Les vins du Tour de France 2012: 15. etappe: Vin og avec

Det var vel ikke noen stor over­ras­kel­se at det ble kjørt gans­ke rolig i går. De to sto­re stig­nin­ge­ne kom for tid­lig til at de kun­ne bli avgjø­ren­de, det var en lang etap­pe og man­ge had­de nok behov for å hen­te seg inn etter en hard alpe­etap­pe. Et brudd fikk gå og ingen i hoved­fel­tet vil­le ta ansvar for å kjø­re dem inn. Men avslut­nin­gen ble mor­som.

I dag er det en flat etap­pe som gans­ke sik­kert vil ende i en masse­spurt. Det kan nok  bli en duell mel­lom Peter Sagan og Mark Caven­dish.

Vi er frem­me ved 15. etap­pe. Etter den førs­te etap­pen i Pyre­ne­ene har man i år lagt inn flat “resti­tu­sjons­etap­pe”. Den er rela­tivt kort, 158,5 km, og uten sær­lig kre­ven­de stig­nin­ger. Kan­skje blir det kjørt fort, og kan­skje kan vi håpe på at det er en Edvald-etap­pe. Skjønt avslut­nin­gen er kan­skje litt for flat. For oss som er opp­tatt av godt drik­ke er det­te en spen­nen­de etap­pe. Her blir det både vin og en avec etter­på. Vi skal blant annet gjen­nom vin­om­rå­det Madi­ran og tvers gjen­nom Armag­nac.

Sama­tan lig­ger et styk­ke syd-vest for Tou­lou­se. Etter ca 100 km er det tid for vin­stopp. Da kom­mer vi inn i et områ­de med to klas­si­fi­ka­sjo­ner: Pan­che­re-du-Vic-Bilh for hvit­vin og Madi­ran for rødvin. Det er det­te som er det røde områ­det på kar­tet neden­for. Det har vært dyr­ket vin her len­ge, helt siden det sis­te hundre­året før Kris­ti fød­sel.

Av dis­se vine­ne er Madi­ran den mest kjen­te, eller kan­skje vi hel­ler skal si den minst ukjen­te. Jeg kjen­te til Madi­ran fra før. Men Pan­che­re-du-Vic-Bilh had­de jeg ald­ri  hørt om før jeg star­tet min rese­arch for den­ne touren.

Områ­det er små­kupert med daler og åsryg­ger i nord-syd ret­ning. Dagens etap­pe krys­ser den syd­li­ge delen av det­te områ­det. Det er rela­tivt lett å iden­ti­fi­se­re det­te for de som føl­ger dagens etap­pe på TV. Etter mel­lom­sprin­ten er det en fjer­de­ka­te­go­ri­stig­ning. Det er over den syd­li­ge enden av en av dis­se åsryg­ge­ne. Det føl­ger så en tredje­ka­te­go­ri, som er en annen slik åsrygg, men da har vi kom­met ut av vin­om­rå­det.

I dag får vi vel­ge drik­ke i den rekke­føl­ge man gjer­ne vil­le ha satt dem sam­men i en meny, hvil­ket vil si at vi star­ter med hvit­vin. Men det blir i grun­nen gans­ke kort. For hvit­vi­nen Pan­che­re-du-Vic-Bilh er fort­satt en vin jeg bare kjen­ner av omta­le. Og så vel­dig mye omtalt er den hel­ler ikke.

Det pro­du­se­res både tørr og søt hvit­vin. Den søte lages nes­ten bare på Petit- og Gros Man­seng. Det er de sam­me dru­ene som man bru­ker i Jurançon. Dit kom­mer vi etter hvile­da­gen, så vi utset­ter den søte vinen til vi er der. Arr­u­fiac er en hvit drue som er spsi­ell for regio­nen. Men jeg fin­ner ikke ut så mye mer enn at den lager en alko­hol- og bou­que­rik, og ofte gans­ke kraf­tig vin. Som regel er den blan­det med Petit- og Gros Man­seng, og Cour­bu. Og der­med er også de and­re dru­ene nevnt.

Vin­mono­po­let har to hvit­vi­ner fra Pan­che­re-du-Vic-Bilh, beg­ge laget på 100% Man­seng.

Hoved­dru­en i rødvi­nen Madi­ran er Tan­nant. Om min fransk er noen­lun­de kor­rekt, så betyr det noe slik som tan­nin-aktig. Og det er den. Det er en tan­nin­rik drue som gir kraf­ti­ge og gans­ke skar­pe viner. Tra­di­sjo­nelt er det­te en vin som bør lag­res en stund. Men også i Madi­ran har en del pro­du­sen­ter begynt å lage viner som skal utvik­le seg ras­ke­re. Så det er i dag to sko­ler av Madi­ran-pro­du­sen­ter. Man bør der­for spør­re seg litt for når man kjø­per vin her­fra.

