Les vins du Tour de France 2012: 10. etappe: Mâcon til Bellegarde-sur-Valserine

Som ven­tet ble det en etap­pe i går som ga sto­re utslag. Men for­hol­det mel­lom de frems­te sam­men­lagt­kan­di­da­te­ne er uend­ret. Det var mor­somt at en svensk ryt­ter fikk klatre­trøy­en, og litt synd at han ikke vant. Men han vir­ket uan­sett godt for­nøyd.

I dag er det tem­po. Den kan gi bety­de­li­ge end­rin­ger, så det­te er spen­nen­de. Jeg håper dess­uten at uhel­di­ge Tony Mar­tin her kan få vist seg fram. Slik man syk­ler tem­po blir han kan­skje ikke så vel­dig mye hind­ret av et ska­det hånd­ledd. De hvi­ler uan­sett for det mes­te på albu­ene.

Etter tempo­etap­pen er det hvile­dag som er vel­dig vel­for­tjent. Men vi er for­bi hvile­da­gen og skal til 10. etap­pe som går fra Mâcon til Belle­gar­de-sur-Val­se­ri­ne.

Ryt­ter­ne star­ter i Mâcon. Det­te er den syd­ligs­te delen av Bur­gund, på gren­sen mot Beau­lou­lais. Mâcon, eller Mâcon­nais som vel er bege­nel­sen på vin­om­rå­de­ne som stort sett lig­ger vest for byen Mâcon, er først og fremst hvit­vins­om­rå­de. Det er kalk­hol­dig jord. Kli­ma­et er litt var­me­re enn len­ger nord i Bur­gund, og beskri­ves som ide­elt for dru­en Char­don­nay. Char­don­nay står for omtrent 90 % av pro­duk­sjo­nen i områ­det. I det­te områ­det, ca 25 km nord for Mâcon, fin­nes det til og med en liten lands­by som heter Char­don­nay. Men jeg vet ikke om drue­nav­net har noen sam­men­heng med det­te.

De bes­te hvit­vi­ne­ne fra Mâcon­nais skal kom­me fra kom­mu­ne­ne Viré og Cles­sé. De har fått et eget AOP-områ­de, Viré-Cles­sé. “AOP” tren­ger kan­skje en liten for­kla­ring. Det er ikke annet enn at AOC har skif­tet navn til AOP, fra Appe­la­tion Ori­gi­ne Con­tro­lée til Appe­la­tion Ori­gi­ne Pro­te­gée.

Noen få kilo­me­ter syd-vest for Mâcon lig­ger områ­det Pouil­ly-Fuis­sé. Jeg er vel ikke den enes­te som har hatt vis­se pro­ble­mer med å skil­le det­te fra Pouil­ly-Fumé, inn­til jeg lær­te litt mer om dis­se vine­ne. Navne­lik­he­ten for­vir­rer. Men Pouil­ly-Fumé er en vin fra det midt­re Loire, i nær­he­ten av San­cer­re. Den lages på dru­en Sau­vig­non Blanc. Pouil­ly-Fuis­sé er fra Bur­gund og er laget på Char­don­nay. Pouil­ly-Fuis­sé har navn etter de to tvil­ling­by­ene Pouil­ly og Fuis­sé, som lig­ger omtrent midt i områ­det.

Pouil­ly-Fuis­sé var popu­lær på 1980-tal­let, sær­lig i USA. Man­ge pro­du­sen­ter lot seg da fris­te til å prio­ri­te­re kvan­ti­tet frem­for kva­li­tet. Slikt straf­fer seg all­tid i leng­den. Men en nød­ven­dig snu­ope­ra­sjon på 1990-tal­let gjor­de at vinen igjen har nådd gam­le høy­der eller kan­skje klat­rert enda høy­ere.

Etap­pen går syd for Jura­om­rå­det, og drei­er inn i vin­om­rå­det Bugey. Det er et lite og gans­ke ukjent vin­om­rå­de. Man dyr­ker man­ge av de sam­me dru­ene som i Savoie, men det sier vel ikke så mye. Savoie er hel­ler ikke blant de mest kjen­te vin­om­rå­de­ne. Det lages viner i alle far­ger, men det er nok først og fremst hvit­vins­om­rå­de. Det lages viner på den loka­le dru­en Rous­set­te (også kjent som Altes­se) og visst­nok svært vel­lyk­ke­de viner på Char­don­nay. En spe­sia­li­tet i områ­det er en lett mus­se­ren­de vin, som fin­nes både i hvit og rosa utga­ve.

Etap­pen går gjen­nom Bres­se, som er kjent for sin kyl­ling. Bres­se-kyl­lin­gen er Frank­ri­kes, og der­med kan­skje også ver­dens bes­te. Så dagens hoved­rett kan gjer­ne være kyl­ling. I Frank­ri­ke er det van­lig at Bres­se-kyl­ling lig­ger i kjøtt­dis­ken med både hode og ben. Kan­skje er jeg litt ping­le­te. Men det fikk meg len­ge til ikke å kjø­pe den­ne kyl­lin­gen. Det fris­tet ikke å stå på kjøk­ke­net og kap­pe hode og føt­ter av en kyl­ling, selv om den selv­føl­ge­lig var like død som den kyl­lin­gen man kjø­per mer fer­dig pre­pa­rert. En dag tok jeg like­vel mot til meg og ba om en Bres­se-kyl­ling. Man­nen bak dis­ken spur­te om han skul­le gjø­re den klar, og jeg svar­te let­tet ja. Han kap­pet hode og føt­ter, ren­set ut inn­vol­ler og ga meg kyl­lin­gen slik vi er vant til å få den når vi kjø­per hel land­kyl­ling. Siden har det blitt en del Bres­se-kyl­ling.

