Les vins du Tour de France 2012: 20. etappe — finale i Paris. Champagne comme toujours

Da er kam­pen om klatre­trøy­en avgjort. Det er bare mulig å hen­te 7 poeng på de etap­pe­ne som er igjen. Med en ledel­se på 11 poeng tren­ger Tho­mas Voeck­ler bare å kom­me til mål i Paris for å sik­re sei­e­ren i den del­kon­kur­ran­sen. Det er fort­satt mulig å hen­te 150 poeng på den grøn­ne trøy­en, så i teori­en har André Grei­pel fort­satt en mulig­het. Men da må han få 103 poeng mer enn Peter Sagan på de tre sis­te etap­pe­ne, så det er nok bare teori. Res­ten er vel også i prak­sis avgjort, men mind­re noen får tek­nis­ke pro­ble­mer eller dum­mer seg helt ut på tempo­etap­pen.

For oss står bare fina­len igjen. Her står det om etappe­sei­er og vel­for­tjent fei­ring. Avslut­nin­gen i Paris er tra­di­sjon, og tra­di­sjo­ner betyr gjer­ne at det blir omtrent som året før, og som året før der igjen. Men når de hjem­li­ge tab­lo­i­der hver som­mer kan skri­ve om flåt­ten som angri­per, da må vi hver som­mer kun­ne skri­ve om champag­ne under avslut­nin­gen av Tour de Fran­ce. Dess­uten har jeg i fem år over­sett forsk­nings­re­sul­ta­ter som viser at champag­ne er bra for hjer­nen, og har litt å ta igjen.

Avslut­nings­etap­pen syk­les på dagen et år etter bom­ben i regje­rings­kvar­ta­let og mas­sa­kren på Utøya. Det­te vil vek­ke dyst­re min­ner hos man­ge, også dyst­re Tour de Fran­ce min­ner. I fjor var jeg i Paris og så avslut­nin­gen. Det ble en meget spe­si­ell dag for­di avslut­nin­gen var bare to dager etter 22. juli. Om kvel­den fre­dag 22. juli gikk jeg og la meg med mel­din­ger om 10 drep­te på Utøya. Lør­dag mor­gen, da vi skul­le ta toget til Paris, ble det meldt om 80 drep­te. Da føl­tes det hele gans­ke menings­løst og syk­kel var ikke vik­tig i det hele tatt. Men vi skul­le uan­sett rei­se hjem via Paris, så vi dro som plan­lagt.

Også vin­ne­ren, aust­ra­lie­ren Cadel Evans, var pre­get av det­te. Etter to andre­plas­ser lyk­tes han ende­lig. Han tok sitt livs sei­er. Han var den førs­te aust­ra­li­er som had­de vun­net Tour de Fran­ce og den elds­te vin­ne­ren noen sin­ne (han var 34 år). Like­vel var det det­te han svar­te da den frans­ke sports­avi­sen l’Equipe inter­vju­et han etter sei­e­ren og spur­te om hva sei­e­ren betyd­de:

Tour de Fran­ce er et mikro­kos­mos. Vi glem­mer fort at ver­den uten­for går vide­re. Det som har snudd min ver­den på hodet er det som har skjedd i Nor­ge. Jeg er også pre­get av Amy Whinehouse’s død. Min sei­er i Tour de Fran­ce betyr ingen ting i for­hold til det­te.”

Det­te var ikke noe Cadel Evans sa til nors­ke jour­na­lis­ter som fisket etter sym­pa­ti. Han sa det til en fransk avis som ute­luk­ken­de skri­ver om sport. Om jeg hus­ker rett nevn­te l’Equipe ikke ter­ro­ren i Nor­ge annet enn som begrun­nel­se for hvor­for det var et minutts still­het før den sis­te etap­pen star­tet. Jeg har all­tid hatt stor respekt for Cadel Evans, og den ble ikke mind­re etter det­te. Jeg skrev litt om min opp­le­vel­se i “En post­trau­ma­tisk Tour de Fran­ce-opp­sum­me­ring”. Se også Johan Kag­ge­stads “Da bob­len brast”, som er en god påmin­nel­se om hvor­dan avslut­nin­gen ble i fjor.

