Forbrukere og internasjonale nettjenester. Amazon- og Netflix-avtalene

Netflix og Amazon

Net­flix og Ama­zon har på hver sin måte illust­rert noen av pro­ble­me­ne som for­bru­ke­re kan møte når de gjør bruk av inter­na­sjo­na­le nettje­nes­ter. Net­flix kre­ver bl.a. i sin avta­le at kun­de­ne fra­sier seg ret­ten til å rei­se sak for dom­sto­ler og at tvis­ter skal avgjø­res ved vold­gift i Dela­wa­re. Ama­zon for­be­hol­der i sine vil­kår seg ret­ten til å slet­te alt man har kjøpt for Kind­le, hvis man etter Ama­zons vur­de­ring har brutt noen av lisens­vil­kå­re­ne. De beta­ler ikke til­ba­ke for det man har betalt for, men ikke får behol­de. Og de nek­ter å for­kla­re hva slags brudd på lisens­vil­kå­re­ne en kun­de even­tu­elt har gjort seg skyl­dig i. Det lyder kjent. Det høres ut som det Franz Kaf­ka beskrev i roma­nen “Pro­ses­sen”. At Ama­zon har gjen­åp­net kon­to­en etter medie­bråk, fort­satt uten å gi noen for­kla­ring, end­rer ikke det­te.

Net­flix har visst sagt at de ikke har ment å fra­ta nors­ke kun­der ret­ten til å gå til sak i Nor­ge. Men det er bare å gjen­ta det jeg plei­er å si når noen sier at vi ikke men­te det slik: Hvis dere ikke mener det, da er det hel­ler ingen grunn til at det skal stå i kon­trak­ten.

Vi må star­te med noen enk­le utgangs­punk­ter. Når du har klik­ket på at du har lest kon­trakts­vil­kå­ene og aksep­te­rer dem, da star­ter du i mot­bak­ke. At du ikke les­te vil­kå­re­ne før du aksep­ter­te dem, er ditt pro­blem. Om du er i godt eller dår­lig sel­skap når du aksep­te­rer uten å lese hva du aksep­te­rer, skal være usagt. Men du hav­ner i alle fall i stort sel­skap. Jeg har lest en del sli­ke vil­kår av pro­fe­sjo­nel­le grun­ner. Men når jeg opp­trer som for­bru­ker gjør jeg som alle and­re: Jeg aksep­te­rer uten å lese de lan­ge og ofte gans­ke ule­se­li­ge vil­kå­re­ne.

Jurisdiksjon — hvor skal tvist behandles?

Et førs­te spørs­mål er hvor du skal rei­se sak. Det er langt vik­ti­ge­re med hjem­me­bane i en retts­lig tvist enn i en fot­ball­kamp. Den som har mak­ten kre­ver gjer­ne at saken skal behand­les hos oss. Spørs­må­let om hvor even­tu­ell sak skal rei­ses er et spørs­mål om juris­dik­sjon.

Net­flix sier at sak skal behand­les ved vold­gift i Dela­wa­re. Vold­gift er en form for pri­vat ret­ter­gang som bru­kes mye i kom­mer­si­el­le avta­ler. Men den hind­rer at sak kan kom­me opp for de all­min­ne­li­ge dom­sto­ler. I Nor­ge kan det etter vold­gifts­lo­ven § 11 ikke inn­gås for­hånds­a­vat­le om vold­gift i for­bru­ker­sa­ker, men det kan avta­les vold­gift når en kon­flikt først har opp­stått.

Sett på avstand tror vi at USA er USA, og vi ler av USA­ne­re som tror at Euro­pa er Euro­pa. Det har ikke en gang hørt om EØS-avta­len! Men mye av lov­giv­nin­gen i USA gis på del­stats­nivå. Dela­wa­re er en liten del­stat på øst­kys­ten. Den er kjent for sin sel­skaps­venn­li­ge lov­giv­ning. Der­for er vel­dig man­ge sel­ska­per i USA regist­rert i Dela­wa­re. For oss som av og til besø­ker USA kan det også være nyt­tig å vite at Dela­wa­re er en av de få del­sta­te­ne i USA hvor det ikke er sales tax, slik at det er et fint sted for shop­ping. Men det har ikke noe med nett­han­del å gjø­re.

