Les vins du Tour de France 2012: Prolog — Liège

I årets utga­ve er det igjen pro­log, 6,1 km i Liè­ge. Vi er i Bel­gia, ver­dens mest inter­es­san­te øl-land. Så her må man ut etter øl

Men vi har tyv­star­tet og lig­ger foran syk­lis­te­ne og res­ten av Tour de Fran­ce-sir­ku­set. Først om to dager star­ter syk­lis­te­ne. Vi var­mer opp med del 2 av TV2-opp­sum­me­rin­gen fra i fjor.

Skal vi for­stå kul­tu­ren må vi også gå inn i his­to­ri­en. Bel­gia er et for­un­der­lig land. Det er et his­to­risk kom­pro­miss og en buf­fer mel­lom Frank­ri­ke og Neder­land. Pir­ker man i Bel­gia er det ikke til å unn­gå at man ser at språk er en vik­tig kil­de til kon­flikt. Lan­det er delt i to hoved­re­gio­ner: Flan­dern og Wallo­nia. I Flan­dern snak­ker man flamsk eller neder­landsk. Jeg plei­er ofte å spør­re neder­len­de­re og flamsk­ta­len­de bel­gi­ere om flamsk og neder­landsk er to språk, eller om det er det sam­me språ­ket. Stort sett sier neder­len­de­re at det er det sam­me språ­ket, mens bel­gis­ke flam­len­de­re sier at det er to uli­ke språk. Jeg sit­ter ikke på fasi­ten, om en slik fin­nes. Om vi hol­der Brus­sel uten­for, så har jeg vært ofte­re i Wallo­nia, sær­lig Namur, enn i Flan­dern. Men en gang jeg var i Leu­ven sa jeg til en av mine kol­le­ger at det var omtrent som å kom­me til et annet land, om vi sam­men­lig­net med Namur. Hans svar var: Det er et annet land.

Vi kan også ta med at Wallo­nia len­ge var den vel­stå­en­de delen av Bel­gia, men kull­gru­ver og tung­in­du­stri. Flan­dern var mind­re utvik­let. Fransk var det offi­si­el­le språ­ket. Først på 1920-tal­let ble flamsk aner­kjent som offi­si­elt språk og like­stilt med fransk. I noen pro­vin­ser ble flamsk offi­si­elt språk, i and­re fransk. Brus­sel er offi­si­elt et to-språk­lig områ­de. Nå er gru­ve­ne stengt og det mes­te av indu­stri­en borte. Den tid­li­ge­re mer til­bake­stå­en­de delen Flan­dern har blitt den mest dyna­mis­ke og øko­no­misk føren­de regio­nen. Det som måt­te ha lig­get der av his­to­ris­ke kon­flik­ter har nep­pe blitt mild­net av den­ne utvik­lin­gen.

Bel­gia sat­te i 2011 den noe tvil­som­me rekor­den med å være uten regje­ring i mer enn 500 dager. Char­les de Gaul­le har en gang sagt om Frank­ri­ke at det er umu­lig å sty­re et land med mer enn 400 oster. Bel­gia har vist at det er enda vans­ke­li­ge­re å sty­re et land med mer enn 750 ølsor­ter. Det admi­ni­stra­ti­ve sys­te­met i Bel­gia er meget kom­pli­sert. Folk har for­søkt å for­kla­re meg hvor­dan det fun­ge­rer, men jeg har ikke opp­fat­tet mer enn at det er kom­pli­sert. Men en av mine bel­gis­ke ven­ner, som til­hø­rer den lil­le tysk­språk­li­ge mino­ri­te­ten i Bel­gia og der­for står på utsi­den av den flamsk-wallons­ke språk­stri­den, for­klar­te at alle vik­ti­ge spørs­mål ble avgjort på regio­nalt nivå. Der­for var det ikke noe stort pro­blem at man ikke had­de en sen­tral­re­gje­ring.

