Les vins du Tour de France 2012: En hviledag i Burgund!

Syk­lis­te­ne har en sik­kert vel­for­tjent hvile­dag. Vi kan selv­føl­ge­lig leg­ge inn en hvit dag og drop­pe vinen den­ne dagen. Men når de har lagt hvile­da­gen i Bur­gund, da får vi hel­ler drik­ke vann en annen dag. Hvile­da­gen er lagt til start­byen for nes­te etap­pe, Mâcon.  Men vi kan ta en liten tur nord­over gjen­nom vin­om­rå­det. Det er en tur på ca 120 km fra Mâcon i syd til Dijon i Nord. Mâcon er star­ten på nes­te etap­pe, så den ven­ter vi med til i mor­gen, og star­ter hel­ler i nord.

Vi kan føl­ge geo­gra­fi­en og ha førs­te stopp litt nord for vinen, i Dijon. Byen er kjent for sen­nep. Dijon-sen­nep er vel­kjent for mat­in­ter­es­ser­te. Den er typisk ster­ke­re og ikke like søt som den nors­ke pølse­sen­ne­pen. Men den fin­nes i man­ge vari­an­ter. En av de mest kjen­te pro­du­sen­te­ne er Mail­le. Jeg har ikke besøkt dem i Dijon. Men de har en egen butikk på Place de la Madelei­ne i Paris. Den er verdt et besøk om man er på de kan­ter. På fransk har man for­øv­rig uttryk­ket “Se croire le pre­mi­er moutar­di­er du pape”, som direk­te betyr at man tror man er pavens første­sen­neps­ma­ker. Opp­rin­nel­sen til uttryk­ket er ukjent. Men det noe i ret­ning av at man selv synes man er stor­kar.

Men til vinen. Bur­gund er uover­sikt­lig. Det er man­ge små vin­mar­ker med egen klas­si­fi­se­ring og uli­ke pro­du­sen­ter som lager vin fra den­ne vin­mar­ken. Det er dess­uten dyrt å gjø­re seg kjent med Bur­gund, i alle fall om man drik­ker vinen på egen reg­ning. Det­te er dyr vin. Vi kan ikke ha ambi­sjo­ner om annet enn å få en viss over­sikt.

Den nord­li­ge delen av Bur­gund, Côte d’Or, omta­les som Bur­gunds hjer­te. Det er her­fra man får de bes­te vine­ne. Nav­net betyr “Gul­l­åsen”. Men om den har navn fra pri­se­ne pro­du­sen­te­ne opp­når for sine viner, er nok hel­ler tvil­somt. Man kjen­ner ikke opp­rin­nel­sen til nav­net, og det er fle­re teori­er. Men det­te med vin­pri­se­ne er visst ikke med i de spe­ku­la­sjo­ne­ne.

Vin­mar­ke­ne lig­ger på gam­mel hav­bunn, men avset­nin­ger fra man­ge geo­lo­gis­ke peri­oder. Geo­lo­gisk er det et rote­te områ­de — som reflek­te­res i hvor­dan vin­mar­ke­ne er. I en del områ­der er det mer­gel, som er en kalk­hol­dig lei­re. Vin tri­ves ikke i god jord, og selv den­ne leir­jor­den er for nærings­rik til å gi god vin. Hvis den vas­kes ut og blan­des med stein og grus, blir den bed­re.

Côte d’Or deles igjen inn i to hoved­om­rå­der: Côte de Nuits og Côte de Beau­ne. Côte de Nuits lig­ger lengst mot nord. Områ­det er kjent for kraf­ti­ge og lag­rings­dyk­ti­ge røde viner. Men varia­sjo­ne­ne er sto­re. Det er tross alt Bur­gund. Dru­ene mod­ner stort sett en uke sene­re her, sam­men­lig­net med Côte de Beau­ne.

Rød Bur­gund lages på dru­en Pinot-Noir. Pinot Noir har blitt en mote­drue. Men det er en drue som det er vans­ke­lig å få til, som Geir Salve­sen skri­ver i “Ele­gan­te Pinot Noir”. Men ingen ste­der gir den bed­re resul­tat enn i Bur­gund.