Ama­zon i Euro­pa er et sel­skap i Lux­em­burg. Vi tror at vi hand­ler med et sel­skap i Eng­land. Men det er bare engels­ke, frans­ke, tys­ke, ita­li­ens­ke og spans­ke nett­si­der. Hvis vi skal gå til sak mot Ama­zon i Euro­pa, må sak anleg­ges i Lux­em­burg, etter Ama­zons vil­kår.

I utgangsunk­tet kan par­te­ne i et kon­trats­for­hold selv bestem­me hvor en sak skal behand­les. Det kan være i et av lan­de­ne hvor par­te­ne hører hjem­me, men man kan også avta­le et tredje­land. I inter­na­sjo­na­le kom­mer­si­el­le for­hold er det ikke helt uvan­lig å avta­le at sak skal rei­ses i Lon­don, selv om ingen av par­te­ne dri­ver sin virk­som­het der.

Det er den dom­stol hvor sak rei­ses som avgjør om den er kom­pe­tent eller ikke, alt­så om den har juri­dik­sjon. Rei­ses sak ved Oslo ting­rett er det Oslo ting­rett som avgjør om de er rett instans, og spørs­må­let avgjø­res etter nors­ke verne­tings­reg­ler. Om Oslo ting­rett skul­le mene at saken hører hjem­me ved en engelsk dom­stol, så vil de avvise saken. Det­te kan over­prø­ves i det nors­ke retts­sys­te­met, men ikke av en uten­landsk dom­stol. Men en norsk dom­stol kan selv­føl­ge­lig ikke påleg­ge en engelsk dom­stol å ta saken til behand­ling. Det avgjør den engels­ke dom­sto­len selv.

Til­sva­ren­de kan en norsk dom­stol bestem­me at den er kom­pe­tent og ta saken til behand­ling, selv om and­re lands dom­sto­ler skul­le kom­me til at saken ikke hører under norsk juris­dik­sjon.

En ting er å få en dom. Noe annet er spørs­må­let om hva dom­men er verdt, i prak­sis om dom­mer lar seg full­byr­de. Noen land har juris­dik­sjons­reg­ler som klart favo­ri­se­rer egne bor­ge­re. Det er vel ingen over­ras­kel­se at USA og Frank­ri­ke er blant de land som går lengst her. Kort og unøy­ak­tig har Frank­ri­ke reg­ler som inne­bæ­rer at en fransk­mann ikke skal behø­ve å fin­ne seg i å bli sak­søkt annet enn for en en fransk dom­stol. Og en fransk­mann skal kun­ne anleg­ge sak mot alle ved en fransk dom­stol, uan­sett hvor i ver­den sak­søk­te måt­te være. Vive la Fran­ce!

Skul­le en fransk­mann anleg­ge sak mot et kine­sisk sel­skap ved en fransk dom­stol, så nyt­ter det nok ikke å kom­me til Kina med den frans­ke dom­men og kre­ve at den­ne skal full­byr­des i Kina mot den kine­sis­ke sak­søk­te, like lite som man kan kom­me med en kine­sisk dom og kre­ve at den blir full­byr­det i Frank­ri­ke.

Vi har noen inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­ner om aner­kjen­nel­se og full­byr­ding av uten­lands­ke dom­mer. Den i prak­sis vik­tigs­te for det­te områ­det er Luga­no-kon­ven­sjo­nen, som regu­le­rer for­hol­det lan­de­ne i EØS samt Sveits. Det­te er egent­lig en påbyg­ning til Brus­sel-kon­ven­sjo­nen, sene­re Brus­sel-for­ord­nin­gen. Men dis­se gjel­der bare innen­for EU, så Luga­no-kon­ven­sjo­nen er en påbyg­ning til den­ne. Men selv om det ikke er så man­ge EØS-land, så er alle EU-land part i EØS-avta­len med de euro­pe­is­ke stor­mak­te­ne Nor­ge, Island og Lich­ten­stein.