Bel­gia har ikke eksis­tert så len­ge som selv­sten­dig stat. Sta­ten Bel­gia ble etab­lert i 1830. Vi kan ikke ta detal­je­ne her. Men det er man­ge grun­ner til å gå til­ba­ke til Karl den Sto­re (ca 742 til 814). Han var fran­kisk kon­ge og ble også tysk-romersk kei­ser, og under ham ble det fran­kis­ke konge­døm­met utvi­det til å omfat­te det mes­te av Vest-Euro­pa, i alle fall om vi begren­ser Euro­pa til kon­ti­nen­tet (og hol­der den Ibe­ris­ke halv­øy uten­for). Han var født omtrent der pro­lo­gen skal syk­les, i nær­he­ten av Liè­ge. Det gir meg asso­sia­sjo­ner til kon­flik­ten mel­lom Make­do­nia og Hel­las, hvor Hel­las nek­ter å aner­kjen­ne nav­net Make­do­nia. I Make­do­nia har man reist man­ge stau­ter av Alex­an­der den sto­re, som kom fra det gam­le riket Make­do­nia. Han var født i Pel­le, som lig­ger i dagens Hel­las, ca fire mil nord-vest for Thes­sa­lo­ni­ki. Men konge­døm­met omfat­tet også det som er dagens Make­do­nia. De krang­ler om his­to­ri­en og beg­ge vil gjø­re den gam­le impe­rie­byg­ge­ren til sin. Det kun­ne vært inter­es­sant å se hvor­dan man had­de rea­gert i Frank­ri­ke om Bel­gia had­de begynt å dyr­ke Karl den sto­re som en bel­gisk helt. Men vi får la det lig­ge.

Det fran­kis­ke og tysk-romers­ke riket skil­te lag. Den vest­re delen av dagens Bel­gia ble en del av Frank­ri­ke, mens den øst­li­ge delen og Neder­land ble en del av det tysk-romers­ke riket. Det­te mis­tet etter hvert kon­trol­len over pro­vin­se­ne. Bel­gia ble delt inn i en rek­ke uav­hen­gi­ge små­sta­ter. Eng­land så en mulig­het, og det ble en riva­li­se­ring mel­lom Frank­ri­ke og Eng­land om inn­fly­tel­se i områ­det. Det­te var kon­flik­ten som lå under den såkal­te 100-års­kri­gen, som egent­lig var­te ca 116 år fra 1337 til 1453. I 1433 ble det mes­te av Bel­gia, Lux­em­burg og Neder­land en del av her­tug­døm­met Bur­gund. Gjen­nom gifte­mål ble det­te en del av det Habs­burgs­ke riket, som igjen — gjen­nom et annet gifte­mål — ble slått sam­men med Spa­nia. I 1549 ble det som omtrent er dagens Bel­gia, Neder­land og Lux­em­burg, med unn­tak av bis­kop­sta­ten Liè­ge (hvor vi er) skilt ut som en egen enhet sepa­rat fra Frank­ri­ke og det Habs­burgs­ke impe­ri­et. Siden har områ­det var i alli­an­se med det Habs­burgs­ke riket (Øster­rike) og med Øster­rike-Spa­nia: Dagens Bel­gia kom igjen under Spa­nia, under Øster­rike, under Frank­ri­ke og under Neder­land, før det ble selv­sten­dig i 1830. Gren­se­ne har selv­føl­ge­lig ikke lig­get fast gjen­nom alle dis­se åre­ne. Men gren­sen mot nord føl­ger Rhi­nen, og den­ne har vært gans­ke sta­bil. Det var romer­ri­kets gren­se mot nord i dets stor­hets­tid. Ellers går vi ikke inn i detal­je­ne.

