Formueretten i møte med ny teknologi

Avtaler

Er avtale inngått elektronisk bindende?

Jeg vet ikke hvor man­ge gan­ger jeg har fått det­te spørs­må­let. Enhver jurist vet at sli­ke avta­ler — i alle fall som hoved­re­gel — vil være bin­den­de. Når man god­tar at bin­den­de avta­le om salg av et høy­fjells­ho­tell kan inn­gås ved en noe uklar tele­fon­sam­ta­le, da er selv­føl­ge­lig en avta­le slut­tet ved utveks­ling av e-post­mel­din­ger også bin­den­de.

Men at sva­ret på et litt feil stilt spørs­mål er enkelt, betyr ikke at spørs­må­le­ne rundt elekt­ro­nis­ke avta­ler kan par­ke­res som løst. Vår opp­ga­ve som juris­ter er ikke bare å sva­re på de spørs­mål som blir stilt, men å fin­ne fram til og stil­le de rele­van­te spørs­må­le­ne.

Vi har ingen gene­rel­le form­krav som vil­kår for at avta­ler er gyl­di­ge etter norsk rett. Men det fin­nes en rek­ke eksemp­ler på form­krav for bestem­te avtale­ty­per. For gans­ke man­ge avta­ler er det et vil­kår at de skal inn­gås skrift­lig. Et eksem­pel er en konto­av­ta­le med en finans­in­sti­tu­sjon, se finans­avtl § 16(1).

Når man møter sli­ke krav blir spørs­må­let om form­kra­ve­ne kan opp­fyl­les ved hjelp av elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon. Det føl­ger av finans­av­tal § 8(2) at krav om skrift­lig­het etter den­ne loven som hoved­re­gel kan opp­fyl­les ved bruk av elekt­ro­nisk medi­um, på vis­se nær­me­re angit­te vil­kår. I for­ar­bei­de­ne til loven sies bl.a. føl­gen­de om spørs­må­let i Ot.prp. nr 41 (1998–99) avsnitt 7.1:

Depar­te­men­tet vil like­vel under­stre­ke at man etter omsten­dig­he­te­ne kan for­stå et krav om skrift­lig­het ute­luk­ken­de som et krav om bruk av skrift­tegn. I så fall vil et skrift­lig­hets­krav kun­ne opp­fyl­les også ved bruk av elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon.”

Etter den­ne bestem­mel­sen stil­les det krav om at avta­len skal ha vært til­gjen­ge­lig på avtale­tids­punk­tet og at man skal ha brukt en betryg­gen­de måte for å auten­ti­fi­se­re avta­len. Det kan også stil­les krav til for eksem­pel lag­ring av den avta­le som er inn­gått slik at den sene­re skal kun­ne hen­tes fram.

Vi kan ikke all­tid gå ut fra at skrift­lig­hets­krav kan opp­fyl­les ved elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon, slik at spørs­må­let må vur­de­res kon­kret. I finans­avtl § 61 er det bestemt at § 8 annet ledd ikke gjel­der for kau­sjons­av­ta­ler. Så for sli­ke avta­ler må man fort­satt hol­de seg til penn og papir, eller noe til­sva­ren­de. I for­ar­bei­de­ne begrun­nes det­te unn­ta­ket fra § 8 på den­ne måten, se Ot.prp. nr 41 (1998–99) avsnitt 7.3:

Et krav om skrift­lig avtale­inn­gå­el­se kan være begrun­net også ut fra and­re hen­syn enn beho­vet for bevis­sik­ring. Det kan bl a pekes på at en ordi­nær papir­ba­sert avtale­inn­gå­el­se kan gi par­te­ne mer tid til å vur­de­re avta­lens inn­hold før de blir retts­lig bun­det gjen­nom under­teg­ning. Avtale­inn­gå­el­sen vil som oftest strek­ke seg over en viss tid, og «alvo­ret» ved f eks en låne­av­ta­le blir under­stre­ket når kun­den fysisk må inn­fin­ne seg i insti­tu­sjo­nens loka­ler for å under­teg­ne avta­len. Det kan hev­des at man ved elekt­ro­nisk avtale­inn­gå­el­se, der kun­den på en enkel måte kan inn­gå avta­len hjem­me eller på sitt eget kon­tor, kan risi­ke­re at de nevn­te ele­men­te­ne ved avtale­inn­gå­el­sen i stør­re eller mind­re grad blir borte.”

