Videresalg av programvare — viktig dom fra Europadomstolen

Euro­pa­dom­sto­len — ECJ — avsa tirs­dag 3. juli en vik­tig dom 128/11 om videre­salg av pro­gram­vare. Det tys­ke sel­ska­pet UsedSoft sel­ger “brukt” pro­gram­vare med lisen­ser, blant annet fra Oracle. Oracle gir sine kun­der en lisens som er ube­gren­set i tid. Kun­den beta­ler et engangs­veder­lag. Spørs­må­let var om pro­gram­kopi med til­hø­ren­de lisens kun­ne over­dras vide­re.

Et blogg­inn­legg som det­te er mer for folke­opp­lys­ning enn for fag­lig dis­ku­sjon mel­lom opp­havs­retts­ju­ris­ter. Der­for går jeg en omvei for å for­kla­re utgangs­punk­tet.

Et vik­tig skil­le i opp­havs­ret­ten går mel­lom rett til eksemp­lar og opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser. Et eksemp­lar er noe fysisk som vi kan eie. Går jeg i en bok­han­del og kjø­per en bok, da eier jeg det eksemp­la­ret jeg har kjøpt. Jeg kan note­re i det, rive ut side­ne og bret­te papir­fly, og det som er vik­tig i vår sam­men­heng: Jeg kan gi bort eller sel­ge mitt eksemp­lar vide­re.

Hoved­re­ge­len er at opp­havs­man­nen har ene­rett til å gjø­re et verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, blant annet ved å til­by eksemp­la­rer. Det­te føl­ger av åvl § 2 tred­je ledd, bok­stav a. Ser man på den­ne iso­lert gir den opp­havs­man­nen også en ene­rett til salg av bruk­te eksemp­la­rer, for det er også å frem­by eksemp­lar av ver­ket for salg. Men bestem­mel­sen sup­ple­res av av åvl § 19. Førs­te ledd, førs­te set­ning (eller førs­te punkt­um, om vi hol­der oss i juri­disk jar­gon) lyder:

Er et eksemp­lar av et verk solgt med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke, kan eksemp­la­ret spres vide­re blant all­menn­he­ten.”

Den­ne bestem­mel­sen gir meg rett til å sel­ge mitt eksemp­lar av en bok, en CD, DVD osv.

Men det at jeg eier et eksemp­lar gir meg ingen rett til å frem­stil­le nye eksemp­lar, eller å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig på and­re måter enn ved å sel­ge, gi bort eller låne bort mitt eksemp­lar. Selv om jeg har kjøpt et eksemp­lar av en av Jo Nes­bøs bøker, gir det meg ingen rett til å tryk­ke mitt eget opp­lag og til­by det­te i mar­ke­det. Et tea­ter kan hel­ler ikke kjø­pe en bok med et av Jon Fos­ses skue­spill og så set­te det opp på tea­te­ret uten sam­tyk­ke til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig på den måten.

Den som “kjø­per” et verk ved ned­las­ting kjø­per ikke et eksemp­lar av ver­ket. Man får en til­la­tel­se, en lisens, til å frem­stil­le et begren­set antall eksemp­lar på nær­me­re angit­te vil­kår og man får til­gang til en tje­nes­te som gjør at man kan las­te ned ver­ket. Opp­havs­retts­lig har vi her krys­set en gren­se. Den som erver­ver opp­havs­retts­li­ge beføy­el­ser kan ikke over­dra dis­se vide­re uten opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. Det­te føl­ger av åvl § 39b annet ledd. Et eksemp­lar kan fritt sel­ges vide­re, men en lisens kan ikke over­dras vide­re uten sam­tyk­ke.

Det­te gir noen mer­ke­li­ge utslag som kan vir­ke uri­me­li­ge og som det ikke all­tid er lett å for­stå. Hvis jeg kjø­per musikk på en CD kan jeg fritt sel­ge min CD vide­re hvis jeg ikke lik­te den like­vel. Hvis jeg har las­tet ned den sam­me musik­ken og betalt omtrent den sam­me pri­sen, kan jeg ikke over­dra vide­re. Det er ikke umid­del­bart rime­lig at valg av dis­tri­bu­sjons­måte skal få sli­ke utslag. Men som juris­ter må vi lære oss å leve med, og til tider for­sva­re, at i grense­om­rå­der får vi løs­nin­ger som ikke all­tid vil frem­stå som rime­li­ge.

Et sted må gren­sen gå, og noen vil all­tid synes det er uri­me­lig at de akku­rat fal­ler på feil side av gren­sen. Flyt­ter man gren­sen løser man ikke pro­ble­met, man bare flyt­ter det. Åpner man opp for skjønns­mes­si­ge rime­lig­hets­vur­de­rin­ger i grense­om­rå­det, løser man kan­skje noen til­fel­ler hvor det vil­le gitt et uri­me­lig resul­tat om man had­de fulgt rege­len. Men grense­pro­ble­me­ne vil fort­satt være der, de vil bare være mind­re kla­re. Og kan­skje vil det være enda vans­ke­li­ge­re å aksep­te­re en for­skjells­be­hand­ling basert på kon­kre­te rime­lig­hets­vur­de­rin­ger enn på kla­re og skar­pe reg­ler. Og man kan vel leg­ge til at for­la­ter man det kla­re og skar­pe, men ikke all­tid helt rime­li­ge, blir det mer advo­kat­mat.

