[section_title title=Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet]

Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Dette unntaket står i en slags mellomposisjon mellom a og c. Bildet av personen har ikke aktuell og allmen interesse, og det er ikke en stor gruppe eller et folketog. Men personen, eller mer presist: At det er akkurat denne personen, har mindre interesse. Hvis man tar bilder av en park og det sitter noen folk på en benk, så vil disse vanligvis ikke være hovedmotivet.

Hvis det er situasjonen og ikke personen i seg selv om er interessant, bør det kunne være tillatt etter denne regelen. Her kan det nok også bli et spørsmål  om hvor gjenkjennelig personen er. Jeg har vært ute og syklet i Oslo sammen med Aftenposten en del ganger, så de har ganske mange bilder av meg på sykkel i sitt arkiv. Om de søker etter bilde av en syklist i Oslo, er det ikke helt usannsynlig at de finner et bilde av meg. Som illustrasjon til denne artikkelen har de brukt et bilde av meg på sykkel. Men det er et bilde tatt bakfra, og man skal kjenne meg godt for å se at det er meg. Jeg mener at det er en billedbruk som er lovlig etter denne bestemmelsen. I Rt 2008 s. 489 “Plata”, som viste en person som ble arrestert etter å ha kjøpt herion, ble billedbruken ansett lovlig, bl.a. fordi personen knapt kunne kjennes igjen på bildet.

Går man nær innpå personene trekker det i retning av at disse er hovedmotivet. Det samme kan være tilfellet om man “helt tilfeldig” tok bilde av en kjent person som jogget i parken.

Det må utvises et visst skjønn. Om man får med personer i en lite heldig situasjon, f.eks en som gjør sitt fornødne bake en sten i skogen, da vil man nok lettere reagere mot bildet.