Men selv med det­te dyst­re bak­tep­pet ble vi revet med da det hele var i gang. Det var en stor opp­le­vel­se å se avslut­nin­gen og jeg kom­mer nok til å ta turen til fina­len i Paris fle­re gan­ger. Men jeg kom­mer ikke til å være der i år. Selv om vi ikke noen gang vil glem­me det som skjed­de i Nor­ge 22. juli 2011, så skal det ikke øde­leg­ge vår evne til å gle­de oss over uve­sent­lig­he­ter som avslut­nin­gen av Tour de Fran­ce i Paris.

Dagens etap­pe star­ter i Ram­bouil­let ca fem mil syd­vest for Paris. Île de Fran­ce, som regio­nen Paris er en del av heter, er ikke først og fremst kjent for sin vin, for å si det for­sik­tig. Men noe vin dyr­kes det også her. I 2010 var vi inn­om Mon­tmar­tre og i 2011 tok vi turen til Bel­le­vil­le. Men det fin­nes fle­re. I føl­ge Hachet­te Les Rou­tes des vins er det 134 vin­mar­ker i Île de Fran­ce, og ytter­li­ge­re 18 er under pro­sjek­te­ring. Så litt er det å vel­ge blant, selv om det ikke er noen sto­re pro­du­sen­ter og de pro­du­se­rer nok hel­ler ikke noen stor vin. Det er nok mest kurio­si­te­ter.

Syk­lis­te­ne skal for­bi Ver­sail­les, og da kan det pas­se med å star­te med vin dyr­ket i Ver­sail­les hager. Om jeg har for­stått det rett, så er vin­stok­ke­ne plan­tet i det som var Marie Antoi­net­tes hager. Det dyr­kes Mer­lot. Den førs­te vinen her­fra, i alle fall i moder­ne tid, ble tap­pet i 2006. Men det er bare to mål vin­mark. I 2006 ble det pro­du­sert ca 200 flas­ker á 50 cl. Jeg tror det­te er en vin som det er vans­ke­lig å få tak i, og jeg vil anta kurio­si­tets­fak­to­ren gjør at den er vel­dig over­pri­set i for­hold til vin­kva­li­te­ten.

Når syk­lis­te­ne pas­se­rer Ver­sail­les er de fort­satt para­de­ren­de i et rolig tem­po. Så vi tar oss tid til litt musikk. En av Frank­ri­kes mest inn­fly­tel­ses­rike kom­po­nis­ter var Lud­vik XIVs hoff­kom­po­nist, Jean Bap­tist Lully. Var man Sol­kon­gens hoff­kom­po­nist er det vel egent­lig ikke over­ras­ken­de at han fikk stor inn­fly­tel­se på fransk musikk­liv. Jean Bap­tist Lully var den som skap­te det som beteg­nes som fransk over­tu­re. Den er gans­ke tung og pom­pøs, med ryt­me lett-tung, ta-taaa, ta-taaa … Det var mens den­ne over­tu­ren ble spilt at kon­gen ankom kon­sert­lo­ka­let, om han fant det for godt å stik­ke inn­om den dagen.

Sam­men­lig­ner man med Ita­lia kom ope­ra­en gans­ke sent til Frank­ri­ke. Man kan und­res over det. Det var nære bånd mel­lom Ita­lia og Frank­ri­ke, og den frans­ke ade­len og fransk musikk­liv var meget godt kjent med at ope­ra var blitt en stor suk­sess i Ita­lia. Ikke minst var det­te kjent for Jean Bap­tist Lully, som selv opp­rin­ne­lig kom fra Ita­lia. Men Lully men­te at det frans­ke språ­ket var lite egnet for ope­ra. Frank­ri­ke var leden­de på bal­lett (Lully var selv opp­rin­ne­lig dan­ser). Da Lully intro­du­ser­te ope­ra la han inn bal­lett i ope­ra­en, en tra­di­sjon som holdt seg i Frank­ri­ke til langt ut på 1800-tal­let. Med­lem­me­ne av Jockey-klub­ben i Paris var nok ikke så vel­dig opp­tatt av ope­ra. De plei­de å ankom­me til and­re akt, etter å ha spist mid­dag i klub­ben. Da for­ven­tet de å se unge dan­ser­in­ner, dan­ser­in­ner som gjer­ne også var deres els­ker­in­ner. Selv Wag­ner måt­te skri­ve om sine ope­ra­er og leg­ge inn bal­lett­inn­slag når de skul­le frem­fø­res i Paris.

