Les vins du Tour de France 2012. 16. etappe: Søt vin, harde fjell og varme bad

Det er litt frust­re­ren­de å være i utakt og få et hvile­dag­sopp­hold den dagen jeg had­de lyst til å for­tel­le at vi “i går” (som alt­så var lør­dag), sto omtrent i vin­mar­ken og så TdF pas­se­re. Jeg sto ved stikke­vei­en som går inn til Domain l’Hortus og Mas Bru­ge­rie, som jeg had­de med i min omta­le av den etap­pen.

Skal man gjø­re det helt rett bør man syk­le til en TdF-etap­pe. Vi valg­te kom­bi­na­sjo­nen bil og syk­kel. Det er drøyt 50 km fra oss til der vi så etap­pen, som er litt i over­kant for en syk­kel­tur. Men vi sat­te våre tre Brompton-syk­ler i bilen, par­ker­te noen kilo­me­ter fra dagens etap­pe og syk­let res­ten. Da vi så kao­set av biler med alle som had­de for­søkt å par­ke­re så nær­me som mulig, og som nå skul­le hjem, var det helt åpen­bart at vi had­de gjort et rik­tig valg. Det gir all­tid en god følel­se å syk­le for­bi kao­tis­ke bil­køer.

Det var flott å se Brad­ley Wiggins i gul trøye kjø­re inn de to leder­ne og kjø­re opp­trekk for Edvald Boa­sson Hagen, selv om det ikke gikk helt. Brad­ley Wiggins sa sene­re i et inter­vju på fransk TV (han snak­ker utmer­ket fransk) at det bare var rime­lig at han skul­le hjel­pe Edvald, som har gitt ham så mye hjelp i touren. Når Brad­ley Wiggins i gul trøye kjø­rer opp­trekk for en hjelpe­ryt­ter og Mark Caven­dish i ver­dens­mes­ter­trøye er vann­bæ­rer, da vit­ner det om god lag­ånd uten prima­donna­nyk­ker.

På søn­da­gens etap­pe kan det ikke ha blitt kjørt spe­si­elt hardt når Mark Cavends­ih trek­ker fel­tet opp på den and­re av to første­ka­te­go­ri­stig­nin­ger. Det er nes­ten pin­lig for klat­rer­ne på de and­re lage­ne at de lar det går så sak­te.

Jeg liker at syk­lis­te­ne fort­satt er gent­le­men og ikke utnyt­ter mulig­he­ten når deres kon­kur­ren­ter har uhell. Team Sky for­tje­ner stor hon­nør for å ven­te på Cadel Evans og res­ten av BMC-laget da Evans sto der med punk­tert hjul og ingen hjelp i nær­he­ten. Men Pier­re Rol­land må nok reg­ne med at ethvert for­søk på noe som helst fra hans side her­etter vil bli kon­tret umid­del­bart.

Etter hvile­da­gen bærer det inn i fjel­le­ne igjen. 16. etap­pe går fra Pau til Bag­nè­res-de-Luchon. Her skal ryt­ter­ne over fire klas­sis­ke top­per: Col d’Aubisque, Col du Tour­malet, Col d’Aspin og Col de Pey­resour­de.

Pau er en av de byene som touren oftest er inn­om. Den lig­ger som en slags “base camp” for etap­per inn i Pyre­ne­ene. Når vi er inn­om de sam­me byene er det ikke til å unn­gå at vi også drik­ker de sam­men vine­ne. I alle fall når vi er i fjell­om­rå­der hvor vin­ut­val­get er begren­set. Men vine­ne her er verdt å ven­de til­ba­ke til.

Vi kan star­te med Béarn, som nok er mer kjent for saus enn for vin: Béar­naise. Men det fin­nes også vin fra Béarn. En del av AOP Béarn omfat­ter områ­det Juran­con, en annen er det sam­me som Madi­ra­n og en tred­je del som lig­ger uten­for byen Salies-de-Béarn, ca 40 km nord-vest for Pau. For å være helt ærlig så skjøn­ner jeg meg ikke på AOP Béarn. Områ­det er for en stor del det sam­me som for and­re appe­la­sjo­ner.

