Høyesterett har talt: Blogger er ikke offentlige

Høy­este­rett, eller Høy­este­retts anke­ut­valg om man skal være pre­sis, har talt: Det jeg gjør her, å skri­ve på en blogg, er ikke offent­lig i for­hold til straffe­lo­vens bestem­mel­ser. Kjen­nel­sen ble avsagt under dis­sens 2–1 Du kan fin­ne kjen­nel­sen her.

Det er grunn til å dis­ku­te­re om Ber­ges utta­lel­ser er og bør være straff­ba­re, uan­sett om de skul­le ha blitt ansett for å ha blitt frem­satt offent­lig. Han var sik­tet etter den såkal­te opp­vig­ler­pa­ra­gra­fen i § strl § 140, som blant annet gjør det sraff­bart der­som man

offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan …”

Ber­ge var ikke sik­tet for kon­kre­te trus­ler, slik man har kun­net få inn­trykk av i media. Den som kom­mer med reel­le trus­ler kan straf­fes etter and­re bestem­mel­ser, se strl § 227. En trus­sel frem­satt i en mørk bak­gate er like straff­bar som en trus­sel frem­satt på trykk eller på inter­nett. Mul­la Kre­kar ble i Oslo ting­rett dømt bl.a. etter strl § 227 og ter­ror­be­sem­mel­sen i strl § 147a, men bli fri­kjent for til­ta­len etter strl § 140.

Strl § 140 har en lite ære­rik his­to­rie. Gam­le saker for Høy­este­rett har i stor grad vært saker hvor noen har opp­ford­ret til å nek­te mili­tær­tje­nes­te, til å opp­ford­re sol­da­ter til å nek­te å adly­de ord­re når de skul­le set­tes inn mot strei­ken­de arbei­de­re, og mot opp­f­rin­ger til kamp mot streike­bry­te­re. Einar Ger­hard­sen er en av de som ble dømt etter den­ne beste­mel­sen, etter en tale på et streike­møte i 1921 (men den saken kom så vidt jeg vet ikke til Høyste­rett). Det­te er en bestem­mel­se som vir­ke­lig har blitt brukt i poli­tisk kamp.

I nyere tid har Stein Lille­vol­den blitt dømt etter den­ne bestem­mel­sen i en sak som også omfat­tet fle­re and­re til­tale­punkt, blant annet vold mot poli­ti­et. Dom­fel­lel­sen etter § 140 var for via mega­fon å ha opp­ford­ret til å fort­set­te en demon­stra­sjon som poli­ti­et vil­le opp­løse. Ellers er det en sak fra (gam­le) Eid­si­va­ting lag­manns­rett om utta­lel­ser om inn­vand­re­re, hvor jeg synes det er under­lig at man byg­get på § 140 og ikke § 135a.

Ber­ge har gitt uttrykk for eks­tre­me menin­ger som de aller fles­te tar avstand fra. Men vi kan ikke for­by alle menin­ger vi ikke liker. Man kan også spør­re om Ber­ge har gjort noe mer enn de som for en del år siden snak­ket om væp­net revo­lu­sjon og hyl­let des­po­ten Josef Sta­lin.

Jeg har ikke orket å lese stort i Eivind Ber­ges blogg, så jeg skal ikke si så mye om den. Men det kan godt hen­de at ytrings­fri­he­ten ver­ner også det­te grum­set, slik at straff også av den grunn vil­le vært uak­tu­elt.

Så mye om ytrin­gens inn­hold. Over til offent­lig­het.

Vi må få på plass noen ele­men­tæ­re utgangs­punk­ter. Det er ikke slik at vi i jusen har én og bare én defi­ni­sjon av et uttrykk som gjel­der i alle sam­men­hen­ger. Jeg møter gans­ke ofte argu­men­ter av typen “hvis det ikke offent­lig, da kan man jo …”, og så drar man den­ne betyd­nin­gen av begre­pet over i en helt annen sam­men­heng. Sva­ret er ofte at uttryk­ket betyr noe annet i en annen sam­men­heng. Juri­dis­ke ord og uttrykk må tol­kes kon­teks­tuelt. Den­ne avgjø­rel­sen gjel­der spørs­må­let om hvor­dan “offent­lig” skal for­stås i de bestem­mel­ser i straffe­lo­ven hvor det er et krav om at en hand­ling må være offent­lig for at den skal være straff­bar.

