Systemsvikten har vist seg på en brutal måte

22. juli-kom­mi­sjo­nen har lagt fram et bru­talt og usmin­ket bil­de av hva som gikk galt. Jeg har hel­ler ikke lest hele rap­por­ten. Men jeg tar med den punkt­vise opp­sum­me­rin­gen i rap­por­tens sam­men­drag:

  • – Evnen til å erkjen­ne risi­ko og ta lær­dom av øvel­ser har vært for liten.
  • – Evnen til å gjen­nom­føre det man har bestemt seg for, og til å bru­ke pla­ne­ne man har utvik­let, har vært for svak.
  • – Evnen til å koor­di­ne­re og sam­hand­le har vært man­gel­full.
  • – Poten­sia­let i infor­ma­sjons- og kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi har ikke vært godt nok utnyt­tet.
  • – Ledel­sens evne og vil­je til å klar­gjø­re ansvar, etab­le­re mål og tref­fe til­tak for å opp­nå resul­ta­ter har vært util­strek­ke­lig.

Det­te er ikke over­ras­ken­de. 22. juli var en tra­gisk og sær­de­les bru­tal syn­lig­gjø­ring av en fun­da­men­tal sys­tem­svikt. Svik­ten stik­ker langt dype­re enn svik­ten­de ter­ror­be­red­skap. Den­ne svik­ten er bare et sym­ptom.

Evnen til å gjen­nom­føre det man har bestemt seg for, og til å bru­ke pla­ne­ne man har utvik­let, har vært for svak.

Det kun­ne vært sagt om man­ge poli­tikk­om­rå­der. Vi behø­ver bare å gå en drøy uke til­ba­ke. Da ble kra­vet om vare­tekts­fengs­ling av blog­ge­ren Eivind Ber­ge avvist. Anta­ge­lig­vis var det en rik­tig avgjø­rel­se. Å døm­me noen for å gi uttrykk for eks­tre­me menin­ger er et sær­de­les pro­ble­ma­tisk inn­grep i ytrings­fri­he­ten. En vare­tekst­fengs­ling vir­ker menings­løs i en slik sak. Men han ble fri­kjent for­di Jus­tis­de­par­te­men­te ikke had­de evnet å gjen­nom­føre ved­ta­ke­ne om ny straffe­lov, ved at den ikke er satt i kraft. Der­med kun­ne ret­ten avgjø­re saken på det juri­disk kor­rek­te, men helt tåpe­li­ge grunn­la­get at det som skri­ves på en blogg ikke er offent­lig i straffe­lo­vens for­stand. Der­med slapp ret­ten å ta stil­ling til de spørs­måe­le­ne som egent­lig er vik­ti­ge: Ytrings­fri­he­tens gren­ser.

Poli­ti­ets tren­ger nytt data­sys­tem før loven kan set­tes i kraft. Loven ble ved­tatt i 2005. Vi får håpe at arbei­det med å for­be­re­de ny straffe­lov ikke ble så dår­lig gjen­nom­ført at det kom som en over­ras­kel­se at man måt­te ha nytt data­sys­tem. Det­te arbei­det bur­de defor har vært plan­lagt sam­ti­dig som man for­be­red­te lov­ved­ta­ket. Men først i 2010, fem år etter at loven ble ved­tatt, ble fore­spør­sel om anbud for å lage det­te syse­met lagt ut på DOFFIN. Det snak­kes visst­nok om at det­te sys­te­met kan være på plass i 2015, 10 år etter av loven ble ved­tatt. Jeg min­ner om tre av punk­te­ne fra 22. juli-kom­mi­sjon.

  • – Evnen til å gjen­nom­føre det man har bestemt seg for, og til å bru­ke pla­ne­ne man har utvik­let, har vært for svak.
  • – Poten­sia­let i infor­ma­sjons- og kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi har ikke vært godt nok utnyt­tet.
  • – Ledel­sens evne og vil­je til å klar­gjø­re ansvar, etab­le­re mål og tref­fe til­tak for å opp­nå resul­ta­ter har vært util­strek­ke­lig.