Det er ikke så uvan­lig at ett geo­gra­fisk områ­de kan ha fle­re, ulikt klas­si­fi­ser­te viner. Noen gan­ger er det hie­rar­kisk, som vi var inn­om da vi var på vei ut av Rhô­ne. And­re gan­ger lages det fle­re helt uli­ke viner med hver sin klas­si­fi­se­ring i det sam­me områ­det. Vi behø­ver ikke gå len­ger til­ba­ke enn til 15. etap­pe, hvor man i sam­me områ­de har rød Madi­ran og hvit Pan­che­re-du-Vic-Bilh. Men i Bèarn pro­du­se­rer så langt jeg kan se de sam­me typer viner som i Madi­ran / Pan­che­re-du-Vic-Bilh og i Jurançon, med de sam­me drue­ty­pe­ne. Jeg har hel­ler ikke fun­net noe som klart sier at det­te er hie­rar­kis­ke klas­si­fi­ka­sjo­ner, med AOP Beàrn som en bre­de­re og der­med lave­re klas­si­fi­se­ring enn de and­re. Men det må vel være et poeng et eller annet sted som jeg har over­sett.

Jeg lar for­ri­ge avsnitt stå. Litt mer gra­ving i det­te har gitt meg et inn­trykk av at AOP Bèarn i alle fall er en appe­la­sjon for “feil vin” pro­du­sert i and­re klas­si­fi­ser­te områ­der. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klas­si­fi­se­res som AOP Jurançon, for den klas­si­fi­se­rin­gen omfat­ter bare hvit­vin. Til­sva­ren­de har jeg sett omta­le av rosé­vin fra Madi­ran-områ­det, som ver­ken kan være AOP Madi­ran eller Pan­che­re-du-Vic-Bilh, for­di dis­se bare omfat­ter hen­holds­vis rød- og hvit­vin. Men om det stort sett er slik vin som pro­du­se­res som AOP Bèarn, så frem­står det uan­sett ikke som en spe­si­elt inter­es­sant klas­si­fi­ka­sjon.

Vi går vide­re til Jurançon. Jurançon er et områ­de syd og vest for Pau. Straks syk­lis­te­ne er ute av byom­rå­det i Pau, syk­ler de inn i vin­om­rå­de­ne. Skjønt det er ikke helt rik­tig. Jurançon er et land­skap med åser og daler som stor sett går i nord-syd ret­ning. Vinen dyr­kes for det mes­te i åse­ne, mens syk­lis­te­ne i år føl­ger en av dale­ne syd­over fra Pau. Etter en drøy mil er man ute av vin­om­rå­de­ne.

I Jurançon har det vært dyr­ket vin len­ge. Vin fra områ­det er nevnt i teks­ter fra 998. Det var her uttryk­ket “cru” først ble tatt i bruk ved klas­si­fi­se­ring av vin. Det skjed­de på 1300-tal­let. Områ­det er pre­get av et kli­ma med varm vind fra Spa­nia og mye sol. Det gir dru­er med mye suk­ker og det pro­du­se­res mye søt vin.

Det pro­du­se­res to hoved­ty­per av vin, beg­ge hvi­te. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Juran­con Sec, som er tørr — slik nav­net sier. De er laget på dru­ene petit og gros man­seng og petit cour­bu. Dru­ene til den bes­te søte Le Jurançon høs­tes sent, gjer­ne så sent som i novem­ber eller desem­ber. Det­te gir over­modne dru­er med mye suk­ker.

Vin­mono­po­let har åtte Jurançon-viner i sine lis­ter. Av dis­se er tre tør­re og fire søte. Sym­pa­tisk nok kom­mer to av de søte på halv­flas­ker. Søt vin er ikke noe man drik­ker mye av. En er beteg­net som halv­søt, men suk­ker­inn­hol­det tyder på at den­ne også er søt. Det kan se ut som om den lig­ger akku­rat under en grense­ver­di som Vin­mono­po­let bru­ker i sin klas­si­fi­se­ring.

