Rettigheter til nyoppdagede verk

En dansk lokal­his­to­ri­ker har fun­net et hit­til ukjent even­tyr av H.C. Ander­sen. Man antar at det­te er det førs­te even­ty­ret H.C. Ander­sen skrev.

H.C. Ander­sen døde i 1875, så hans ver­ker har falt i det fri for len­ge siden. Men hva med nyopp­da­ge­de verk av for lengst avdøde opp­havs­menn?

Ånds­verk­lo­ven § 41a lyder:

Den som førs­te gang rett­mes­sig gjør til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten et ånds­verk som ikke er blitt offent­lig­gjort innen utlø­pet av verne­ti­den etter §§ 40 og 41, til­kom­mer sam­me rett som en opp­havs­mann etter § 2. Den­ne rett varer i 25 år etter utlø­pet av det år ver­ket førs­te gang ble gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten.”

Man kan alt­så få en rett som varer i 25 år etter utlø­pet av det år ver­ket for førs­te gang ble gjort til­gjen­ge­lig. Begrun­nel­sen for rege­len er å gi et inci­ta­ment til å gjø­re sli­ke verk til­gjen­ge­lig, og gi et vern for den inves­te­ring en slik til­gjenge­lig­gjø­ring måt­te inne­bære.

Bestem­mel­sen er basert på artik­kel 4 i EUs verne­tids­di­rek­tiv fra, opp­rin­ne­lig 93/98, revi­dert ver­sjon 2006/116.

Det er en bestem­mel­sen som rei­ser fle­re spørs­mål enn den besva­rer. Hva lig­ger det egent­lig i at man “rett­mes­sig gjør til­gjen­ge­lig” et verk som har har falt i det fri, og som der­med enhver har i utgangs­punk­tet har rett til å gjø­re til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten? I for­ar­bei­de­ne, Ot.prp.nr.54 (1994–1995),  kan vi lese føl­gen­de på s. 36:

Den hand­ling som gir ene­rett må være rett­mes­sig. Den per­son som gis ene­rett må ikke ha fått ver­ket i sin besit­tel­se ved f.eks. en ulov­lig hand­ling, og ver­kets til­gjenge­lig­gjø­ring for all­menn­he­ten må ikke stri­de mot f.eks. avta­le med den som ved­kom­men­de har fått ver­ket utle­vert fra.”

Man må ikke ha til­eg­net seg eksemp­la­ret ved en ulov­lig hand­ling og ikke bry­te en avta­le om f.eks. ikke å gjø­re det til­gjen­ge­lig. Men det­te even­ty­ret ble fun­net i en arkiv­boks hos det dans­ke Riks­ar­ki­vet. Jeg kan ikke se at det er noen reg­ler som hind­rer den som måt­te kom­me over et slikt doku­ment i et offent­lig arkiv å offent­lig­gjø­re doku­men­tet. Man fin­ner et doku­ment, foto­gra­fe­rer det og offent­lig­gjør foto­gra­fi­et eller en gjen­gi­vel­se av teks­ten man har avfo­to­gra­fert. Fin­ne­ren tren­ger nep­pe en avta­le. På den annen side vil det være gans­ke pro­ble­ma­tisk om fin­ne­ren får en ene­rett som hind­rer eie­ren å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig.

Hva det vil si at et verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten, føl­ger av åvl § 2, tred­je ledd. Et verk gjø­res til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten bl.a. når:

a)    eksemp­lar av ver­ket frem­bys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til all­menn­he­ten, [eller]
b)    eksemp­lar av ver­ket vises offent­lig uten bruk av tek­nis­ke hjelpe­mid­ler, …”

Hvis man skal ta § 41a helt på alvor, og leg­ge til grunn at den som kom­mer over et slikt doku­ment får ene­rett om ver­ket gjø­res til­gjen­ge­lig, vil det f.eks. inne­bære at de dans­ke Riks­ar­ki­vet ikke vil kun­ne stil­le ut det­te doku­men­tet, for da viser de det offent­lig og gjør det der­med til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten.

Det kan hev­des at doku­men­tet har vært til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten i alle de år det har lig­get i arkiv­bok­sen i Riks­ar­ki­vet. Eksemp­la­ret har vært til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten, selv om ingen tid­li­ge­re had­de fun­net det. Men om det­te sik­rer all­men­he­ten til­gang i det­te til­fel­let, så behø­ver man ikke gå len­ger enn til at et slikt doku­ment befant seg et sted som ikke var til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten.

Leker vi med den tan­ke at en sam­ling doku­men­ter i et offent­lig arkiv er klau­su­lert og ikke kan gjø­res til­gjen­ge­lig før et antall år etter en per­sons død, og for vårt til­fel­le får vi for­ut­set­te at det er mer enn 70 år etter per­sonens død, gjø­re det da til­gjen­ge­lig når det åpnes mulig­het for å lete i det­te arkiv­ma­te­ria­let, eller først når noen fin­ner doku­men­tet?

Jeg vet ikke om lokal­his­to­ri­ke­ren har offent­lig­gjort even­ty­ret. Men avi­sen Polti­ken har gjort det til­gjen­ge­lig. Om de er først, vet jeg ikke. Jeg håper i alle fall at an avis ikke der­med får ene­rett. Det illust­re­rer også at begrun­nel­sen om å ver­ne en inves­te­ring ikke rek­ker sær­lig langt. Det var kan­skje et poeng på begyn­nel­sen av 1990-tal­let. I dag er det ikke det. Det har nok ikke kos­tet Poli­ti­ken (eller and­re) stort å gjø­re teks­ten til­gjen­ge­lig på den­ne måten. Uan­sett er det ikke ofte ukjen­te verk av noen som fort­satt er inter­es­san­te duk­ker opp på den­ne måten.

Print Friendly, PDF & Email