Jeg var i går inn­om det­te med en-drue­vi­ner og blan­dings­vi­ner. Madi­ran er et eksem­pel på at blan­ding er påbudt — i alle fall om vinen skal kun­ne klas­si­fi­se­res som Madi­ran. Det skal være minst 40, men ikke mer enn 60% Tan­nant i vinen. Den gir karak­ter, men kan gi litt for mye av det gode om den ikke balan­se­res av and­re dru­er. Nå bru­kes en del Caber­net Sau­vig­non sam­men med Tan­nant, og det er hel­ler ikke en drue som er kjent for å gi blø­te viner. Vide­re bru­kes Caber­net Franc og en lokal drue som heter Fer Ser­va­dou. Men den sis­te utgjør bare 3% av pro­duk­sjo­nen i områ­det og bru­kes ikke vel­dig mye.

Vin­mono­po­let har fem Madi­ran-viner i sine lis­ter.

I boken Kjøtt og vin pre­sen­te­rer Trond Moi og Toralf Bøl­gen en rødvins­gla­sert vill­svin­fi­let med sjo­ko­lade­saus. Før vi kom­mer til vinen, så er det kan­skje på sin plass å under­stre­ke at det­te ikke er så van­vit­tig som det kan høres ut til. Sjo­ko­la­de er ikke søtt, med mind­re den er til­satt suk­ker. Sjo­ko­la­de er egent­lig gans­ke bit­tert. Jeg har ikke for­søkt den­ne opp­skrif­ten. Men det har hendt at jeg har ser­vert and med en saus hvor basi­sen er rødvin og sjo­ko­la­de, som jeg synes fun­ge­rer godt. En slik saus kan gjer­ne ha litt sød­me, så jeg har brukt sjo­ko­la­de med litt suk­ker. Jeg vil tro at den kan fun­ge­re til vil også, men det har jeg ikke for­søkt.

Den som skul­le bli nys­gjer­rig på slikt kan se på boken Choco­la­te Fusion, Choco­la­te in Cui­si­ne av Fre­de­ric Bau. Fre­de­ric Bau er lede­ren for l’Ecole du Grand Choco­latVal­rho­na. I Oslo har Pas­cal hatt sjo­ko­lade­me­ny­er som mid­dags­meny, men det er len­ge siden jeg har sett dem. Kan­skje har han dem ikke len­ger, kan­skje er det bare jeg som har fulgt dår­lig med.

Men til­ba­ke til vill­svin­fi­lé­ten til Bøl­gen & Moi. Til den­ne ret­ten anbe­fa­ler de en Madi­ran-vin. Jeg gjen­gir deres begrun­nel­se for vin­val­get: Vin, inn­kokt kraft, sjo­ko­la­de og suk­ker gir en utro­lig kraf­tig saus, og vi tren­ger en vin med sam­me rike karak­ter. Vi går til den syd­vest­li­ge delen av Frank­ri­ke, og fin­ner en vin laget på dru­en Tannat, en hem­me­lig per­le fra områ­det Madi­ran.

Bøl­gen & Moi anbe­fa­ler også en Madi­ran til ande­l­år­con­fit. De begrun­ner det slik: “En bondsk rett som vi parer med en kraf­tig rødvin fra sam­me områ­de. Madi­ran heter den, og er områ­dets stjer­ne blant de røde.”

For å avslut­te dagens lil­le drikke­meny går vi litt til­ba­ke på etap­pen. Før syk­lis­te­ne kom­mer til Madi­ran har de vært inn­om Armag­nac. Armag­nac er Frank­ri­kes and­re sto­re drue­brenne­vin, ved siden av Cog­nac. Armag­nac er den elds­te av dis­se to. Det skal ha vært pro­du­sert bran­dy i områ­det siden 1300-tal­let.

Utgangs­punk­tet er en gans­ke sur og spin­kel hvit­vin. Hoved­dru­en er Ugni Blanc, men man bru­ker også en drue som heter Baco 22A og Fol­le-Blance. Man deler Armag­nac inn i tre områ­der. Lengst i vest er Bas Armag­nac. I midt­en er Armag­nac-Tena­re­ze og lengst i øst Haut Armag­nac. Hoved­om­rå­det er Bas Armag­nac.

Destil­la­sjons­me­to­den er en litt annen enn i Cog­nac, men det vil føre for langt å gå inn i detal­jer om det­te. Men en vik­tig for­skjell er at Armag­nac destil­le­res en gang, mens Cog­nac destil­le­res to. Det  gir i utgangs­punk­tet en litt råere smak, men også mer smak fra den vinen som er utgangs­punk­tet. Ved lag­ring run­des sma­ken av. Men gene­relt er nok Armag­nac litt skar­pe­re i kan­te­ne enn Cog­nac. Kan­skje kan man si at den er litt mer mas­ku­lin.

