Caroline, Kate og oss andre: Retten til eget bilde

Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Det­te unn­ta­ket står i en slags mel­lom­po­si­sjon mel­lom a og c. Bil­det av per­sonen har ikke aktu­ell og all­men inter­es­se, og det er ikke en stor grup­pe eller et folke­tog. Men per­sonen, eller mer pre­sist: At det er akku­rat den­ne per­sonen, har mind­re inter­es­se. Hvis man tar bil­der av en park og det sit­ter noen folk på en benk, så vil dis­se van­lig­vis ikke være hoved­mo­ti­vet.

Hvis det er situa­sjo­nen og ikke per­sonen i seg selv om er inter­es­sant, bør det kun­ne være til­latt etter den­ne rege­len. Her kan det nok også bli et spørs­mål  om hvor gjen­kjen­ne­lig per­sonen er. Jeg har vært ute og syk­let i Oslo sam­men med Aften­pos­ten en del gan­ger, så de har gans­ke man­ge bil­der av meg på syk­kel i sitt arkiv. Om de søker etter bil­de av en syk­list i Oslo, er det ikke helt usann­syn­lig at de fin­ner et bil­de av meg. Som illust­ra­sjon til den­ne artik­ke­len har de brukt et bil­de av meg på syk­kel. Men det er et bil­de tatt bak­fra, og man skal kjen­ne meg godt for å se at det er meg. Jeg mener at det er en bil­led­bruk som er lov­lig etter den­ne bestem­mel­sen. I Rt 2008 s. 489 “Pla­ta”, som vis­te en per­son som ble arres­tert etter å ha kjøpt her­ion, ble bil­led­bru­ken ansett lov­lig, bl.a. for­di per­sonen kna­pt kun­ne kjen­nes igjen på bil­det.

Går man nær inn­på per­sone­ne trek­ker det i ret­ning av at dis­se er hoved­mo­ti­vet. Det sam­me kan være til­fel­let om man “helt til­fel­dig” tok bil­de av en kjent per­son som jog­get i par­ken.

Det må utvi­ses et visst skjønn. Om man får med per­soner i en lite hel­dig situa­sjon, f.eks en som gjør sitt for­nød­ne bake en sten i sko­gen, da vil man nok let­te­re rea­ge­re mot bil­det.

Print Friendly, PDF & Email