Da aksjebrevene forsvant

3         Dokument- og registersystemer – noen grunnleggende forskjeller

I en tid med begren­se­de og lang­som­me kom­mu­ni­ka­sjons­tje­nes­ter ga doku­ment­sys­te­mer gode og flek­sib­le løs­nin­ger. Doku­men­tet kun­ne gå fra hånd til hånd og omset­tes uten at den som had­de utstedt doku­men­tet behøv­de å bli involvert i trans­ak­sjo­nen. De retts­li­ge løs­nin­ger kun­ne byg­ges på eien­doms­ret­ten til det fysis­ke doku­men­tet også når doku­men­tet var bærer av abs­trak­te retts­go­der. Legi­ti­ma­sjon, og der­med adgan­gen til å utøve den rett doku­men­tet er bærer av, er basert på ihen­de­ha­vel­se, even­tu­elt i kom­bi­na­sjon med navn­gi­vel­se og trans­port­på­teg­nin­ger i doku­men­tet. Ret­tig­hets­over­gang og retts­vern repre­sen­te­res ved over­le­ve­ring av den fysis­ke ret­tig­hets­bæ­rer.

I et regis­ter­sys­tem er det ingen fysisk gjen­stand som kan has i hen­de og eies. Legi­ti­ma­sjon kan ikke byg­ges på ihen­de­ha­vel­se. Man eier ikke en opp­lys­ning i et regis­ter slik at eien­doms­rett til ret­tig­hets­bæ­re­ren ikke kan være grunn­la­get for reg­ler om ret­tig­hets­over­gang m.m. Det­te må knyt­tes til inn­førs­ler i regis­te­ret. Alle retts­end­rin­ger må regist­re­res. All infor­ma­sjon om trans­ak­sjo­ner må sen­des til regist­ret og en regist­re­rings­be­kref­tel­se må sen­des til­ba­ke til par­te­ne i trans­ak­sjo­nen. Man er avhen­gig av rask kom­mu­ni­ka­sjon om det­te skal fun­ge­re i et mar­ked med stort trans­ak­sjons­vo­lum. Der­for har dis­se sys­te­mer tra­di­sjo­nelt vært for­be­holdt for­mues­go­der med høy ver­di og lavt trans­ak­sjons­vo­lum.

Data­sys­te­mer og data­kom­mu­ni­ka­sjon har gjort at kom­mu­ni­ka­sjon mot regis­te­ret kan skje raskt, mens trans­port og hånd­te­ring av papir blir den størs­te flaske­hal­sen.

Det gam­le aksje­sys­te­met var en hybrid mel­lom et regis­ter­sys­tem og et doku­ment­sys­tem. Man had­de aksje­brev, sam­ti­dig som alle over­dra­gel­ser skul­le regist­re­res i aksje­bo­ken. Den­ne løs­nin­gen kom­bi­ner­te ulem­pe­ne ved beg­ge sys­te­mer.

Når man skal etab­le­re en regis­ter­ba­sert løs­ning kan man vel­ge en av to hoved­mo­del­ler: Et regis­ter føres hos en av par­te­ne i retts­for­hol­det, eller hos en uav­hen­gig tredje­part. Aksje­bo­ken ble ført hos sel­ska­pet, selv om det­te for børs­no­ter­te sel­ska­per i prak­sis ble utført av aksjo­nær­ser­vice i de stør­re ban­ke­ne. Den­ne løs­nin­gen er beholdt for aksje­sel­ska­per, se asl § 4–5. Det er også den­ne løs­nin­gen man får om prin­sip­pet i gbl § 29 ska­le­res opp fra enkelt­trans­ak­sjo­ner til et trans­ak­sjons­sys­tem. Kreditt­fore­ta­ke­nes egne sys­te­mer før VPS var basert på det­te. Det er også den­ne løs­nin­gen man har valgt for livs­for­sik­ring, se FAL § 17–1. Ban­ke­nes konto­sys­te­mer kan også ses på som et regis­ter­sys­tem basert på den­ne model­len. En slik løs­ning må for­ut­set­te at man har den nød­ven­di­ge til­lit til den som regist­re­rer opp­lys­nin­ge­ne, her­under at den­ne ikke har noen bety­de­lig egen­in­ter­es­se i de trans­ak­sjo­ner som fore­tas.

