Uklar garanti garanterer problemer (finansielle garantier)

En nylig avsagt dom av Høy­este­rett (HR-20121649-A — Rt-2012–1267 ) under­stre­ker vik­tig­he­ten av klar­het i avta­ler. Uklar­het går ut over den som had­de for­mu­lert avta­len.

Thule Drilling ASA

22. august 2012 avsa Høy­este­rett en dom om for­stå­el­sen av en garanti­av­ta­le. En rek­ke aksjo­næ­rer i sel­ska­pet Thu­le Dril­ling ASA garan­ter­te for beta­ling av inn­til 43 mill USD til obli­ga­sjons­ei­ere (kredi­to­rer) i til­fel­le beta­lings­mis­lig­hold. Obli­ga­sjons­ei­er­ne var repre­sen­tert ved Norsk Til­lits­mann ASA. Thu­le Dril­ling mis­lig­holdt sin beta­lings­for­plik­tel­se og obli­ga­sjons­ei­er­ne krev­de beta­ling i hen­hold til garan­ti­en. Thu­le Dril­ling er nå kon­kurs.

Det opp­sto tvist om hva slags garan­ti som var stilt. Saken ble delt slik at Høy­este­rett skul­le ta stil­ling til ett tol­kings­spørs­mål: Var det­te en påkravs­ga­ran­ti («on demand») eller en selv­skyldner­ga­ran­ti?

Tre typer garantier

Det er tre hoved­ty­per av garan­ti­er. Det fin­nes man­ge vari­an­ter av dis­se, men det er ikke plass til nyan­se­ne i den­ne sam­men­hen­gen. Den aktu­el­le saken viser at gren­sen mel­lom dem ikke all­tid er klar.

Når man ikke kan gjø­re debi­tors inn­si­gel­ser gjel­den­de mot den som garan­ti­en er stil­let til (bene­fi­ci­an­ten), vil garan­tis­ten være hen­vist til å gjø­re even­tu­el­le krav gjel­den­de mot debi­tor. Når debi­tor er kon­kurs, er et slikt krav lite verdt. Der­for kan det ha avgjø­ren­de betyd­ning hva slags garan­ti det er.

Simpel garanti

Den enk­les­te er en sim­pel garan­ti. Den­ne utlø­ses ved mang­len­de beta­lings­evne hos debi­tor. Kra­vet som garan­ti­en skal dek­ke, må være mis­lig­holdt. I til­legg må det være klart at debi­tor ikke er i stand til å beta­le.

Hvor langt man må ha kom­met i en inn­dri­vel­ses­pro­sess før man i til­strek­ke­lig grad har påvist mang­len­de beta­lings­evne, går jeg ikke nær­me­re inn på her.

Selvskyldnergaranti

Ved en selv­skyldner­ga­ran­ti er det til­strek­ke­lig å påvi­se at det krav som dek­kes er mis­lig­holdt. Om mis­lig­hol­det skyl­des mang­len­de beta­lings­evne eller bare svik­ten­de beta­lings­vil­je, er uten betyd­ning.

Men garan­tis­ten kan gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser mot kredi­tor i det under­lig­gen­de for­hold, f.eks. mang­len­de opp­fyl­lel­se av en leve­rings­for­plik­tel­se, at kra­vet alle­re­de er betalt ved mot­reg­ning, eller noe annet. Selv­skyldner­ga­ran­tis­ten står ansvar­lig som om han selv er skyld­ner, men kan også gjø­re gjel­den­de skyld­ne­rens inn­si­gel­ser.

On-demand-garanti

Den tred­je grup­pen er en påkravs­ga­ran­ti eller «on demand» garan­ti. Her er garan­ti­en fri­kob­let fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må beta­le når kredi­tor kre­ver beta­ling.

Det er ikke nød­ven­dig å påvi­se mis­lig­hold og garan­tis­ten kan ikke gjø­re gjel­den­de inn­si­gel­ser fra det under­lig­gen­de for­hold. Garan­tis­ten må even­tu­elt kre­vet belø­pet til­bake­be­talt, om han mener det ikke var grunn­lag for å gjø­re garan­ti­en gjel­den­de. Man sier gjer­ne at påkravs­ga­ran­ti­en er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.

