Kopieringsvederlag på «skylagringstjenester»?

Det kan bli innført “kopieringsavgift” på “skytjenester”, skriver Aftenposten 29. september 2012. Skjønt det er skrevet av en fra Hardware.no, så det er vel en av Aftenpostens underleverandører av stoff. Vi får i det minste rydde opp litt i premissene her.

Uttrykket “avgift” er misvsende i denne sammenhengen, da dette gjerne gir assosiasjoner til avgift til staten. I denne sammenhengen er det et vederlag som skal gi opphavsmenn kompensasjon for det inntektstap de har som følge av lovlig, privat kopiering. Det er ingen grunn til å sette tapet i anførselstegn, slik Jørgen Elton Nilsen fra hardware.no gjør. Tapte inntekter er tap.

Det er heller ikke riktig at det vederlaget som tas inn går til platebransjen, slik vi også kan lese i Aftenposten. Som rettighetshavere får nok også plateselskapene en del av det som tas inn, men vederlaget fordeles til de som har opphavsrett.

Mitt enkle utgangspunkt er at skapende og intellektuelt arbeid er like verdifullt som manuelt arbeid. De som utfører skapende og intellektuelt arbeid skal selvfølgelig kunne få betaling for dette. Like selvfølgelig er det at det er de som nyttiggjør seg resultatene av slikt arbeid som skal betale. Det er like selvsagt som at vi betaler for maten vi spiser. De som mener at slikt arbeid ikke skal verdsettes og godtgjøres, kan slutte å lese her.

Det er ingen tvil om at privat kopiering fører til et betydelig inntektsbortfall for opphavsmenn. Slik privat kopiering er likevel i en viss grad tillatt, men på ett vilkår: Opphavsmenn skal ha en rimelig kompensasjon for slik kopiering. Dette følger av det såkalte Infosoc-direktivet art 5 (2)b. Jeg er ikke i stand til å se at det er noe urimelig i at de som har skapt det som andre vil kopiere, skal få en viss kompensasjon for dette.

Direktivet sier ikke noe om hvordan man skal kompensere for dette, bare at man skal ha en rimelig kompensasjon. Det er vanlig, og har vært vanlig lenge, med vederlag knyttet til kjøp av utstyr, lagringsmedier osv. I Norge hadde vi i noen år avgift til “Kasettavgiftsfondet”, men dette var på typisk norsk vis gjort til en avgift. Pengene gikk til staten, som fordelte noe av det tilbake til rettighetshavere gjennom stipender m.m. Det var ikke en vederlagsordning.

I dag er Norge et unntak i Europa, ved at vederlag bevilges over statsbudsjettet. Åndsverloven § 12 er en av de meget få, kanskje den eneste loven som pålegger staten en plikt til å bevilge penger til et angitt formål over statsbudsjettet. Grunnen til av vi i Norge har den ordningen, er omtrent slik:

Hvis Norge skulle kunne opprettholde adgangen til eksemplarfremstilling til privat bruk, som var og er ønskelig, måtte man etablere en ordning for å gi en rimelig kompensasjon til opphavsmenn for slik kopiering. En slik ordning kan i praksis bare etableres på to måter: Enten ved en form for brukerbetaling hvor de som kopierer også betaler, eller ved at vi betaler gjennom det vi betaler i skatt.

De fleste land har valgt den første modellen. Man kan gjerne diskutere hvordan vederlag skal kreves inn og hvor høyt det skal være. Det vanlige har vært å knytte det til kjøp av utstyr, lagringsmedier m.m. Det er vanskelig å treffe presist med slike ordninger. Skal man ha millimeterrettferdighet blir transaksjonskostnadene høye og kontrollen ubehagelig nærgående. Noen vil, med god grunn, mene at de betaler for noe de ikke benytter seg av. Andre betaler for lite i forhold til hvordan de nyttiggjør seg mulighetene.