I Côte d’Or fin­ner vi bl.a. vin­om­rå­det Vos­ne-Roma­née. Juve­len i den­ne kro­nen er Roma­née-Con­ti, som er ver­dens dyres­te vin. I 0ktober 2010 ble en enkelt flas­ke Roma­née-Con­ti 1990 solgt for US$10,953 i føl­ge Wiki­pe­dia. Jeg har sett noen flas­ker Roma­née-Con­ti, men ald­ri smakt inn­hol­det i noen sli­ke flas­ker. Enkel­te vin­sam­le­re vil gjer­ne ha en flas­ke Roma­née-Con­ti i sin sam­ling for å vise at “se, jeg har en flas­ke Roma­née-Con­ti”. Den har heders­plass. Men de drik­ker den ikke. Den lig­ger der å ven­ter på en anled­ning som er så stor at den ald­ri kom­mer.

Gev­rey-Cham­ber­tin er et annet utmer­ket områ­de. I den grad man kan snak­ke om over­kom­me­li­ge pri­ser i den­ne delen av Bur­gund, så kan man fin­ne noe her. De bes­te, og selv­sagt dyres­te vine­ne heter bare Cham­ber­tin, uten noe til­legg.

Côte de Bau­ne er først og fremst kjent for hvit­vin. Char­don­nay er en av de hvi­te dru­ene som dyr­kes mest over hele ver­den. Det er en drue som på en måte har litt nøy­tral egen­smak, men som tar vel­dig mye smak fra ste­det hvor den vokser. Og igjen: Ingen and­re ste­der gir Char­don­nay så gode viner som i Bur­gund — i alle fall om vi sier at Champag­ne stil­ler i en egen klas­se og ikke del­tar i den­ne kon­kur­ran­sen. Mon­tra­chet — bed­re hvit­vin fin­nes nep­pe. Men den kos­ter der­et­ter. Igjen er det en del “nes­ten Mon­tra­chet”, som har til­legg i nav­net, som Pul­lig­ny-Mon­tra­chet og Chas­san­ge-Mon­tra­chet. Men det­te er også topp viner, med pri­ser der­et­ter. Meur­sault er et av fle­re and­re utmer­ke­de hvit­vins­om­rå­der. Det hen­der jeg kjø­per noen flas­ker Meur­sault på Gar­der­moen når jeg kom­mer hjem fra rei­se. De plei­er å ha en vin her­fra. Hvit­vin er ikke like lag­rings­dyk­tig som rødvin, og det er vel det­te som gjør at den ikke opp­når like høye pri­ser. Det har liten hen­sikt å kjø­pe hvit­vin for å lag­re den inn i evig­he­ten. Den må man kjø­pe for å drik­ke innen ikke alt for man­ge år.

Se også Route du vin : la Côte de Beau­ne, échappé­es bel­les au sud.

I og med at Bur­gund er et av Frank­ri­kes, og der­med ver­dens vik­tigs­te vin­om­rå­der fin­nes det gans­ke mye lit­te­ra­tur om Bur­gund. Viner her­fra har selv­føl­ge­lig fått bety­de­lig plass i stan­dard­ver­ke­ne om vin. Man fin­ner mye om Bur­g­un­der­vin i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “Vinens ver­den”,  og André Domi­né “Vin”, som jeg har nevnt tid­li­ge­re. Av bøker om Bur­gund spe­si­elt, tar jeg med “The Finest Wines of Bur­gun­dy: A Guide to the Best Pro­du­cers of the Côte d’Or and Their Wines”, som ble gitt ut i år.

Rød Bur­gun­der er som nevnt laget på dru­en Pinot Noir. Den­ne dyr­kes man­ge ste­der, men gir ikke noe sted like godt resul­tat som i Bur­gund. De som måt­te være inter­es­sert i Pinot Noir, også fra and­re områ­der, kan lese Ben­ja­min Lewins’ bok “In Search of Pinot Noir”.

Len­ger syd kom­mer vi til Côte Cha­lon­nai­se. Områ­det har mye av den sam­me karak­te­ren som Côte d’Or, men vin­mar­ke­ne hen­ger ikke sam­me på sam­me måte. Her er også skog og beite­mark mel­lom vin­mar­ke­ne. Pri­se­ne er gjer­ne lave­re, eller kan­skje det er mer kor­rekt å si ikke like høye som i Côte d’Or. Viner her­fra kan være gode kjøp, slik det gjer­ne er når man ikke len­ger kon­kur­re­rer med de som gjer­ne vil vise at de har mye pen­ger og har lært nav­net på de dyres­te eti­ket­te­ne.