I for­bin­del­se med imple­men­te­rin­gen av e-han­dels­di­rek­ti­vet ble det fore­tatt en gjen­nom­gang av norsk lov­giv­ning for å leg­ge til ret­te for bruk av elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon — eller mer reelt: For å fjer­ne even­tu­el­le bestem­mel­ser som kun­ne hind­re slik kom­mu­ni­ka­sjon. (Resul­ta­te­ne av gjen­nom­gan­gen, med lov­end­rings­for­lag på en rek­ke områ­der, fin­nes i Ot.prp. nr 108 (2000–01).) Resul­ta­tet er at en lang rek­ke lover har bestem­mel­ser med et inn­hold som lig­ner finans­av­tal § 8(2). Men sam­ti­dig kan en slik revi­sjon para­dok­salt nok ha med­ført at man let­te­re vil kom­me til at elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon ikke vil opp­fyl­le form­krav der det­te ikke er uttryk­ke­lig nevnt. Når man på de fles­te områ­der har spe­si­fik­ke lov­be­stem­mel­ser om bruk av elekt­ro­nis­ke kom­mu­ni­ka­sjon vil det være mer nær­lig­gen­de å trek­ke en anti­te­tisk slut­ning der sli­ke bestem­mel­ser even­tu­elt ikke fin­nes, enn det var i den peri­oden hvor spørs­må­let kun var vur­dert i for­hold til finans­av­tale­lo­ven.

Form­krav har imid­ler­tid ikke bare betyd­ning som gyl­dig­hets­be­tin­gel­ser. Bruk av bestemt form kan også være et vil­kår for å opp­nå bestem­te retts­virknin­ger, selv om dis­po­si­sjo­nen i seg selv er gyl­dig. Et vel­kjent eksem­pel er omset­nings­gjelds­brev. Hva slags form som bru­kes har ingen betyd­ning for hoved­for­plik­tel­sens gyl­dig­het og inn­hold. Men neg­o­tia­bi­li­tets­virknin­ge­ne for­ut­set­ter at man har benyt­tet en bestemt form.

Da Verdi­pa­pir­sen­tra­len ble etab­lert kun­ne man ha valgt å etab­le­re et slikt sys­tem for obli­ga­sjo­ner (for­drin­ger) uten å gjø­re noen end­rin­ger i lov­giv­nin­gen.  Noen obli­ga­sjons­ut­ste­den­de kreditt­fore­tak had­de alle­re­de etab­lert sine egne sys­te­mer. Men da vil­le det ikke len­ger ha vært omset­nings­gjelds­brev i form av ihen­de­ha­ver­ob­li­ga­sjo­ner som had­de blitt omsatt. Det­te vil­le ha vært enk­le krav. For­drin­ge­ne had­de vært gyl­di­ge, og også enk­le krav kan omset­tes. Men man vil­le ha mis­tet neg­o­tia­bi­li­te­ten. Det vil­le ikke ha vært en god løs­ning om de for­drin­ger som fak­tisk blir omsatt i et mar­ked skul­le fal­le uten­for den lov­giv­ning som er ment å skul­le gjø­re for­drin­ge­ne sær­lig egnet for å kun­ne omset­tes på den­ne måten. Når det gjel­der aksjer var situa­sjo­nen mer kom­pli­sert, og lov­end­rin­ger var nød­ven­di­ge. (Se “Da aksje­bre­ve­ne for­svant” om de retts­li­ge utford­rin­ger sær­lig knyt­tet til etab­le­rin­gen av et “papir­løst” aksje­mar­ked.)