Bel­gia har ofte vært slag­mark i and­res kri­ger. Napo­le­ons avgjø­ren­de neder­lag mot Eng­land og Wel­ling­ton var sla­get ved Water­loo, som lig­ger ca 10 km syd for Brus­sel. Under førs­te ver­dens­krig valg­te Tysk­land vei­en om Bel­gia da de inva­der­te Frank­ri­ke for å kom­me rundt de frans­ke for­svars­ver­ke­ne. Og under and­re ver­dens­krig var Tysk­lands sis­te offen­siv Ardenne­r­of­fen­si­ven, som selv­føl­ge­lig ble utkjem­pet i Arden­ne­ne, hvor årets Tour star­ter. Det­te er bare noen få eksemp­ler, om enn noen av de mest kjen­te. Bel­gia har blitt inva­dert minst 30 gan­ger. Det­te alt­for kor­te over­blik­ket over bel­gisk his­to­rie bør i det mins­te gi litt bak­grunn for hvor­for vi er i et kul­tu­relt meget sam­men­satt områ­de.

En teori om mang­fol­dig­he­ten i bel­gisk øl-tra­di­sjon er at sta­di­ge okku­pa­sjo­ner av frem­me­de har gjort at bel­gier­ne er opp­tatt av sitt og skep­tis­ke til alt frem­med. Man har holdt seg til det loka­le, her­under sine loka­le øltra­di­sjo­ner, som et slags for­svar mot alle frem­me­de mak­ter.

Start­byen Liè­ge lig­ger i det nord-øst­re hjør­net av Wallo­nia, alt­så den fransk­ta­len­de delen av Bel­gia. Dagens etap­pe går, som sli­ke kor­te pro­lo­ger plei­er å gjø­re, inne i byen.

Som sagt er Bel­gia ver­dens frems­te øl-land. Hvor man­ge sor­ter øl som fin­nes, er det i prak­sis ikke mulig å få noen over­sikt over. Man utvik­ler sta­dig nye ølty­per. I sin bok “Great Beers of Bel­gi­um” skri­ver Michael Jack­son (whis­ky- og ølkjen­ne­ren, ikke musi­ke­ren) at det er 120 bryg­ge­ri­er som lager ca 500 ølsor­ter. Men i boken “All Bel­gi­an Beers” omta­les 750 sor­ter. På nett­ste­det Bel­gi­an Beer skri­ver de at det er over 600 sor­ter. Vi kan i alle fall kon­sta­te­re at det er man­ge, og fler enn man rek­ker å sma­ke i løpet av et par dager ved star­ten av Tour de Fran­ce. Det sies at Flan­dern pro­du­se­rer mer øl enn Wallo­nia, men vi fin­ner nok øl å vel­ge blant i de syd­li­ge deler også. Du fin­ner et kart over bel­gis­ke bryg­ge­ri­er her. Hvor kom­plett det er, vet jeg ikke.

Vi kan star­te med en liten øl-pro­log. Et av Bel­gias mest solg­te, men også minst inter­es­san­te øl kom­mer fra Liè­ge-omår­det: Jupi­ler. Også i øl-lan­det Bel­gia er det to pils-typer som sel­ger mest: Stel­la Artois og Jupi­ler. Men Stel­la Artois bryg­ges i Leu­ven i Flan­dern. Det er ikke så langt mel­lom Liè­ge og Leu­ven, bare ca 70 km. Leu­ven lig­ger syd-øst i Flan­dern, Liè­ge nord-øst i Wallo­nia. Men vi hol­der oss i Wallo­nia.

Alle øl-land kjenne­teg­nes av et kjø­lig kli­ma. Hoved­in­gre­di­en­sen i de fles­te øl-typer er bygg, som dyr­kes i kjø­li­ge områ­der. Men før man had­de kjøle­tek­nikk var det for varmt til å bryg­ge godt øl om som­mer­en. I Bay­ern i Tysk­land had­de man et natur­lig for­trinn. Om som­mer­en lag­ret man sitt øl i grot­ter i Alpe­ne. Da opp­da­get man også at gjæ­ret opp­fø­rer seg ander­le­des når det er kjø­lig enn når det er varmt: Når det er kjø­lig syn­ker det mot bun­nen, når det er var­me­re blir det lig­gen­de på top­pen. Gjæ­rings­pro­ses­sen blir en annen når gjæ­ret syn­ker til bunns. Ølet blir “rene­re” og kla­re­re, men mis­ter også en del av den fruk­ti­ge og kryd­re­de sma­ken. Det er det­te som er opp­rin­nel­sen til under­gjæ­ret øl, alt­så øl hvor gjæ­rings­pro­ses­sen har skjedd med gjær på bun­nen av brygge­pan­nen. I dag kon­trol­le­res pro­ses­sen med kjø­ling, og man har ren­dyr­ket gjær­sor­ter til uli­ke typer øl. (Carls­berg var de førs­te til å ren­dyr­ke en gjær­kul­tur.) Men det var alt­så med ølet som ble lag­ret i grot­te­ne i Bay­ern den­ne utvik­lin­gen star­tet, og der­av kom­mer den gene­rel­le type­be­teg­nel­sen på det­te ølet: Lager.

