Les vins du Tour de France 2012: 6. etappe: Årets champagne-etappe

Så ble det bare nes­ten for Edvald i går også. 3. plass søn­dag, 2. plass i går. Det er van­vit­tig bra. Men syk­kel er en sport hvor 2. og 3. plas­ser betyr lite eller ingen ting. Det er bare vin­ne­ren som blir hus­ket.

Edvald tap­te nok også på den sis­te vel­ten, selv om den ikke hind­ret ham direk­te. Tejay van Gar­de­ren lå såpass langt bak at han nep­pe vil­le fått sam­me tid i mål som Edvald, had­de det ikke vært for vel­ten. Hind­res man av velt de sis­te tre kilo­me­ter­ne får man sam­me tid som de man var sam­men med da uhel­let skjed­de. Den­ne rege­len gjor­de at man­ge, blant and­re Tejay van Gar­de­ren, fikk sam­me tid som Edvald. Cyk­ling Weekly for­kla­rer rege­len her.

Vi skal ikke kla­ge. Had­de Edvald blitt hind­ret av vel­ten, men tak­ket være den­ne rege­len ikke had­de tapt tid, da had­de vi syn­tes det var helt flott. Noen gan­ger tje­ner man på en slik regel, and­re gan­ger ikke. Og det er greit at den som ufor­skyldt blir hind­ret av and­res velt på et kri­tisk tids­punkt ikke taper tid på det­te. Men det er like­vel litt erger­lig at Edvald Boa­sson Hagen sann­syn­lig­vis kun­ne ha syk­let dagens etap­pe i den hvi­te ung­doms­trøy­en om det ikke had­de vært for den­ne vel­ten. Han lig­ger bare ett lite sekund bak Tejay van Gar­de­ren.

Dagens etap­pe er litt små­kup­pert. Men etter en liten utfor­bak­ke er det helt flatt de sis­te fire kilo­me­ter­ne. Det er nok en etap­pe hvor vind kan få betyd­ning. Men vær­mel­din­gen sier “svak vind”, så den blir nep­pe den sto­re utfordringen.Her blir nok en ny masses­spurt, hvor Mark Caven­dish igjen kan måle kref­ter med Peter Sagan og and­re sprin­te­re.

Men vi lig­ger igjen foran syk­lis­te­ne. Mens de fort­satt må hol­de seg til øl, har vi ende­lig kom­met til vinen. Og det er ikke en hvil­ken som helst vin. Det er champag­ne. 6. etap­pe går fra Éper­nay til Metz.

Se Michelin for turist­in­for­ma­sjon om Éper­nay og Metz.

 

Når vi ende­lig kom­mer til vinen blir det med et smell. Skjønt champag­ne skal ikke åpnes med et smell, bare med et lite poff. Man hol­der i kor­ken og vrir flas­ken. Om man ikke har vært så dum at man har ris­tet flas­ken først, blir det bare et lite poff og ikke noe søl. Bob­le­ne skal ned i glas­set. Champag­ne skal ikke spru­tes rundt slik man kan se på diver­se pre­mie­ut­de­lin­ger, hvor man søler bort det som and­re har lagt ned så mye arbei­det i å ska­pe.

Éper­nay er den nest-vik­tigs­te byen i Champag­ne, etter Reims. I alle fall er den det når vi hol­der oss til vinen champag­ne, og ikke til mer trau­ri­ge admi­ni­stra­ti­ve for­hold.

Vi må slå fast noen utgangs­punk­ter. Det lages mus­se­ren­de vin man­ge ste­der. Vi fin­ner gode muse­ren­de viner fra and­re regio­ner i Frank­ri­ke og fra and­re land. I alle land som pro­du­se­rer vin lages det også mus­se­ren­de vin. Men bare mus­se­ren­de vin laget etter nær­me­re bestem­te reg­ler innen­for områ­det Champag­ne er champag­ne. Annen mus­se­ren­de vin kan kal­les cre­mant, cava eller noe annet, men ikke champag­ne.