Et annet eksem­pel er manu­el­le trans­ak­sjo­ner med debet­kort. Sjekk­lo­ven § 1 angir hva en sjekk skal inne­hol­de. Sam­men­lig­ner vi med den papir­no­ta­en vi får man tar avtrykk av kor­tet med “stryke­jern” , ser vi at det vik­tigs­te kra­vet som ikke er opp­fylt er at doku­men­tet må benev­nes som “sjekk” . Hvis man had­de valgt å tryk­ke det­te magis­ke ordet på blan­ket­te­ne og gjort noen and­re små end­rin­ger, vil­le dis­se trans­ak­sjo­ne­ne ha fulgt sjekk­lo­vens reg­ler. Når sjekk­lo­vens reg­ler ikke er opp­fylt, får vi en trans­ak­sjon som er gyl­dig og bin­den­de, men den fal­ler uten­for den­ne lov­re­gu­le­rin­gen. At sjekk­lo­ven nok ikke vil­le være en sær­lig egnet regu­le­ring, er en annen sak. Det illust­re­rer like­vel for­mens funk­sjon.

Sekundære formkrav

Vi kan også møte en rek­ke sekun­dæ­re form­krav. Med det­te mener trans­ak­sjo­ner som for­ut­set­ter at en annen trans­ak­sjon er fore­tatt i en bestemt form. I Nor­ge er det ikke krav om skrift­lig­het ved avta­ler om fast eien­dom. En munt­lig avta­le, eller en avta­le inn­gått ved utveks­ling av elekt­ro­nis­ke mel­din­ger, vil der­for være gyl­dig og bin­den­de mel­lom par­te­ne. Men ting­ly­sin­gen for­ut­set­ter skrift­lig avta­le, for det er bare doku­men­ter som kan ting­ly­ses. Der­med blir det i prak­sis ikke mulig å gjen­nom­føre en eien­doms­trans­ak­sjon uten at man på et sta­di­um i pro­ses­sen set­ter opp et skrift­lig doku­ment.

Kort tid etter SAS i sin tid intro­du­ser­te elekt­ro­nis­ke bil­let­ter, skul­le en fors­ker ved et av våre forsk­nings­in­sti­tut­ter en tur til Stock­holm. Siden e-han­del var hen­nes forsk­nings­tema, vil­le hun selv­føl­ge­lig for­sø­ke det­te i prak­sis, og bestil­te elekt­ro­nisk bil­lett. Det mes­te gikk greit helt til hun skul­le hjem. Da gikk hun den sed­van­li­ge turen inn­om ”Tax Free” butik­ken på Arlan­da. I kas­sen ba de om hen­nes board­ing­kort. Hun for­søk­te å for­kla­re at hun reis­te med elekt­ro­nisk bil­lett, og at hun der­for ikke had­de noe board­ing­kort. Men de måt­te ha board­ing­kor­tet for å kun­ne sel­ge hen­ne varer, så hun måt­te etter­late vare­ne og rei­se hjem uten avgifts­fri kvo­te. Nok en gang var det sekun­dær­trans­ak­sjo­nen, som for­ut­sat­te at det var utstedt et doku­ment i hoved­trans­ak­sjo­nen, som skap­te pro­ble­met. Men et sys­tem som hind­rer at nord­menn får kjøpt sin avgifts­frie kvo­te er sjanse­løst i mar­ke­det, så det tok ikke lang tid før man had­de fun­net en løs­ning på det­te pro­ble­met.

Et sekun­dært form­krav med util­sik­te­de bivirk­nin­ger er tvf­bl § 7–2. Etter den­ne kan et gjelds­brev på vis­se vil­kår være sær­skilt tvangs­grunn­lag. En elekt­ro­nisk mel­ding eller inn­før­sel i et regis­ter kan ikke være et gjelds­brev. Det er der­for ikke mulig å gjø­re en for­dring eksi­gi­bel med mind­re man bru­ker papir. Det inne­bæ­rer for eksem­pel at for­drin­ger regist­rert i Verdi­pa­pir­sen­tra­len ikke vil kun­ne gjø­res eksi­gib­le.