I dag for­bin­der vi gjer­ne “Lager” med en lys og lett øltype. Men beteg­nel­sen har ikke noe med far­ge å gjø­re. Det førs­te under­gjære­de ølet var mørkt, med klar malt­ka­rak­ter, som ble kjent som Mun­chen-stil. Det er vel det vi hos oss kal­ler Bayer­øl. I Wien begyn­te man å bryg­ge et kobb­er­far­get øl med aro­ma­tisk, nøtte­ak­tig karak­ter. Så fulg­te et gyl­lent øl med hum­le-karak­ter (og der­med mer bit­ter­het) fra byen Pil­sen, i det som i dag er Tsjek­kia. Men den gan­gen var det en del av Øster­rike-Ungarn. I den nord­tys­ke byen Ein­beck begyn­te man å lage en mye ster­ke­re “lager” i uli­ke vari­an­ter. Da her­tug Albert III av Bava­ria gif­tet seg med Anna av Brunswick-Gru­ben­ha­gen-Ein­bec ble ølet fra Ein­beck popu­lært i Bava­ria (Bay­ern). Tysk er et språk med man­ge dia­lek­ter. Det er anta­ge­lig­vis stør­re for­skjel­ler mel­lom tys­ke dia­lek­ter enn mel­lom skan­di­na­vis­ke språk. På bay­ersk ble Ein­beck til Ein­bock, og der­av kom­mer beteg­nel­sen bock, eller bokk­øl. Så pils er et lyst, under­gjæ­ret lager­øl, i den stil som har sin opp­rin­nel­sen i den tsjek­kis­ke byen Pil­sen. Men nok om ølge­o­gra­fi. Vi skal til­ba­ke til Bel­gia.

Jupi­ler har sitt navn fra Jupil­le sur Meuse. En gang var det en lands­by, i dag er det et indu­stri­for­sted til Liè­ge. Det er ikke mer enn kna­ppe to kilo­me­ter fra der pro­lo­gen ven­der, men på den and­re siden av elven. Wallo­nia had­de som nevnt kull­gru­ver og en omfat­ten­de stål­in­du­stri. En bedrift i Jupil­ler sur Meuse, som pro­du­ser­te brygge­pan­ner i stål, åpnet i 1853 et bryg­ge­ri. Kan­skje var det for å demon­stre­re brygge­pan­ne­nes kva­li­tet.

Jupi­ler er det enes­te under­gjære­de øl av lager­type som vi kom­mer til å ta med ved det­te besø­ket i Bel­gia. Fra nå av er det over­gjæ­ret øl, eller Ale. Det gjæ­rer ved høy­ere tem­pe­ra­tur og gjæ­ret leg­ger seg på top­pen. Det gir et øl med mer smak og karak­ter. En under­gjæ­ret øl av lager­type kan være for­fris­ken­de og godt. Men det blant over­gjæ­ret ale vi fin­ner de mer spen­nen­de ølty­pe­ne. De vir­ke­lig gode over­gjæ­re­te øle­ne gjæ­res to gan­ger: Først i gjæ­rings­kar, og der­et­ter på flas­ke. And­re gjæ­rer fer­dig på tank. Mitt stan­dar­døl hjem­me, Aass Pale Ale, er nok ikke etter­gjæ­ret på boks. Det sam­me gjel­der nok for til­sva­ren­de øl fra Han­sa. Men øl fra Nøg­ne Ø og and­re hånd­verks­bryg­ge­ri­er er gjer­ne etter­gjæ­ret på flas­ke.

