En nylig avsagt dom av Høyesterett (HR-2012-1649-A – Rt-2012-1267 ) understreker viktigheten av klarhet i avtaler. Uklarhet går ut over den som hadde formulert avtalen.
Thule Drilling ASA
22. august 2012 avsa Høyesterett en dom om forståelsen av en garantiavtale. En rekke aksjonærer i selskapet Thule Drilling ASA garanterte for betaling av inntil 43 mill USD til obligasjonseiere (kreditorer) i tilfelle betalingsmislighold. Obligasjonseierne var representert ved Norsk Tillitsmann ASA. Thule Drilling misligholdt sin betalingsforpliktelse og obligasjonseierne krevde betaling i henhold til garantien. Thule Drilling er nå konkurs.
Det oppsto tvist om hva slags garanti som var stilt. Saken ble delt slik at Høyesterett skulle ta stilling til ett tolkingsspørsmål: Var dette en påkravsgaranti («on demand») eller en selvskyldnergaranti?
Tre typer garantier
Det er tre hovedtyper av garantier. Det finnes mange varianter av disse, men det er ikke plass til nyansene i denne sammenhengen. Den aktuelle saken viser at grensen mellom dem ikke alltid er klar.
Når man ikke kan gjøre debitors innsigelser gjeldende mot den som garantien er stillet til (beneficianten), vil garantisten være henvist til å gjøre eventuelle krav gjeldende mot debitor. Når debitor er konkurs, er et slikt krav lite verdt. Derfor kan det ha avgjørende betydning hva slags garanti det er.
Simpel garanti
Den enkleste er en simpel garanti. Denne utløses ved manglende betalingsevne hos debitor. Kravet som garantien skal dekke, må være misligholdt. I tillegg må det være klart at debitor ikke er i stand til å betale.
Hvor langt man må ha kommet i en inndrivelsesprosess før man i tilstrekkelig grad har påvist manglende betalingsevne, går jeg ikke nærmere inn på her.
Selvskyldnergaranti
Ved en selvskyldnergaranti er det tilstrekkelig å påvise at det krav som dekkes er misligholdt. Om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller bare sviktende betalingsvilje, er uten betydning.
Men garantisten kan gjøre gjeldende innsigelser mot kreditor i det underliggende forhold, f.eks. manglende oppfyllelse av en leveringsforpliktelse, at kravet allerede er betalt ved motregning, eller noe annet. Selvskyldnergarantisten står ansvarlig som om han selv er skyldner, men kan også gjøre gjeldende skyldnerens innsigelser.
On-demand-garanti
Den tredje gruppen er en påkravsgaranti eller «on demand» garanti. Her er garantien frikoblet fra det underliggende forhold. Garantisten må betale når kreditor krever betaling.
Det er ikke nødvendig å påvise mislighold og garantisten kan ikke gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forhold. Garantisten må eventuelt krevet beløpet tilbakebetalt, om han mener det ikke var grunnlag for å gjøre garantien gjeldende. Man sier gjerne at påkravsgarantien er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.