[section_title title=Den som selv søker offentlighet]

Den som selv søker offentlighet

Men bildet er mer sammensatt. Den som søker offentlighet må også finne seg i at offentligheten søker dem, også når det gjelder forhold som man kanskje helst vil holde for seg selv. Om jeg husker rett, så sa tidligere redaktør av “Se og Hør“, Knut Haavik, det omtrent slik: Hvis de iniviterer oss i bryllupet må de også finne seg i at vi skriver om skilsmissen. Men det må fortsatt være en sammenheng. Mange musikere, skuespillere og andre søker offentlighet fordi det er nødvendig for å kunne hevde seg i et tøft marked, samtidig som de skjermer sin familie og sitt privatliv. Det at man søker mest mulig offentlighet om sin scenepersonlighet, betyr ikke at vi dermed står fritt til å grafse i deres privatliv.

Den som søker offentlighet om sitt privatliv må akseptere at offentligheten oppsøker ens privatliv. Det kan f.eks. ha en viss interesse å få fram at det er liten sammenheng mellom det glansbilde man har forsøkt å skape gjennom media, og det livet man faktisk lever. Men man må også kunne trekke seg tilbake fra offentligheten.

I Norge har vi en høyesterettsdom om dette, Rt 2007 s. 687 “Big Brother”. Den gjaldt spørsmål om krenkelse av privatlivets fred etter strl § 390, men vurderingene blir langt på vei de samme. Et par, som ikke var kjent for annet enn at de hadde hatt sex på TV under den første “Big Brother” serien, hadde i en viss periode nytt sin status som C-kjendiser. Men de trakk seg senere tilbake fra offentligheten. Er par år senere omtalte “Se og Hør” rykter om at forholdet skrantet og at han hadde vært sammen med en annen dame.

“Se og Hør” anførte at de som hadde søkt rampelyset om sine personlige forhold også måtte ta konsekvensene i ettertid. Høyesterett sa at de nok måtte finne seg i det så lenge sendingene pågikk og en viss tid etter dette. Men ikke to år etter at sendingene var slutt og et år etter at de hadde sluttet å gi intervjuer. Høyesterett mente også at man burde være ekstra varsom med omtale av forhold i krise, hvor omtale kunne bidra til å gjøre vondt verre.

Da Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæter giftet seg på en holme utenfor Tønsberg, lå Se og Hør i buskene med kamera og telelinse. De hadde spurt om lov til å ta bilder, men hadde fått nei. Likevel tok de bilder. Saken kom opp for Høyesterett, se Rt 2008 s. 1089, og overraskende nok ga de, under dissens 3-2, Se og Hør medhold.

Det er en merkelig dom. I følge dommen er åvl § 45c anført som subsidiært rettsgrunnlag, noe som ikke kan ha vært en god strategi. Høyesterett drøfter nesten bare bestemmelsene om privatlivets fred i strl § 390. Det blir etter min mening helt feil. Å gifte seg er, som Høyesterett også sier, en offentlig handling. Man må finne seg i at det blir omtalt. Å gjengi bilder av dette er vel heller ikke en krenkelse av privatlivets fred. Men når førstvoterende i Høyesterett bare henger på et avsnitt til slutt om at vurderingene må bli den samme, da mener jeg at blir helt feil. Vurderingstema er ulikt i de to bestemmelsene. Det er ganske åpenbart at å gi offentlig meddelelse om Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæters bryllup ikke krenker privatlivets fred, men det betyr ikke at bilder fra bryllupet har aktuell og allmen interesse. Uheldig strategi fra Lillo Stenberg, Sæter og deres advokat har nok bidratt til det merkelige resultatet.

For mer om bl.a. denne dommen, se Jon Wessel-Aas artikkel “Pressefriheten og privatlivets fred – en oppsummering av rettstilstanden og en av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken”, trykket i Lov og Rett 2010 s. 596.