Bilbliotekar, oversetter og SV-er Mikkel Broen synser om opphavsrett på Oslo SVs blogg under tittelen “En ny digital kulturøkonomi”. Jeg velger å begynne med slutten. Eller begynnelsen, alt etter som man ser det.

“Opphavsretten er historisk et ganske nytt fenomen” skriver Mikkel Broen. Alt er relativ og hva som er nytt kommer an på hva slags historisk perspektiv man har. Det som regnes som den første moderne opphavsrettslov er Statute of Queen Anne fra 1709. Den ble gitt mens eneveldige konger styrte. Ytringsfrihet og menneskerettigheter var ikke engang fremmedord. Demokrati og allmenn stemmerett var i beste fall en fjern drøm, og det ville ikke falle noen inn å tenke på arbeidsmijølovgivning og en velferdsstat. Bernkonvensjonen er fra 1887, og er en meget gammel konvensjon. Men hvis steinalderen er referansen, da er nok opphavsretten relativt ny.

Jeg skal ikke beskylde Mikkel Broen for å ønske seg tilbake til steinalderen. Det er nok heller Mikkel Broen som ikke har gjort hjemmeleksen sin og tydelig viser at dette kan han ikke mye om.

Mikkel Broen må selvsagt få mene at opphavsrettskonseptet er mistilpasset dagens teknologiske virkelighet, og regelrett innskrenker kulturen. Men vi er i modus konjunktiv og ikke indikativ, for noen påpeking av at det er slik, får vi ikke.

Mikkel Broen viser til at SV har følgende i sitt arbeidsprogram:

“SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes.”

De må gjerne utrede dette, men jeg har ikke sett at så har skjedd — selv om det har stått i SVs arbeidsprogram pkt. 8.3  ganske lenge. Det ble vedtatt i mars 2009, og om jeg husker rett var Bård Vegard Solhjell en av de som ivret for dette. Men jeg har hatt inntrykk av at i alle fall han har kommet på bedre tanker. Uansett fusker Mikkel Broen med sitatet når han behendig utelater siste setning i det avsnittet han siterer, hvor det står:

“Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverkslovens bestemmelser.”

At “fildeling” som ikke skjer i strid med åndsverksloven er en selvmotsigelse, lar jeg ligge. Det er uansett ikke første gang realitetssansen svikter hos SV.

Alt dette ble vedtatt i en slags rus hvor noen hadde merkelige hallusinasjoner om frihet. Når SV hyller reklamefinansiering som “etisk”, da skjønner man at de har mistet styringen. Men denne uttalelsen ble faktisk vedtatt på SVs landsmøte 21. mars 2009:

“Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner.”

For meg er det langt mer etisk at man tjener penger på eget arbeid enn på reklame, om etikk er målestokken. Det er den muligheten SV og Mikkel Broen vil ødelegge.

I min verden er skapende, intellektuelt arbeid like mye verdt som manuelt arbeid. Det er den skapende virksomheten og resultatet av denne som har verdi, ikke en eller annen haug med papir og trykksverte, eller en plastikkskive. Opphavsmannens viktigste rett er retten til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten, uavhengig av hvordan dette skjer. De fysiske kopiene er ikke nødvendigvis viktige. I Norge har komponister i snart 140 år hatt krav på vederlag når deres verk fremføres på konsert, uten at det har blitt laget noen fysiske kopier.

Mikkel Broen vil ha “bredbåndsavgift”. I stedt for å betale for den musikken vi lytter til og filmene vi ser på, skal alle måtte betale for dette via teleregningen. Mener Mikkel Broen f.eks. at bedrifter, hvor båndbredden i liten grad brukes til musikk og film, skal få økte kostnader for å betale for andres bruk av opphavsrettslig vernet materiale? Eller skal jeg, fordi jeg er næringsdrivende, slippe å betale avgift for mitt bredbånd?

