Les vins du Tour de France 2012: 7. etappe — nyanser i grått og forvirrende farger

Så ble det kræsj og dra­ma­tikk i går også, og vi fikk ikke en duell mel­lom Mark Caven­dish og Peter Sagan, som i alle fall jeg håpet på.I dag er det nok en flat etap­pe, uten en enes­te kate­go­ri­sert stig­ning. Det er litt mot­bak­ke på slut­ten av dagens etap­pe, men ikke mer enn 3% i snitt den sis­te kilo­me­te­ren. Kan­skje er det like­vel en for­del Sagan her.

Men vi skal fram til 7. etap­pe fra Tom­blai­ne til La Plan­che des Bel­les Fil­les. På den­ne etap­pen får ryt­ter­ne sitt førs­te møte med ordent­li­ge fjell, så her vil nok lis­te­ne end­re seg og noen trøy­er skif­te skuld­re.

Jeg kan ikke dy meg for å pir­ke i Tour de Fran­ces his­to­rie­skri­ving her. I føl­ge deres beskri­vel­se av etap­pen har mål­ste­det La Plan­che des Bel­les Fil­les navn etter at dalens kvin­ner for­søk­te å fly­te fra vikin­ge­ne som inva­der­te områ­det på 1400-tal­let. Vikin­ge­ne får skyl­den for mye, for mer enn de har for­tjent. Men jeg har ald­ri hørt om at de også gikk opp i fjell­om­rå­de­ne så langt inne i Frank­ri­ke. Det er van­lig å reg­ne at viking­ti­den slut­tet ca 1050. Noen vil tid­fes­te det mer pre­sist og si at viking­ti­den end­te ved sla­get ved Has­tings i 1066. Viking­ti­den var­te i alle fall ikke til ut på 1400-tal­let. I føl­ge fransk Wiki­pe­dia har ste­det navn etter en epi­so­de i 30-års­kri­gen i 1635, der kvin­ne­ne flyk­tet fra svens­ke sol­da­ter. Men vi får hel­ler se om vi fin­ner litt vin, og da må vi til­ba­ke til start.

Vi er nå i områ­det Lor­rai­ne, som gjen­nom his­to­ri­en dels har vært tysk, dels fransk områ­de, alt etter hvem som har vun­net og tapt de man­ge kri­ger dis­se land har utkjem­pet. Da jeg gikk på sko­len var de fles­te lære­re for­tro­lig med tysk, mens fransk var for de spe­si­elt inter­es­ser­te. Så vi lær­te om Elsass-Lothrin­gen, ikke Alsa­ce-Lor­rai­ne.

Lor­rai­ne er kjent for “vin gris”, alt­så “grå vin”. Jeg kjen­te ikke stort til vin fra Lor­rai­ne før jeg gikk løs på den­ne etap­pen, men trod­de jeg viss­te et og annet om “vin gris”. Der­for gjor­de jeg meg klar til å leg­ge ut om vin gris, og kan­skje kom­pen­se­re for mang­len­de lokalkunn­skap på den måten.  Men det var ikke så enkelt som jeg trod­de. Om jeg har for­stått det rett, og her må jeg ta for­be­hold, så er “vin gris” ikke en offi­si­elt beskyt­tet beteg­nel­se. Den bru­kes der­for om en rek­ke uli­ke typer viner. Og uli­ke farge­be­teg­nel­ser kan visst også bli brukt om sam­me type vin. Der­for over­skrif­ten.

Men først mer om Lor­rai­ne. I vin­ge­o­gra­fi­en befin­ner vi oss omtrent midt­veis mel­lom Champag­ne og Ala­sa­ce, og på omtrent sam­me bredde­grad. Det­te er et sted hvor det har blitt pro­du­sert vin len­ge. Det var romer­ne som had­de med seg vin­stok­ke­ne til de områ­de­ne de okku­per­te i Euro­pa. Så også her. Det ble dyr­ket vin i sto­re deler av Lor­rai­ne, og det var et av de alt for man­ge ste­de­ne hvor kvan­ti­tet var vik­ti­ge­re enn kva­li­tet. Men etter at phyl­lox­e­ra-epi­de­mi­en had­de tatt knek­ken på det mes­te av vin­stok­ker i Euro­pa, også i Lor­rai­ne, ble nye vin­stok­ker bare plan­tet på områ­der som had­de vist seg å gi kva­li­tets­vin med karak­ter. Vin­om­rå­de­ne ble sterkt redu­sert.

