Høyesteretts dom i Tripp-Trapp saken

Så har Høy­este­retts dom i Tripp-Trapp saken blitt lagt ut på nett, og det har vært mulig å lese den. Jeg har tid­li­ge­re omtalt saken, før Høy­este­retts dom fore­lå, her. Strids­spørs­må­let var om sto­len “Oli­ver” til høy­re på bil­det, kren­ket en even­tu­ell opp­havs­rett til sto­len “Tripp-Trapp”, til venst­re.

Dom­men er enstem­mig og Stok­ke / Ops­vik fikk med­hold på alle de tre vik­ti­ge punk­te­ne:

  • Tripp-Trapp sto­len er et ånds­verk.
  • Oli­ver er en krenke­slse av opp­havs­ret­ten til Tripp-Trapp.
  • Trumf bruk av utsag­net “Den­ne flot­te barne­sto­len vokser med bar­net ditt” kren­ket Stok­kes eme­rett til vare­mer­ket “Sto­len som vokser med bar­net”.

Høy­este­rett har sis­te ord i retts­tvis­ter. Slik er det, og sånn sett har de all­tid “rett”. Men det betyr ikke at deres stand­punkt er udis­ku­ta­belt og at man ikke kan være uenig. Jeg synes dom­men er pro­ble­ma­tisk og den er ikke godt skre­vet. Jeg har for så vidt hele tiden ment at saken lig­ger i grense­land, og har ikke vil­let gi uttrykk for et klart stand­punkt til spørs­må­let om Tripp-Trapp er ver­net og om Oli­ver even­tu­elt kren­ker en slik rett. Men man blir ikke så vel­dig mye klo­ke­re av begrun­nel­sen i dom­men. Jeg had­de håpet at den i alle fall skul­le kun­ne gi bed­re vei­led­ning for frem­ti­dig prak­sis.

Man får ikke opp­havs­rett for tek­nis­ke løs­nin­ger eller design­ele­men­ter som er dik­tert av funk­sjon. En stol må ha en sitte­fla­te, og den må ha ben eller en annen anord­ning som gjør at den står støtt. Den kan også ha rygg­støt­te og even­tu­elt arm­le­ner. Alle kan lage sto­ler som base­rer seg på dis­se prin­sip­pe­ne.

At man i ste­det for fire ben har to skrå­stil­te stag med en pla­te eller en annen inn­ret­ning som gjør at den står støtt på gul­vet, er hel­ler ikke spe­si­elt ori­gi­nalt. Jeg har av dom­men lært at det­te kal­les et can­ti­le­ver-prin­sipp. Når jeg skri­ver det­te sit­ter jeg i vår lei­lig­het i Frank­ri­ke. Her har vi noen bar­krak­ker med et slikt grunn­de­sign. De fulg­te med lei­lig­he­ten da vi kjøp­te den, så jeg vet ikke hvor de kom­mer fra. De her hel­ler ikke spe­si­elt ori­gi­na­le. Jeg har sett til­sva­ren­de man­ge ste­der. For meg er det gans­ke åpen­bart at den­ne løs­nin­gen — som også har den egen­skap at den gir en viss fjæ­ring når kon­struk­sjo­nen er i stål — ikke er opp­havs­retts­lig ver­net.

På vår bar­krakk er det også en fot­støt­te som er fes­tet til det skrå­stil­te sta­get. Også det­te er er et funk­sjo­nelt ele­ment som alle fritt kan benyt­te.

Krak­ken har ikke noen rygg­støt­te. Men det had­de ikke vært noe i vei­en for å ha en rygg­støt­te som f.eks. på den­ne bar­krak­ken, som står på fire van­li­ge ben.

På vår bar­krakk er avstan­den mel­lom de to bæres­ta­ge­ne liten. Sitte­fla­ten er på top­pen, fot­støt­ten foran. De er ikke plas­sert mel­lom sta­ge­ne, som på Tripp-Trapp. Men det å plas­se­re sitte­fla­ten og even­tu­elt en fot­støt­te mel­lom bæres­ta­ge­ne vil også være en funk­sjo­nell løs­ning som ikke har opp­havs­retts­lig vern.

Fra vårt noe begren­se­de utvalg av møb­ler tar jeg med en klapp­stol av aller bil­ligs­te sort fra IKEA, som vi har fle­re av her og hjem­me i Oslo. Det er sli­ke som nes­ten ikke kos­ter noe, og som er kjek­ke å ha hvis man har et sel­skap med fle­re folk enn man har ordent­li­ge soler til. Også er er det skrå­stag, sitte­fla­ten og en rygg­støt­te er plas­sert mel­lom sta­ge­ne, gans­ke likt som på Tripp-Trapp sto­len, men løs­nin­gen for å få sto­len til å stå er her en annen.

