annet sier at man ikke kan være part­ner i et advo­kat­fir­ma ved siden av å være ansatt ved Det juri­dis­ke fakul­tet. I prak­sis betyr det at man ikke kan dri­ve noen form for virk­som­het annet gjen­nom enkelt­manns­fore­tak.

Siden 1998 har jeg orga­ni­sert min virk­som­het uten­for uni­ver­si­te­tet gjen­nom et sel­skap Bing & Co. Det har vært en prak­tisk ord­ning som har skapt et kla­re­re skil­le mel­lom det man gjør som uni­ver­si­tets­an­satt og det man gjør uten­om. Det har også gjort det enk­le­re å hånd­te­re en del prak­tis­ke sider ved virk­som­he­ten slik at bl.a. jeg har kun­net kon­sen­tre­re meg om det fag­li­ge.

Da vi etab­ler­te sel­ska­pet had­de vi noen run­der med uni­ver­si­tets­le­del­sen. Uni­ver­si­tets­di­rek­tø­ren kon­klu­der­te den gang med at det­te var et eksem­pel på en meget ryd­dig orga­ni­se­ring av slik virk­som­het og helt upro­ble­ma­tisk. Siden har Bing & Co fusjo­nert med Hodne­land til Bing Hodne­land. Da fakul­te­tet sa at jeg ikke kun­ne fort­set­te den­ne virk­som­he­ten, kon­klu­der­te jeg med at om jeg noen gang skal gjø­re noe annet her i livet enn å være ved Uni­ver­si­te­tet, da var det­te tids­punk­tet. Frem­ti­den vil vise om det­te er noe jeg vil tri­ves så godt med at jeg vil være advo­kat res­ten av min yrkes­kar­rie­re, eller om det blir en inter­es­sant erfa­ring å ta med til­ba­ke til aka­de­mia.

Jeg er ikke enig i Det juri­dis­ke fakul­tets side­gjøre­måls­reg­ler. Men jeg for­står begrun­nel­sen for dem. Selv­føl­ge­lig skal side­gjøre­mål ikke kom­me i kon­flikt med de opp­ga­ver man har ved Uni­ve­ris­te­tet, og skal ikke under­gra­ve ens fag­li­ge og aka­de­mis­ke integri­tet. Det må hel­ler ikke ta så mye tid at det går ut over ens plik­ter ved Uni­ver­si­te­tet. Men også uni­ver­si­tets­an­sat­te har 37,5 timers arbeids­uke. Vi kan bru­ke ukens øvri­ge 130,5 timer stort sett som vi vil — også til å arbei­de med vårt fag.

Man bør for­hold seg til rea­li­te­ter mer enn til for­ma­li­te­ter. Skal man vur­de­re side­gjøre­mål må man se på hva man gjør, ikke på hvor­dan virk­som­he­ten er orga­ni­sert. Man skal ikke luk­ke øyne­ne for muli­ge inter­esse­kon­flik­ter. Men ufor­mel­le rela­sjo­ner som ska­per usyn­li­ge bin­din­ger kan være langt mer pro­ble­ma­tis­ke enn det som er ryd­dig og åpent.

Jeg had­de i utgangs­punk­tet ikke noe øns­ke om å for­la­te Det juri­dis­ke fakul­tet. Det har fun­gert greit som det har gjort til nå. Det som måt­te ha opp­stått av kon­flik­ter har vært enkelt å hånd­te­re. Det hand­ler i grun­nen først og fremst om å ha et bevisst for­hold til hva man gjør og ikke gjør, og om å inn­ret­te seg slik at inter­esse­kon­flik­ter ikke opp­står.

Det juri­dis­ke fakul­tet benyt­ter man­ge eks­ter­ne lære­re. Vi har i alle år fått høre hvor vans­ke­lig det er å skaf­fe gode lære­kref­ter. Jeg til­bød meg der­for å fort­set­te med noe under­vis­ning, men ikke helt uten betin­gel­ser. Jeg har i man­ge år vært kri­tisk til hvor­dan fakul­te­tets behand­ler eks­ter­ne time­læ­re­re. Fakul­te­tet behand­ler dem etter min mening dår­lig. Man får en ikke spe­si­elt god time­be­ta­ling, det er det hele.

