I 35 år har Oslos politikere lovet et hovedsykkelveinett. I løpet av disse 35 årene har man bare klart å bygge 110 av de planlagte 180 km. Planen har gjennom dette vist seg som et ubrukelig instrument. Samtidig har den blitt en sovepute for ikke å legge til rette for sykkel i gater som ikke inngår i dette særdeles grovmaskede nettet. Det er på tide å vrake hele planen og finne mer effektive grep for å legge til rette for sykkel. Syklister er en like selvfølgelig del av trafikken som fotgjengere. Ingen veiprosjekter bør gjennomføres uten at det legges til rette for sykkel, uten at man ser hen til en gammel plan for et “hovedsykkelveinett”.
I 35 år har Oslo snakket om å bygge ut et hovedsykkelveinett og i like mange år har Oslos politikere og planleggere holdt syklistene for narr. På 35 år har man ikke klart å gjennomføre det som i utgangspunktet er en 80-tallsplan (det skulle vært ferdig i 1985).
Regjeringen har nettopp fått en voldsom kritikk for blant annet manglende gjennomføringsevne. Man kan vel ikke si at Oslo heller har vist særlig gjennomføringsevne. Det er selvsagt langt mer alvorlig når terrorberedskapen svikter fundamentalt og at mange liv kanskje kunne ha vært reddet, enn at fremkommeligheten for syklister i Oslo er dårlig. Men det fundamentale problemet er det samme: Politikere som lover i hytt og pine, treffer vedtak som ikke følges opp og gjennomføres — som noen ganger neppe har vært ment å skulle gjennomføres. Det styggeste eksempelet fra Oslos sykkelpolitikk må vel være da daværende samferdselsbyråd Peter N Myhre lovet at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Ingen ting tyder på at han gjorde noe som helst for å oppfylle det løftet.
Oslo venter på Godot. Det er på tide å innse at at planen om et “hovedsykkelveinett” har vært totalt forfeilet som strategi for å gjøre Oslo til en sykkelby — om det har vært det politikerne virkelig har ønsket. Av det som skulle bli 180 km sykkelvei — et veldig lite ambisiøst mål — har man i løpet av 35 år klart å bygge ca 110 km. Vi er ikke særlig imponert.
Spør man Oslopolitikere om sykkelsatsing, så får vi det samme svaret: Vi venter på Godot. Og mens man venter på noe som aldri blir realisert, har planen blitt en unnskyldning for ikke å gjøre noe for å legge til rette for sykkel på alle de steder som ikke er tegnet inn i planen for hovedsykkelveinettet — og det er tross alt de fleste.
Stockholms byarkitekt, Karolina Kayzer, var i Oslo for å fortelle hvordan Stockholm skal bli en sykkelby. Selv om vi ikke liker å innrømme det: Sverige ligger langt foran Norge, om enn ikke like langt foran som Danmark. Norge er sinken i klassen og Oslo er en versting. Karolina Kayzer sier bl.a. dette, som Oslos politikere, Statens vegvesen og ikke minst Bymiljøetatens folk bør si til seg selv minst fem ganger hver morgen:
“Det handler om å sette fotfolk og syklister på toppen av hierarkiet. Stockholm ble bygget for at bilene skulle komme lett frem. Nå snur vi på det. Fotgjengerne skal på topp, deretter syklister. Så kollektivbrukere. Og til sist, bilistene.”
Karolina Kayzer sier også noe som bør smerte såvel Oslopolitikerne som rikspolitikerne:
“… når vi har bestemt oss for noe i Stockholm, går det ganske bra å nå målene.”
Er det noe som er helt åpenbart hos oss, så er det at politikerne og deres fagetater ikke er i stand til å nå målene.
I Oslo settes syklistene konsekvent sist. I praksis betyr det som regel at de ikke kommer med i det hele tatt. Politikere og planleggere kan si hva de vil. Men tomme ord er og forblir tomme ord.
Vi ser hva som skjer i praksis:
- Syklistene ble “glemt” på Jernbanetorget.