Den­ne bestem­mel­sen har blitt en slags ”Fly­ven­de hol­len­der” i for­hold til å leg­ge til ret­te for elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon. Bestem­mel­sens for­gjen­ger, § 3 nr 6 i de gam­le tvangs­full­byr­del­ses­lo­ven ble over­sett da det ble utar­bei­det lov­giv­ning om Verdi­pa­pir­sen­tra­len på midt­en av 1980-tal­let. Spørs­må­let ble på nytt over­sett da vi fikk ny tvangs­full­byr­del­ses­lov i 1992. Verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven ble erstat­tet av verdi­pa­pir­re­gis­ter­lo­ven i 2002, men spørs­må­let om eksi­gi­bi­li­tet ble nok en gang over­sett. Ikke i noen av dis­se til­fel­le­ne har man truf­fet noe bevisst valg om spørs­må­let, det har gans­ke enkelt ikke blitt vur­dert. Også ved den fore­lø­pig sis­te kors­vei, revi­sjon av lov­giv­ning med sik­te på å leg­ge til ret­te for elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon, slapp den­ne bestem­mel­sen unna. Tvangs­full­byr­del­ses­lo­ven ble ansett som en del av pro­sess­lov­giv­nin­gen, og alle pro­sess­lo­ver ble holdt uten­for gjen­nom­gan­gen. Pro­sess­lov­giv­nin­gen er under revi­sjon, så kan­skje vil lov­gi­ver en gang vur­de­re også det­te spørs­må­let.

Subjektive krav

Så len­ge vi ikke gjør annet enn å end­re kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom to per­soner, vil pro­ble­met stort sett gjel­de form­krav. Om to per­soner utveks­ler mel­din­ger pr e-post eller pr brev, betyr lite bare even­tu­el­le form­krav er opp­fylt.

Men ofte end­res mer enn bare kom­mu­ni­ka­sjons­for­men. Hvis et til­bud, for eksem­pel en bestil­ling, mot­tas og behand­les i et auto­ma­ti­sert sys­tem, når kom da til­bu­det til adres­sa­tens kunn­skap? Det lar seg gjø­re å fast­slå når en mel­ding har kom­met fram. Men en data­ma­skin vet ingen ting. Det gir der­for ikke mening å spør­re om når til­bu­det kom til data­ma­ski­nens kunn­skap. Vi kan kom­me rundt pro­ble­met ved å ty til fik­sjo­ner. En mulig­het er å si at løf­tet har kom­met til ”kunn­skap” når det er regist­rert som mot­tatt i data­sys­te­met, noe som i rea­li­te­ten er å set­te kunn­skaps­tids­punk­tet lik mot­taks­tids­punk­tet. Det kan også sky­ves noe, ved at sys­te­met må ha begynt å behand­le trans­ak­sjo­nen. Det vil også lett føre oss til­ba­ke til det tids­punkt trans­ak­sjo­nen ble regist­rert, ellers vil vi stå over­for det ikke helt enk­le spørs­må­let om hvor langt pro­ses­sen må ha kom­met får det inn­trer ”kunn­skap” . Vi kan også vel­ge å ta rege­len på ordet, og si at løf­tet ikke har kom­met til kunn­skap før mot­ta­ker eller en per­son som opp­trer på mot­ta­kers veg­ne, har fått kunn­skap om det­te. (Slik Bry­de Ander­sen Grun­læggen­de aftale­ret, s. 196.) Hvis også opp­fyl­lel­sen er auto­ma­ti­sert, slik den gjer­ne vil være i for eksem­pel finan­si­el­le trans­ak­sjo­ner, vil mot­ta­ker som regel ald­ri få kunn­skap om trans­ak­sjo­nen.

Jeg skal ikke her gå inn i en dis­ku­sjon om til­bake­kal­lel­ses­fris­ten ved trans­ak­sjo­ner som behand­les auto­ma­tisk. Jeg nøy­er meg med å kon­sta­te­re at det er et uav­klart spørs­mål, og at det i vis­se situa­sjo­ner kan ha avgjø­ren­de betyd­ning for om man vil være bun­det av en trans­ak­sjon eller ikke.

I avtale­ret­ten kan det også være avgjø­ren­de om man har vært i god tro. Men det gir liten mening å spør­re om hvor­vidt en data­ma­skin er eller var i god tro. En data­ma­skin vet ikke, tror ikke og for­står ikke. Den tar alt bok­sta­ve­lig og gjør det den blir bedt om, uan­sett hvor dumt eller uri­me­lig det­te måt­te være.

Print Friendly, PDF & Email