Champag­ne lages av tre typer dru­er. Det er de to røde dru­ene Pinot Noir og Pinot Meuni­er og den hvi­te Char­don­nay. Av his­to­ris­ke grun­ner er også noen and­re dru­er til­latt, men de betyr ingen ting i prak­sis. Farge­stof­fe­ne sit­ter i drue­skal­let. Lar man skal­let fra røde dru­er gjæ­re med mos­ten, trek­kes det far­ge og smak ut av skal­let. Skil­les mos­ten fra skal­let før gjæ­ring, får vi en hvit vin, selv om den er laget på røde dru­er. All champag­ne lages i utgangs­punk­tet som hvit­vin.

Champag­ne lig­ger langt nord slik at dru­ene ikke får noen mulig­het til å bli vel­dig mod­ne. I prak­sis betyr det at det er lite suk­ker i dru­ene. Det er til­latt å til­set­te noe suk­ker før gjæ­ring, såkalt chap­ta­li­se­ring. Resul­ta­tet er en tem­me­lig sur vin. Når vinen er utgjæ­ret fal­ler døde gjær­sop­per til bunns. Champag­ne lag­res med det­te bunn­fal­let i mini­mum 15 måne­der. Det bidrar til champag­nens spe­si­el­le smak, men et snev av gjær­bakst. Vinen kla­res, til­set­tes litt suk­ker og gjær, for så å tap­pes på flas­ke. Den­ne annen­gangs­gjæ­rin­gen på flas­ke gir vinen kull­syre. Champag­nen mod­nes gjer­ne gans­ke len­ge på flas­ke etter tap­ping også, før den sen­des ut på mar­ke­det. Det er ikke helt uten grunn av champag­ne er dyrt.

Også annen­gangs­gjæ­rin­gen gir bunn­fall. Flas­ken snus og vris sak­te til den blir stå­en­de på hodet, slik at bunn­fal­let syn­ker ned i hal­sen. I gam­le dager ble flas­ke­ne rotert manu­elt. I dag skjer det med robo­ter, unn­tatt for enkel­te pre­sti­sje­champag­ner. Men det er fort­satt den manu­el­le hånd­te­rin­gen man plei­er å vise på bil­der. Når alt bunn­fal­let har sam­let seg i hal­sen fry­ses den­ne delen av flas­ken raskt og kraf­tig ned, slik at bunn­fal­let fry­ser i en isklump. Flas­ken åpnes, isklum­pen nær­mest sky­tes ut av flas­ken og det etter­fyl­les litt vin på flas­ken før den igjen kor­kes.

Det er tre hoved­om­rå­der for vin­dyr­king i Champag­ne: Val­lée de la Mar­ne, Mon­tag­ne du Reims og Côte des Blancs. I til­legg er det en del mind­re områ­der. Enkel­te vin­mar­ker er klas­si­fi­sert som Grand Cru, noen som Pre­mi­er Cru og res­ten er ordi­næ­re vin­mar­ker — i den grad vin­mar­ker i Champag­ne kan kal­les ordi­næ­re.

I Champag­ne er det man­ge drue­pro­du­sen­ter, visst­nok 16.000, og et langt mind­re antall champagne­hus. Champagne­hu­se­ne kan eie noen vin­mar­ker. Men for det mes­te kjø­per de dru­er fra drue­pro­du­sen­te­ne som de så lager vin av. Champagne­hu­se­ne er opp­tatt av å ha sin stil. Uli­ke viner blan­des for å gi husets stil, og blan­din­gen kan variere etter hvor­dan vinen er det året. De kan blan­de vin laget på uli­ke dru­er, fra for­skjel­li­ge områ­der og fra fle­re årgan­ger. Der­for vel­ger man champag­ne etter pro­du­sent, ikke etter vin­mar­ker — i alle fall så len­ge vi hol­der oss til stan­dard­champag­ne.

Bare i eks­tra gode år lages vin­ta­ge champag­ne, eller årgangs­champag­ne. Da skal vinen være fra det­te året, og ikke blan­des med and­re årgan­ger. Det er bare den bes­te vinen fra de bes­te åre­ne som sel­ges som årgangs­champag­ne. Den er selv­sagt dyr. Men jeg smak­te nylig en Lan­son Gold Label Brut Vin­ta­ge 2002. Når en så god champag­ne sel­ges på Vin­mono­po­let for “bare” 419 kr, da er det nes­ten et røver­kjøp.