Pro­duk­sjo­nen er i dag gans­ke liten. Jeg nevn­te i går at Moët & Chan­don er den størs­te pro­du­sen­ten i Champag­ne. De pro­du­se­rer ale­ne 26 mill flas­ker champag­ne hvert år. Til sam­men­lig­ning er den sam­le­de pro­duk­sjo­nen i Lor­rai­ne ca 1,2 mill flas­ker vin pr år. Det lages ikke vin­ta­ge champag­ne hvert år, og Moët & Chan­dons pre­sti­sje­champag­ne Dom Peri­g­non lages bare som vin­ta­ge champag­ne. Men i de åre­ne den lages, pro­du­se­res det ca 5 mill flas­ker. Det pro­du­se­res alt­så mer enn fire gan­ger så mye Dom Peri­g­non på et år som den sam­le­de pro­duk­sjo­nen i Lor­rai­ne.

Så langt jeg har klart å fin­ne ut av det, har Vin­mono­po­let for tiden ingen viner fra Lor­rai­ne. Jeg har hel­ler ikke klart å fin­ne vin her­fra i noen av de vin­hand­ler­ne jeg har vært inn­om i Frank­ri­ke. Man må nok til Lor­rai­ne for å fin­ne et godt utvalg av den­ne vinen. Her blir det der­for bare teori, uten empi­ri. Det blir det man i forsk­nings­ter­mi­no­lo­gi kal­ler en lit­te­ra­tur­stu­die.

I dag er det to områ­der hvor det dyr­kes klas­si­fi­sert vin: Mosel­le og Côtes-de-Toul. Mosel­le lig­ger i hoved­sak ved byen Metz, alt­så mål­byen for for­ri­ge etap­pe. Côtes-de-Toul lig­ger nær Nancy, og alt­så nær der den­ne etap­pen star­ter — om enn litt len­ger vest.

Jeg er sik­kert ikke den enes­te som umid­del­bart stus­ser litt over nav­net Mosel­le, og ten­ker at det er da i Tysk­land? Men Mosel­le på fransk og Mosel på tysk er nav­net på elven. Den star­ter i Bal­lon d’Alsace i Vos­ges-fjel­le­ne, ren­ner gjen­nom Lor­rai­ne, er et styk­ke grense­elv mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land, før den fort­set­ter gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land og til slutt ren­ner sam­men med Rhi­nen i Kob­lenz. Selv om det lages god vin langs Mosel i Tysk­land, hol­der vi oss i Frank­ri­ke.

I Mosel­le lages rød-, hvit- og rosé­vin. Og vin gris. De dru­ene som benyt­tes er først og fremst Mül­ler-Thur­gau, Auxer­rois, Pinot Noir, Pinot Gris og Pinot Blanc. Men det bru­kes også noe Gamay, Ries­ling og Gewurz­tra­mi­ner.

Côtes-de-Toul er sær­lig kjent for sin vin gris. Den skal være laget med minst 85 % Pinot Noir og Gamay, hvor­av Pinot Noir skal utgjø­re minst 10 %. Inn­til 15 % kan være Pinot Meuni­er, Auxer­rois og Aubin. Men jeg er fort­satt for­vir­ret. For når den­ne vinen er rosa og laget i alle fall for det mes­te på røde/sorte dru­er, hva skil­ler den da egent­lig fra en rosé­vin?

Jeg vil til­ba­ke til det­te med far­ger. Jeg tar en avstik­ker til det som er mitt hjem­me­om­rå­de i Frank­ri­ke: Lan­gue­doc. Jeg had­de len­ge lurt på hva som egent­lig var for­skjel­len mel­lom en vin gris og en vin rosé. Beg­ge er rosa, i alle fall om vi hol­der oss til den vin gris som pro­du­se­res i det områ­det. Under et besøk hos den vin­pro­du­sen­ten som er nær­mest vår lei­lig­het i Frank­ri­ke, Domai­ne du Petit Chaumont, spur­te jeg om hva som er for­skjel­len. De pro­du­se­rer både vin gris og vin rosé, og det var åpen­bart ikke førs­te gan­gen de fikk det spørs­må­let. Det­te var for­kla­rin­gen jeg fikk:

Vin pro­du­se­res i to uli­ke pro­ses­ser: En hvit­vins­pro­sess og en rødvins­pro­sess. I en hvit­vins­pro­sess skil­ler man skall og kjer­ner fra mos­ten, slik at vinen gjæ­rer uten kjer­ner og skall. Jeg min­ner om at all champag­ne lages som hvit­vin, selv om det bru­kes mye røde dru­er. I en rødvins­pro­sess er skall og kjer­ner med i gjæ­rings­pro­ses­sen. Far­gen sit­ter i skal­let og en del smak­stof­fer som garve­syre (tan­nin) er i kjer­ne­ne. Rosé­vin lages med røde/blå/svarte dru­er ved at skal og kjer­ner får være med i gjæ­rings­pro­ses­sen en kort stund før de siles fra. Der­for får den noe far­ge (og smak) fra skal­let.

I føl­ge­ne fol­ke­ne på Domai­ne du Petit Chaumont lages en vin gris av rosa dru­er i en rødvins­pro­sess, alt­så slik at skall og kjer­ner er med i hele gjæ­rings­pro­ses­sen. Det var det­te jeg ven­tet å fin­ne i Lor­rai­ne. Men så enkelt var det visst ikke. En rosa vin laget på den­ne måten skal visst­nok kal­les gris de gris, alt­så grå vin av grå dru­er. Skul­le noen, som meg, lure på hvor­for man kal­ler vin som vit­ter­lig er rosa for grå, så er det­te den for­kla­rin­gen jeg har kom­met fram til: Man snak­ker om hvi­te og svar­te dru­er, og langs en slik svart/hvit farge­ska­la blir mel­lom­for­men grå. Der­av grå dru­er og grå vin. Men det er min selv­ut­tenk­te og hjem­me­sne­kre­de for­kla­ring, så jeg vet ikke om det fak­tisk stem­mer.

Vi tar en ny omvei.

I mai 2012 had­de Vin­mono­po­let rosé­vin som fokus­om­rå­de. I Vin­bla­det skrev de da bl.a. om pro­duk­sjon av rosé­vin. De beskrev tre meto­der, som kal­les hen­holds­vis Blan­dings­me­to­den, Saig­née-meto­den og Skall­kon­takt­me­to­den. Blan­dings­me­to­den var vi inn­om i går, i for­bin­del­se med rosé champag­ne. Skall­kon­takt­me­to­den er det jeg først og fremst for­bin­der med pro­duk­sjon av rosé­vin. Men Saig­née-meto­den er for så vidt også en skall­kon­takt­me­to­de. Man bare lar en del av mos­ten fort­set­te å gjæ­re med skall og kjer­ner. Om jeg har for­stått det rett, gjø­res det­te egent­lig mer for å få en kraf­ti­ge­re rødvin enn for å få en hvit eller rosa vin. Det som Vin­mono­po­let her kal­ler rosé­vin, men som kan­skje bur­de vært kalt vin gris, er ikke hoved­pro­duk­tet. Det er det som er silt fra for å få en bed­re rødvin.

Om jeg har for­stått det­te rett, hvil­ket jeg ikke tør garan­te­re, så er det som man i Lor­rai­ne kal­ler vin gris det som Vin­mono­po­let her beskri­ver som rosé laget med Saig­née-meto­den. Men det kan visst også være en hvit­vin laget på røde dru­er, alt­så det man i champag­ne kal­ler en Blanc de Noirs — som vi var inn­om i går.

Vi tar en ny avstik­ker og fin­ner fle­re far­ger.

De som også fulg­te med på I vini del Giro d’Italia hus­ker kan­skje at vi på 5. etap­pe der var inn­om oran­sje­vin, som er en vin laget på hvi­te dru­er, men i en rødvins­pro­sess. Da Vin­mono­po­let lan­ser­te sine rosé­vi­ner, ble jeg for­vir­ret. Fle­re viner var laget på Pinot Gri­gio, eller Pinot Gris som man kal­ler den­ne dru­en i Frank­ri­ke. Det­te for­bin­der jeg med hvit­vin, ikke rosé­vin. For­vir­rin­gen ble ikke mind­re av at Geir Salve­sen i Aften­pos­ten beskrev en av rosé­vi­ne­ne  som Vin­mono­po­let lan­ser­te i mai, en Dario Prin­cic Pinot Gri­gio 2009, slik:

Vel­dig kraf­tig med natur­vin­ak­tig stil, lakk­preg, kvist­lakk og tre­verk, mine­ra­ler også. Inter­es­sant og kompekst smaks­bil­de. For de eks­tremt videre­kom­ne.”