Vi tar en liten avstik­ker mot nord-øst, hvor vi fin­ner bryg­ge­ri­et Val-Dieu, eller Abbaye de Val-Dieu som vel er det ful­le nav­net. Val-Dieu lig­ger i lands­byen Aubel, ca 25km fra Liè­ge. Ved siden av de seks Trappist-bryg­ge­ri­ene er det­te det enes­te klos­te­ret i Bel­gia hvor det fak­tisk bryg­ges øl. Men det­te er strengt tatt ikke et klos­ter­bryg­ge­ri. Det er et uav­hen­gig bryg­ge­ri som er etab­lert i klos­te­ret.

Man­ge bel­gis­ke øl har navn etter klost­re, men de bryg­ges ikke der. Man­ge klos­terøl, også de som ikke bryg­ges i klos­te­re, viser gjer­ne til lan­ge tra­di­sjo­ner. Ølet som bryg­ges er ofte videre­fø­ring av ølbryg­gings­tra­di­sjo­ner fra det klos­te­ret de har navn etter. Et eksem­pel ar Aff­li­gem, et bene­dik­ti­ner­klos­ter nord-vest for Brus­sel, som har vært vik­tig for ølbryg­gin­gens utvik­ling i Euro­pa, men som selv ikke len­ger bryg­ger øl. Men årets Tour er ikke inn­om det områ­det, så Aff­li­gem får ven­te til en annen gang.

Val-Dieu kan ikke skry­te av sli­ke tra­di­sjo­ner. I 1993 gjor­de  Abbaye de Val-Dieu om stal­len til en kro kalt Cas­se-croû­te. De ser­ver­te løk­sup­pe, lokal ost, char­cute­rie og øl fra et gjen­åp­net gam­melt bryg­ge­ri i områ­det. Dess­ver­re fikk det­te bryg­ge­ri­et gans­ke snart pro­ble­mer og ble luk­ket. Noen uten­for­stå­en­de fore­slo at de skul­le star­te et bryg­ge­ri i selve klos­te­ret, og i 1997 kun­ne de ser­ve­re sitt førs­te øl. Men noen av ølty­pe­ne er like­vel basert på tra­di­sjo­ner fra det klos­te­ret hvor bryg­ge­ri­et er loka­li­sert.

Val-Dieu nev­ner tre ølty­per på sine nett­si­der: Blon­de, Bru­ne og Trip­le. Her har vi tre av de ølty­per vi ofte fin­ner i Bel­gia. Blon­de er et real­tivt lyst, gyl­lent øl (men mør­ke­re enn typisk pils). Det er et friskt øl, som gjer­ne har en fin bit­ter­het. Blon­de er en øltype jeg gjer­ne drik­ker.

Brun er, som nav­net anty­der, mør­ke­re. Det er gjer­ne også ster­ke­re, og ikke minst søte­re enn Blon­de.

Tri­pel er en beteg­nel­se som først ble tatt i bruk av West­mal­le, som vi var en tur inn­om under 1. etap­pe i 2010. Opp­rin­ne­lig refe­rer­te beteg­nel­sen til suk­ker­inn­hold i mes­ken. Det bes­te ølet er etter­gjæ­ret på flas­ke. Ølet er fra gyl­lent til rav­far­get, og er gjer­ne gans­ke friskt, selv om det er sterkt — typisk 8–10 %. Som det står i The Oxford Com­pa­nion to Beer:

Despi­te the high alco­hol con­tent, a good tri­pel remains dan­gerous­ly drin­kab­le.”

