Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det star­ter med velt i nøy­tral sone før etap­pen egent­lig har star­tet, da må man nes­ten reg­ne med mer velt når det vir­ke­lig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være gla­de for at ingen ble alvor­lig ska­det. Det var selv­føl­ge­lig erger­lig at Edvald Boa­sson Hagen var en av de som ble hef­tet av dagens velt, og der­med i prak­sis lig­ger for langt bak i kam­pen om den hvi­te ung­doms­trøy­en. Men han slapp i alle fall unna selve vel­ten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en for­smak på hva som ven­ter i vir­ke­li­ge fjell. Men med mål­gang på top­pen av en første­ka­te­go­ri blir det nok ikke noen masse­spurt.

Det­te blir nok sis­te dagen vi ser Fabi­an Can­cel­la­ra i gult under den­ne touren. Kan­skje skal han hjel­pe hvem det nå måt­te være Radio­S­hack sat­ser på den­ne gan­gen til den sis­te stig­nin­gen. Men der­fra og inn bør han kjø­re så bil­lig som mulig til top­pen og spa­re kref­ter til den etap­pen vi har kom­met til. 9. etap­pe er en 38 km tempo­etap­pe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kal­les en tempo­etap­pe for con­tre le mon­tre, som betyr mot klok­ken. Det pas­ser fint at en slik etap­pe går i mål og tiden tas i Besançon. For det­te har vært en klokke­by. En gang var det en bety­de­lig klokke­pro­du­sjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Phi­lip­pe Lebru har gjen­opp­li­vet tra­di­sjo­nen og har etab­lert sel­ska­pet Uti­nam. Det er også et klokke­mu­se­um i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Nor­ge snak­ker om hvor­vidt man skal byg­ge høy­has­tig­hets­tog, byg­ger man i Euro­pa. Besançon ble kob­let til det frans­ke TGV-net­tet i desem­ber 2011. På den nye sta­sjo­nen er det klok­ke fra Uti­nam: Lamat­rice-Uti­niam.

Vi er strengt tatt litt nord for vin­om­rå­de­ne i Jura. De ender omtrent 10 km syd for star­ten på dagens etap­pe. Men så nøye kan man ikke være.

Vin­om­rå­det Jura strek­ker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt.

Det er fire geo­gra­fis­ke AOC-områ­der og to viner med AOC-sta­tus. Côtes-du-Jura strek­ker seg hele vei­en fra nord til sør. Jeg opp­fat­ter det slik at man også her har et hie­rar­ki med Côtes-du-Jura som basis-AOC, mens de tre bes­te områ­de­ne har egen AOC-sta­tus. Dis­se tre and­re er Arbois, Cha­teau Cha­lon og L’Etoile.

Arbois var det førs­te områ­det som fikk AOC-sta­tus i Frank­ri­ke og er den størs­te av Jura-appel­la­tio­ne­ne. Det pro­du­se­res omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svens­ke ven­ner har for­talt at hvit­vin fra Arbois anbe­fa­les til jule- og påske­sild.

I Cha­teau-Cha­lon pro­du­se­res bare Vin-Jau­ne (gul vin) som lages av dru­en Sava­g­nin. Den­ne vinen skal lig­ge mer enn seks år på eike­fat, som ikke fyl­les helt opp. De får et  får et flor­lag på top­pen som beskyt­ter mot oksy­de­ring under den­ne lag­rin­gen. Vinen kan min­ne om en fih­no sher­ry. Vin Jau­ne tap­pes på spe­si­el­le flas­ker som kal­les Clave­lin og rom­mer 62 cl. Flaske­stør­rel­sen er visst­nok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lag­rin­gen, slik at det man van­lig­vis får på en 75cl flas­ke nå bare fyl­ler 62cl. Bres­se-kyl­ling og Vin Jau­ne er en lokal kom­bi­na­sjon.

Til Tour de Fran­ce 2010, da man også var i Jura, om enn litt len­ger syd, laget Finn Erik Rog­nan og Nis J Nes­se, med John Kaa­re Hovers­holm som repor­ter, den­ne fil­men om Vin Jau­ne for TV2. I fil­men sier at de Vin Jau­ne ikke er å få i Nor­ge. Den er å få nå. Sist jeg sjek­ket had­de Vin­mono­po­let har tre Vin Jau­ne i sine lis­ter, skjønt to av dem var mer­ket som “utsolgt fra leve­ran­dør”.