Da vi var i Champag­ne under etap­pe 6, var jeg inn­om det­te med at man pro­du­se­rer merke­vare som skal være mest mulig lik fra år til år. Det er tra­di­sjo­nen i Cog­nac. I Armag­nac er det mer van­lig med armag­nac fra en enkelt pro­du­sent, og gjer­ne fra bestem­te årgan­ger. Det gir et mind­re kon­sis­tent resul­tat, men mer karak­ter og indi­vi­dua­li­tet. Jeg synes det­te er noe som gjør armag­nac mer inter­es­sant enn cog­nac.

Her må jeg smet­te inn en liten his­to­rie. For en del år siden, sik­kert fle­re enn jeg tror, had­de vi en bed­re mid­dag på res­tau­rant Fein­schemck­er i Oslo. Etter mid­da­gen vil­le vi ha et glass armag­nac, og vi så gjen­nom armag­naclis­ten. Vi mer­ket oss to armag­na­cer fra sam­me pro­du­sent, en i årgang 1963 og en i 1971, om jeg hus­ker rett. Men det vi syn­tes var under­lig, var at den yngs­te av de to var bety­de­lig dyre­re enn den elds­te. Det var bare en måte å fin­ne ut om det kun­ne være grunn­lag for en så ulik pris: Vi måt­te ha en av hver. Den yngs­te var run­de­re og langt mer balan­sert enn den elds­te, og pris­for­skjel­len var godt begrun­net. Det som over­ras­ket meg, og som var en inter­es­sant erfa­ring å ta med vide­re, var at selv etter noe så bru­talt som en destil­le­ring var det gans­ke sto­re for­skjel­ler mel­lom årgan­ger av det som i utgangs­punk­tet skul­le være den sam­me armag­na­cen fra den sam­me pro­du­sen­ten.

Om vi spo­rer litt av geo­gra­fisk, så har jeg kjøpt en del armag­nac hos vin­hand­le­ren Ber­ry Bros & Rudd i Lon­don. De har armag­nac fra podu­sen­ten J. Nis­mes-Del­clou i vel­dig man­ge årgan­ger til­ba­ke til 1888. I en peri­ode sam­let jeg den­ne armag­na­cen i årgang 1955 for å kun­ne ser­ve­re på min 50-års­dag. Ber­ry Bros & Rudd had­de et eget tax-free utsalg på Hea­throw. Utval­get der var ikke så stort. Men man kun­ne bestil­le fra hele utval­get i butik­ken, og få det levert i butik­ken på Hea­throw. Dess­ver­re har de nå lagt ned den­ne butik­ken, og sik­ker­hets­reg­le­ne på fly gjør det vans­ke­lig å ta med fly­ten­de god­sa­ker. Jeg ser fram til den dagen for­bu­det mot å ta med væs­ke på fly­ene for­svin­ner igjen. Jeg kan leg­ge til at mine gjes­ter på 50-års­da­gen var mind­re drikk­fel­di­ge enn jeg had­de reg­net med. Dess­uten had­de jeg gått surr i tel­lin­gen. Jeg trod­de jeg had­de kjøpt fem flas­ker, så vis­te det seg å være syv. Det er sli­ke slag livet gir noen gan­ger. Så vi kom­mer nok til å hen­te fram noen flas­ker av den­ne armag­na­cen når jeg blir 60 — som er nær­me­re i tid enn jeg liker å ten­ke på.

Etter den­ne etap­pen er det hvile­dag. Så vi tar en pau­se i mor­gen.

Vi tar igjen en tur til Paris for å hen­te en kom­po­nist. Den­ne gan­gen er det Camil­le Saint-Saëns. Han var en sen­ro­man­tisk kom­po­nist, født i 1835. Han var et av dis­se vid­un­der­bar­ne­ne som kun­ne lese og skri­ve da han var tre, skrev sitt førs­te musikk­styk­ke da han var fire, spil­te offent­lig førs­te gang da han var fem, kun­ne latin da han var sju, osv.

I til­legg til å spil­le og kom­po­ne­re, stu­der­te han geo­lo­gi, arkeo­lo­gi og botanikk.Han var en meget god mate­ma­ti­ker. Og han skrev om akkus­tik, filo­so­fi og okkul­tis­me. Han reis­te mye og skrev man­ge popu­læ­re reise­skild­rin­ger under pseu­do­ny­met San­nois. Han had­de i det hele tatt man­ge talen­ter.

Hans musikk er ofte tek­nisk kre­ven­de og trans­pe­rant, som betyr at den kre­ver stor vir­tuo­si­tet fra utøver­ne. Han star­tet som musi­kalsk pio­neer, men var på sine gam­le dager ultra­kon­ser­va­tiv og kjem­pet mot inn­fly­tel­sen fra kom­po­nis­ter som Clau­de Debus­sy og Richard Strauss. Camil­le Saint-Saëns døde i 1921.

Jeg har tatt med Camil­le Saint-Saëns mest kjen­te kom­po­si­sjon, Dyre­nes kar­ne­val. Her er Sva­nen i en inn­spil­ling med cel­lis­ten Yo-Yo Ma.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Print Friendly, PDF & Email