Val-Dieu lager også et jule­øl, som i alle fall har vært å få på Vin­mono­po­let. Det er så langt det enes­te ølet fra Val-Dieu som jeg har smakt. Men jeg for prø­ve å gjø­re noe med saken nes­te gang jeg måt­te være i Bel­gia. Om den kom­mer igjen nes­te jule­øl-sesong, vet jeg ikke. I boken “100 Bel­gi­an beers to try before you die” nev­ner de en fem­te type fra Val-Dieu: Abbaye de Val-Dieu Grand Cru. Men siden det ikke nev­nes på bryg­ge­ri­ets nett­si­der er det kan­skje ikke len­ger til­gjen­ge­lig.

Alle ølty­pe­ne fra Val-Dieu er gjæ­ret to gan­ger, sis­te gang på flas­ke.

Pro­lo­gen star­ter og ender i Liè­ge. Etter at det hele er over kan man prø­ve en tur på café­en Vaud­rée Deux, 149 Rue St. Gil­les. Den skal ha 900 ølsor­ter. Den lig­ger gans­ke greit til i for­hold til start og mål på pro­lo­gen. Jeg har ikke vært der selv, men det er et sted som anbe­fa­les i Good Beer Guide Bel­gi­um. Dog skri­ver de at det ikke all­tid går så greit om man bestil­ler noen av de mest ekso­tis­ke type­ne på ølme­ny­en — noe bare turis­ter etter sigen­de gjør. Da kan det, fort­satt i føl­ge Good Beer Guide Bel­gi­um, bli som i Mon­thy Pytons The Cheese Shop.

Skul­le du øns­ke å kjø­pe med øl hjem, har fol­ke­ne bak Vaud­rée-café­ene (det fin­nes fle­re av dem) butik­ken Antrée du Vaud­rée på and­re siden av gaten, i nr. 130. De skal ha 800 ølsor­ter.

Øl kan også bru­kes i mat, og ikke bare til mat. Her er noen opp­skrif­ter mat med øl fra Aften­pos­ten.

For turist­in­for­ma­sjon, se f.eks. Michelin.

Selv om det er tid for syk­kel og godt drik­ke, har vi godt av litt ånde­lig føde også. Liè­ge er føde­byen til César Franck, som vi i dag reg­ner som en fransk kom­po­nist. Så man kan si at det er en kul­tu­rell for­bin­del­se mel­lom start­byen og Frank­ri­ke. Men for å bidra til litt ytter­li­ge­re for­vir­ring kan vi ta med at Liè­ge lå under Neder­land da César Franck ble født i 1822. Han flyt­tet sene­re til Paris og ble boen­de der. Han fikk også fransk stats­bor­ger­skap.

Selv ten­ker jeg på César Franck først og fremst som kom­po­nist av orgel­mu­sikk. I sin sam­tid var han kjent som en fan­tas­tisk impro­vi­sa­tør. I dag har vi lett for å ten­ke på klas­sisk musikk som noe litt stvi­net som spil­les fra et note­ark. Men man­ge av de sto­re kom­po­nis­te­ne var kjent for sin vir­tuo­si­tet og sine impro­vi­sa­sjo­ner. Johann Sebas­ti­an Bach var i sin sam­tid kjent som en fabel­ak­tig orga­nist og en utro­lig impro­vi­sa­tør, men var lite aner­kjent som kom­po­nist. Lud­wig van Beet­ho­ven fikk sitt gjen­nom­brudd i Wien som piano­vir­tuos. De som opp­lev­de å høre ham sa at man ikke had­de fått med seg mer enn halv­par­ten om man ikke had­de hørt ham impro­vi­se­re, noe vi dess­ver­re ikke har noen mulig­het til å opp­le­ve. De kom­po­ner­te i stor grad for seg selv, alt­så sitt eget reper­toar. Man bør ikke bli over­ras­ket over at en per­son som er vir­tuos på sitt instru­ment og som har gått inn i musikk­his­to­ri­en som en av de sto­re kom­po­nis­ter, også var god til å impro­vi­se­re.

And­re kjen­te verk fra César Franck er Sym­fo­ni i d-moll, Sym­fo­nis­ke varia­sjo­ner for pia­no og orkes­ter, Pre­lu­di­um, koral og fuge for solo pia­no, Sona­te for fio­lin og pia­no i a-moll, Piano­kvin­tett i f-moll og det sym­fo­nis­ke dik­tet La Chaus­seur mau­dit.