Men jeg kan hen­te fram nok en bil­lig IKEA-stol.

Etter at vi had­de brukt en del mer pen­ger enn vi egent­lig had­de plan­lagt på å kjø­pe en umøb­lert lei­lig­het, måt­te vi kjø­pe noe bil­lig som kun­ne fun­ge­re inn­til lik­vi­di­te­ten ble litt bed­re. Da ble det blant annet dis­se. Her er side­sta­ge­ne bøyd, men den tek­nis­ke grunn­kon­struk­sjo­nen er gans­ke lik Tripp-Trapp, blant annet med stag, sten­ger eller hva man kal­ler det som hol­der de to side­sta­ge­ne og der­med hele kon­struk­sjo­nen sam­men.

Det­te at jeg ikke behø­ver å gå ut av vår egen lei­lig­het for å fin­ne sto­ler som har man­ge av de grunn­leg­gen­de design­ele­men­te­ne, synes jeg i seg selv er en bekref­tel­se på at de ikke er spe­si­elt ori­gi­na­le.

At sto­ler er regu­ler­ba­re er hel­ler ikke noe nytt. På enhver kon­tor­stol av en viss kva­li­tet kan man regu­le­re høy­den på setet. Der­som det er en fot­støt­te er det hel­ler ikke uvan­lig at dis­se kan regu­le­res. Det kun­ne godt ha vært en regu­le­rings­me­ka­nis­me på våre bar­krak­ker, uten at jeg helt ser poen­get med å ha dem.

Hvor ori­gi­nal idé­en om å kun­ne regu­le­re både sitte­høy­de og fot­støt­te på en slik stol er, vet jeg ikke. Men uan­sett er det en idé, og idé­er er hel­ler ikke opp­havs­retts­lig ver­net. Det er hel­ler ikke helt uvan­lig at barne­sto­ler kan regu­le­res, nett­opp for at sto­len skal kun­ne vokse med bar­net, eller til­pas­ses til at bar­net vokser.

Alt det­te er frie ele­men­ter. Stok­ke / Ops­vik har hatt patent på fes­te­an­ord­nin­gen på sin stol. Men et pan­tet kan mak­si­malt for­len­ges slik at det til sam­men varer i 20 år. Man kan gjer­ne dis­ku­te­re sli­ke fris­ter og mene at de er for kor­te eller for lan­ge. Jeg er ikke frem­med for at verne­ti­den for patent kun­ne ha vært len­ger, tatt i betrakt­ning at det tar tid å gå fra tek­no­lo­gi til pro­dukt, og det kan ta tid å inn­ar­bei­de et pro­dukt i mar­ke­det. Til­sva­ren­de synes jeg at opp­havs­ret­ten varer alt for len­ge når den varer 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år. Men fris­te­ne er som de er, uan­sett hva jeg og and­re måt­te mene om dis­se.

Paten­tet er utløpt. Noen av grunn­tan­ken bak patent­sys­te­met er at man får en tids­be­gren­set ene­rett mot å stil­le sin opp­fin­nel­se til dis­po­si­sjon for sam­fun­net. Alle paten­ter offent­lig­gjø­res og når tiden er ute så er den ute. Da kan hvem som helst fritt utnyt­te paten­tet.

Om jeg skal opp­sum­me­re så langt, kom­mer jeg til det­te:

  • De skrå­stil­te bæres­ta­ge­ne med en can­ti­le­ver-kon­struk­sjon er en tek­nisk løs­ning, og dess­uten ikke ori­gi­nal for Tripp-Trapp.
  • Om jeg våger meg på å spe­ku­le­re litt, så vil jeg anta at val­get av skrå­stag er hen­sikts­mes­sig ut fra funk­sjo­nen, for­di det nær­mest auto­ma­tisk til stør­re hori­son­tal avstand mel­lom ele­men­te­ne når den ver­ti­ka­le avstan­den øker, og at den der­med til­pas­ses per­sonens stør­rel­se. Sann­syn­lig­vis vil vin­kel i noen grad være styrt ut fra sli­ke hen­syn.
  • At to side­stag er fes­tet sam­men med noen tverr­stag eller -bjel­ker og at sitte­fla­te, rygg­støt­te m.m. bidrar til å sta­bi­li­se­re kon­struk­sjo­nen, er en tek­nisk løs­ning og ikke ori­gi­nal. Jeg antar også at plas­se­rin­gen av dis­se tverrele­men­te­ne i stor grad dik­te­res av hen­sy­net til å lage en stø­dig kon­struk­sjon, men det har jeg ikke sett nær­me­re på.
  • Man kan selv­føl­ge­lig vel­ge mel­lom man­ge mate­rial­ty­per. Min bar­krakk har ram­me av metall, klapp­sto­len av enkelt tre, lene­sto­len (i den grad den bil­ligs­te IKEA-sto­len kan for­tje­ne en slik beteg­nel­se) er laget av lim­tre.
  • Å plas­se­re sitte­fla­te, rygg­støt­te og fot­støt­te mel­lom sta­ge­ne er en tek­nisk løs­ning, kan­skje en idé. Som design­ele­ment er de ikke ori­gi­na­le.
  • At sitte­fla­te og fot­støt­te er jus­ter­ba­re er nep­pe ori­gi­nalt, og uan­sett bare en idé. Mye av den kon­kre­te utfor­min­gen vil uan­sett måt­te bli dik­tert av funk­sjon.