En annen spe­sia­li­tet i Jura er Vin-Pail­le. Det­te betyr “strå-vin”. Dru­ene, som kan være sava­g­nin, char­don­nay og poul­sard, ble tra­di­sjo­nelt tør­ket på strå­mat­ter innen­dørs i 2–3 måne­der. Van­net for­dam­per og dru­ene blir omtrent som rosi­ner, med vel­dig høyt suk­ker­inn­hold. Det­te gir en søt vin. I dag bru­kes gjer­ne and­re mate­ria­ler enn strå for å lage tørke­mat­ter for vinen, men ellers er pro­ses­sen den sam­me.

I L’Etoile dyr­kes mest Char­don­nay, men også noe Sava­g­nin og Poul­sard.

Cré­mant du Jura er en mus­se­ren­de vin med egen AOC-sta­tus. Den kan lages i hele det klas­si­fi­ser­te områ­det og alle fem drue­ty­per er til­latt. I den hvi­te må det være minst 50% Char­don­nay, mens det i rosé må være til sam­men minst 50% Pinot Noir og Poul­sard. Vin­mono­po­let her tre Cré­mant du Jura i sine lis­ter.

Den and­re “vinen” med egen AOC-sta­tus er Macvin du Jura. Jeg set­ter vin i anfør­sels­tegn, for man kan dis­ku­te­re om det­te er en vin. Det er en het­vin laget ved at drue­brenne­vin blan­des med drue­saft. Den er alt­så ikke laget ved van­lig drue­gjæ­ring. Den fin­nes ikke på Vin­mono­po­let og jeg må nok inn­røm­me at den ikke står øverst på lis­ten over viner jeg gjer­ne vil sma­ke. De and­re Jura-vine­ne er jeg nok mer inter­es­sert i.

Man lager rød vin på en drue som heter Poul­sard (også kalt Plous­sard). Den bru­kes i Jura og i områ­det Bugey. Man bru­ker også Trousseau og Pinot Noir. De hvi­te dru­ene som benyt­tes er Char­don­nay og Sava­g­nin.

I Jura lager man osten Com­té. Det er en av mine favo­rit­ter, og en ost jeg spi­ser mye av når jeg er i Frank­ri­ke. Com­té er en ost av Gruyè­re-type. Det er man­ge oster av gruyè­re-type, skjønt man for­nær­mer kan­skje sveit­ser­ne ved å si at Gruyè­re en type ost, og ikke en bestemt sveit­sisk ost. For at den skal kun­ne kal­les Com­té AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upas­teu­ri­sert melk fra kura­sene Mont­bé­li­arde eller fransk Sim­men­tal. De skal selv­føl­ge­lig ha bei­tet i bestem­te områ­der i Jura-fjel­le­ne, og det er krav til foret. Det kre­ves at man har minst en hek­tar beite­mark pr ku. Silo­for er ikke til­latt, for­di det gir dår­li­gere melke­kva­li­tet. Det er krav til pro­duk­sjons­pro­ses­sen og til lag­ring.

Jeg nev­ner det­te som en kon­trast til norsk land­bruks­po­li­tikk. I Nor­ge blir Jarsl­berg­ost mar­keds­ført som Tines og Nor­ges stolt­het. Det er en hem­me­lig ingre­di­ens i osten, sier Tine i sin reklame.Det er ingen hem­me­li­ge ingre­di­en­ser i Com­té. Det er bare råvare­kva­li­tet, tra­di­sjon og godt hånd­verk. Indu­s­triost tren­ger kan­skje hem­me­li­ge kje­mi­ka­li­er. God hånd­verk­sost tren­ger ikke det. Norsk land­bruk vil gjer­ne gi inn­trykk av at de dri­ver i liten ska­la og der­for tren­ger him­mel­høye toll­mu­rer. Sam­ti­dig inves­te­rer de i et gigan­tisk indu­stri­mei­e­ri på Jæren hvor man kan pro­du­se­re fire oster i indu­stri­ell ska­la. Vil man ha små­skala­pro­duk­sjon med råva­rer fra bøn­der som dri­ver i vans­ke­li­ge fjell­om­rå­der, da skal man kjø­pe den frans­ke osten som nors­ke bøn­der og deres orga­ni­sa­sjo­ner vil sten­ge ute, ikke norsk indu­s­triost.