Det er påfal­len­de hvor­dan uten­landsk­fød­te kom­po­nis­ter har pre­get har pre­get fransk ope­ra. Lully er nevnt. Den sto­re operare­for­ma­to­ren Chris­toph Wil­li­bald Glu­ck var født i Tysk­land. Det sam­me var Gia­como Meyerbe­er, som vir­ke­lig pre­get ope­ra­en i Paris i på midt­en av 1800-tal­let. Men han har blitt sam­men­lig­net med And­rew Lloyd Web­ber, og det er ikke noe kom­pli­ment: Stor­slåt­te opp­set­ning som var vel­dig popu­læ­re i sin sam­tid, men som ikke har musi­kalsk sub­stans som gjør det inter­es­sant utover det. Den tred­je tysk­fød­te kom­po­nis­ten som gjor­de fransk­mann av seg og pre­get fransk ope­ra var Jaques Offen­bach. Men vi skal la dis­se få være i fred, og ven­de til­ba­ke til Jean Bap­tis­te Lully.

Lully ble offer for en av de mest mer­ke­li­ge og anta­ge­lig­vis sjeld­ne arbeids­ulyk­ker blant diri­gen­ter. På hans tid diri­ger­te man ikke med en pin­ne, slik diri­gen­ter gjør i dag. Han had­de en stor stokk og med den slo han tak­ten mot gul­vet. Han kom til å slå en tå med den­ne takt­stok­ken, det gikk kold­brann i tåen og Lully døde av det­te kort tid etter.

Vi lar L’Orchestre du Roi Soleil spil­le Lully, og det star­ter selv­føl­ge­lig med den fransk over­tu­re.

Paris er de sto­re bou­le­var­ders by, og Champs Ellysé­es er den størs­te av dem alle. Champs betyr mark, jor­de eller åker, så egent­lig betyr Champs Ellysé­es Elly­sé­mar­ken eller Ellyséjor­det — det blir ikke like flott som det vi for­bin­der med Champs Ellysé­es. Champs er det sam­me ordet som vi fin­ner igjen i cam­ping, cam­pus og kam­pan­je. Kam­pan­je er opp­rin­ne­lig en mili­tær ope­ra­sjon for å vin­ne mar­ken. Men vi skal ikke for langt ut på jor­det.

Wiki­me­dia. CC BY-SA

Et navn for­bin­des sær­lig med bou­le­var­de­ne og Paris’ arki­tek­tur: Geor­ges-Eugè­ne Hauss­mann, eller baron Hauss­mann som det er mest van­lig å kal­le ham. Men Champs Ellysé­es er ikke sig­nert Hauss­mann, selv om man­ge av byg­nin­ge­ne langs gaten laget etter hans møns­ter. Champs Ellysé­es ble anlagt i for­len­gel­sen av Tuil­le­ri-par­kern som en for­bin­del­se fra Louv­re og ut av byen mot Ver­sail­le. Den ble påbe­gynt i 1616 og har blitt grad­vis utvik­let.

I år kom­mer syk­lis­te­ne inn fra Ver­sail­les. Den mest stas­li­ge vei­en er anta­ge­lig­vis opp til Por­te Dauphi­ne, Ave­nue Foch til Tri­umf­buen og ned Champs Ellysé­es der­fra. Men ryt­ter­ne kom­mer nok ikke inn denen vei­en. De krys­ser Sei­nen ved Bou­log­ne-Bil­lancourt og føl­ger høyre­bred­den til de kom­mer inn på den van­li­ge run­den ved Tuil­le­ri-par­ken.

På vei­en langs Sei­nen pas­se­rer ryt­ter­ne Musée du vin. Det er kan­skje en viss iro­ni i at det lig­ger i vann­vei­en, Rues des Eaux, som er en vei inn til venst­re i farts­ret­nin­gen bare noen hund­re meter før de kom­mer til Tro­ca­dero, med Eif­fel­tår­net på den and­re siden av elven. Jeg må bare erkjen­ne at jeg ikke har vært der. Jeg opp­da­get det først da jeg begyn­te å gjø­re litt rese­arch for den­ne etap­pen. Det får stå på lis­ten over muse­er som må besø­kes i Paris.