De to Jurançon-vine­ne jeg har kjøpt i år er Cuvée Marie 2007 (tørr) og Urou­lat 2009 (søt). Beg­ge er pro­du­sert av Urou­lat. Jeg har druk­ket dem før og vet det er gode viner, men ellers lig­ger det ikke noe mer bevisst valg bak det­te enn at det var dis­se Jurançon-vine­ne vår vin­hand­ler had­de. Jeg vil tro at den søte ikke tar ska­de av å lig­ge noen år.

På mine vir­tu­el­le vin­rei­ser langs etap­pe­ne i Tour de Fran­ce og Giro d’Italia har jeg fun­net mye inter­es­sant vin, og en god del vin som er grei nok, men som kan­skje ikke utmer­ker seg så mye i for­hold til annen vin. Jeg har også lært mye annet om de uli­ke regio­ne­ne vi har vært inn­om. Per­spek­ti­vet har blitt åpnet og utvi­det. Jeg vil sær­lig frem­heve alle de gode des­sert­vi­ne­ne som jeg har lært å kjen­ne. Jeg liker vel­dig godt ett glass søt vin de gan­ge­ne jeg spi­ser des­sert (som jeg ikke gjør så ofte). Jurançon har blitt en av mine favo­rit­ter.

Som and­re vinsnob­ber liker jeg å vel­ge viner som er litt uten­for den slag­ne lande­vei. Å bestil­le en Cha­teau d’Yquem eller DOM Per­rig­non kre­ver ikke så mye annet enn mye pen­ger. Bestil­ler man en Jurançon eller en Coteaux de Lay­on fra Loire, som vi var inn­om til 2. etap­pe i 2011, da viser man at man har litt mer kunn­skap. Og det vil selv­fø­ge­lig alle vinsnob­ber gjer­ne vise.

Men det hand­ler ikke bare om snob­be­ri. De som kan mye om syk­kel har stør­re utbyt­te av å føl­ge et syk­kel­ritt enn de som bare vet at det er om å gjø­re å kom­me først til mål. De som vet mye om de enkel­te syk­lis­ter kan si ikke bare at det­te er en etap­pe for en sprin­ter eller for en klat­rer, men at den­ne type bak­ke pas­ser sær­lig for akku­rat den ryt­te­ren, mens en annen klat­rer ikke er like god i akku­rat den­ne type bak­ker. Den som kan en del og mat og vin kan si ikke bare at rødvin pas­ser til kjøtt, men hvil­ken vin som pas­ser til den­ne type kjøtt, ser­vert med det­te til­be­hø­ret, osv. Den som kjen­ner mer enn de sto­re stjer­ne­ne kan hen­te fram noen mind­re kjen­te talen­ter som viser seg å være meget gode valg. Og man behø­ver ikke beta­le den pri­sen som de sto­re stjer­ne­ne kos­ter.

Noen seson­ger er de sto­re stjer­ne helt på topp, and­re gan­ger fei­ler de. I 2010 og 2011 så vi en Thor Hus­hovd helt på topp, men 2012-årgan­gen av Thor Hus­hovd ikke har sam­me klas­se. 2011 var et dår­lig Tom Boonen-år, mens han i 2012 var helt suve­ren i alle fall førs­te del av seson­gen. Ikke alle årgan­ger er like gode.

Om vi anleg­ger sli­ke per­spek­ti­ver er det gans­ke man­ge lik­he­ter mel­lom syk­lis­ter og vin. Og som på alle områ­der vil den som kan noe om fel­tet har stør­re utbyt­te enn den som ikke kan noe. Det gjel­der enten det er syk­kel, fot­ball, musikk, lit­te­ra­tur, mat eller vin.