Er champag­nen mer­ket Grand Cru skal den laget av viner fra Grand Cru vin­mar­ker, men det kan fort­satt være viner fra fle­re for­skjel­li­ge Grand Cru vin­mar­ker og uli­ke årgan­ger. Til­sva­ren­de er det når en vin er mer­ket Pre­mi­er Cru. Det fin­nes også noen viner laget på dru­er fra nær­me­re angit­te vin­mar­ker. Men da snak­ker vi om viner som er eks­tremt dyre, også i champag­ne-målse­stokk. Vin­mono­po­lets dyres­te champag­ne, Krug Clos d’Ambonnay 1998, er en slik vin. Du kan skaf­fe deg en flas­ke for den net­te sum av 13.900 kr.

Av champagne­hus i Éper­nay nev­ner jeg først Moët & Chan­don. Det­te er det klart størs­te champagne­hu­set, med en pro­duk­sjon som er over dob­belt så stor som num­mer to (Veu­ve Cliquout i Reims). Det­te er først og fremst indu­stri­pro­duk­sjon, og det kan nok spør­res om ikke kvan­ti­te­ten her går noe på bekost­ning av kva­li­te­ten.

Moët & Chan­don pro­du­se­rer også pre­sti­sje­champag­nen Dom Per­rig­non. Det­te er en utmer­ket champag­ne. Men jeg kla­rer ikke å fri meg fra tan­ken om at det­te har blitt en champag­ne for de som gjer­ne vil vise at de har mye pen­ger, men som kan­skje ikke kan så mye om champag­ne.

Men Louis Roe­de­rers Cris­tal har vel over­tatt rol­len som “bling-bling” champag­nen for de som bare er opp­tatt av å vise at de har mye pen­ger. His­to­ri­en om Louis Roe­de­rers Cris­tal får du her, pre­sen­tert av John Kaa­re Hovers­holm og pro­du­sert av Finn Erik Rog­nan for TV2 til TdF 2010:

Pol Roger og Mer­cier er to and­re sto­re champagne­hus i Éper­nay. Nico­las Feui­let­te er et stort koope­ra­tiv. Men jeg min­ner om at dis­se hus­e­ne i stor grad kjø­per dru­er fra et stort antall pro­du­sen­ter spredt over hele Champag­ne, så de har ikke noen vel­dig klar stedstil­knyt­ning.

Det kan være verdt å prø­ve champag­ne fra mind­re pro­du­sen­ter, som gjer­ne er loka­li­sert uten­for de to byene Reims og Éper­nay. De kan ofte gi bed­re valu­ta for pen­ge­ne enn champag­ne fra de sto­re champagne­hu­set. En slik pro­du­sent, som er popu­lær i Nor­ge, er Guy Charle­mag­ne. De hol­der til i Le-Mesnil-sur-Oger, som lig­ger noen kilo­me­ter syd for Éper­nay.

Côte des Blancs strek­ker seg seg syd­over fra Eper­nay, og kan være et fint sted å star­te når start­byen er Eper­nay. Områ­det har sitt navn for­di det er det vel­dig kalk­hol­dig områ­de. Det er nær­mest hvitt. Men det er også det områ­det som er best egnet for dykring av den hvi­te dru­en Char­don­nay. De fles­te champag­ner er hvi­te, selv om de også er laget med røde dru­er. En champag­ne laget av bare hvi­te dru­er, som i prak­sis betyr bare av Char­don­nay, beteg­nes som Blanc de Blancs, alt­så hvit av hvi­te. I og med at det dyr­kes mye Char­don­nay i Côte de Blancs, er det ikke over­ras­ken­de at man fra pro­du­sen­ter her­fra får en del Blanc de Blancs champag­ne. De har typisk en frisk syr­lig­het med sitrus­to­ner og gjer­ne mine­ra­li­tet i sma­ken. De er utmer­ke­de som ape­ri­tif på en fin som­mer­dag, og kan gjer­ne drik­kes til f.eks. skall­dyr.