Vi stop­per ikke der. Det var også Jus­tis­de­par­te­men­tet som i 2007 lovet at det skul­le inn­fø­res nasjo­nale ID-kort som kan erstat­te pass innen­for Schen­gen-områ­det, og som nå sier at det­te vil være klart i 2015. Åtte år på å lage noe som de fles­te land i EU har hatt i åre­vis, det er ikke eksem­pel på god gjen­nom­fø­rings­evne. Vi kan vel også nevn­te at JD har ansvar for det nød­net­tet som fort­satt ikke er på plass, data­nett i poli­ti­et som gjør at politi­folk ikke kom­mer på nett, at man må bru­ke faks og munt­lig kom­mu­ni­ka­sjon for å få ut vik­ti­ge mel­din­ger, osv.

Jus­tis­de­par­te­men­tet er ikke ale­ne. Helse­sk­to­ren vis­te seg fra sin bes­te side. Men vi har en henge­myr av syke­hus­fu­sjo­ner hvor polit­ker­ne dri­ver et bla­me-game og for­sø­ker å sky­ve ansvar over på sty­rer og ledel­se. Men det er selv­sagt poli­ti­ker­ne som har ansva­ret. Det er ele­men­tært at fusjo­ner kre­ver meget gode for­be­re­del­ser, det kre­ver mye res­sur­ser mens det pågår og det tar lang tid før man ser en eve­nu­ell gen­vinst. Her har man ved­tatt noe hals over hodet og gjen­tar man­tra­et om at “det skal skje innen­for eksis­te­ren­de bud­sjet­ter”. Man må vel være poli­ti­ker for ikke å for­stå at slikt ikke går.

Jeg kun­ne sagt mye om sam­fer­del­se­pro­sjek­ter. Vest­fold­ba­nen som skul­le vært fer­dig for len­ge siden. Vi kun­ne nett­opp mar­ke­re 20-års­da­gen for at Stor­tin­get ved­tok byg­ging av Rin­ge­riks­tun­ne­len, som ald­ri har blitt påbe­gynt. Jeg kun­ne også ha nevnt alle de syk­kel­vei­ene vi ikke har. De 22 størs­te nors­ke byene skul­le hatt et hoved­syk­kel­vei­nett i 1985, etter det Stor­tin­get sa i 1977.

Jeg har skre­vet mye om tog og syk­kel, og skal ikke bru­ke mye plass på det her. Men her er også regu­le­rings­hel­ve­tet et pro­blem, og mang­len­de vil­je til å bru­ke stat­lig regu­le­ring hind­rer eller for­sin­ker gjen­nom­fø­ring av vik­ti­ge pro­sjek­ter.

Da Syk­lis­tene lands­for­ening lan­serte ide­en om at man også i Nor­ge bør gjø­re gam­le jern­bane­tra­seer om til syk­kel­veier når man omsi­der får nye jern­bane­spor, da svar­te davæ­rende stats­sek­re­tær Erik Lahn­stein i Sam­ferd­sels­dep at det kun­ne være en god idé, men at det måt­te bli opp til de berør­te kom­mu­ner å avgjø­re om de fri­gjorte area­lene skul­le dis­po­ne­res til det­te (refe­rert etter hukom­mel­sen). Hvis alle kom­mu­ner skal kun­ne bestem­me over hver sin lil­le bit, da veil det i alle fall ta tid — om det noen gang lar seg rea­li­sere. Najo­nal infra­struk­tur kan ikke over­la­tes til kom­mu­ne­ne.

Vi kan også ta med den skan­da­lø­se behand­lin­gen av Munch-muse­et i Oslo.

Man fin­ner sik­kert eksemp­ler innen­for man­ge and­re poli­tikk­om­rå­der også. Jeg mener ikke å si at de jeg har valgt ut ved siden av det som er Jus­tis­de­par­te­men­tets ansvar er de ver­ste eller vik­tigs­te områ­de­ne. Men det var dis­se jeg had­de et visst kjen­skap til.

Pla­ne­ne ble ikke fulgt, har vi fått høre fra 22. juli-kom­mi­sjo­nen. Det har len­ge vært sagt omtrent det­te om pla­ner i sta­ten:

Det er to pro­ble­mer med xxpla­ner i sta­ten: Det ene er å lage pla­nen, det and­re er å fin­ne ut hvor­dan man skal arki­ve­re den.