Fakul­te­tet bør til­by eks­ter­ne lære­re en til­knyt­ning og inklu­de­re dem i et fag­mil­jø i de til­fel­ler hvor den eks­ter­ne lærer øns­ker det og det ellers lig­ger til ret­te for det­te. Man skal kun­ne være det som i engelsk uni­ver­si­tets­ter­mi­no­lo­gi kal­les facul­ty mem­ber. Der­for sa jeg at det kun vil­le være aktu­elt for meg å under­vi­se innen­for ram­men av en pro­fes­sor-II stil­ling, alt­så en bistil­ling som typisk er 20%. Det­te sa fakul­te­tet nei til. Der­for kom­mer jeg ikke til å under­vi­se ved Det juri­dis­ke fakul­tet så len­ge jeg er advo­kat.

Det er ikke noe pro­blem for meg. Etter å ha hatt stil­lin­ger med under­vis­nings­plikt i snart 30 år har jeg under­vist nok, selv om det er en opp­ga­ve jeg all­tid har triv­des med. Jeg tror ikke jeg kom­mer til å sav­ne det.

Men jeg rea­ge­rer på fakul­te­tets begrun­nel­se, som jeg fin­ner menings­løs og ufor­ståe­lig: Side­gjøre­måls­reg­le­ne gjel­der også for pro­fes­sor II-stil­lin­ger, slik at man ikke kan ha en pro­fes­sor II-stil­ling ved siden av å være part­ner i et advo­kat­sel­skap. Ser man for­melt på det, så vil­le advo­kat­virk­som­het vært hoved­virk­som­het og pro­fes­sor II-stil­ling bistil­ling, slik at reg­le­ne ikke pas­ser. Men rea­li­te­te­ne er et stør­re pro­blem enn for­ma­li­te­te­ne her.

Hvis bin­din­ger til and­re skal være til hin­der for anset­tel­se som pro­fes­sor II vil man i prak­sis ute­luk­ke alle and­re enn de som har en slik stil­ling ved siden av hoved­stil­ling ved et annet uni­ver­si­tet. Kan­skje kun­ne også dom­me­re hatt den nød­ven­di­ge uav­hen­gig­het, skjønt som juri­disk aka­de­mi­ker bør man vel kre­ve til­strek­ke­lig dis­tan­se også til retts­prak­sis, så hvem vet.

En II-stil­ling er først og fremst en under­vis­nings­stil­ling. Like­vel mener fakul­te­tet åpen­bart at det som er hind­rin­ger for anset­tel­se i under­vis­nings­stil­ling ikke er til hin­der for at man under­vi­ser. Når man aksep­te­rer det­te, da må man enten mene at det­te kun er for­ma­li­te­ter som ikke har reell betyd­ning for de opp­ga­ver man utfø­rer, eller man luk­ker øyne­ne til det som ikke er alt for syn­lig. Vi kan få lov til å arbei­de på nåde, men behand­les som halvspe­dals­ke. Vi må hol­des på arm­leng­des avstand og hol­des uten­for det gode sel­skap. Det­te sier jeg nei til.

I and­re prak­sis­nære fag er kom­bi­na­sjo­nen av pro­fes­sor II og hoved­stil­ling uten­for uni­ver­si­te­tet utbredt. I medi­sin er man­ge over­le­ger på syke­hus og har en bistil­ling som pro­fes­sor. Det sam­me ser vi i tek­nis­ke fag. Prak­tisk erfa­ring brin­ger noe inn i aka­de­mia og i under­vis­nin­gen som man ikke kan få der­som man bare har full­tids­aka­de­mi­ke­re. Aka­de­mia tren­ger også folk med erfa­ring fra ver­den uten­for. Slik bør det være i jus også, og vi ser det ved juri­dis­ke fakul­te­ter i man­ge and­re land.