En Blanc de Blancs som jeg synes er et meget godt kjøp til 256,- kr er Die­bolt-Val­lois Blanc de Blancs Brut, som kom­mer fra en pro­du­sent i Cra­mant, drøye 5 km syd for Éper­nay. Det er en champag­ne med lite rest­suk­ker, alt­så en champag­ne som er tør­re­re enn det man van­lig­vis for­bin­der med tørr champag­ne. Det er selv­føl­ge­lig ikke en av de mest kom­plek­se champag­ner — det får man ikke til den pri­sen. Men det er en tørr, frisk champag­ne som pas­ser fint om som­mer­en.

Fra Éper­nay set­ter ryt­ter­ne kur­sen mot nord-øst. Vi kom­mer etter bare et par kilo­me­ter inn i områ­det Ay, hvor det er fle­re inter­es­san­te champagne­hus. Jeg skal nøye meg med ett: Bol­lin­ger.

Bol­lin­ger er inter­es­sant av fle­re grun­ner. Det vik­tigs­te er selv­føl­ge­lig at de lager en utmer­ket champag­ne. Jeg nevn­te at de fles­te sto­re champagne­hus kjø­per dru­er fra drue­pro­du­sen­ter. Bol­lin­ger får 70 % av sine dru­er fra egne vin­mar­ker. Noen av deres vin­mar­ker skal gi helt spek­ta­ku­læ­re viner. Men da skal vi nok høy­ere opp i pris enn jeg har beve­get meg.

Deres stil er en helt annen en vi fin­ner i Blanc de Blancs champag­nen. Vi kan ta en omvei om et annet ytter­punkt i champagne­pro­duk­sjo­nen: Blanc de Noirs. Blanc de Noirs er en hvit champag­ne laget bare på røde dru­er. Her kan det være to dru­er, Pinot Noir og Pinot Meuni­er. Av dis­se anses Pinot Noir for  være den bes­te. En Blanc de Noirs har mer frukt, sær­lig med hint av røde bær, gjer­ne mer kropp, men mind­re syre enn en Blanc de Blancs. Det pro­du­se­res ikke like mye Blanc de Noirs som Blanc de Blancs. Skal jeg være ærlig, så for­står jeg godt at det er slik. Jeg synes ikke det­te er de mest spen­nen­de champag­ne­ne. Etter min smak tren­ger en champag­ne noe av den frisk­he­ten som Char­don­nay bidrar med. Men vil man vite litt mer om champag­ne kan det være nyt­tig å mar­ke­re ytter­punk­te­ne, og så vite at de fles­te champag­ner er en blan­ding av de to.

Under en champag­ne­sma­king nylig smak­te vi bl.a. en Ser­ge Mathieu Blanc de Noirs Brut og en Ruinart Blanc de Blancs Brut mot hver­and­re, nett­opp for å få fram kon­tras­ten. Etter å ha smakt beg­ge vine­ne slo vi det som var igjen i glas­se­ne sam­men slik at vi fikk omtrent 50/50 Pinot Noir og Char­don­nay. På en måte er det vel nes­ten hel­lig­brø­de å gjø­re slikt, men blan­din­gen ble fak­tisk gans­ke så god.

Så til­ba­ke til Bol­lin­ger. De har all­tid en høy andel Pinot Noir i sine champag­ner, minst 50 %. De er også et av de få, og så vidt jeg vet den enes­te av de stør­re pro­du­sen­te­ne, som gjæ­rer sin vin på eike­fat. Alle and­re gjæ­rer vinen på stål­tan­ker. Deres champag­ner er rela­tivt kraf­ti­ge i sma­ken (jeg har ikke smakt alle champag­ne­ne fra Bol­lin­ger, men tar sjan­sen på at de som vet mer om det­te enn meg vet hva de snak­ker om).  Hvis jeg skal vel­ge champag­ne til mat er Bol­lin­ger en god kan­di­dat. Og kan­skje vil jeg vel­ge en litt kraf­ti­ge­re champag­ne med ikke alt for mar­kert syre når det nye året skal skå­les inn på nytt­års­af­ten, mens den fris­ke­re Blanc de Blancs kan være et bed­re valg om som­mer­en. Men god champag­ne er godt, uan­sett års­tid!