Hvordan skal opphavsmannen få betalt? Mikkel Broen vil blant annet ha et offentlig finansiert digitalt bibliotek som skal fungere slik:

“Gjennom en sånn ordning vil man kunne sørge for at opphavsrettshaverne får et vedtatt minstevederlag, og man kan ivareta bredden gjennom fordelingen av inntektene. “

Hvem er de verdige trengende som Mikkel Broen vil tilgodese med et minstevederlag? Og hvor stort skal det være? Sosialhjelpsatser, minstepensjon eller gjennomsnitts industriarbeiderlønn i et land hvor det knapt finnes industri?

Hvem skal bestemme hvilken bredde som skal ivaretas? En komité av politisk korrekte SVere? Siden det faktisk er en del som er innom det jeg har lagt ut på nett, skal jeg da kunne rekke opp hånden og kreve min del av de pengene som skal fordeles? Det er ikke noen mindre grunn til at jeg skal få enn noen som er Qunstner med veldig stor Q, om som lager noe folk ikke bryr seg om, men som de selv mener er stor Qunst.

Når jeg har valgt å gjøre alt jeg har lagt ut på nettet gratis tilgjengelig, så er ikke det fordi jeg ikke vil ha betaling. Betaling er ikke det viktigste, men jeg ville ikke hatt noe i mot å få litt. Så blir det en pengesekk som skal fordeles blant opphavsmenn, vil jeg ha min del. Men det blir neppe mye på hver. Nettaviser og tjenester som YouTube m.m. stikker nok av med det meste.

Opphavsretten er en forutsetning for fri kunst og ytringsfrihet. Den som mener å ha noe å si på en eller annen måte, skal kunne si det i den form man selv ønsker og gjøre det tilgjengelig på en slik måte man selv finner hensiktsmessig. Dette inkluderer at man skal kunne kreve betaling av de som vil ha tilgang på en eller annen måte, hvis det er det man vil.

Den frie kunstner må kunne leve av sin kunst, om det finnes noen der ute som faktisk er interessert i det man lager. Man skal ikke være avhengig av å bli akseptert av Kongen, statlige byråkrater eller stipendkomiteer. De ville sikkert ikke ha villet utgi kontroversielle bøker som Aage Storm Borchgrevinks bok om Anders Bering Breivik eller “Fifty Shades of Grey”. Da er man tilbake til det gamle privilegiesystemet hvor bare det som er godkjent av sensuren blir utgitt. Det blir ikke stort bedre om det som kommer ut er det som er best egnet for å markedsføre sukkervann og shampo, og derfor kan finansieres gjennom reklame.

Det er dessuten en uforskammet frekkhet overfor opphavsmenn å kreve at man ikke bare skal ha fri tilgang til resultatene av deres arbeid. Man skal også kunne distribuere dem fritt, uansett hva den som har skapt verket måtte mene, og på den måten undergrave opphavsmannens mulighet til å leve av sitt arbeid. Hvis jeg bestemmer meg for at Mikkel Broen og andre ikke skal få tilgang til mine verk uten at de betaler, da har de selvsagt ingen rett til å kreve tilgang til tross for det jeg måtte ha bestemt, og de bør heller ikke ha det.

Opphavsretten har vist seg svært så levedyktig. Den vil sevlfølgelig endres og utvikles i takt med at samfunnet endrer seg. Men det grunnleggende ligger fast: Opphavsmannen kan selv bestemme om, og eventuelt hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig. Opphavsmannen bestemmer om det skal skjer gratis eller mot vederlag. De som vil ha tilgang til verket i en eller annen form må betale for denne tilgangen, med mindre opphavsmannen har valgt å gjøre det tilgjengelig gratis. Selv om teknologien mellom opphavsmann og konsument vil endres, vil utgangspunktet ligge fast. Det vil være lekkasjer, slik det er i alle systemer. Vi gjør ikke maten gratis selv om vi ikke klarer å hindre at folk går på epleslang.

Opphavsrettens død har blitt spådd mange ganger. Mikkel Broen er ikke den første, og han blir neppe den siste. Opphavsretten har overlevd mange som har spådd dens snarlige død, og den overlever nok Mikkel Broen også.