Det begyn­ner å bli gans­ke man­ge advo­ka­ter og and­re i det prak­tis­ke retts­liv som har dok­tor­grad. Der­med har de i alle fall kom­pe­tan­se til anset­tel­se på første­stil­lings­nivå. Det vil nok også være en del som har pro­fes­sor­kom­pen­ta­se. Det gjel­der helt sik­kert for de som har vært pro­fes­so­rer før de gikk over i annen virk­som­het. Jeg er ikke den førs­te og blir helt sik­kert ikke den sis­te som går fra en pro­fes­sor­stil­ling over i annen virk­som­het. Men det gjel­det også en del and­re. Det­te kun­ne vært en ver­di­full res­surs for Det juri­dis­ke fakul­tet, men blir ikke det med dagens prak­sis.

Uni­ver­si­te­tet vil ald­ri kun­ne kon­kur­re­re inn­tekts­mes­sig med en del type virk­som­het and­re ste­der, sær­lig advo­kat­virk­som­het. Den beta­ling som fakul­te­tet kan til­by er kan­skje fris­ten­de for de som er ansatt, først og fremst i det offent­li­ge, og som ikke blir truk­ket i lønn for å påta seg sli­ke under­vis­ning­sopp­ga­ver. For en advo­kat­part­ner vil beta­lin­gen være gans­ke uin­ter­es­sant. Det vil uan­sett være et tap sam­men­lig­net med å bru­ke tiden på advo­kat­virk­som­het. Man må kun­ne til­by noe annet for å gjø­re det inter­es­sant å bru­ke tid på under­vis­ning.

Til­knyt­ning til et aka­de­misk fag­mil­jø og en aka­de­misk tit­tel er stort sett det Uni­ver­si­te­tet kan til­by. Når man ikke vil bru­ke det­te, gjør man seg selv uin­ter­es­sant.

En pro­fes­sor­tit­tel kan være fin å ha, selv om den ikke er helt hva den en gang var. I mitt til­fel­le er det uten betyd­ning. Det vil­le uan­sett hatt stør­re betyd­ning å en tit­tel enn å behol­de den etter å ha vært pro­fes­sor i 18 år. Men etter uni­ver­si­tets­lo­ven § 6–7 (3) kan den som har hatt en pro­fes­sor­stil­ling i minst 10 år fort­set­te å bru­ke tit­te­len selv om man ikke len­ger har en slik stil­ling. Så selv om jeg skul­le vel­ge å være advo­kat til jeg blir pen­sjo­nist, så vil jeg kun­ne bru­ke pro­fes­sor­tit­te­len så len­ge jeg lever, om jeg måt­te øns­ke det. Om jeg fak­tisk kom­mer til å gjø­re det har jeg ennå ikke tatt stil­ling til.

Jeg har selv vært med på å behand­le i alle fall én sak hvor en meget dyk­tig og høyt respek­tert advo­kat med dok­tor­grad hen­vend­te seg til Det juri­dis­ke fakul­tet med et øns­ke om en pro­fes­sor II-stil­ling. Han la ikke skjul på at det var pro­fes­sor­tit­te­len han var inter­es­sert i. Det fakul­te­tet kun­ne til­by av lønn var uin­ter­es­sant i for­hold til det han tjen­te som part­ner i et av de sto­re advo­kat­fir­ma­ene. Han kun­ne godt under­vi­se uten lønn.

Fakul­te­tet sa nei, og da glapp den mulig­he­ten. Jeg tror ikke han har under­vist noe ved Det juri­dis­ke fakul­tet siden den gang. Fle­re advo­ka­ter med dok­tor­grad har i alle fall gitt uttrykk for at de på et tids­punkt kun­ne ten­ke seg å kom­me til­ba­ke til Det juri­dis­ke fakul­tet. Men det skjer i prak­sis ikke. Der­som Det juri­dis­ke fakul­tet skul­le øns­ke å nyt­tig­gjø­re seg sli­ke res­surs­per­soner, da må man være vil­lig til å gi det som bare et uni­ver­si­tet kan til­by.

Man skal ha god råd, både fag­lig og øko­no­misk, for å si nei til sli­ke mulig­he­ter.

Print Friendly, PDF & Email