Høy­este­rett dis­ku­te­rer i liten grad hvil­ke ele­men­ter som er fri. Det synes jeg er en svak­het ved dom­men.

Det spørs­må­let som Høy­este­rett bur­de ha stilt kla­re­re, og som er det sprin­gen­de punkt i saken, er hva som repre­sen­te­rer en ori­gi­nal, ska­pen­de inn­sats ut over å kom­bi­ne­re nevn­te ele­men­ter på en funk­sjo­nell måte.

Spørs­må­let er to-delt, og er helt paral­lelt med spørs­må­let i den klas­sis­ke dom­men på det­te områ­det, Rt 1962 s. 964 om Weg­ners sybord. I vår sak er spørs­må­let først om Tripp-Trapp er opp­havs­retts­lig ver­net, og hvis ja, om Oli­ver kren­ket den­ne ret­ten. I Weg­ner saken var spørs­må­let om Weg­ners sybord var opp­havs­retts­lig ver­net, og hvis ja, om sybor­det “Bjørg” kren­ket Weg­ners opp­havs­rett. Jeg synes først­vo­te­ren­de i Weg­ner-saken for­mu­le­rer pro­blem­stil­ling nr 1 på en for­bil­led­lig måte på s. 966:

Når jeg da på den­ne bak­grunn skal ta stand­punkt til om Weg­ners bord er et ånds­verk i lovens for­stand, vil jeg først under­stre­ke at selve idé­en om en kom­bi­na­sjon av sofa­bord og sybord ikke iso­lert sett kan få retts­vern etter ånds­verks­lo­ven; så vidt  jeg har for­stått, hev­des det­te hel­ler ikke av de anken­de par­ter. Men det sam­me må etter min mening også gjel­de idé­ene om den run­de sykur­ven i ped­dig­rør og plas­se­rin­gen av den­ne kur­ven i en tre­ram­me under skuf­fen på bor­det. Jeg fin­ner ikke grunn til å behand­le spørs­må­let om det her drei­et seg om mer eller mind­re kjen­te ele­men­ter ved møb­ler av den­ne typen. Etter min opp­fat­ning kan nem­lig en opp­havs­rett for Weg­ner ikke under noen omsten­dig­het gå så langt, at de idé­er som her er kom­met til uttrykk får retts­vern etter vår ånds­verks­lov, såle­des at and­re av den grunn er avskå­ret fra å bru­ke de sam­me idé­er. Slik jeg ser det, er man her uten­for det kunst­ne­ris­ke områ­de. ”

Først­vo­te­ren­de fort­sat­te så:

Spørs­må­let blir så om Weg­ners bord av and­re grun­ner går inn under bestem­mel­se­ne i ånds­verks­lo­ven. Her fin­ner jeg grunn til å peke på at selve den hånd­verks­mes­si­ge eller fab­rikk­mes­si­ge utfø­rel­se av bor­det lig­ger på et meget høyt plan. Men hel­ler ikke det­te får noen avgjø­ren­de betyd­ning etter ånds­verks­lo­ven. Avgjø­ren­de for vur­de­rin­gen blir her om Weg­ner — bort­sett fra den mer tek­nisk beton­te kom­bi­na­sjon av ele­men­te­ne — ved sin form­giv­ning er kom­met frem til et bord som etter en hel­hets­be­døm­mel­se må karak­te­ri­se­res som et ånds­verk i lovens for­stand. Såle­des som jeg for­står loven, må det i et til­fel­le som det­te kre­ves at opp­havs­man­nens idé­er har rea­li­sert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe ori­gi­nalt av kunst­ne­risk ver­di.”

Høy­este­rett kon­klu­der­te med at Weg­ners bord var et opp­havs­retts­lig ver­net ånds­verk.