Det er fle­re som har litt den sam­me sti­len. Gos­set, som også hol­der til i Ay, er også et godt valg. Men en grunn til å vel­ge nett­opp Bol­lin­ger til Tour de Fran­ce er Eli­sa­beth Law Bol­lin­ger, eller Lily Bol­lin­ger som hun er mer kjent som. Hun er en av de kjen­te enke­ne i Champag­ne (Veu­ve Qliquot er vel den mest kjen­te). Hun ble født i 1899. For en kvin­ne i hen­nes gene­ra­sjon var det å bli bedrifts­le­der ikke et nær­lig­gen­de yrkes­valg. Man ble det da stort sett hel­ler ikke, med mind­re man, som hen­ne, ble enke og over­tok ledel­sen av bedrif­ten etter sin avdøde mann. Lily Bol­lin­ger ble enke i ung alder og ledet champagne­hu­set Bol­lin­ger i mer enn 40 år. Hun sto vel ikke ved roret helt til hun døde i 1977, men ledet bedrif­ten i alle fall til et styk­ke inn på 70-tal­let. Under hen­nes ledel­se befes­tet Bol­lin­ger sin posi­sjon som et av de bes­te champagne­hu­se­ne, hun kjøp­te opp man­ge vin­mar­ker og pro­duk­sjo­nen ble dob­let i den tiden hun ledet bedrif­ten.

Når jeg frem­he­ver Lily Bol­lin­ger i for­bin­del­se med Tour de Fran­ce er det ikke minst for­di hun var kjent for sin syk­kel. Når hun skul­le ut å inspi­se­re arbei­det på en av vin­mar­ke­ne, valg­te hun gjer­ne syk­kel.

Lily Bol­lin­ger står også for en av de mest siter­te utta­lel­ser om champag­ne, som hun kom med til en engelsk avis på 1950-tal­let. Den tåler å gjen­tas:

I drink it when I’m happy and when I’m sad. Some­ti­mes I drink it when I am alo­ne. When I have com­pany I con­si­der it obli­ga­tory. I trif­le with it if I’m not hung­ry and drink it when I am. Other­wise I never touch it — unless I’m thir­sty.”

Vi kan også få champag­ne rosé. Men også den­ne lages i utgangs­punk­tet som en hvit­vin. Den blir så til­satt rødvin, gjer­ne laget på Pinot Noir. Det kan gjer­ne være rundt 7 % rødvin i en champag­ne rosé. Ellers når man lager rosé­vin er det ikke til­latt i EU å lage den på den­ne måten. Jeg må inn­røm­me at jeg ikke er så vel­dig begeist­ret for rosé champag­ne, selv om jeg i de sene­re år har begynt å set­te stor pris på rosé­vin i sin almin­ne­lig­het. Den har ikke den frisk­he­ten jeg liker i champag­ne.

Men til­si­er anled­nin­gen rosé, så drik­ker jeg gjer­ne rosé champag­ne. Da vi i mai i år besøk­te en god venn som bor i Lem­vig i Dan­mark, helt til­fel­dig akku­rat den hel­gen Giro d’Italia pas­ser­te gjen­nom den­ne byen, rett foran hen­nes hage, måt­te det bli noe rosa. Det bur­de selv­føl­ge­lig ha vært en ita­li­ensk mus­se­ren­de rosé, helst en Fran­ciacor­ta. Men det had­de de selv­føl­ge­lig ikke i tax-free butik­ken på Gar­der­moen, så det måt­te bli rosé champag­ne, i det til­fel­let Veu­ve Cliquot. Det var ikke noe pro­blem å drik­ke champag­ne rosé til Giro d’Italia, og far­gen pas­set helt fint!

Vi kun­ne tatt med fle­re champagne­hus på vår vei gjen­nom Champag­ne. Men vi får stop­pe her. Jeg nev­ner at dagens tra­sé også går gjen­nom byen Châlons-en-Champag­ne. Det er depar­te­ments­ho­ved­sta­den i depar­te­men­tet Mar­ne, hvor champag­ne lig­ger. Men de pro­du­se­rer ikke champag­ne der, og vi er ikke så inter­es­sert i frans­ke byrå­kra­ter og depar­te­ments­po­li­ti­ke­re. Så vi syk­ler bare for­bi.