Jeg kan ikke skry­te på meg mye erfa­ring med bered­skaps­ar­beid. Men litt har holdt på med det også, sær­lig i de åre­ne jeg var med­lem av kon­troll­ko­mi­te­en i Norsk Opp­gjørs­sen­tral.

Noe er helt ele­men­tært: I en stres­set situa­sjon hand­ler man ikke etter teori. Man gjør det man er vant til å gjø­re i pres­se­de situa­sjo­ner. Det­te gjel­der stu­den­ter som skal opp til eksa­men, en skip­per som skal få sitt skip gjen­nom en storm eller lede­re og and­re som skal hånd­te­re en kri­se. Skal pla­ner fun­ge­re i en kri­se må man øve, øve og øve.

I min tid i kon­troll­ko­mi­te­en i NOS ble det jevn­lig gjen­nom­ført blant annet krise­øvel­ser. Nøk­kel­per­soner kun­ne f.eks. få mel­ding tid­lig om mor­ge­nen om at det var brann. Ansat­te som kom på jobb ble møtt i døren av en som sa at det var brann, og at ingen kun­ne kom­me inn. Det var selv­føl­ge­lig vik­tig å sør­ge for at drif­ten kun­ne gå mest mulig uav­brutt, ved at man flyt­tet over til back-up sen­tral. Men det var også vik­tig å se om pla­ne­ne ble fulgt, at instruk­ser ble gitt og opp­ga­ver utført, at infor­ma­sjon ble gitt til de som skul­le ha infor­ma­sjon, osv.

Det var selv­føl­ge­lig eva­lu­e­rin­ger etter­på. Det var all­tid noe som ikke gikk helt som for­ut­satt. Det­te ble ana­ly­sert. Noen gan­ger var det svak­he­ter i plan­ver­ket, and­re gan­ger i tek­nis­ke løs­nin­ger. Det som svki­tet knyt­tet seg gjer­ne til mang­len­de infor­ma­sjon til kri­tis­ke ledd, om jeg hus­ker rett. Det­te ble tatt tak i og ret­tet opp, og ved nes­te øvel­se ble det sjek­ket at det som gikk feil sist nå var ret­tet opp.

På den­ne måten fikk man en plan som var tes­tet ut i prak­sis, og per­so­na­let var kjent med pla­nen som noe mer enn en ring­perm i en eller annen hyl­le. Alle had­de trent på sine opp­ga­ver i en simu­lert kri­se. Hel­di­vis ble det ald­ri nød­ven­dig å tes­te plan­ver­ket og ruti­ne­ne i en vir­ke­lig krise­si­tua­sjon. Men man var i alle fall for­be­redt.

Ledel­sens evne og vil­je til å klar­gjø­re ansvar, etab­le­re mål og tref­fe til­tak for å opp­nå resul­ta­ter har vært util­strek­ke­lig.

Skal hold­nin­ger og kul­tur end­res må det skje fra top­pen. Ledel­sen set­ter stan­dar­den gjen­nom egne hold­nin­ger, egen prak­sis og de krav man stil­ler til sine med­ar­bei­de­re i orga­ni­sa­sjo­nen. Om en god leder får til det­te, da vil­le ved­kom­men­de være verdt langt mer enn det noen topp­by­rå­krat får betalt i dag.

Når poli­ti­ker­ne gjen­nom egen prak­sis med all mulig tyde­lig­het sig­na­li­se­rer at det slett ikke er menin­gen at alt som ved­tas skal gjen­nom­fø­res og føl­ges opp, da bør man ikke bli over­ras­ket over at orga­ni­sa­sjo­nen er pre­get av det sam­me: Det er ikke så vik­tig å gjen­nom­føre ved­ta­ke­ne, det mes­te has­ter ikke og det som ikke føl­ges opp hav­ner blant alle de and­re veda­ke­ne som ikke er gjen­nom­ført.

Vi får nok se at bered­ska­pen bed­res. Det blir mye eks­tra på den pos­ten når stats­bud­sjet­tet leg­ges fram om to måne­der. Men jeg tror ikke vi får se de mer fun­da­me­na­le end­rin­ge­ne som er nød­ven­dig.

 

Print Friendly, PDF & Email