Etter det­te gikk først­vo­te­ren­de over til vur­de­ring 2, om bor­det “Bjørg” var en etter­gjø­ring av Weg­ners sybord. Weg­ner-saken ble avgjort etter ånds­verk­lo­ven av 1930, men dom­me­ren tok utgangs­punkt i en bestem­mel­sen som til­sva­rer dagens ånds­verk­lov § 4 førs­te ledd, som i dag lyder:

Opp­havs­man­nen kan ikke set­te seg imot at and­re benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­di­ge verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­di­ge verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyt­tet. ”

Med det­te utgangs­punk­tet fort­set­ter først­vo­te­ren­de på s. 968–969:

Som jeg tid­li­ge­re har sagt og som også lag­manns­ret­ten frem­he­ver, omfat­ter ikke Weg­ners opp­havs­rett idé­ene om kom­bi­na­sjo­nen sybord-sofa­bord, sykur­ven i ped­dig­ma­te­ria­le og kur­vens pla­se­ring. Det­te er idé­er som etter min opp­fat­ning hvem som helst kun­ne bru­ke uten hin­der av reg­le­ne i ånds­verks­lo­ven. At Rolf Sand had­de fått kjenn­skap til dis­se idé­er ved å se Weg­ners bord på utstil­lin­gen i Køben­havn og ved å ha kata­lo­gen med foto­gra­fi­et av det­te bor­det foran seg da han laget « Bjørg », kan i den­ne for­bin­del­se ikke spil­le noen rol­le. Vide­re må det være klart at Sand som and­re måt­te kun­ne lage sitt bord i vår tids enk­le stil.

Under dis­se omsten­dig­he­ter måt­te bor­de­ne bli så vidt like at det var en viss fare for for­veks­ling. Men det­te er etter ånds­verks­lo­ven ikke til­strek­ke­lig til å kon­sta­te­re at det fore­lig­ger en ulov­lig etter­lig­ning. ”

I den­ne saken kon­klu­der­te Høy­este­rett med at Weg­ners sybord var ver­net, men at “Bjørg” ikke var en etter­lig­ning som kren­ket opp­havs­ret­ten til det­te.

Jeg synes at Høy­este­rett i Weg­ner-saken evnet å stil­le spørs­må­let langt bed­re og mer pre­sist enn hva man har gjort i Tripp-Trapp saken.

Fra dis­se utgangs­punk­te­ne må man over i en skjønns­mes­sig vur­de­ring både av verks­høyde­spørs­må­let og av kren­kel­ses­spørs­må­let. Den må bli kon­kret, og det er ikke til å unn­gå at den får et visst preg av syn­sing. I beg­ge sake­ne har man støt­tet seg til sak­kyn­di­ge, og det er ikke over­ras­ken­de at beg­ge par­ter stil­ler med sak­kyn­di­ge og at dis­se har kom­met til mot­sat­te kon­klu­sjo­ner.

Men had­de jeg skul­let avgjø­re Tripp-Trapp saken vil­le jeg nok ha kom­met til en “Weg­ner-løs­ning”: Tripp-Trapp sto­len er opp­havs­retts­lig ver­net, men at “Oli­ver” bare utnyt­ter idé­er og frie ele­men­ter uten å kren­ke den­ne opp­havs­ret­ten. Jeg synes dom­men går for langt i å gi vern for det som i rea­li­te­ten er idé­er, tek­nis­ke løs­nin­ger og design­ele­men­ter dik­tert av fun­kj­son. Begrun­nel­sen er lite pre­sis, og dom­men gir der­for liten vei­led­ning i hvor langt man kan gå i å utnyt­te frie ele­men­ter til et kon­kur­re­ren­de pro­dukt med til­sva­ren­de funk­sjo­nel­le egen­ska­per.

Jeg synes også at vare­mer­ke­spørs­må­let er under­lig. Det er under­lig at et utsagn som “Sto­len som vokser med bar­net” i det hele tatt har blitt regist­rert. Det­te er etter min vur­de­ring en rent funk­sjo­nell beskri­vel­se. PC’en du kan ta med deg”, “Para­ply­en du kan slå sam­men”, “Sto­len som kan stab­les”, “Bilen som ikke rus­ter” — alt det er utsagn av sam­me type og er etter min mening rent beskri­ven­de. Når man aksep­te­rer en slik beskri­vel­se bur­de det bare vært den ord­ret­te for­mu­le­rin­gen som even­tu­elt skul­le hatt vern, ikke et beskri­ven­de utsagn om at en stol vokser med bar­net. Men her er det også noen pro­ses­su­el­le spørs­mål som gjør at prø­vin­gen blir begren­set. Jeg går der­for ikke nær­me­re inn i det­te spørs­må­let.

Artik­ke­len er også pub­li­sert på Bing Hodne­lands nett­si­der.

Print Friendly, PDF & Email