Da Norge skulle implementere disse reglene, var Høyres Per Kristian Foss finansminister. Han var høy og mørk, og sa ganske så eplekjekt at det var helt uaktuelt å innføre noen ny avgift. Han hadde sikkert ikke satt seg noe særlig inn i saken. Men Kulturdepartementet, som hadde ansvaret for saken, var nærmest spilt sjakk matt. Man måtte innføre en kompensasjonsordning, ellers måtte man oppheve adgangen til å fremstille eksemplarer til privat bruk.

Når finansministeren hadde gått ut slik Per Kristian Foss gjorde, var muligheten til å velge den løsning som de fleste land i Europa har valgt, i praksis stengt. Antagelig må Per Kristian Foss ha innsett at han gjorde en tabbe, ellers ville Finansdepartementet aldri ha gått med på en lovbestemmelse som pålegger staten å bevilge penger til et bestemt formål over statsbudsjettet.

Ordningen skal gi en kompensasjon for det tap privat kopiering påfører rettighetshavere. Man kan diskutere veldig mye hvordan et slikt tap skal beregnes. Når jeg har opptil flere mp3-spillere, PCer, smarttelefon, osv, så har jeg nok fremstilt ganske mange eksemplarer av min musikk. Men når nesten alt dette er kopiert fra CDer jeg har kjøpt, da mener jeg at denne kopieringen ikke har påført noen noe tap. Jeg hadde ikke kjøpt flere eksemplarer av de samme CDene uansett. Men om familiemedlemmer som ikke er en del av husstanden og venner også får kopier av denne musikken, da vil det kunne medføre tap.

Tapsberegningen må antageligvis bli en annen enn ved ulovlig kopierng. Ved ulovlig kopiering kan man kreve erstatning for hvert fremstilt eksemplar. Man blir ikke hørt med at man ikke ville ha kopiert dersom man hadde måttet betale. Men når det skal kompenseres for tap som følge av en lovlig kopieringsadgang, da må man antagelig ta utgangspunkt i hva dette betyr i redusert salg, ikke hva det ville ha kostet om man hadde betalt full pris for hver kopi. Det er åpenbart

Eksemplarer som fremstilles av musikk som lastes ned fra iTunes og lignende tjenester skjer i henhold til avtale, og påfører ikke noen noe tap av denne type så lenge jeg ikke fremstiller flere eksemplar enn det avtalen tillater. Spotify, Wimp og andre streamingtjenester gir i alle fall bare i veldig liten grad tap av denne type. Det vil i å fall være om man kopierer musikk utover det som er dekket i avtaler (om off-line bruk m.m.).

Vederlaget er ikke ment å skulle kompensere for ulovlig kopiering. Det er heller ikke ment å være museumstilskudd til døende bransjer. Det er veldig mange grunner til at musikksalget går ned. Lovlig, privat kopiering betyr neppe så veldig mye. Den viktigste grunnen er nok at plateselskapene ikke klarer å produsere nok interessant musikk, og at selskapenes gamle kataloger snart er melket til siste dråpe. På 1990- og tidlig 2000-tall var platesalget kunstig høyt, fordi sånne som jeg kjøpte på CD musikk vi allerede hadde på vinyl, samt at vi kjøpte musikk vi gjerne skulle hatt, men ikke hadde råd til da vi kjøpte vinyl. Jeg er neppe den eneste som allerede har kjøpt det meste av den musikken jeg er interessert i, og som derfor kjøper mye mindre musikk enn jeg gjorde før. At musikkmarkedet krymper, skal selvsagt ikke kompensees med vederlag som tas inn via salg av utstyr m.m.

Mange bruker streamingtjenester som Spotify og Wimp. Rettighetshavere klager over at de får for lite penger fra disse tjenestene. Men det er et problem de får løse i forhandliger med tjenesteyterne, som igjen får teste hva markedet er villig til å betale for deres tjenester. At rettighetshavere har inngått dårlige avtaler, er ikke noe som skal kompenseres med vederlag for lovlig privatkopiering.