Man­ge syk­kel­in­ter­es­ser­te for­bin­der kan­skje Champs Ellysé­es først og fremst med syk­kel, og da den årli­ge avslut­nin­gen av Tour de Fran­ce. Men for­sø­ker man seg på syk­kel når den­ne gaten ikke er sper­ret for annen tra­fikk, da kan det være en hel­ler blan­det for­nøy­el­se. Det er åtte (!) kjøre­felt, fire i hver ret­ning. Bile­ne kjø­rer gans­ke fort, Det er folk­somt på for­tau­ene, og det er dess­uten ikke lov å syk­le på for­tau i Frank­ri­ke. (Det er bare i Nor­ge man har en slik tul­le­te regel, etter at poli­ti­ker­ne “løs­te” pro­ble­met med mang­len­de til­rette­leg­ging for syk­kel ved å sky­ve pro­ble­met over på fot­gjen­ger­ne.) Men det vil bli bed­re.

I løpet av de sene­re åre­ne har Paris blitt en utmer­ket syk­kel­by. For ikke så man­ge år siden vil­le det ikke ha falt meg inn å syk­le i Paris. Men de sis­te gan­ge­ne jeg har vært i Paris har jeg benyt­tet meg av deres utmer­ke­de bys­syk­kel­sys­tem, Vel­ib. Nå er syk­kel mitt hoved­frem­komst­mid­del når jeg er i Paris. Man opp­le­ver en by på en helt annen måte når man syk­ler enn når man er en muld­varp som kry­per ned i et Metro-hull et sted og kom­mer opp av et annet hull et annet sted.

Det er bare 11 år siden Paris i 2001 ved­tok en stra­te­gi for kol­lek­tiv­trans­port, fot­gjen­ge­re og syk­lis­ter. Man for­sto at skul­le det kun­ne rea­li­se­res måt­te bil­tra­fik­ken redu­se­res. Sist jeg så noen tall sa de at bil­tra­fik­ken i Paris var redu­sert med 24% i løpet av 8 år. Men de er et par år gam­le, så den er sik­kert ytter­li­ge­re redu­sert. I Paris var det i 2010 byg­get 440 km syk­kel­vei og syk­kel­felt, og det skal være utvi­det til 700 km innen 2014. Det­te på et områ­de som til­sva­rer Oslo innen­for Sto­re ring­vei, og hvor det bor ca 2,2 mill men­nes­ker. Til sam­men­lig­ning ved­tok man i Oslo førs­te gang i 1977 at det skul­le byg­ges et hoved­syk­kel­vei­nett (som skul­le ha vært fer­dig i 1985), men 35 år etter har man ennå ikke klart å rea­li­se­re det­te net­tet på skar­ve 180 km. Fort­satt er bare ca 110 km av det­te byg­get. For i Oslo leg­ger man til ret­te for syk­kel bare hvis det ikke går ut over bilis­te­ne, og da er det ikke mulig å få til noe sær­lig. Paris er et utmer­ket eksem­pel på hva det er mulig å få til der­som det er poli­tisk vil­je, mens Oslo er kon­tras­ten som viser at ingen ting skjer så len­ge det ikke er til­strek­ke­lig poli­tisk vil­je til å gjen­nom­føre det som ved­tas. Jeg har skre­vet om å syk­le i Paris og gjort noen reflek­sjo­ner om Paris og Oslo som syk­kel­byer, for de som måt­te være inter­es­sert i å lese mer om det­te.

Det er her vi kom­mer til­ba­ke til Tour de Fran­ce i Paris. Som de fles­te vet kom­mer man inn i Paris, for så å syk­le noen run­der opp Rue de Rivo­li, over Place de la Concor­de, opp Champs Ellysé­es, ned igjen til Place de la Concor­de når man har snudd oppe ved Tri­umf­buen, igjen over Place de la Concord, Quai des Tuil­le­ries langs Tuil­le­rie-par­ken, tun­ne­len under Tuil­le­rie-par­ken foran Louv­re, opp igjen i Rue de Rivo­li ved Place de la Pyra­mi­de hvor det står en sta­tue av Jean­ne d’Arc. Og her er man i gang med en ny run­de.