Etter Champag­ne blir det vi måt­te fin­ne av vin langs res­ten av dagens etap­pe en ned­tur. Så vi bryr oss ikke om den. Vi ven­ter med den til dagen der­på, og kom­mer til­ba­ke til noe av den i mor­gen.

Om man ikke vil drik­ke champag­ne før start kan man kan­skje fik­se syk­ke­len på den­ne måten og få en champagne­syk­kel?

For den som vil vite mer om champag­ne anbe­fa­les prakt­bo­ken Champag­ne av Geir Gjerd­rum. Han skri­ver om hvor­for champag­ne har en slik ene­stå­en­de posi­sjon. Vide­re om champag­ne­sma­king, drue­sor­ter og jord­smonn, de uli­ke stil­ar­te­ne og vine­ne, myte­ne, gla­mour­en, de sto­re champagne­hu­se­ne og de små pro­du­sen­te­ne. Han tar oss med på en rei­se til lands­by­ene og vin­mar­ke­ne.

The Finest Wines Of Champag­ne av Michael Edwards er en bok som kan anbe­fa­les for de som synes det er helt greit å lese engelsk. Den­ne boken har dess­uten en hyg­ge­lig pris — £ 14 fra Ama­zon UK.

Det kom i 2011 en ny bok på engelsk om champag­ne av Fritz Gub­ler som heter Great, Grand & Famous Champag­ne: Behind the Bubb­les. Men jeg kjen­ner ikke den boken og har der­for ikke noen mening om den. Men den gir inn­trykk av å være en “cof­fe tab­le book”. Eller kan­skje det bør hete “champag­ne tab­le book” i den­ne sam­men­hen­gen?

Toralf Bøl­gen har også skre­vet en bok om champag­ne. Men så vidt jeg vet er den ikke len­ger til­gjen­ge­lig.

Det sies gjer­ne at champag­ne pas­ser til all mat. Det er i grun­nen sant — i alle fall all mat som det kan pas­se med vin til.

Jeg har vært på mid­dag hvor det har blitt ser­vert uli­ke champag­ner til hver rett (det var en mid­dag hvor Rui­nard skul­le pre­sen­te­re noe av sin champag­ne). Jeg har også vært på mat­kurs med Lars Bar­men hvor tema­et har vært “Mat som pas­ser til champag­ne”. Det er gans­ke utro­lig hvor­dan champag­ne pas­ser til vel­dig for­skjel­lig mat. Østers og champag­ne er en klas­si­ker. Men en av Lars Bar­mens favo­rit­ter er wie­ner­pøl­ser og champag­ne, og det fun­ge­rer over­ras­ken­de godt. Man må bare drop­pe ket­chup, for tomat og vin er vans­ke­lig.

Trond Moi og Toralf Bøl­gen anbe­fa­ler i sin bok Kjøtt og vin champag­ne til far­ser­te mork­ler med kjør­vel og Noil­ly Prat-bul­jong. De anbe­fa­ler en champag­ne med en rund og rik stil, gjer­ne Bol­lin­ger eller Gos­set. Vi har alle­re­de vært inn­om beg­ge to. De pro­du­se­res beg­ge i byen Ay like nord for Éper­nay, så det er helt greie valg til den­ne etap­pen.

Det frans­ke syk­kel­bla­det Le Cycle kom i mai med en eks­tra­ut­ga­ve om “Les Plus Beaux Par­cours de Fran­ce”, alt­så de vak­res­te syk­kel­ru­te­ne i Frank­ri­ke. De har med en run­de på 105 km med utgangs­punkt Éper­nay. Den går til Oger, Ver­tus, Colig­ny, Aul­nizeux, Éto­ges, Mon­tmort-Lucy, Mare­uil-en-Brie, Ibny-Com­blizy, Port-à-Bin­son, Vucien­nes, St-Martin-d’Ablois og til­ba­ke til Éper­nay. Den er klas­si­fi­sert med vans­ke­lig­hets­grad fire av fem.