Til­knyt­ning til ste­det Jarls­berg er ikke noe krav for en Jarls­berg­ost, like lite som Gud­brands­dalsost må lages i Gud­brands­da­len. Den har hel­ler ikke sin opp­rin­nel­se på Jarls­berg, men på land­bruks­høg­sko­len på Ås (nå Uni­ver­si­te­tet for mil­jø og bio­vi­ten­skap). Jarls­berg­ost pro­du­se­res på lisens både i Irland og USA. Det er hel­ler ikke noen bestem­te krav til råva­re­ne. Norsk melk, irsk melk eller usansk melk, det spil­ler visst ingen rol­le så len­ge man bru­ker de hem­me­li­ge Jarls­berg-kje­mi­ka­lie­ne som Tine rekla­me­rer med. Man kan nok lage ost av sam­me type som Com­té man­ge ste­der, akku­rat som man lager ost av typen gou­ta­ler man­ge ste­der. Gou­ta­ler er en gene­rell beteg­nel­se på oster som er en slags krys­ning mel­lom Gou­da og Emen­ta­ler (sveit­ser­ost), og Jarls­berg er en av fle­re sli­ke oster. Men en com­té-lig­nen­de ost pro­du­sert i Irland eller USA blir ikke en Com­té for­di den ikke vil opp­fyl­le krav til råva­rer og pro­duk­sjons­sted. Man lager gode oster and­re ste­der, og man kan ha uli­ke menin­ger om hvil­ken ost som er den bes­te. Men de som vil byg­ge opp og iva­re­ta sitt renom­mé van­n­er ikke ut iden­ti­te­ten ved å la osten sei­le ut på mar­ke­det under falsk flagg. For den som måt­te være inter­es­sert har jeg skre­vet litt mer om bl.a. Jarls­berg­os­ten her.

Ide­ell lag­rings­pe­riode reg­nes å være 18 mån­der. Men man får også Com­té som er lag­ret kor­tere, og man kan få ost som er lag­ret len­ger. Den jeg plei­er å kjø­pe er mer­ket med at den er lag­ret fra 16 til 21 måne­der. Jeg tror det­te hen­ger sam­men med at osten pro­du­se­res om som­meren, slik at lag­rings­ti­den vil kun­ne variere noe med når på året man kjø­per osten.

Com­té kan være et utmer­ket føl­ge til en Vin Jau­ne. Vi pluk­ker fle­re god­bi­ter fra Finn Erik Rog­nan og Nis J Nes­ses fil­mer med John Kaa­re Hovers­holm fra Tour de Fran­ce 2010. Her er en om Com­té.

Hva har så Igor Stra­vinskij med det­te å gjø­re? Egent­lig ikke så mye. Men rus­sisk-fød­te Stra­vinskij bod­de noen år i Sveits før han i 1920 flyt­tet til Frank­ri­ke (han flyt­tet til vide­re til USA i 1939). Så da kan vi la ham få plass mens vi ennå er i grense­om­rå­det mel­lom Sveits og Frank­ri­ke.

For en musikk­in­ter­es­sert opp­havs­retts­ju­rist er Stra­vinskij inter­es­sant på man­ge måter, og jeg inn­røm­mer gjer­ne at det har vært med­vir­ken­de til at jeg har gitt ham plass blant frans­ke kom­po­nis­ter. Igor Stra­vinskij var sønn av en av Russ­lands sto­re bass-san­ge­re. Mens ita­lie­ne­re all­tid lar teno­ren være helt og bas­sen skurk i sine ope­ra­er, så er her hel­ten bass i rus­sis­ke ope­ra­er. Gam­le Stra­vinskij men­te å kun­ne se et musi­kalsk talent der det fan­tes, og i unge Igor så han abso­lutt intet musi­kalsk talent. Så han ble sendt av sted for å stu­de­re jus. Det har for­øv­rig vært man­ge juris­ter, eller halv­stu­der­te juris­ter blant sto­re kom­po­nis­ter. Robert Schu­man og Peter Tsjai­kovs­kij er to blant fle­re. Etter en del omvei­er ble det like­vel musikk­stu­di­er, og han stu­der­te også noen år med Niko­lai Rim­sky Korsa­k­ov.

Sergei Diaghilev, som beskrev seg selv bl.a. som en sjar­la­tan uten noen talen­ter, had­de i alle fall talent for å se talen­ter og for å mar­keds­føre dem. Det var han som ga den ukjen­te Igor Stra­vinskij i opp­drag å set­te musikk til bal­let­te­ne “Ild­fug­len” og “Petrus­j­ka”. Mens Stra­vinskij arbei­det med dis­se fikk han idé­en til en bal­lett om et vår­ri­tu­al hvor en ung kvin­ne ble ofret ved at hun dan­set seg ihjel i eksta­se. Det­te ble “Vår­of­fe­ret”.