Etter Luga­no-kon­ven­sjo­nen art 16 kan en for­bru­ker anleg­ge sak mot en nærings­dri­ven­de som den­ne har inn­gått avta­le med, i det land hvor han bor. Og for­bru­ke­ren må sak­sø­kes i det land hvor for­bru­ke­ren bor. Det er en del nyan­ser og tek­ni­ka­li­te­ter her, men de går jeg ikke nær­me­re inn på.

En norsk for­bru­ker kan med and­re ord anleg­ge sak mot euro­pe­is­ke Ama­zon i Nor­ge, og Lux­em­burg er kon­ven­sjons­for­plik­tet til å full­byr­de en slk dom i Lux­em­burg. Men vi vil være pris­gitt hånd­he­vel­sen i det aktu­el­le lan­det. Jeg vet ingen ting om hvor effek­tivt man kan hånd­heve for­bru­ker­ret­tig­he­ter i Lux­em­burg. Men som eksem­pel nev­ner jeg at det har vist seg vans­ke­lig å hånd­heve for­bru­ker­sa­ker mot Ryanair, for­di den irs­ke hånd­he­vin­gen av sli­ke saker i Irland er lite effek­tiv.

Mot Net­flix blir det vans­ke­li­ge­re. Vi har ingen kon­ven­sjon som regu­le­rer det­te i for­hol­det mel­lom Nor­ge og USA. Sann­syn­lig­vis vil­le en norsk dom­stol anse seg for kom­pe­tent og ta en sak mot Net­flix til behand­ling. Det er ingen tvil om at Net­flix mar­keds­fø­rer seg mot nors­ke for­bru­ke­re. Det er van­lig­vis til­strek­ke­lig til at en norsk dom­stol vil kune anse seg for kom­pe­tent. Det er også det­te prin­sip­pet som leg­ges til grunn i USA, så de har liten grunn til å kla­ge over at and­re land anven­der de sam­mre reg­ler.

Det er nep­pe så man­ge saker hvor for­bru­ke­re i USA sak­sø­ker nett­le­ve­ran­dø­rer uten­for USA. Men en kon­se­kvens av at så man­ge retts­spørs­mål hånd­te­res på del­stats­nivå, er at de har man­ge saker hvor spørs­må­let kan være om saken f.eks. skal behand­les i Dela­wa­re eller Ohio. Det er der­for en rik­hol­dig prak­sis om det­te i USA, uten at jeg skal påstå at jeg kjen­ner detal­je­ne på det­te områ­det.

Om man får en norsk dom mot Net­flix, er det slett ikke sik­kert at man vil få den dom­men full­byr­det i Dela­wa­re. Men hvis Net­flix skul­le ha ver­di­er i Nor­ge eller et annet land som aner­kjen­ner nors­ke dom­mer, vil man gjer­ne kun­ne få full­yrdet dom­men der. Og som noen nors­ke sel­ska­per har fått erfa­re hvis de ikke har tatt det som frem­står som menings­løse søks­mål i USA på alvor: En dom avsagt av en dom­stol i USA vil gjer­ne kun­ne full­byr­des mot det de måt­te ha av ver­di­er i USA.

Lovvalg

Men spørs­må­let om hvil­ken dom­stol som skal behand­le saken er bare førs­te hin­der. Det nes­te er hvil­ket lands rett som skal leg­ges til grunn. Det er ikke noe i vei­en for at en norsk dom­stol behan­ler en sak som skal avgjø­res etter f.eks. tysk rett. Saken blir mer kom­pli­sert ved at de ikke bare må over­be­vi­se ret­ten om hva som er de fak­tis­ke for­hold, men også om hvor­dan i det til­fel­let tysk rett er. Men det lar vi lig­ge. Det­te er et spørs­mål om lov­valg.

En dom­stol avgjør lov­valgs­spørs­må­let etter eget lands lov­valgs­reg­ler. En norsk dom­stol vil all­tid avgjø­re selve lov­valgs­spørs­må­let etter norsk rett. På noen områ­der har vi kla­re lov­valgs­reg­ler. Finans­av­tale­lo­ven § 3 sier f.eks. at på den lovens områ­de skal norsk rett gjel­de for avta­le med for­bru­ker. Men vi har ikke noen gene­rel­le bestem­mel­ser om det­te på for­bru­ker­om­rå­det.