- Utbyggingen av Carl Berners plass er en skandale. Selve krysset er ille nok, men det verste er Trondheimsveien videre oppover fra Carl Berner. Noen skriverbordsmennesker har visst tenkt at syklister enten ikke skal den veien, eller at de skal sykle en stor omvei.
- Man bygger ut Bogstadveien uten noen tilrettelegging for syklister og uten noen alternative sykkelruter. (Jeg vet at Oslo har skiltet en sykkelrute, men når man prioriterer parkering i gatene fremfor sykkel, bør skiltene skrus ned og gaten strykes fra sykkelkartet. Det er en hån mot syklister å gjøre slikt som Oslo kommune har gjort her og andre steder).
- Det er ikke plass til syklister på Stortorvet kunne vi lese, til tross for at det nylig er vedtatt en gatebruksplan som sier at det skal gå en hovesykkeltrasé nettopp her.
- Det blir ingen tilrettelegging for syklister i Nylandsveien, som legges på nytt.
- Over sporområdene på Oslo S er det lagt en bro fra ingensteds til ingensteds. Bilistene har selvsagt fått nye påkjøringsveier. Når det gjelder sykkel er det ikke en gang planer.
- I Hans Nielsen Hauges gt legger man gaten på nytt uten å legge til rette for sykkel.
- Man laget “miljøgater” i Thor Olsens gt og Arendals gt uten tilrettelegging for syklister. Det er like mye gjennomkjøring som før, men bilene har fått penere parkeringsplasser. Dessuten har man plantet et tre eller to. Det er Oslos miljøsatsing. Ja, “miljøgatene” er bløff, Stian Berger Røsland. Dere har ytterligere undergravd respekten for politikere og tømt ordet “miljøgate” for ethvert reelt innhold.
- For å topp det hele vil Bymiljøetaten fjerne sykkelfelt i Markveien.
Vi kan gå litt lenger bakover i historien.
- Festningstunnelen ble åpnet i 1990. 22 år etter har man fortsatt ikke laget en god sykkelforbindelse på den tilsvarende strekningen, etter at det meste av biltrafikken forsvant.
- Ekebergtunnelen ble åpnet i 1995 og Svartdalstunnelen i 2000. 12 år etter at biltrafikken mellom sentrum/E18 og Ryen ble lagt i rør har man fortsatt ikke laget noen god sykkelforbindelse mellom sentrum og Ryen.
Listen kunne vært gjort mye lenger. Men det er mer enn nok til å vise at verken planleggere eller politikere i Oslo viser reell interesse for syklistene. Det er prat, prat og enda mer prat, mens bilene vinner når man gjør reelle prioriteringer.
Planen for hovedsykkelveinettet er i praksis ikke en plan for handling, men en unnskyldning for ikke å gjøre noe i alle de gatene som ikke er ment å inngå i et hovedsykkelveinett. Med trange skylapper stirrer man seg blind på “planen for et hovedsykkelveinett”, og “glemmer” syklistene i alle andre sammenhenger.
I løpet av 35 år har Oslos politikere ikke klart å gjennomføre en ganske beskjeden plan. Det er 3-4 mulige forklaringer på dette:
- Byen har i 35 år vært styrt av udugelige politikere som ikke er i stand til å gjennomføre vedtatte planer, eller
- politikerne har strødd rundt seg med tomme løfter som de ikke har hatt noen planer om å gjennomføre. Det er slikt som i andre sammenhenger i beste fall kalles løgn og villedende markedsføring, i verste fall bedrageri.
- Kanskje er det kombinasjonen av Plan- og byggingsetaten og Bymiljøetaten som har vist seg å være ute av stand til å kunne gjennomføre vedtatte planer?
- Eller det planen i seg selv som har vist seg å være et ubrukelig verktøy.
Jeg er for så vidt tilbøyelig til å svare bekreftende på samtlige spørsmål. Men uansett hvordan man vekter svaralternativene, så er hovedkonklusjonen at den strategi man til å har fulgt, om å skulle lage et hovedsykkelveinett, har feilet fullstendig.
Er det noen som er overrasket over at politikerforakt er utbredt?