Hva som skal reg­nes for offent­lig hand­ling er defi­nert i strl § 7 annet ledd, som lyder:

2.    En Hand­ling anse­es for­øvet offent­lig, naar den er for­øvet ved Udgi­velse af trykt Skrift eller i Over­vær af et stør­re Antal Per­soner eller under saa­danne Omstæn­dig­he­der, at den let kun­de iagt­ta­ges fra et offent­ligt Sted og er iagt­ta­get af nogen der eller i Nær­he­den væren­de. ”

Tar vi en liten avstik­ker til opp­havs­ret­ten, er offent­lig­gjort defi­nert i åvl § 8. Et verk er offent­lig­gjort “når det med sam­tyk­ke av opp­havs­man­nen er gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten”. Hva som anses for å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten er regu­lert i åvl § 2, men det går jeg ikke nær­me­re inn på. Men her har vi vil­kå­ret med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke. Sam­tykke­kra­vet kan begrun­nes med at opp­havs­man­nen gir fra seg en del kon­troll over sitt verk når det offent­lig­gjø­res, bl.a. slik at de fles­te såkal­te “låne­reg­le­ne” for­ut­set­ter at ver­ket er offent­lig­gjort. Kri­te­ri­et offent­lig­gjort har et helt annet for­mål her enn i den gene­rel­le straffe­ret­ten.

Ånds­verks­lo­vens defi­ni­sjon kan også gi litt under­li­ge utslag. Den tid­li­ge­re dans­ke elite­sol­da­ten Tho­mas Rath­sack skrev i 2009 boken “Jæger — i krig med eli­ten”, basert på hans erfa­rin­ger fra Afgha­ni­stan. Det dans­ke for­sva­ret vil­le stan­se boken for­di de men­te den røpet mili­tæ­re hem­me­lig­he­ter og sat­te dans­ke sol­da­ters liv i fare. De krev­de der­for det vi i Nor­ge kal­ler en mid­ler­ti­dig for­føy­ning for å stan­se utgi­vel­sen. 15. sep­tem­ber 2009, før saken var avgjort, tryk­ket avi­sen Poli­ti­ken hele boken som ved­legg til avsi­en. De had­de ikke fått sam­tyk­ke til å gjø­re det­te, og det var en åpen­bar opp­havs­retts­kren­kel­se. I opp­havs­retts­lig for­stand var boken ikke offent­lig­gjort. Men for­sva­ret trakk saken nett­opp med den begrun­nel­se at da boken alle­re­de var offent­lig­gjort var en even­tu­ell ska­de alle­re­de skjedd, og det had­de ikke len­ger noen hen­sikt å hind­re utgi­vel­sen. I sam­me sak duk­ket alt­så spørs­må­let om offent­lig­gjø­rel­se opp i to helt uli­ke betyd­nin­ger. Skul­le den­ne saken ha vært vur­dert i for­hold til norsk straffe­lov, vil­le det ikke ha vært noen tvil om at det var trykt skrift og der­med offent­lig.

Så alt­så: Det er ikke fritt fram å skri­ve hva man vil på net­tet. I for­hold til vis­se bestem­mel­ser, hvor offent­lig­gjø­ring etter § 7 er et vil­kår, vil det jeg her skri­ver ikke være å anse for offent­lig. Jeg har nevnt noen sli­ke bestem­mel­ser i min kom­men­tar til lag­manns­ret­tens avgjø­rel­se. Men gjel­der det rasis­tis­ke utta­lel­ser, ære­kren­kel­ser, trus­ler, opp­havs­retts­kren­kel­se mm, er det ikke noe vil­kår at det skal være offent­lig etter § 7. Et rasis­tisk utsagn på en blogg vil kun­ne straf­fes, uav­hen­gig av hvor­dan man tol­ker § 7. Det er hel­ler ingen tvil om at det jeg her skri­ver er offent­lig­gjort i opp­havretts­lig for­stand, slik at det kan site­res, kopie­res til pri­vat bruk, osv.

Hvis noen skal kun­ne straf­fes er det ikke til­strek­ke­lig at ret­ten mener det bør straf­fes. Man må ha en lov­hjem­mel som gjør den aktu­el­le hand­lin­gen straff­bar. Det­te føl­ger av Grl § 96 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­en (EMK) art 7. Vi kan her site­re det anke­ut­val­gets fler­tall sier i avsnitt 22:

«Slik fler­tal­let ser det, omfat­ter sik­tel­sen hand­lin­ger som klart er straff­ver­di­ge. For­måls­be­trakt­nin­ger til­si­er at ytrin­ger på inter­nett like­stil­les med dem som frem­set­tes i trykt  skrift, og det kan ikke være tvil­somt at lov­gi­ver øns­ker å ram­me sli­ke for­hold. Straff­bar­he­ten må imid­ler­tid føl­ge av loven.»

Det gene­rel­le straffe­retts­li­ge lega­li­tets­kra­vet sup­ple­res på det­te områ­det av kra­ve­ne i Grl § 100 og EMK art 10 om at inn­grep i ytrings­fri­he­ten bare kan skje ved lov, og bare innen­for de ram­mer som dis­se bestem­mel­se­ne set­ter. Jeg går ikke nær­me­re inn på dis­se. Men vi kan i alle fall kon­sta­te­re at når det gjel­der even­tu­ell straff for ytrin­ger er det et dob­belt lega­li­tets­krav — selv om det i seg selv ikke behø­ver å bety at det er noe stren­ge­re.