Tredje­parts­løs­nin­ger er vel­kjent fra bl.a. ting­ly­sin­gen. Noen av for­de­le­ne med en nøy­tral regist­re­rings­en­het er gans­ke åpen­ba­re: Regis­ter­en­he­ten er uav­hen­gig av par­te­ne. Det er det­te som er valgt for verdi­pa­pir­re­gist­re, og for all­menn­ak­sje­sel­ska­per kre­ves regist­re­ring i et slikt regis­ter, se aasl § 4–4.

Når sys­te­met skal betje­ne et mar­ked vil sen­tra­li­ser­te løs­nin­ger være en for­del, hvil­ket ytter­li­ge­re taler for en tredje­parts­løs­ning. Aktø­re­ne i mar­ke­det, i prak­sis meg­ler­ap­pa­ra­tet, behø­ver ikke for­hol­de seg til et stort antall regist­re med uli­ke løs­nin­ger. VPS ble opp­rin­ne­lig gitt mono­pol på å være verdi­pa­pir­re­gis­ter. Det­te ble end­ret ved lov om verdi­pa­pir­re­gist­re i 2002. Men selv om det da ble åpnet for etab­le­ring av fle­re regist­re og kon­kur­ran­se, har vi sett en ytter­li­ge­re sen­tra­li­se­ring ved at VPS i 2007 ble fusjo­nert inn i sam­me kon­sern som Oslo Børs.

Et doku­ment­sys­tem er åpent. Den som har doku­men­tet kan leve­re det­te til hvem som helst, på sam­me måte som vi kan beta­le til hvem som helst med kon­tan­ter. Et regis­ter­sys­tem vil være luk­ket. Det kan ha man­ge eller få aksess­punk­ter, og der­med frem­stå som mer eller mind­re åpent. De to bank­nett­ver­ke­ne Visa og Mas­ter­Card frem­står som gans­ke åpne for­di det er så man­ge del­ta­ke­re. Men alle del­ta­ke­re må ha en avta­le med sys­te­met og til­freds­stil­le de krav som stil­les for den aktu­el­le rol­len. Den som skal gjen­nom­føre en trans­ak­sjon vil all­tid måt­te gå via en ”port­vakt”.

Når man er avhen­gig av å få til­gang til en luk­ket infra­struk­tur for å kun­ne del­ta i et mar­ked gir det­te kon­kur­ranse­retts­li­ge utford­rin­ger som vi her ikke skal gå inn på. Det gir også utford­rin­ger i for­hold til å betje­ne et inter­na­sjo­nalt mar­ked. Hvis man øns­ker uten­lands­ke inves­to­rer er det ikke hen­sikts­mes­sig å kre­ve at alle som øns­ker å kjø­pe aksjer i nors­ke sel­ska­per først må knyt­te seg til en norsk infra­struk­tur. Man har der­for måt­tet aksep­te­re for­val­ter­re­gist­re­ring hvor én aktør regist­rer aksjer på veg­ne av sine kun­der. Myn­dig­he­te­ne har gjer­ne vært skep­tis­ke til sli­ke løs­nin­ger, men man har i prak­sis måt­tet aksep­te­re dem. Det ble først åpnet for for­val­ter­re­gist­re­ring av uten­lands­ke aksjo­næ­rer i aasl § 4–10, i utgangs­punk­tet bare for aksjer notert på uten­landsk børs (men med dis­pen­sa­sjons­ad­gang). Men ved den nye verdi­pa­pir­re­gis­ter­lo­ven av 2002 ble det gene­relt åpnet opp for slik regist­re­ring i § 6–3. (Se nær­me­re om det­te i Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) kap. 9) Anta­ge­lig var det­te en gans­ke utbredt prak­sis også før det ble til­latt å regist­re­re eier­skap på den­ne måten.

Print Friendly, PDF & Email