I Vin­bla­det omta­les ret­ten Jam­bon Per­sillé som sies å være en vår­lig sig­na­tur­rett fra Bru­gund, og som det drik­kes en hvit Bourgog­ne Ali­goté til. Se også artik­ke­len “Bur­gund og mat”.

I vår musi­kals­ke rund­rei­se har vi vært inn­om noen kom­po­nis­ter fra det som gjer­ne kal­les Bur­gund-sko­len, men som alt­så stor sett kom­mer fra det som nå er Bel­gia eller fransk Flan­dern. Det er en til som bør med, som som jeg ennå ikke har fun­net plass til. Josquin dez Pres. Josquin var den mest bety­de­li­ge kom­po­nist i mel­lom Guilla­me de Machaut og Pale­stri­na. Men siden Pale­stri­na var ita­li­ensk får han ikke være med på den­ne touren.

Josquin var anta­ge­lig født i pro­vin­sen Hai­nuat i dag­nes Bel­gia, der and­re etap­pe end­te, rundt 1450. Han skal ha vært kor­gutt i Saint-Quen­tin, hvor det var mål­gang på 5. etap­pe. Han til­brag­te også en del år i Ita­lia, og hans musikk er pre­get både av den flamsk-frans­ke sko­le og av ita­li­ensk tra­di­sjon. Men han kom­po­ner­te musikk i så man­ge stil­ar­ter at det kan være vans­ke­lig å si hva som er typisk for Josquin.

Josquins musikk var den førs­te som ble tryk­ket. En av de førs­te utgi­vel­se­ne til note­tryk­kin­gens pio­ner, Otta­vi­a­no Petruc­ci, var en sam­ling av Josquins motet­ter. Trykke­kuns­ten betyd­de enormt mye for å spre ide­er og kunn­skap, også om musikk. Josquin var den førs­te kom­po­nist som ble berømt over det mes­te av Euro­pa i sin egen sam­tid. Det var gjen­nom å stu­de­re noter kom­po­nis­ter kun­ne gjø­re seg kjent med og stu­de­re and­res musikk, i alle fall musikk fra and­re områ­der en der man selv var virk­som. Det var gjen­nom stu­di­er av noter at Johann Sebas­ti­an Bach kun­ne gjø­re seg kjent med Anto­nio Vival­dis musikk. Det fikk stor betyd­ning for Bachs sene­re kom­po­si­sjo­ner. Men for­bin­del­sen mel­lom en ita­li­ensk og en tysk kom­po­nist fal­ler uten­for det vi kan ta med til Tour de Fran­ce — det er fris­ten­de å si dess­ver­re.

Det er ikke så lett å vel­ge én kom­po­si­sjon fra Josquin. Men jeg vel­ger en mes­se, og jeg vel­ger nok en gang “Ave Maris Stel­la”. Vi var inn­om den­ne under and­re etap­pe, da i en ver­sjon kom­po­nert av Guil­lau­me Dufay. Det­te kre­ver en viss for­kla­ring. Det­te er kom­po­si­sjo­ner basert på melo­di­en “Ave Maris Stel­la”, som er en pla­in­chant. Det mes­te jeg kan om musikk­his­to­rie og musikk­teori har jeg til­eg­net meg på engelsk, så jeg er ikke for­tro­lig med norsk ter­mi­no­lo­gi — i den grad den fin­nes. Pla­in­chant er det som ofte omta­les som en gre­go­ri­ansk sang, men det er en gans­ke mis­vi­sen­de beteg­nel­se. Nok om det. Guilla­me Dufay og Josquin des Prez har beg­ge kom­po­nert en mes­se basert på den­ne san­gen. Men Josquin har kom­po­nert det som kal­les en para­f­re­ren­de mes­se, hvor melo­di­en bare er et utgangs­punkt og ikke er med i sin ori­gi­na­le form. Josquins kom­po­si­sjon har fire stem­mer. Har­mo­nisk er den på vei bort fra moda­le til tona­le, tre­klangs­ba­ser­te har­mo­ni­er. Men her skal jeg ikke gå len­ger ned i detal­je­ne.