Hjem­me er ikke Bres­se-kyl­ling lett å få tak i. Men velg i alle fall kva­li­tet om du skal ha kyl­ling. Stan­dard kyl­ling­fi­lét fra Prior og til­svarn­de pro­du­sen­ter er små, gans­ke tør­re og smak­løse. Den salt­vanns­in­ji­ser­te kyl­ling­fi­le­ten nord­menn kjø­per når de har­ry­hand­ler i Sve­ri­ge er nep­pe bed­re. For de som dri­ver opp­drett, det være seg av fisk eller kyl­ling, er fôr­fak­tor et sen­tralt begrep. Hvor mye fôr trengs for å pro­du­se­re en kilo kjøtt, og hvor mye kos­ter fôret? Når en kyl­ling blir stør­re enn ca 800 gram stger fôr­fak­to­ren bety­de­lig. Det kre­ves mer fôr for å øke kjøtt­vek­ten ytter­li­ge­re. Kyl­lin­ger slak­tes mens de er små for­di det er det mest lønn­som­me, ikke for­di det gir best kjøtt­kva­li­tet. Kyl­ling som får vokse seg stør­re sma­ker bed­re, men blir også dyre­re.

I Nor­ge får vi god kyl­ling fra Stan­ge og Hol­te. Også Prior kan hvis de vil. Priors Liveche kyl­ling er utmer­ket. Jeg har også fått meget god kyl­ling fra “Norsk fugl”, men bare på res­tau­rant. Jeg har ald­ri sett kyl­ling der­fra i noen butikk og har hel­ler ikke fun­net nett­side som sier noe mer. Så jeg vet vel ikke mer enn at det var kyl­ling her­fra Lars Erik Undert­hun til­bred­te da han mar­ker­te Fein­schmeckers 20-års­ju­bi­le­um ved å gril­le kyl­ling på for­tau­et uten­for res­tau­ran­ten og dele ut smaks­prø­ver til forbi­pas­se­ren­de. Vi som gikk på post­kon­to­ret på Eli­sen­berg den dagen fikk en liten bonus. Kyl­lin­gen var så god at jeg måt­te spør­re om hvem som had­de levert den, og det var alt­så “Norsk fugl”. Men sma­ken var nok også et resul­tat av at den var til­be­redt av en som vet hvor­dan man gjør slikt.

Jeg har tid­li­gere lagt ut beskri­vel­ser av hvor­dan jeg gjer­ne til­be­re­der kyl­ling som “Tirs­dags­mat” og “Ølbok­skyl­ling uten ølboks”.

El-syk­kel blir sta­dig mer popu­lært. Hvis for­hol­de­ne had­de vært lagt bed­re til ret­te for syk­ling i Nor­ge, vil­le nok inter­es­sen ha vært vel­dig stor hos oss også, så man­ge bak­ker som det er hos oss. Jeg tar der­for med den­ne lil­le omta­len av en tur for å opp­le­ve Mâcon­nais på el-syk­kel, selv om turen nett­opp er avslut­tet når det­te blir til­gjen­ge­lig.

For vin­tur­s­ter nev­ner jeg at det i boken L’Encyclopédie Tou­ris­ti­que des Vins de Fran­ce er et for­slag til en rute i Mâcon­nais. Den star­ter i Mâcon. Men den hol­der seg i vin­om­rå­det og går i hoved­sak nord­over.

Vi kan ta en liten avstik­ker fra dagens etap­pe, til La Côte Saint André. Her ble den frans­ke kom­po­nis­ten Hec­tor Ber­lioz født i 1803. Hec­tor Ber­lioz er et eksem­pel på at en i utgangs­puk­tet usko­lert kom­po­nist kan ska­pe bane­bry­ten­de arbei­der ved å gjø­re alt “feil”. Egent­lig stu­der­te han medi­sin, men ga opp dis­se stu­die­ne for å vie seg til musik­ken — til sine for­eld­res sto­re mis­bil­li­gel­se.

Hans Sym­pho­nie Fan­tas­ti­que er et av roman­tik­kens hoved­verk. Ver­ket bry­ter helt med den struk­tu­ren man ven­ter å fin­ne i en sym­fo­ni. Det er en pro­gram­sym­fo­ni som beskri­ver en bega­vet og fan­tasi­rik ung manns håp­løse for­els­kel­se i en uopp­nåe­lig dame. Det gis ikke pre­mie for å gjet­te at den­ne bega­ve­de og fan­tasi­rike unge man­nen var Hec­tor Ber­lioz selv.

Ber­lioz var også en dyk­tig og inn­fly­tel­ses­rik diri­gent. Man­ge reg­ner ham som den bes­te i sin peri­ode. Men også her var han usko­lert. Han begyn­te å diri­ge­re i frust­ra­sjon over at dati­dens diri­gen­ter ikke behers­ket den moder­ne musik­ken. Men hans diri­ge­ring i begyn­nel­sen av diri­gent­kar­rie­ren har blitt beskre­vet som å være mer pre­get av entu­si­as­me enn av fer­dig­he­ter.

Den fjer­de sat­sen (av fem) i hans Sym­pho­nie Fan­tas­ti­que, Mar­sjen til ska­fot­tet, er kan­skje den mest kjen­te delen. Her er den i en inn­spil­ling med Phi­ladel­phia Orche­tra, diri­gert av Ric­car­do Muti.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email