Men vi får ven­de til­ba­ke til etap­pen. Det går opp­over fra start. Etter ca 40 km begyn­ner det å sti­ge for alvor, opp til Col d’Aubisque. Det er man­ge grun­ner til å nev­ne den­ne. For meg er en grunn at jeg kjøp­te mine to førs­te flas­ker med Jurançon-vin i sou­ve­nir­bu­tik­ken på top­pen av Col d’Aubisque. Det var i 2010, det året jeg laget min førs­te Les Vins du Tour de Fran­ce. Jeg had­de lest om viner fra Jurançon, men ikke smakt dem. Jeg kjøp­te en Le Jurançon og en Le Jurançon Sec, så det ble vir­ke­lig Tour de Fran­ce-vin. Men man får nok bed­re vin til en bed­re pris hos vin­hand­le­ren enn i en sou­ve­nir­bu­tikk, noe jeg for så vidt har kon­sta­tert fle­re gan­ger sene­re.

Et annet godt Aubis­que-min­ne for oss nord­menn er Thor Hus­hovds kjø­ring her i fjor. Han var nr 3 over top­pen og kjør­te inn det for­spran­get Jéré­my Roy og David Mon­cou­tie had­de ved det noen vil kal­le emi­ni­ent, and­re van­vit­tig kjø­ring ned­over mot Lour­des. Jeg glem­mer ikke ansikts­ut­tryk­ket til Jéré­my Roy da han en kilo­me­ter eller så før mål snud­de seg og så hvem som kom. Det var gans­ke tyde­lig at han tenk­te “Nei! Ikke du!”. Det var da Chris­ti­an Paasche kom med sitt: “Lour­des har jom­fru Maria, vi har Thor Hus­hovd!” Nå har ikke Lour­des jom­fru Maria, de har Ber­na­det­te. Men så nøye kan vi ikke være når det gjel­der entu­si­as­tis­ke utbrudd fra en sports­kom­men­ta­tor. Vi har uan­sett Thor Hus­hovd, og vi får håpe han er til­ba­ke i gam­melt slag når Tour de Fran­ce nr 100 skal syk­les i 2013.

Det er ikke så mye mer å hen­te av inter­es­sant vin langs dagens etap­pe.

Om man har tro på at det hel­lige van­net fra Lour­des skal ha styr­kende virk­ning, kan man ta en avstik­ker fra Arge­lès-Gazost etter å ha vært på Col du Sou­lor og sik­re seg ny for­sy­ning før man gir seg i kast med bak­kene opp til Col du Tour­malet. Selv har jeg i grun­nen stør­re tro på sports­drikk til det­te for­må­let.

Man høs­ter en del blå­bær (myrtil­le) i fjell­om­rå­dene i Frank­rike, også i Pyre­ne­ene. Blå­bær er rikt på anti­ok­si­dan­ter og kan ha god effekt på krang­lete mager. Beg­ge deler kan være nyt­tig for sli­te syk­lis­ter. Blå­bær­li­kør eller Crè­me Myrtil­le, som er en av mine sou­ve­ni­rer fra Pyre­ne­ene, er nok ikke det de bør vel­ge. Men får de tak i blå­bær­saft, kan det kan­skje gjø­re godt.Vi som ikke skal syk­le kan prø­ve en Kir laget på Crè­me Myrtil­le og Jurançon sec. Det bør bli godt.

Håkon Styri, som er en per­son det er verdt å lyt­te til i så man­ge sam­men­hen­ger, skrev i en kom­men­tar til mitt blogg­inn­legg om Lour­des at det lages “en alde­les for­tref­fe­lig skin­ke i fjel­lene over Lour­des”. Det må være i de fjel­lene hvor den­ne etap­pen går. Jeg har fort­satt ikke smakt den­ne skin­ken.

Man kan også ta med en pose av suk­ker­tøyet Myr­til­les des Pyré­nées.