På vår musi­kals­ke rund­rei­se tar vi en avstik­ker til Reims. Her ble den kan­skje vik­tigs­te kom­po­nis­ten på 1300-tal­let, Guil­lau­me de Machaut, født. Han var født ca i år 1300. Folke­re­gis­ter­ne var dår­lig utbyg­get på den tiden, så vi mang­ler ofte pre­sis infor­ma­sjon om når de ble født. For de som rakk å bli berøm­te før de døde, har vi mer pre­sis infor­ma­sjon om når og hvor de døde.

Guil­lau­me de Machaut var si sin sam­tid og en god del år etter sin død mer kjent som poet enn som kom­po­nist. Han omta­les noen gan­ger som en poet som også kom­po­ner­te musikk. Kro­no­lo­gi­en går litt i surr når den ikke fal­ler sam­men med rekke­føl­gen på etap­pe­ne i Tour de Fran­ce, men det må vi leve med. Guil­lau­me de Machaut til­hø­rer gene­ra­sjo­nen før Johan­nes Ock­ghem, som vi var inn­om i går.

Guil­lau­me de Machaut mar­ke­rer en mile­pæl i musikk­his­to­ri­en ved at han var den førs­te som kom­po­ner­te en mes­se, Mes­se de Nost­re Dame, som et hel­het­lig verk med de deler som mes­sen har vært satt sam­men av i all sene­re kirke­mu­sikk. (Men den­ne struk­tu­ren føl­ger vel litur­gi­en i en katolsk mes­se, om jeg har for­stått det rett.) Det var ikke den førs­te mes­sen, men den førs­te som var kom­po­nert som en hel­het og ikke bare satt sam­men av uli­ke enkelt­de­ler.

Jeg har valgt Kyrie-sat­sen. For igjen å gi litt eks­tra til musikk­ner­de­ne har jeg valgt et klipp med Mar­cel Pérès/Ensemble Orga­num hvor note­ne vises sam­men med musik­ken.

Men Guil­lau­me de Machaut er en av de kom­po­nis­ter som får være repre­sen­tert med to verk. Han repre­sen­ter­te en stil som de selv ga nav­net Ars Nova, etter å ha gitt tid­li­ge­re gene­ra­sjo­ner beteg­nel­sen Ars Antiqua. Vi kom­mer til Ars Antiqua i mor­gen — det var det­te pro­ble­met med krøl­le­te kro­no­lo­gi igjen.

Et ele­ment i Ars Nova er iso­ryt­me. Jeg erkjen­ner at jeg her er på tynn is. Men min for­stå­el­se er at man har rep­te­ren­de ryt­mis­ke fra­ser, og gjer­ne to (eller fle­re) uli­ke fra­ser som går paral­lelt og fra tid til annen møtes. Jeg får også legg til at jeg i min søken etter litt mer infor­ma­sjon om det­te tema­et kom over kom­po­nis­ten Phi­lip­pe de Vitry, som kom fra det sam­me områ­det og skal ha blitt kredi­tert for å fin­ne opp den­ne tek­nik­ken. Men han var inn­til nylig helt ukjent for meg, så jeg note­rer meg bare at det var nok en kom­po­nist som jeg ikke vet noe om. Jeg hol­der meg til Guil­lau­me de Machaut. Hans “Quant en Moy” er en iso­ryt­misk motett hvor to teks­ter med hver sin melo­di syn­ges over hver­and­re. Det er gans­ke sært. Det har blitt sagt at man må fram til 1950-tal­let for igjen å fin­ne en like kom­pli­sert musikk. Men jeg kan ikke nok om det­te til ver­ken å bekref­te eller til­bake­vise en slik påstand.

Jeg kan ikke dy meg for å ta med en gita­rist som har vært blant mine favo­rit­ter i man­ge år: John Ren­bourn. Han har spilt mye musikk fra mid­del­al­de­ren og renes­san­sen. Men det slår meg at han f.eks. i “The Lady and the Unicorn” kan­skje står i stør­re gjeld til Guil­lau­me de Machaut enn han selv har gitt uttrykk for. Men også her må det mer forsk­ning til. Og uan­sett har det gått mer en 70 år siden utlø­pet av Guil­lau­me de Machauts døds­år, så noe opp­havs­retts­pro­blem er det i alle fall ikke.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email