Her er det enda mind­re kon­ven­sjons­re­gu­le­ring. Innen­for EU har man Roma-for­ord­nin­gen om lov­valg i kon­trak­ter. Men den­ne er bare åpen for land innen­for EU, og det er ikke en til­leggs­kon­ven­sjon for EØS til­sva­ren­de Luga­no-kon­ven­sjo­nen. Uten­for­lan­det Nor­ge er der­for ikke med i den­ne kon­ven­sjo­nen.

Par­te­ne kan i utgangs­punk­tet avta­le hvil­ket lands rett som gjel­der. I Ama­zon-avta­len heter det et den er unde­lagt Lux­em­burgsk rett, mens Net­flix-avta­len er under­lagt Dela­wa­re-rett. Etter Roma-for­ord­nin­gen er hoved­re­ge­len for for­bru­ker­av­ta­ler at ret­ten i for­bru­ke­rens bosteds­land skal anven­des. Det kan avta­les at et annet lands rett enn for­bru­ke­rens skal leg­ges til grunn, men ikke slik at det inne­bæ­rer at for­bru­ke­ren fra­tas ret­tig­he­ter han vil­le ha hatt om hoved­re­ge­len om for­bru­ke­rens bosteds­land had­de vært fulgt.

I en tvist med for­bru­ker i annet EU-land vil­le Ama­zon i Euro­pa måt­tet ha aksep­tert at for­bru­ke­ren ikke stil­les dår­li­ge­re enn etter hjem­lan­dets rett. Selv om de ikke vil være noen kon­ven­sjons­mes­si­ge for­plik­tel­ser, er det vans­ke­lig å se at man vil kun­ne kom­me med inn­ven­din­ger om et land uten­for EU base­rer seg på det sam­me prin­sip­pet. Hvis en norsk dom­stol avsi­er dom, vil Lux­em­burg etter Luga­no-kon­ven­sjo­nen være for­plik­tet til å full­byr­de den. Jeg kan ikke se at lov­valgs­spørs­må­let vil kun­ne brin­ges inn i en slik full­byr­del­ses­sak.

Over­for tje­neste­le­ve­ran­dør uten­for EU, f.eks. i USA, vil vi ikke ha sli­ke holde­punk­ter i lov­valgs­spørs­må­let.

Lovvalg om avtaleinngåelse

Det er også et annet vik­tig spørs­mål som vil måt­te avgjø­res etter det lands rett hvor sak rei­ses: Er det inn­gått noen bin­den­de avta­le? Hvis det ikke er inn­gått noen bin­den­de avta­le, da har man hel­ler ikke noen bin­den­de avta­le om juris­dik­sjon og lov­valg, uan­sett hva det måt­te stå i det som påstås å være en bin­den­de avta­le.

Spørs­må­let om det er inn­gått en bin­den­de avta­le vil behand­les etter ret­ten i det land hvor saken behand­les, uan­sett hva som måt­te stå i avta­len om juris­dik­sjon og lov­valg.

Jeg skal ikke her gå inn i spørs­må­let om avtale­retts­lig ugyl­dig­het, bare ta det helt opp­lag­te: Om noen ret­ter en pis­tol mot hodet ditt og tvin­ger deg til å skri­ve under en avta­le hvor du fra­skri­ver deg alle ret­tig­he­ter, at even­tu­el­le tvis­ter skal avgjø­res ved vold­gift i Mafio­sistan hvor din mot­part opp­nev­ner vold­gifts­ret­ten, og det hele skal avgjø­res etter mafio­sistansk rett, da har du ikke inn­gått noen bin­den­de avta­le. En norsk dom­stol kan behand­le det­te som om ingen avta­le er inn­gått, og and­ven­de de reg­ler som vil gjel­de når ikke annet er avtalt.

Vil norsk rett være til noen hjelp?

Men om nå en norsk dom­stol skul­le ta saken til behand­ling og anven­de norsk rett, hvor hav­ner vi da?