Syk­lis­te­ne skal over ytter­li­ge­re tre top­per etter Col d’Aubisque. Mål­byen Bag­nè­res-de-Luchon har sitt navn etter de var­me kil­de­ne som gir vann til kur­bad. Når det­te skri­ves har jeg mer­ket meg at både David Mil­lar og Mark Caven­dish har twit­ret om at det er smerte­fult å syk­le Tour de Fran­ce. Jens Voigt bru­ker litt fle­re ord i sin kom­men­tar “In The Hurt Bag”. Det er ingen grunn til å tvi­le på at ryt­ter­ne nå vir­ke­lig mer­ker kjø­ret. Kan­skje et bad i varmt kilde­vann kan hjel­pe slit­ne krop­per?

I boken Kjøtt og vin anbe­fa­ler Toralf Bøl­gen og Trond Moi en Jurançon til gåse­le­ver­ter­rin. Etter å ha sagt at en Sau­ter­nes ald­ri vil være feil, skri­ver de:

Den­ne gan­gen fore­slår vi der­imot at du rei­ser et par timer øst­over i lan­det, og ban­ker på hos noen pro­du­sen­ter i områ­det Gascog­ne. Her lager man alde­les nyde­li­ge søte viner på den litt ukjen­te dru­en petit man­seng under fel­les­nav­net jurançon. Man fram­stil­ler også tør­re viner, men det er de søte utga­ve­ne som fort­satt er Frank­ri­kes ukjen­te per­le.”

Jeg stus­ser litt over steds­an­gi­vel­sen her. For Jurançon lig­ger vit­ter­lig et par timer rett syd for Sau­ter­nes, og slett ikke mot øst. Men vi får ta det som en skrive­feil. For de som har fulgt den­ne blog­gen bør ikke Jurançon len­ger hver en ukjent per­le, for det er nå tred­je gan­gen vi er inn­om her. Men som nevnt var den var helt ukjent for meg før jeg begyn­te å se på vin­om­rå­de­ne langs etap­pe­ne i Tour de Fran­ce i 2010. Jeg er nep­pe den enes­te som har over­sett det­te områ­det.

Det frans­ke syk­kel­bla­det Le Cycle kom i mai med en eks­tra­ut­ga­ve om “Les Plus Beaux Par­cours de Fran­ce”, alt­så de vak­res­te syk­kel­ru­te­ne i Frank­ri­ke. En av dis­se er en 115 km lang tur som sta­rer i Olo­ron-Sain­te-Marie, ca 30 km syd-vest for Pau. Den går til Pont Suzon, Aret­te, Col de la Pier­re St Mar­tin og gjen­nom Val­lée du Baré­tous til­ba­ke til Olo­ron-Sain­te-Marie.

Boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjen­te fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Det­te er en flott bok om man drøm­mer om å syk­le noen av dis­se bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjø­re det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sit­te i sofa­en og se and­re sli­te seg opp dis­se bak­ke­ne.

Før syk­lis­te­ne skal ut på den­ne etap­pen er det hvile­dag. Da kan det kan­skje pas­se å ta turen ut til kys­ten og den lil­le byen Cibour­ne i den bas­kis­ke delen av Frank­ri­ke. Det­te er føde­byen til Mau­rice Ravel. Ved siden av Clau­de Debus­sy var Ravel den leden­de kom­po­nis­ten innen fransk impre­sjo­nis­me. Ravel, som var født i 1875 og yng­re enn Debus­sy, var sterk påvir­ket av den­ne og de var i alle fall i en del år gode ven­ner.

Vi har også vært inn­om sveit­sisk import i noen vari­an­ter, og tar med at Maurcie Rav­les far, Joseph Ravel opp­rin­ne­lig var sveit­sisk. Hans mor var spansk bas­ker, men opp­vokst i Mad­rid. Så kan­skje er det ikke så galt at Bole­ro er Mau­rice Ravels mest kjen­te kom­po­si­sjon. Men Ravel var selv ikke så begeist­ret for den­ne. Han kal­te den “et styk­ke for orkes­ter, uten musikk”. Jeg tar med Mau­ric Ravels Stryke­kvar­tet i F-dur. Her er førs­te sats, spilt av Hagen Quar­tet.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email