Anke­ut­val­gets fler­tall slut­ter seg til lag­manns­ret­ten, og mener at til­gjenge­lig­gjø­ring på inter­nett ikke kan reg­nes for trykt skrift, slik det­te er defi­nert i strl § 10. Mindre­tal­let mener at det­te må kun­ne tol­kes slik at trykt skrift også omfat­ter den­ne form for til­gjenge­lig­gjø­ring. Det­te viser at man godt kun­ne ha kom­met til beg­ge resul­ta­ter på det­te punk­tet, men fler­tal­let avgjør.

Hvis vi er uten­for straffe­ret­ten har vi ikke det sam­me lega­li­tets­kra­vet. Og om det skul­le være et krav om at noe er offent­lig, så behø­ver vi like­vel ikke base­re den­ne vur­de­rin­gen på straffe­lo­vens gans­ke uhel­di­ge dfi­ni­sjon. En rek­ke dom­mer avgjø­res på ulov­fes­tet grunn­lag, eller ved at man strek­ker love­be­stem­mel­ser gans­ke langt. Man kan f.eks. bli dømt til å beta­le erstat­ning uten at det er en klar lov­hjem­mel.

Det ble i 2005 ved­tatt en ny straffe­lov. I den­nes § 10 er offent­lig hand­ling defi­nert på en annen måte. Men den­ne har ikke trådt i kraft. Når den en gang trer i kraft vil det ikke len­ger være tvil om at blogg­inn­legg er offent­li­ge, også i straffe­retts­lig for­stand.

Men vi kan også mer­ke oss at den nye straffe­lo­ven § 183, som vil erstat­te dagens § 140, er snev­ret inn i for­hold til dagens regel. Ber­ge var sik­tet for å ha “offent­lig opp­ford­ret til drap på politi­tje­neste­menn og/eller for­her­li­get en slik hand­ling”. Å “for­her­li­ge en straff­bar hand­ling” vil ikke len­ger være straff­bart etter den nye straffe­lo­ven, slik at det i alle fall må være en kla­re­re opp­ford­ring enn det som kre­ves etter dagens lov. Ytrings­fri­he­ten styr­kes når den nye loven trer i kraft.

Grun­nen til at loven ikke er satt i kraft er at poli­ti­et må ha et nytt data­sys­tem. Det er bare utro­lig pin­lig for Jus­tis­de­par­te­me­net og Politi­di­rek­to­ra­tet at det­te ikke er på plass, syv år etter at loven ble ved­tatt. Det bur­de være en selv­føl­ge at når man for­be­re­der en stor lov­end­ring, da for­be­re­der man også imple­men­te­rin­gen av den­ne nye loven. Det had­de kan­skje vært feil å for­skut­te­re Stor­tin­gets lov­ved­tak og gå for langt i imple­men­te­rings­ar­bei­det før loven fak­tisk var ved­tatt. Men mye kun­ne ha vært for­be­redt.

Først i novem­ber 2010, mer enn fem år etter at loven ble ved­tatt, ble anbud om å utvik­le et nytt data­sys­tem lagt ut på DOFFIN. Man vil­le ikke ha gått for langt i å for­skut­te­re Stor­tin­gets beslut­ning om den­ne saken had­de vært for­be­redt, slik at den­ne kunn­gjø­rin­gen kun­ne ha skjedd kort tid etter at loven ble ved­tatt. Det er vans­ke­lig ikke å ten­ke på at det er det sam­me Jus­tis­de­par­te­men­tet som i 2007 lovet at det skul­le inn­fø­res nasjo­na­le ID-kort som kan erstat­te pass innen­for Schen­gen-områ­det, og som nå sier at det­te vil være klart i 2015. Jeg tror i alle fall ikke noe på påstan­de­ne om at sik­ker­hets­krav gjør det nød­ven­dig å bru­ke åtte år på å inn­føre noe som man i 21 av lan­de­ne i EU har hatt i man­ge år. Jus­tis­de­par­te­men­tet impo­ne­rer ikke med sin gjen­nom­fø­rings­evne, for å si det meget for­sik­tig.

Vi har nå blitt fore­spei­let at den nye straffe­lo­ven vil kun­ne set­tes i kraft i 2014. Men jeg tror ikke på det før jeg ser det. Man­ge bestem­mel­ser har alle­re­de blitt satt i kraft. Men det er nå på tide med en ny gjen­nom­gang hvor end­rin­ger som er nød­ven­di­ge for å kom­me bed­re å høy­de med dagens tek­no­lo­gi, set­tes i kraft. Det gjel­der ikke bare spørs­mål om hva som er offent­lig. Vi har tid­li­ge­re sett at det er uklart om et såkalt DDoS-angrep på et data­sys­tem er straff­bart etter dagens lov. Det gjel­der sik­kert også straffe­be­stem­mel­ser som ikke har med tek­no­lo­gi eller ytrings­fri­het å gjø­re. Men da er vi over i den gene­rel­le straffe­ret­ten, og det er ikke et områ­de jeg arbei­der med.

Print Friendly, PDF & Email