Høyesterett

Høy­este­rett la vekt på at påkravs­ga­ran­ti­er ikke er van­li­ge på det aktu­el­le områ­det. Det skin­ner også igjen­nom at Høy­este­rett men­te at den var lite egnet, selv om det­te ikke sies direk­te. Jeg kan sky­te inn at garan­tis­ten etter en påkravs­ga­ran­ti må beta­le umid­del­bart. Det for­ut­set­ter meget god lik­vi­di­tet. Det vil aksjo­næ­rer i et krise­ram­met sel­skap ofte ikke ha.

Garanti­er­klæ­rin­gen, som var skre­vet på engelsk, var på avgjø­ren­de punk­ter ikke pre­sist for­mu­lert. Blant annet sier den ikke uttryk­ke­lig hva slags garan­ti det er – nett­opp det som tvis­ten drei­de seg om. Den inne­hol­der for­mu­le­rin­ger man ofte fin­ner i påkravs­ga­ran­ti­er. Men Høy­este­rett men­te at man må se på garanti­do­ku­men­tet i sin hel­het, og ikke bare på enkelt­ord.

Uklarhetsregelen

Høy­este­rett leg­ger vide­re vekt på at det er kredi­to­re­nes repre­sen­tant, Norsk Til­lits­mann, som har utfor­met garan­ti­en. Et av det­te sel­ska­pe­ts vik­tigs­te for­ret­nings­om­rå­der er å iva­re­ta kredi­tor­in­ter­es­se­ne i den­ne type obli­ga­sjons­lån, og må anses som pro­fe­sjo­nell på det­te områ­det. Høy­este­rett anvend­te den såkal­te uklar­hets­re­ge­len, som sier at uklar­het i utfor­min­gen bør gå ut over den som her utfor­met kon­trak­ten, sær­lig når den­ne part var den mest kyn­di­ge på områ­det.

Høy­este­rett pek­te også på at Norsk Til­lits­manns i stev­nin­gen til Oslo ting­rett hele 12 gan­ger selv omtal­te garan­ti­en som en selv­skyldner­ga­ran­ti, og at det advo­kat­fir­ma­et som skrev stev­nin­gen også had­de bistått Norsk Til­lits­mann ved utfor­ming av garanti­av­ta­len. Man har unek­te­lig mot­bak­ke når man argu­men­te­rer for at den garan­ti­en man selv har omtalt som selv­skyldner­ga­ran­ti, ikke er det­te like­vel, men en påkravs­ga­ran­ti.

Norsk Tillitsmann ASA tapte saken

Høy­este­rett kom til at garan­ti­en var en selv­skyldner­ga­ran­ti, slik at garan­tis­te­ne kun­ne påbe­ro­pe inn­si­gel­ser fra det under­lig­gen­de for­hold over­for obli­ga­sjons­ei­er­ne, og ikke en påkravs­ga­ran­ti, som vil­le ha gjeldt uav­hen­gig av hoved­ford­rin­gen.

Viktig med klare avtaler

Klar­het i utfor­ming er vik­tig for garan­ti­er som for alle and­re avta­ler. Avta­le­ne blir gjer­ne ikke noe bed­re av at man hen­ter inn for­mu­le­ring fra engelsk kon­trakt­prak­sis. Selv om avta­len skri­ves på engelsk, så er engelsk og norsk rett vel­dig ulik på vik­ti­ge områ­der. Det som er skre­vet med utgangs­punkt i engelsk rett fun­ge­rer ikke nød­ven­dig­vis godt i en avta­le som er under­lagt norsk rett.

Det er hel­ler nep­pe noen stor over­ras­kel­se at man får det vans­ke­lig om man pro­se­de­rer mot det man selv tid­li­ge­re har sagt i sam­me sak.

Artik­kel opp­rin­ne­lig skre­vet for hegnar.no. Den er også til­gjen­ge­lig hos Bing Hodne­land.

Print Friendly, PDF & Email