I dag er det syk­kel­felt langs Rue de Rivo­li. Men det slut­ter ved Place de la Concord. Her­fra er det som nevnt en hel­ler blan­det for­nøy­el­se å syk­le der Touren går. Men det­te skal end­res. Det er ved­tatt at det skal byg­ges syk­kel­vei på beg­ge sider av Champs Ellysés. Man har skjønt at skal det leg­ges til ret­te for syk­kel, må man ta are­al som i dag bru­kes til noe annet. Man kan ikke, som Oslo­po­li­ti­ker­ne synes å tro, ven­te på at det skal duk­ke opp nye og ubruk­te are­al som syk­lis­te­ne kan­skje kan benyt­te. Det skal fjer­nes et kjøre­felt i hver ret­ning, og om jeg har for­stått det rett vil det bli syk­kel­vei i beg­ge ret­nin­ger på beg­ge sider av Champs Ellysés. Det bør ikke være noe pro­blem. Seks kjøre­felt er like­vel minst to for mye i en sta­se­lig bygate som Champs Ellysés. Men det betyr en 25% reduk­sjon i kapa­si­te­ten for biler, noe byen sik­kert vil ha godt av.

Pla­nen er at syk­kel­vei eller syk­kel­felt (jeg er litt usik­ker på hva slags løs­ning som er valgt, hvis man har truf­fet noe valg ennå) skal føres over Place de la Concor­de, slik at man skal kun­ne syk­le på sam­men­hen­gen­de syk­kel­vei fra Rue de Rivo­li til Tri­umf­buen. Jeg er litt usik­ker på hva som plan­leg­ges på den syd­vest­re delen av Place de la Concord. Men da Pont de la Concor­de er en vik­tig for­bin­del­se over Sei­nen hvor det alle­re­de er lagt til ret­te for syk­lis­ter, går jeg ut fra at man i alle fall vil lage en syk­kel­for­bin­del­se mel­lom den­ne og Champs Ellysé­es. Jeg har ikke helt over­sikt over frem­drifts­pla­nen, men kan­skje kan vi nes­te år syk­le her uten å fryk­te bile­ne.

For avslut­nin­gen av Tour de Fran­ce vil det­te nep­pe bety stort. Om bred­den på inn­spur­ten redu­se­res fra fire til tre kjøre­felt, så vil den like­vel være vel­dig bred. Kan­skje vil man få en litt krap­pe­re sving ved Tri­umf­buen enn man har hatt til nå, men det bør hel­ler ikke bety sær­lig mye.

Men vi glem­mer helt å drik­ke! Om vi hol­der kurio­si­te­te­ne uten­for, så er champag­ne den loka­le vinen i Paris. Det er ikke mer enn ca 60 km fra Paris til der vin­mar­ke­ne begyn­ner i den vest­li­ge delen av Champag­ne.

Vi har under årets utga­ve av Tour de Fran­ce alle­re­de vært inn­om Eper­nay. Så da fal­ler det natur­lig å vel­ge en champag­ne fra et av champagne­hu­se­ne i Reims til avslut­nin­gen. Selv om vi ven­ter til syk­lis­te­ne har kom­met i mål før vi åpner champag­nen, så er det like­vel rela­tivt tid­lig på etter­mid­da­gen. Det er i juli, og for­hå­pent­lig­vis varmt og fint vær. Da bør man vel­ge noe friskt, og mitt valg vil være en Blanc de blancs, alt­så en champag­ne laget på bare hvi­te dru­er.

Det ska­der nep­pe med litt repe­ti­sjon. Champag­ne kan lages med tre sor­ter dru­er, do røde og en hvit. De røde er Pinot Noir og Pinot Meuni­er. Den hvi­te er Char­don­nay. Det er seks and­re dru­er som også er til­latt. Men det­te er dru­er som er med bare av his­to­ris­ke grun­ner. Man vil­le ikke for­by dru­er som var i bruk den gang reg­le­ne ble inn­ført. De betyr i prak­sis ingen ting.