Norsk rett er ikke nød­ven­dig­vis for­bru­ke­rens frel­se. Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på at for­bru­ke­re blir lurt av nors­ke tje­neste­yte­re, og at det er vans­ke­lig å kom­me noen vei med dis­se sake­ne også. Vi har ingen lover som regu­le­rer den­ne type tje­nes­ter, slik at vi må fal­le til­ba­ke til gene­rell kon­trakts- og mar­keds­fø­rings­rett.

For en del år siden utre­det jeg spøs­må­let om å la for­bru­ker­kjøps­lo­ven også gjel­de for digi­ta­le ytel­ser. Jeg kon­klu­der­te med at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bur­de gjel­de også for det­te. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet var ikke enig. Så noe lov­for­slag i sam­svar med mine syns­punk­ter ble ikke frem­met. En slik lov vil­le ha gitt for­bru­ke­ren ret­tig­he­ter i Ama­zon­til­fel­let, hvor file­ne las­tets ned. Men en stre­am­ing­tje­nes­te vil­le uan­sett fal­le uten­for.

Jeg er ikke sær­lig i tvil om at Ama­zons vil­kår om at de kan slet­te alt inn­hold ved påstand om brudd på lisens­vil­kår uten begrun­nel­se og uten at man beta­ler til­ba­ke, vil­le bli satt til side som uri­me­lig og i strid med avtale­lo­ven § 36.

Rett til ensi­dig å end­re avta­len og bare vars­le ved at end­rin­ge­ne leg­ges ut på nett­si­den (Ama­zon), eller at det ikke vars­les i det hele tatt (Net­flix), vil nok hel­ler ikke bli opp­rett­holdt. Men det­te rek­ker ikke len­ger enn til at man vil være bun­det av de vil­kår man aksep­ter­te, men ikke sene­re end­rin­ger i for­bru­kers dis­fa­vør.

Etter mar­keds­fø­rings­lo­ven vil Mar­keds­rå­det kun­ne for­by bruk av kon­kre­te avtale­vil­kår som man fin­ner uri­me­lig. For­bru­ker­om­bu­det for­be­re­der sli­ke saker, og vil kun­ne for­hand­le med det ris bak spei­let at de brin­ger saken inn for Mar­keds­rå­det om de ikke kom­mer til en enig­het. Det var det­te som var For­bru­ker­om­bu­dets retts­li­ge grunn­lag for å ta kam­pen opp mot Apple for noen år siden, en sak For­bru­ker­rå­det kom godt ut av. For­bru­ker­om­bu­det har sagt de vil føl­ge Neflix nøye. Men et ved­tak i Mar­keds­rå­det vil bare for­by bruk av dis­se vil­kå­re­ne for frem­ti­den. Det får ikke betyd­ning for alle­re­de inn­gåt­te avta­ler.

Selv om det er enkelt å inn­gå en avta­le, klik­ke at man aksep­te­rer vil­kår­ne og beta­le med kreditt­kort, så er inter­na­sjo­na­le avta­ler fort­satt kom­pli­ser­te og vans­ke­li­ge å hånd­heve. De er ikke for ama­tø­rer. Når glo­bal nett­han­del er så enkelt, også for ama­tø­rer, er det ikke over­ras­ken­de at noen føler seg fan­get i en fel­le når pro­ble­mer opp­står.

Lov­giv­ning på inter­na­sjo­nalt nivå er kom­pli­sert og tar vel­dig lang tid. EUs over­na­sjo­na­li­tet gjør det noe enk­le­re å gi for­bru­ker­vern­reg­ler som i alle fall gjel­der innen­for EU/E­ØS-områ­det. Det er gitt en for­ord­ning om for­bru­ker­verns­am­ar­beid, som også er gjort til en del av EØS-avta­len. De løs­nin­ger de vel­ger er ikke nød­ven­dig­vis de vi vil­le ha valgt selv. Men det gir i det mins­te reg­ler som fun­ge­rer innen­for sitt områ­de. Det er langt fram før vi har et inter­na­sjo­nalt for­bru­ker­vern som fun­ge­rer like effek­tivt som inter­na­sjo­nal nett­han­del — om vi noen gang kom­mer dit.

Det­te er også gjort til­gjen­ge­lig hos Bing Hodne­land også har pub­li­sert på digi.no, da med tit­te­len “Det­te er ikke for ama­tø­rer”.

Print Friendly, PDF & Email