For meg høres ikke det­te ut som en beskri­vel­se av rosé­vin, i alle fall ikke med det jeg for­bin­der med rosé­vin. Jeg er ikke sik­ker på om jeg er eks­tremt videre­kom­men i vin­ver­den, og syn­tes ikke det var noe poeng å kjø­pe en vin til 340 kr pr flas­ke for å tes­te det. Så jeg har ikke smakt den vinen.

Det­te høres for meg mer ut som en oran­sje­vin enn en rosé­vin. Jeg spur­te Vin­mono­po­lets kunde­ser­vice om det­te via deres Face­bo­ok-sider, og det­te er noe av sva­ret jeg fikk:

Det er rik­tig at drue­ty­pen Pinot Gri­gio som regel bru­kes til pro­duk­sjon av hvit­vin. Men den­ne drue­ty­pen kan bli brun­rød i skal­let avhen­gig av klon og mod­ning. Bru­ker man dis­se dru­ene og lar skal­let lig­ge med å mase­re­re over en viss tid ender man opp med en vin som er rosa-oran­sje. Meto­den er den sam­me som for oran­sje­vin­pro­duk­sjon, men vi har valgt å lan­se­re dis­se vine­ne som rosé­vin på grunn av far­gen.”

Jeg skal stop­pe her. Hvit, rosé, grå eller oran­sje vin? Lett er det i alle fall ikke å få over­sikt over det­te farge­spek­te­ret. Let­te­re blir det ikke av at Vin­mono­po­let ver­ken har “vin gris” eller “oran­sje­vin” som kate­go­ri i sine lis­ter. Vinen i glas­set til høy­re er en La Stop­pa Age­no 2006, som er en oran­sje­vin. I Vin­mono­po­lets lis­ter er den opp­ført som hvit­vin. Mens Dario Prin­cic Pinot Gri­gio 2009, som jeg bare kjen­ner av beskri­vel­se, er opp­ført som rosé­vin.

Jeg får nøye meg med det som er den mest for­ut­sig­ba­re kon­klu­sjo­nen i enhver forsk­nings­rap­port, uan­sett tema: Her er det nød­ven­dig med mer forsk­ning.

Hvis man vil stu­de­re i detalj frans­ke (klas­si­fi­ser­te) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de Fran­ce uten tvil den bes­te boken. Det er det klart bes­te vinat­las jeg har sett. Når man skal fin­ne ut noe om et litt ukjent vin­om­rå­de som Lor­rai­ne, er det­te den bes­te kil­den — i alle fall så len­ge vi hol­der oss til bøker. Men det dek­ker bare Frank­ri­ke og er på fransk. Det sis­te vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulem­pe for enkel­te.

Vi må gjer­ne behol­de vin i glas­set. Men nå går vi over til musikk. Når vi kom­mer til Paris er det så alt for man­ge kom­po­nis­ter som gjer­ne skul­le ha vært med i vår lil­le rund­rei­se i fransk musikk. Det kan ikke bli plass til alle. Men når vi ikke har noen loka­le hel­ter, hen­ter vi en eller to fra Paris.

Jeg må også leg­ge inn en liten advar­sel her: Det blir litt mer om musikk den­ne gan­gen enn til tid­li­ge­re etap­per. De som ikke er inter­es­sert i musikk­his­to­rie, men bare i vin og syk­kel, behø­ver ikke lese vide­re.

Vi skal helt til­ba­ke til 11- og 1200-tal­let, til det som kal­les Not­re Dame sko­len. Poly­fon musikk, eller fler­stemt musikk, begyn­te å utvik­le seg fra 900-tal­let. Men det var her i Paris man sat­te den førs­te, sto­re mile­pæ­len i den musikk­ut­vik­lin­gen. Utvik­lin­gen av poly­fo­ni er nær­mest et musikk­his­to­risk kvante­sprang, og der­for bru­ker jeg litt plass på det. Hvem som helst kan impro­vi­se­re en enkel melo­di til en tekst, og det er lett å hus­ke enk­le melo­di­er. Poly­fo­ni er noe helt annet. For å lage poly­fon musikk, ut over bare å syn­ge paral­lel­le inter­val­ler, trengs kunn­ska­per og fer­dig­he­ter.