Under 7. etap­pe var vi inn­om vin gris, alt­så “grå vin”. Jeg ga da uttrykk for en viss for­vir­ring og frust­ra­sjon for­di vin gris åpen­bart kan bety fle­re ting. Det kan være en hvit­vin laget på røde dru­er, alt­så på en most hvor skall og kjer­ner er silt fra. Men det kan også bety en rosé­vin laget med rosa (“grå”) dru­er i en rødvins­pro­sess — alt­så en pro­sess hvor skall og kjer­ner er med i gjæ­rings­pro­ses­sen. For å kom­plet­te­re bil­det kan vi ta med at rosé­vin lages ved at skall og kjer­ner får være med en kort stund, før de siles fra. Det er på en måte en avbrutt rødvins­pro­sess. De som fulg­te mine vin­skri­ve­ri­er om Giro d’Italia hus­ker kan­skje også at oran­ge­vin er vin laget av hvi­te dru­er i en rødvins­pro­sess.

Champag­ne lages all­tid i en hvit­vins­pro­sess, også champag­ne rosé (her til­set­tes litt rødvin, noe som eller ikke er til­latt når man lager rosé­vin). De fles­te champag­ner er laget med en blan­ding av hvi­te og røde dru­er. De hvi­te dru­ene gir frisk­het og syre, de røde gir mer kropp og tyng­de. En champag­ne laget på bare røde dru­er kal­les Blanc de noirs — og er alt­så noe av det som vi til 7. etap­pe kal­te en vin gris.

Det er gans­ke man­ge Blanc de blancs å vel­ge blant på Vin­mono­po­let. (Men søke­sys­te­met deres er visst ikke helt påli­te­lig, for det har sneket seg inn noen Blanc de noirs i resul­ta­te­ne fra det søket.) Men jeg ser at de Blanc de blancs jeg kjen­ner stort sett kom­mer fra and­re ste­der er Reims. Det er vel uan­sett ikke så nøye med den­ne geo­gra­fi­en.

Jeg skal ta med et sis­te nerde­ut­trykk: Malolak­tisk gjæ­ring. Det går ut på at eple­syre i vin omdan­nes til melke­syre. I pro­ses­sen for­svin­ner omtrent 1/3 av syren, og melke­syre er dess­uten mind­re skarp i sma­ken enn eple­syre. Det sies at nes­ten all rødvin gjen­nom­går malolak­tisk gæring, dog slik at man unn­går den i var­me strøk for å behol­de syren i vinen. For hvit­vin kan det variere, også for champag­ne.

Man­ge champagne­hus lar sin vin gjen­nom­gå malolak­tisk gjæ­ring. Men i alle fall ett av de sto­re champagne­hu­se­ne, Lan­son, gjør det ikke. Det er en del av deres stil. Det­te gjør at Lan­son gjer­ne har mer mar­kert syre enn and­re champag­ner i til­sva­ren­de kate­go­ri. Vil man ha en syre­frisk champag­ne, men ikke vil gå for en Blanc de blancs, kan det være verdt å prø­ve Lan­son. Som et av de sto­re stan­dard­mer­ke­ne er nok Lan­son også let­te­re å få tak i enn Blanc de blancs, ikke minst i Tax free-butik­ker, hvor fle­re nord­menn enn meg gjer­ne kjø­per champag­ne.

Når jeg nå like­vel nev­ner Lan­son: Jeg var nylig på en champag­ne­sma­king. Min favo­ritt fra den sma­kin­gen var en Lan­son Gold Label Brut Vin­ta­ge 2002. Champag­ne er dyrt. Men i for­hold til hva man gene­relt må beta­le for champag­ne, synes jeg 419 kr for en så god champag­ne er rime­lig, nes­ten et røver­kjøp.

Jeg vil ikke gjø­re noe for­søk på å for­kla­re hvor­dan malolak­tisk gjæ­ring fore­går. Egent­lig er det visst hel­ler ikke en gjæ­rings­pro­sess, til tross for beteg­nel­se. Den som vil ha litt mer inn­gå­en­de for­kla­ring kan lese her.

I boken Kjøtt og vin pre­sen­te­rer Toralf Bøl­gen og Trond Moi en ravio­li med gåse­le­ver. Champag­ne er et selv­føl­ge­lig drik­ke til den­ne ret­ten. Den må være alde­les ypper­lig når syk­lis­te­ne har kom­met i mål og man kan pus­te ut etter nok en Tour de Fran­ce.

I sin serie Kultour har TV2 hatt et inn­slag om natur­lig pro­du­sert fois gras, og TV2-che­fen bruk­te det da han laget tre ret­ter med fois gras. Kan­skje kan vi i frem­ti­den spi­se fois gras uten å ha dår­lig sam­vit­tig­het for den behand­lin­gen fug­le­ne får.