Til en pro­log må musikk­val­get åpen­bart bli et pre­lu­di­um. Jeg har valgt “Pré­lu­de, fugue et varia­tion” frem­ført på orgel av Vin­cent Dubois.

Mine hovedkilder til informasjon om belgisk øl.

The Oxford Companion to Beer

Det­te er en refe­ranse­bok for øl fra hele ver­den. Den er orga­ni­sert som et lek­si­kon, med stikk­ord ord­net alfa­be­tisk. Selv om den heter “The Oxford Com­pa­nion …” så er det en USAnsk utgi­vel­se og der­av litt mer om USAnsk øl enn hva de egent­lig for­tje­ner. Nor­ge er en utkant i så man­ge betyd­nin­ger, og vi har ikke noen inter­na­sjo­nalt kjen­te øl — i alle fall ikke før Nøg­ne Ø begyn­te å mar­ke­re seg. Men Nor­ge har også fått en side i boken. The Oxford Com­pa­nion er en god refe­ranse­bok som enhver ølhund bør ha. Den kan bestil­les fra Ama­zon US eller Ama­zon UK.

 

Michael Jackson’s Great Beers of Belgium

For bel­gisk øl spe­si­elt er den­ne boken av øl- og whis­ky­kjen­ne­ren Michael Jack­son (nei, det er ikke musi­ke­ren) mitt første­valg. Den gir en god intro­duk­sjon til øl gene­relt. Ølet er delt inn etter type. Boken er vel­in­for­mer­mert og vel­skre­vet. Kjøp den fra Ama­zon US eller Ama­zon UK.

 

Good Beer Guide Belgium

Hvis man skal rei­se til Bel­gia for å utfors­ke bel­gisk øl er det­te den boken man bør ha. Den er orga­ni­sert med en inn­led­ning med prak­tisk reise­in­for­ma­sjon. Men den er sær­lig ret­tet mot et bri­tisk pub­li­kum, så opp­lys­nin­ger om hvor­dan man rei­ser dit er kan­skje ikke så nyt­tig for oss nord­bo­ere. Opp­lys­nin­ger om bel­gis­ke ølsti­ler, om bryg­ge­ri­er, ølba­rer og butik­ker med godt utvalg av øl, det kan vi alle ha gle­de av. Bestill fra Ama­zon UK.

 

 

100 Belgian beers to try before you die

Det­te er en bok utgitt av bri­tis­ke CAMRA. Cam­paign for Real Ale. Den­ne orga­ni­sa­sjo­nen, som jeg først hør­te om på 70-tal­let da en god venn stu­der­te i Eng­land, har en god del av æren for at det gode hånd­verksø­let har fått en renes­san­se, og ikke ble full­sten­dig for­trengt av stan­dar­di­sert indu­stri­øl. Tit­te­len er gans­ke selv­for­kla­ren­de: Her har de valgt ut 100 bel­gis­ke øl som de omta­ler nær­me­re, og som i føl­ge for­fat­ter­ne bør prø­ve (ingen grunn til å mot­si dem der). Jeg har i stor grad latt den­ne boken guide meg gjen­nom bel­gisk øl, og har hen­tet utfyl­len­de infor­ma­sjon i de and­re bøke­ne som nev­nes her. Bestill fra Ama­zon UK.

 

All Belgian Beers

Det­te er nære­mest en kata­log over bel­gisk øl, med to sider til hvert øl (en side tekst pluss bil­de). Boken et tre­språk­lig: Flamsk, Fransk og Engelsk. Den er et greit opp­slags­verk, men ikke det man vel­ger som en intro­duk­sjon til bel­gisk øl. Min utga­ve er fra 2007. Det kom en ny utga­ve høs­ten 2011, som jeg ennå ikke har anskaf­fet. Det er 2011-utga­ven det len­kes til her. Bestill fra Ama­zon UK.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email