- Vi skal selvfølgelig ha hovedsykkelveier og de må ha en lagt høyere standard enn noe av det vi har i dag. Der det er 4-feltsvei for biler skal det være eksepressveier for syklister av tilsvarende kvalitet — i praksis to sykkelfelt i hver retning, klart adskilt fra fotgjengere. Er det problemer med å få plass, så får man ta plass fra bilistene. Det er ingen naturlov at bilistene skal ha førsteprioritet og beholde all den plass de har klart å okkupere, selv om det synes å være en slags grunnlov i Oslos planlegging.
- Langs andre hovedårer skal det være godt tilrettelagte sykkelveier eller sykkelfelt. Det må være et langt tettere nett enn det som ligger innen i hovedsykkelveinetet Godot.
- Det må være gode lokalveier, blant annet for å legge til rette for at barn skal kunne sykle til skolen.
Det må bli slutt på de stadige sykkelskandalene i Oslos planlegging, hvor syklistene hele tiden blir “glemt”. Her er noen prinsipper til, som politikere og planleggere kan gjenta som en del av sitt morgenrituale:
- Tilrettelegging for syklister er like selvsagt som tilrettelegging for fotgjengere.
- Ingen ny vei skal bygges og ingen eksisterende vei skal opprustes uten at det også legges til rette for syklister!
- Det skal ikke være gateparkering i noen sykkelgater beregnet for gjennomsykling.
Det er masse plass i Oslo. Problemet er ikke mangel på plass, problemet er mangel på prioritering — som i praksis betyr feilprioritering. Når så mye av gatearealet er okkupert til parkering blir det lite plass igjen til bl.a. syklister og kollektivtrafikk. Fremkommelighet for folk er langt viktigere enn fremkommelighet for biler. Privatbil er den desidert med plasskrevende transportform vi har.
Når det er arealkonflikter må bilen vike. Er det ikke plass nok i gatene til alle, da er det bilene som må bort. Inntil politikerne erkjenner dette, vil de fortsette å vente på Godot. Én buss kan erstatte en kilometer bilkø, en trikk kan erstatte to. I tillegg frigjør man alt det arealet som exbilistene brukte til parkering. Sykkel tar langt mindre plass enn bil (men mer enn buss og trikk), og er samtidig meget bra for miljøet og folkehelsen.
Biler har motor, de kan godt ledes ut på omveier. Det er ingen grunn til at bilistene skal kunne kjøre korteste vei. Det bør være forbeholdt kollektivtransport og syklister.
Bilistene må selvsagt betale for å parkere. Min grove frihåndsberegning antyder at Oslo subsidierer byenes bilister med 1-2 mrd pr år gjennom gratis parkering. Det er mellom 25 og 50% av budsjettet for Oslopakke 3, grovt regnet. Det er åpenbart ikke fornuftig ressursbruk.
Politikerne må erkjenne at de har feilet. Unnskyldninger er uinteressante. Realiteten er at viljen har manglet. Man har villet dele ut akkurat så mange smuler til syklistene som må til for at det ikke skal bli for mye bråk. Reell vilje til å legge forholdene til rette for sykkel har manglet i samtlige politiske grupperinger som har hatt makt i Oslo siden 1977.
Vi kan ta med to av de seks punktene som 22. juli-kommisjonen har i sin oppsummering:
Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.
Dette gjelder like mye for den politiske ledelsen i Oslo, i alle fall når det gjelder deres “satsing” på sykkel.
De som er i opposisjon i Oslo er i posisjon på nasjonalt nivå. Den såkalt “rød-grønne” regjeringen, som ikke inneholder noe mer grønt enn Seterpartiets logo og SVs retorikk, og tidligere regjeringer har feilet like mye på nasjonalt plan som skiftende byråd har feilet i Oslo. De partiene som er i opposisjon i Oslo må vise at de vil noe der de sitter med makten, om de skal ha noen troverdighet i Oslopolitikken. Så langt har de ikke stort å vise for seg.
Skal et prosjekt lykkes må det forankres på toppen. Derfor er det du, Stian Berger Røsland, som må ta tak i Oslos sykkelpolitikk og følge den opp.