Mak­ro­ner har blitt mote. Aften­pos­ten (Oslo­by) had­de nylig en test for å fin­ne Oslos bes­te mak­ro­ner. Selv har jeg skre­vet om mak­ro­ner her. Det er sær­lig to kon­di­to­ri­er i Paris som er kjent for sine mak­ro­ner: Ladurée og Pier­re Hermé. Når jeg er i Paris er jeg all­tid inn­om dis­se to og kjø­per mak­ro­ner og jeg har ikke lett etter and­re mak­ron-kon­di­to­rer. Men de som vir­ke­lig er opp­tatt av slikt og er bed­re kjent i Paris enn meg, sier at man må slut­te å bare snak­ke om dis­se to, for det så man­ge and­re. Det har de sik­kert rett i. Se Paris­by­mouth og Paris Pâtis­se­ries om du vil lese om fle­re utmer­ke­de pro­du­sen­ter.

Den som vil ha en liten omvis­ning i Paris uten syk­kel kan se NRKs “Bil­led­brev: Lille­bjørns Paris”, som er en liten vand­ring i Djan­go-musik­kens Paris.

Vi har hatt man­ge musi­kals­ke avstik­ke­re i den­ne touren. Man­ge kom­po­nis­ter og artis­ter har sin hoved­til­knyt­ning til Paris, og vi har put­tet noen av dem inn på etap­per hvor det ellers ikke var så mye musikk. Men når jeg skul­le vel­ge hvem som skul­le få æren av å repre­sen­te­re selve Paris og avslut­te den­ne gjen­nom­gan­gen, var det ikke spe­si­elt vans­ke­lig: Det måt­te bli Edith Piaf. Den lil­le damen som mål­te 142 cm, spur­ven, med den sto­re stem­men.

Hun ble tid­lig for­latt av sine for­eld­re og voks­te opp hos sin far­mor, som drev en bor­dell i Nor­man­die. Det var nep­pe det bes­te opp­vekst­mil­jø­et, selv om de pro­sti­tu­er­te som arbei­det der så til Edith som best de kun­ne. Hun dro til Paris, hvor hun sang og dels bod­de på gaten. Hun ble opp­da­get av en natt­klubb­ei­er i Pigal­le i 1935.

Vi skal ikke føl­ge Edith Piafs sto­re kar­rie­re og tra­gis­ke liv. Men vi avslut­ter med det som ble hen­nes sig­na­tur­sang på slut­ten av livet: “Non, je ne regret­te rien”, Nei, jeg ang­rer ingen ting. Jeg har valgt et live-opp­tak selv om det fin­nes stu­dio­opp­tak hvor hun nok syn­ger san­gen bed­re. Jeg er ikke sik­ker på nøy­ak­tig når det­te opp­ta­ket er fra. Hun vir­ker gam­mel. Men hun var ennå ikke fylt 48 år da hun døde i 1963, så vel­dig gam­mel kan hun ikke ha vært.

Så set­ter vi kor­ken i flas­ken for den­ne gan­gen. Nes­te år er det den 100. Tour de Fran­ce. Vi vet at rit­tet star­ter lør­dag 29. juni 2013 og at de tre førs­te etap­pe­ne skal syk­les på Kor­si­ka. Kor­si­ka er den enes­te regio­nen i Frank­ri­ke som til nå ikke har hatt besøk av Tour de Fran­ce, og det vil man ret­te på i jubi­le­ums­året.

Det vil ikke være pro­log i 2013, så Fabi­an Can­cel­la­ra får nep­pe like man­ge dager i gult som han har hatt i år. Førs­te etap­pe på 200 km beskri­ves som flat. Jeg trod­de kna­pt det var mulig å fin­ne 200 km flat vei på Kor­si­ka. Men det er i alle fall ikke bak­ker av betyd­ning. Hvor touren fort­set­ter etter de tre dage­ne på Kor­si­ka, får vi vite i okto­ber. Ut fra en rent vin­mes­sig vur­de­ring øns­ker jeg meg etap­per i Alsa­ce og Bur­gund. Men vi får se hva de fin­ner på.

Vi møters over et glass kor­si­kansk vin i 2013!

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email