Stem­me­ne skal hen­ge sam­men melo­disk, ryt­misk og har­mo­nisk. Det­te er ikke noe hvem som helst kan få til uten vide­re. Man skal kjen­ne sin har­moni­lære og behers­ke kon­tra­punkt, blant annet.

Vi kan selv­føl­ge­lig spør­re om det kan være så vans­ke­lig å fin­ne tre akkor­der til en enkel melo­di. Det er det ikke. Men det for­ut­set­ter at man vet hva akkor­der er, hvor­dan de er byg­get opp og hvor­dan de fun­ge­rer. Det kjen­te man ikke til på den­ne tiden. Det var noe som måt­te utvik­les. Og det van­li­ge dur- og moll­sys­te­met, som vi er for­tro­li­ge med i dag, lå fort­satt noen hund­re år inn i frem­ti­den.

Poly­fon musikk er hel­ler ikke noe som lett lar seg videre­føre i en munt­lig tra­di­sjon. Poly­fon musikk var og er et områ­de for tre­ne­de spe­sia­lis­ter. Vi fikk kom­po­nis­ter og det ble utvik­let sys­te­mer for å note­re musikk, uten at vi skal gå inn i noen detal­jer på det områ­det.

En kom­po­nist kan være stolt av det han har fått til, og set­te sitt navn på kom­po­si­sjo­nen, akku­rat som for­fat­te­re set­ter navn på sine bøker og maler­ne på sine bil­der. Men man gjør ikke det om man ikke er bevisst sin egen, ska­pen­de inn­sats. Det er JEG som har skapt det­te, det er ikke bare en videre­for­mid­ling av en kon­ti­nu­er­lig tra­di­sjon. Det kunst­ne­ris­ke ego står fram, også innen musik­ken.

Not­re Dame-sko­len løf­tet den poly­fo­ne musik­ken opp på et høy­ere nivå. Det førs­te kjen­te nav­net er Léo­nin. Skjønt så vel­dig kjent er han kan­skje ikke. Noen mener at han ble født i 1135, and­re kil­der sier 1150, men det er uan­sett usik­kert. Sann­syn­lig­vis døde han i 1201, men hel­ler ikke det vet vi sik­kert. Alt vi vet om ham har vi fra en av hans ele­ver, som sene­re skrev at Léo­nin had­de kom­po­nert Mag­nus Liber, en stor sam­ling av orga­num. Men han skal ha vært den førs­te som sat­te sitt navn på sine kom­po­si­sjo­ner.

Orga­num er enkel form for poly­fo­ni. Det er en under­stem­me, gjer­ne en av kir­kens gam­le pla­in­chants (“gre­go­ri­ans­ke san­ger”), som syn­ges meget lang­somt. Den­ne stem­men som hol­der melo­di­en ble kalt tenor, som betyr å hol­de. Går vi til fransk er det­te det sam­me ordet som tenir. Over det­te lages en annen stem­me, kalt duplum. Léonins stil ble klat flo­rid organun — blomst­ren­de orga­num — for den blomst­ren­de orna­men­tik­ken i duplum. Jeg har tatt med Lénonins Dulce Lig­num, som et eksem­pel på den stil­len som kal­les Ars Antiqua, alt­så gam­mel stil.

Den­ne sti­len ble videre­ut­vik­let av Péro­tin, som var født ca 1200. Han skrev både tre- og fir­stemt poly­fo­ni. Jeg har tatt med en inn­spil­ling av hans Seder­unt Prin­ci­pes. Vi har alle­re­de hørt Hilli­ard Ensem­ble et par gan­ger, men vi tåler å høre dem en gang til. Jeg har også den­ne gang valgt en nerde­ut­ga­ve, hvor den som øns­ker kan føl­ge note­ne. Men det­te er for de vir­ke­li­ge ner­der, for det­te er ori­gi­nal 1200-talls­no­ta­sjon, ikke slik nota­sjon vi kjen­ner i dag. Om noen skul­le lure: Nei, jeg leser ikke slik nota­sjon — i alle fall ikke ut over å se at stem­me­ne går opp og ned.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email