Det­te var en litt lang inn­led­ning til det spørs­må­let ECJ har tatt stil­ling til: Kan ned­las­tet pro­gram­vare med til­hø­ren­de lisens sel­ges vide­re? Sagt på en annen måte: Skal man føl­ge reg­le­ne for eksemp­lar eller for lisens?

Saken gjel­der data­pro­gram­mer og er løst etter soft­ware­di­rek­ti­vet 2009/24/EC. Man kan der­for ikke uten vide­re leg­ge til grunn at det­te også gjel­der for verk som ikke er data­pro­gram­mer.

De spørs­mål som ECJ tok stil­ling til er for­mu­lert slik i dom­mens avsnitt 34:

1.      Is the per­son who can rely on exhaus­tion of the right to dis­tri­bute a copy of a com­pu­ter pro­gram a “law­ful acqui­rer” wit­hin the meaning of Article 5(1) of Direc­ti­ve 2009/24?

2.      If the reply to the first ques­tion is in the affir­ma­ti­ve: is the right to dis­tri­bute a copy of a com­pu­ter pro­gram exhaus­ted in accor­dan­ce with the first half-sent­en­ce of Article 4(2) of Direc­ti­ve 2009/24 when the acqui­rer has made the copy with the rightholder’s con­sent by down­loa­ding the pro­gram from the inter­net onto a data car­rier?

3.      If the reply to the second ques­tion is also in the affir­ma­ti­ve: can a per­son who has acqui­red a “used” soft­ware licen­ce for gene­ra­ting a pro­gram copy as “law­ful acqui­rer” under Article 5(1) and the first half-sent­en­ce of Article 4(2) of Direc­ti­ve 2009/24 also rely on exhaus­tion of the right to dis­tri­bute the copy of the com­pu­ter pro­gram made by the first acqui­rer with the rightholder’s con­sent by down­loa­ding the pro­gram from the inter­net onto a data car­rier if the first acqui­rer has erased his pro­gram copy or no lon­ger uses it?”

ECJ star­tet med spørs­mål 2, som er det enes­te logis­ke. Den førs­te halv­set­nin­gen i art 4 (2) som det vises til, lyder:

The first sale in the Com­mu­ni­ty of a copy of a pro­gram by the right­hol­der or with his con­sent shall exhaust the dis­tri­bu­tion right wit­hin the Com­mu­ni­ty of that copy”

Kort­ver­sjo­nen er at ECJ sva­rer ja på spørs­mål 2, alt­så at den som frem­stil­ler et eksemp­lar med ret­tig­hets­ha­vers sam­tyk­ke kon­su­me­rer dis­tri­bu­sjons­ret­ten til det eksemp­la­ret, slik at det kan over­dras vide­re. De har med and­re ord anvendt eksempl­ar­re­ge­len ved ned­las­ting. Der­med har de om ikke vis­ket ut, så i alle fall tåke­lagt skil­let mel­lom eksemp­lar og lisens.

Når de først har svart ja på det spørs­må­let føl­ger det gans­ke logisk at de også sva­rer ja på spørs­mål 1: Den som har erver­vet en slik kopi er rett­mes­sig erver­ver. Det betyr at man har rett til å frem­stil­le de eksemp­lar som er nød­ven­dig for den for­ut­sat­te bruk i hen­hold til direk­ti­vets art 5(1), som er imple­men­tert i norsk lov i åvl § 39h førs­te ledd. Det er hel­ler ikke noen over­ras­kel­se at de sva­rer ja på spørs­mål 3.

Den som sel­ger en rett­mes­sig frem­stilt kopi vil ikke selv len­ger har rett til pro­gram­met, og må slet­te sin kopi.

ECJ sier også at man ikke kan split­te opp fle­re lisen­ser som er kjøpt sam­let. Den som har lisens til 50 bru­ke­re, men bare har behov for 30, kan ikke sel­ge sine 20 over­skudds­li­sen­ser. Man må sel­ge alle eller ingen.

Det tar tid å for­døye og vur­de­re kon­se­kven­se­ne av en dom som det­te. Det opp­havs­retts­li­ge skil­let mel­lom eksemp­lar og lisens er ikke len­ger like skarpt.

Dom­men er basert på soft­ware­di­rek­ti­vet. Men det kom­mer nok til å bli mye dis­ku­tert frem­over om det sam­me også må gjel­de for and­re verk som las­tes ned i digi­talt for­mat.

Opp­rett­hol­der man det­te som en sær­re­gel bare for pro­gram­vare, blir spørs­må­let om hva som egent­lig skal reg­nes som et data­ma­skin­pro­gram enda mer påtren­gen­de. Det­te spørs­må­let har ikke noe klart svar i dag.

Man­ge vil, som Oracle, måt­te revur­de­re sine for­ret­nings­mo­del­ler og sine avta­ler, da dis­se ikke vil kun­ne opp­rett­hol­des som leve­ran­dø­re­ne har for­ut­satt. Det er ikke noe akutt behov for å end­re for­ret­nigns­mo­del­le­ne da det ikke er noe for­bud mot dem. Men de vil ikke fun­ge­re på den måten man had­de tenkt.

Det kom­mer nok til å bli skre­vet og dis­ku­tert mye om det­te i tiden frem­over. Og dom­men vil gi mye arbeid til advo­ka­ter som arbei­der med opp­havs­rett gene­relt og opp­havs­rett til pro­gram­vare spe­si­elt.

Print Friendly, PDF & Email