Vår­of­fe­ret” reg­nes som den vik­tigs­te kom­po­si­sjo­nen fra førs­te halv­del av det 20. århund­re. Noen har sagt at musik­ken ikke hang helt med, og at det 20. århund­re fikk en sen start i musikh­is­to­ri­en. Det star­tet 29. mai 1913, da “Vår­of­fe­ret” had­de pre­miere i Paris. Det er en kom­po­si­sjon som brøt med det mes­te på den tiden. Den har egent­lig ingen har­mo­nisk pro­gre­sjon, men dri­ves fram av en irre­gu­lær og assy­met­risk ryt­me. I førs­te del spil­ler orkes­te­ret en Eb7-akkord over en E-tre­klang. Etter all van­lig har­moni­lære vil de to akkor­de­ne kol­li­de­re hardt og bru­talt, noe de for så vidt også gjør. Men Stra­vinskij bru­ker orkes­te­ret nes­ten mer som et rytme­in­stru­ment enn for har­mo­ni og melo­di. Som nevnt er det en helt irre­gu­lær ryt­me, og det­te er noe av det som dri­ver musik­ken. Den som vil ha en utford­ring kan prø­ve å tel­le tak­ten til “Vår­of­fe­ret” uten å ha par­ti­tu­ret for hån­den — skjønt det er vans­ke­lig nok med par­ti­tu­ret også.

Jeg skal ikke for­ta­pe meg helt i detal­jer, selv om det er vel­dig mye å si både om Stra­vinskij og om “Vår­of­fe­ret”. Men under en førs­te gjen­nom­gang, hvor Stra­vinskij spil­te en piano­re­duk­sjon av styk­ket, sa diri­gen­ten Pier­re Mon­teux, som skul­le diri­ge­re pre­mie­ren, at det­te kom til å bli skan­da­le. Og det ble det. Pre­mie­ren på “Vår­of­fe­ret” er vir­ke­lig en av klas­si­ker­ne når det gjel­der opp­tøy­er under en musikk­pre­miere. Den tid­li­ge­re nevn­te Diaghilev for­stå at en skan­da­le ikke var å for­ak­te som mar­keds­fø­ring. Så han hjalp litt til. Han ga gra­tis bil­let­ter på meget gode plas­ser til stu­den­ter og and­re, som skul­le klap­pe intenst og begeist­ret der det mer kon­ser­va­ti­ve pub­li­kum­met hel­ler vil­le bue og pipe. Det gikk som Diaghilev had­de håpet. BBC har laget en film om pre­mie­ren på “Vår­of­fe­ret”. Det­te er del 1 av 6. Du fin­ner også de res­te­ren­de dele­ne på YouT­ube.

Gjør det­te Stra­vinskij eks­tra inter­es­sant for en opp­havs­retts­ju­rist? Nei. Men Russ­land og sene­re Sov­jet var på den tiden ikke med i Bern-kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett. Det betød at Stra­vinskij som rus­sisk og sov­je­tisk stats­bor­ger ikke nøt godt av det inter­na­sjo­na­le vern som den­ne kon­ven­sjo­nen ga. “Ild­fug­len”, “Petrus­j­ka” og sene­re “Vår­of­fe­ret” ble satt opp man­ge ste­der. Men Stra­vinskij had­de sto­re pro­ble­mer med å få royal­ty for sine ver­ker. And­re tjen­te godt på dem, men han fikk ikke noe. Det­te var i alle fall en med­vir­ken­de årsak til at han i 1934 valg­te å bli fransk stats­bor­ger. Det var også grun­nen til at han skrev om sine ver­ker med omtrent 28 års mel­lom­rom, slik at han fort­satt kun­ne kre­ve royal­ty for det nye ver­ket, eller sna­re­re den nye ver­sjo­nen av ver­ket.

Vår­of­fe­ret” had­de pre­miere i 1913. Stra­vinskij lev­de og var aktiv som kom­po­nist til 1971. Som kom­po­nist utvik­let han sin stil i en helt annen ret­ning, eller kan­skje man skal si helt and­re ret­nin­ger. Han var frust­rert over at det all­tid var hans tid­li­ge ver­ker som ble frem­ført og at det han kom­po­ner­te etter “Vår­of­fe­ret” ikke fikk den opp­merk­som­het det for­tjen­te. Han had­de nok grunn til å være frust­rert. Like­vel vel­ger også jeg “Vår­of­fe­ret” når jeg skal fin­ne et eksem­pel på hans musikk. Det­te er fra avslut­nin­gen, Dan­se Sacra­le (L’Élue). [Offer­dan­sen (den utvalg­te)]

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email