En nylig avsagt dom av Høyesterett (HR-2012-1649-A – Rt-2012-1267 ) understreker viktigheten av klarhet i avtaler. Uklarhet går ut over den som hadde formulert avtalen.
Thule Drilling ASA
22. august 2012 avsa Høyesterett en dom om forståelsen av en garantiavtale. En rekke aksjonærer i selskapet Thule Drilling ASA garanterte for betaling av inntil 43 mill USD til obligasjonseiere (kreditorer) i tilfelle betalingsmislighold. Obligasjonseierne var representert ved Norsk Tillitsmann ASA. Thule Drilling misligholdt sin betalingsforpliktelse og obligasjonseierne krevde betaling i henhold til garantien. Thule Drilling er nå konkurs.
Det oppsto tvist om hva slags garanti som var stilt. Saken ble delt slik at Høyesterett skulle ta stilling til ett tolkingsspørsmål: Var dette en påkravsgaranti («on demand») eller en selvskyldnergaranti?
Tre typer garantier
Det er tre hovedtyper av garantier. Det finnes mange varianter av disse, men det er ikke plass til nyansene i denne sammenhengen. Den aktuelle saken viser at grensen mellom dem ikke alltid er klar.
Når man ikke kan gjøre debitors innsigelser gjeldende mot den som garantien er stillet til (beneficianten), vil garantisten være henvist til å gjøre eventuelle krav gjeldende mot debitor. Når debitor er konkurs, er et slikt krav lite verdt. Derfor kan det ha avgjørende betydning hva slags garanti det er.
Simpel garanti
Den enkleste er en simpel garanti. Denne utløses ved manglende betalingsevne hos debitor. Kravet som garantien skal dekke, må være misligholdt. I tillegg må det være klart at debitor ikke er i stand til å betale.
Hvor langt man må ha kommet i en inndrivelsesprosess før man i tilstrekkelig grad har påvist manglende betalingsevne, går jeg ikke nærmere inn på her.
Selvskyldnergaranti
Ved en selvskyldnergaranti er det tilstrekkelig å påvise at det krav som dekkes er misligholdt. Om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller bare sviktende betalingsvilje, er uten betydning.
Men garantisten kan gjøre gjeldende innsigelser mot kreditor i det underliggende forhold, f.eks. manglende oppfyllelse av en leveringsforpliktelse, at kravet allerede er betalt ved motregning, eller noe annet. Selvskyldnergarantisten står ansvarlig som om han selv er skyldner, men kan også gjøre gjeldende skyldnerens innsigelser.
On-demand-garanti
Den tredje gruppen er en påkravsgaranti eller «on demand» garanti. Her er garantien frikoblet fra det underliggende forhold. Garantisten må betale når kreditor krever betaling.
Det er ikke nødvendig å påvise mislighold og garantisten kan ikke gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forhold. Garantisten må eventuelt krevet beløpet tilbakebetalt, om han mener det ikke var grunnlag for å gjøre garantien gjeldende. Man sier gjerne at påkravsgarantien er en «betale-først-og-krangle-etterpå»-garanti.
Høyesterett
Høyesterett la vekt på at påkravsgarantier ikke er vanlige på det aktuelle området. Det skinner også igjennom at Høyesterett mente at den var lite egnet, selv om dette ikke sies direkte. Jeg kan skyte inn at garantisten etter en påkravsgaranti må betale umiddelbart. Det forutsetter meget god likviditet. Det vil aksjonærer i et kriserammet selskap ofte ikke ha.
Garantierklæringen, som var skrevet på engelsk, var på avgjørende punkter ikke presist formulert. Blant annet sier den ikke uttrykkelig hva slags garanti det er – nettopp det som tvisten dreide seg om. Den inneholder formuleringer man ofte finner i påkravsgarantier. Men Høyesterett mente at man må se på garantidokumentet i sin helhet, og ikke bare på enkeltord.
Uklarhetsregelen
Høyesterett legger videre vekt på at det er kreditorenes representant, Norsk Tillitsmann, som har utformet garantien. Et av dette selskapets viktigste forretningsområder er å ivareta kreditorinteressene i denne type obligasjonslån, og må anses som profesjonell på dette området. Høyesterett anvendte den såkalte uklarhetsregelen, som sier at uklarhet i utformingen bør gå ut over den som her utformet kontrakten, særlig når denne part var den mest kyndige på området.
Høyesterett pekte også på at Norsk Tillitsmanns i stevningen til Oslo tingrett hele 12 ganger selv omtalte garantien som en selvskyldnergaranti, og at det advokatfirmaet som skrev stevningen også hadde bistått Norsk Tillitsmann ved utforming av garantiavtalen. Man har unektelig motbakke når man argumenterer for at den garantien man selv har omtalt som selvskyldnergaranti, ikke er dette likevel, men en påkravsgaranti.
Norsk Tillitsmann ASA tapte saken
Høyesterett kom til at garantien var en selvskyldnergaranti, slik at garantistene kunne påberope innsigelser fra det underliggende forhold overfor obligasjonseierne, og ikke en påkravsgaranti, som ville ha gjeldt uavhengig av hovedfordringen.
Viktig med klare avtaler
Klarhet i utforming er viktig for garantier som for alle andre avtaler. Avtalene blir gjerne ikke noe bedre av at man henter inn formulering fra engelsk kontraktpraksis. Selv om avtalen skrives på engelsk, så er engelsk og norsk rett veldig ulik på viktige områder. Det som er skrevet med utgangspunkt i engelsk rett fungerer ikke nødvendigvis godt i en avtale som er underlagt norsk rett.
Det er heller neppe noen stor overraskelse at man får det vanskelig om man prosederer mot det man selv tidligere har sagt i samme sak.
—
Artikkel opprinnelig skrevet for hegnar.no. Den er også tilgjengelig hos Bing Hodneland.