Streamingtjenester fører åpenbart til at salget av musikk på CD går ned. Jeg ville ikke bli overrasket om det også fører til at det totale markedet for innspilt musikk krymper. Hele “kjekt å ha” markedet, vi som kjøper plater vi gjerne vil ha, men sjelden spiller, forsvinner. Når man bare betaler for musikk som faktisk blir spilt, og ikke masse musikk til lager, da blir totalen mindre. Vederlag for lovlig privatkopiering skal ikke kompensere for tap som musikkbransjen lider fordi det totale markedet krymper. Sannsynligvis bør denne utviklingen føre til at den totale komenasjonen blir mindre, fordi kopiering til privat bruk betyr mindre enn hva den gjorde bare for få år siden.

Det er ikke bare musikkbransjen som har krav på kompenasjon. Men for filmbransjen betyr antageligvis lovlig privatkopiering mindre. DVD og BlueRay plater med film er så godt som alltid kopibeskyttet. Den beskyttelsen lar seg knekke (jeg har aldri prøvd, og vet ikke hvor enkelt/vanskelig det er). Det er ulovlig å omgå slike sperrer, og det er ikke tillat å fremstille eksemplar til privat bruk når man har fått tilgang til det man kopierer fra ved å omgå slike sperrer. Dermed er eksemplarfrestillingen ulovlig, og faller utenfor denne kompensasjonsordningen. Vi står da tilbake med opptak fra TV-sendinger på PVR-bokser og annet opptaksutstyr.

Hvis norsk bokbransje en gang klarer å få til et ordentlig tilbud av e-bøker, må vi regne med at det vil skjer mer privatkopiering av bøker enn i dag. De færreste gidder å kopiere en bok på papir. Det som kopieres til undervisning, i organisasjoner m.m. vil stor sett være dekket gjennom avtalelisenser, og faller uansett utenfor denne kompensasjonsordingen. E-bøker blir enklere å kopiere. Men fortsatt er det bare lovlig kopiering som skal kompenseres. Dersom e-bøker leveres med kopisperre, vil de falle utenfor.

Jeg har ikke gjort noe forsøk på å regne ut om rettighetshavere får for lite eller for mye i forhold til det tap de påføres ved lovlig privatkopiering, eller om vederlaget fordeles riktig mellom ulike grupper av opphavsmenn. Men uansett må pengene inn. I utgangspunktet bør ikke lagring i ulike nettbaserte lagringstjenester, som noen vil ha oss til å tro svever oppe i skyene, føre til at det totale kompensasjonsbeløpet øker. Rettighetshaverne vil sikkert presse på som best de kan for å øke vederlagene, men det er ikke meningen at de skal overkompenseres. Vi skal holde fast ved at dette er en ordning for å kompensere for et tap de påføres ved lovlig privatkopiering, det er ikke en skatt som skal gi penger til kulturformål.

Når adferden endres, slik at folk kjøper færre disker og heller lagrer sine data hos ulike nettjenester, er det ingen grunn til at ikke det skal reflekteres i hvordan vederlaget kreves inn. At tjenestene tilbys gratis til sluttbrukerne, er uten betydning. De som tilbyr slike tjenester driver uansett ikke veldedighet. De driver sin virksomhet for å tjene penger. Om forretningsmodellen er basert på at noen for det gratis fordi det betyr at andre er villig til å betale mer for andre tjenester, kan ikke ha betydning for om man skal betale vederlag eller ikke. Skulle noen drive slike tjenester av ren idealisme, er det likevel ingen grunn til at de ikke skal betale. De må uansett betale for det utstyr de bruker og lønn til ansatte. De kan ikke finansiere dette ved at den angivelige idealismen påtvinges opphavsmenn som ikke får betalt for sitt arbeid.

Det er mange grunner til å diskutere denne type ordninger, og det er all mulig grunn til å være på vakt overfor bransjeaktører som vil gjøre slike ordninger til en størst mulig pengesekk som blir revet løs fra det tap den er ment å skulle kompensere. Men de som vil selge mest mulig utstyr og tjenester så billig som mulig, og alle de som bare ikke vil betale, skal vi også være kritiske til.

Aftenpostens ganske så tendensiøse artikkel ga ikke noe godt utgangspunkt for denne debatten.