Vi må også ta med en kom­po­nist som i alle fall har en viss til­knyt­ning til Bur­gund, i den for­stand at han sann­syn­lig­vis ble født er, nær­me­re bestemt i Dijon: Jean-Phi­lip­pe Rameau. Han ble født i 1683 og døde i 1764, hvil­ket gjør ham omtrent sam­ti­dig med mer kjen­te kom­po­nis­ter som Johann Sebas­ti­an Bach, Anto­nio Vival­di og Georg Frie­drich Hän­del. Han over­tok nær­mest “tro­nen” etter Jean Bab­tist Lully (som vi kom­mer til under sis­te etap­pe) sam­men med Fran­cois Cou­pe­rin. De to var de leden­de kom­po­nis­ter i fransk høy­ba­rokk.

Han ble på sam­me tid kri­ti­sert for å være alt for revo­lu­sjo­nær (selv om jeg ikke tror det ordet ble brukt) og reak­sjo­nær i sin musikk. Han bruk­te helt nye kom­po­si­sjons­tek­nik­ker som tra­di­sjo­na­lis­te­ne, gjer­ne kalt Lullyis­te­ne etter deres for­bil­de Jean Bap­tist Lully. Men han bruk­te dis­se innen­for tra­di­sjo­nel­le musi­kals­ke for­mer, som gjor­de at dati­dens moder­nis­ter så på ham som reak­sjo­nær.

Han had­de sær­lig betyd­ning for utvik­lin­gen av fransk ope­ra. Jeg kan ikke hus­ke at noen ope­ra av Rameau har blitt satt opp i Oslo. Jeg fikk nylig en begeist­ret mel­ding fra en venn som had­de sett en opp­set­ning av en Rameau-ope­ra på Ope­ra Gar­ni­er i Paris. Det må ha vært den­ne opp­set­nin­gen av “Hip­po­ly­te et Ari­cie”.

Kan­skje var like­vel hans aller vik­tigs­te arbeid hans avhand­ling om har­mo­ni­er. Hans Trait de L’Harmonie er fort­satt til­gjen­ge­lig både på fransk og på engelsk. Den har blitt kalt den vik­tigs­te boken i vest­lig musikk­his­to­rie og har sta­dig kom­met i revi­der­te utga­ver. Jeg har inn­trykk av at det­te er en bok som fort­satt bru­kes, og ikke bare er et musikk­his­to­risk doku­ment. Det er ikke man­ge for­fat­te­re hvis lære­bø­ker fort­satt er i bruk 250 år etter deres død!

Han var en sær og mer­ke­lig per­son. Vi vet lite om den tid­li­ge delen av Rame­aus liv, gans­ke enkelt for­di han ald­ri for­tal­te noe om det­te. Det sies at hel­ler ikke hans kone noen gang fikk vite noe om det­te. Han krang­let med alt og alle. Men hans musi­kals­ke talent kom­pen­ser­te for en total man­gel på sosia­le anten­ner, og gjor­de at han fikk inn­pass i vik­ti­ge mil­jø­er. Det sies at han til og med kla­get på pres­ten som ga ham den sis­te olje da han lå på døds­leiet, for han men­te at pres­ten sang for dår­lig. Også på slut­ten av livet, da han had­de fått aner­kjen­nel­se, sta­tus og pen­ger, gikk han i sine gam­le klær og had­de bare ett par godt bruk­te sko. Han etter­lot seg seg et enkelt chem­ba­lo, gam­le møb­ler — og en bag med 10–12 kilo gull­myn­ter.

I dag had­de han sik­kert fått en eller annen dia­gno­se med Touret­tes, Asber­ger eller et annet syn­drom. Jeg har noen gan­ger lurt på hvil­ke kom­po­nis­ter og and­re kunst­ne­re vi had­de gått glipp av om dagens psy­kia­tri og øvrig hjelpe­ap­pa­rat had­de eksis­tert på deres tid. Omsor­gen for Mozart had­de åpen­bart blitt over­tatt av barne­ver­net og han had­de vel blitt medi­si­nert til en pas­siv nor­ma­li­tet. Og ingen vil­le ha hørt om ham i dag.

Jeg må inn­røm­me at jeg ikke kjen­te Jean-Phi­lip­pe Rame­aus musikk sær­lig godt. Men søking etter et pas­sen­de eksem­pel til å illust­re­re det­te har vist at han er en spen­nen­de kom­po­nist som skil­ler seg fra deg jeg ten­ker på som typisk barokk. Han er åpen­bart en kom­po­nist hvis musikk jeg må høre mer på. Jeg har valgt et BBC-opp­tak fra The Proms, hvor John Eliot Gar­di­ner diri­ge­rer en rek­ke av Rame­aus kom­po­si­sjo­ner.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email