[section_title title=Broene brister]

Broene brister

En rettslig regulering vil i prinsippet alltid ha følgende form: Hvis [nærmere angitte vilkår er oppfylt] så [inntrer visse rettsvirkninger].

Alle som har forsøkt å lage en rettslig regulering har erfart at det kan være vanskelig å avgrense regelens anvendelsesområde. Man skal helst skjære ut et stykke av virkeligheten med kirurgisk presisjon, og knytte rettsvirkningen til dette presist avgrensede fenomenet. Vi skal inkludere alt hvor regelen skal anvendes, og utelukke alle de situasjoner hvor den ikke skal komme til anvendelse. I praksis er dette svært krevende, kanskje umulig. Vi kjenner ikke alle fenomener godt nok i alle dets varianter og avskygninger, og språket er ofte utilstrekkelig for presise avgrensninger.

En vei ut av eller rundt problemet kan være å benytte et indirekte avgrensningskriterium. Vi tar tak i ett typisk kjennetegn ved det fenomen som skal reguleres, og knytter reguleringen til dette. Kanskje er det ikke denne egenskapen vi egentlig ønsker å regulere, men den gir en tilknytning til det som egentlig er reguleringens gjenstand. Og den blir enklere å forstå og kan gi en hensiktsmessig avgrensning. Denne egenskapen blir en bro mellom rettsvirkningen og det vi egentlig ønsker å regulere.

Noen ganger vil teknologien bidra til å gjøre broen unødvendig. Den blir en omvei og en flaskehals. Det skaper ikke akutte problemer, og disse lar seg stort sett løse over litt tid. En langt større utfordring er når broen fjernes eller brister. Da mister reglene kontakten med den virkelighet de var ment å skulle regulere.

En slik bro — om vi holder oss i det bildet — er dokumentet. Tradisjonelt har dokument vært et stykke papir med tegn. Det behøver ikke være papir. Går vi bakover i tid, var dokumentene av pergament. Og rettslig sett hadde det ikke hatt noen betydning om tegnene hadde vært hogd inn i en steinplate. Det hadde vært upraktisk å lagre og transportere (i fysisk forstand) slike dokumenter, men rettslig sett har de samme egenskaper som vi kjenner fra de dokumenter vi har hatt til nå.

Dokumentene er fysisk avgrenset. Vi har et stykke papir. Når vi refererer til dokumenter er det gjerne disse fysiske gjenstandene vi refererer til, selv om det vi ønsker å regulere er de data som dokumentet er bærer av. Rettsteknisk er det enkelt. I stedet for å anstrenge oss for å avgrense hvilke data en regulering skal omfatte, regulerer vi dette ved å si de data som finnes på et identifiserbart stykke papir. Så kommer noen og napper vekk papiret, og broen brister.

Vi kan ta en tur ut av formueretten. Reglene om innsyn i forvaltningen i fvl §§ 18-20, gir rett til innsyn i dokumenter. I en rekke forvaltningssaker hentes opplysningene ut fra mange ulike registre og databaser. Dette gjelder ikke minst den forvaltningssak som vi alle stifter bekjentskap med en gang i året: Selvangivelsen. Hvis man har en enkel selvangivelse kan man sende en SMS-melding til ligningskontoret og bekrefte de opplysninger som man har blitt forelagt. Hvis vi ønsker innsyn i ligningsmyndighetenes dokumenter, får vi et problem. Man kan produsere et dokument som inneholder de data som beslutningen bygget på. Men dette vil ikke være et saksdokument i vanlig forstand. Man har forsøkt å definere seg ut av problemet i forvaltningsloven. I fvl § 2 første ledd, bokstav f er et dokument definert som følger:

“dokument: en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring eller overføring.”

Det er kanskje et godt forsøk, men heller ikke så mye mer. For hva er en logisk avgrenset informasjonsmengde? Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å forklare dette. Når man forsøker å bruke dette som et operativt kriterium for eksempel for å avgrense innsynsretten, ser man fort at dette kriteriet er uanvendelig i praksis.

Når broen brister tvinges vi til å ta stilling til de underliggende realiteter. Man kan gjerne si at vi må skjære igjennom transaksjonens overflate og innpakning, og vurdere dens innhold. Om vi fortsatt holder oss til forvaltningsretten, så må vi gå direkte til spørsmålet om hva slags opplysninger vi skal kunne ha innsyn i, uten å måtte gå veien om dokumentene. Dette betyr også at vi ikke kan skjule oss bak dokumentene.

Tinglysingen er et eksempel på at man, i alle fall i første omgang, har kapitulert overfor disse problemene. Utgangspunktet er at man kan tinglyse dokumenter. Det stilles videre krav til disse dokumentene. I tingl § 4a har man gitt hjemmel for å kunne ta i bruk elektronisk kommunikasjon. Stort sett inneholder bestemmelsen bare hjemler for å gjøre unntak fra tinglysingslovens regler. Foreløpig har man satt i gang et forsøk med elektronisk kommunikasjon ved tinglysing av salgspant i motorvogn. I de forskrifter som er gitt for dette forsøket har man i § 2 sagt at dokumentdefinisjonen i fvl § 2 første ledd, bokstav f skal gjelde også på dette området. Men forsøket på å definere et ” logisk dokument” fungerer ikke særlig bedre i forhold til tinglysning enn det gjør på forvaltningslovens område.

Problemene illustreres også av reglene om krav til dokumentene. I tingl § 17 heter det:

Skal et skjøte eller pantedokument som ikke er utstedt av offentlig myndighet, kunne anmerkes i grunnboken, må underskriften være bekreftet.

I forskriftene om tinglysing av salgspant i motorvogn har man gått helt bort fra dette, og sier ganske enkelt i § 5:

Dokument om salgspant i motorvogn som sendes inn elektronisk behøver ikke være underskrevet.

Her går man fra den ene ytterlighet til den andre: Fra krav om bekreftet underskrift til at det ikke kreves underskrift i det hele tatt. Det må legges til at man i forskriftenes § 9, første ledd har følgende bestemmelse:

Oversendelsen av elektroniske dokumenter skal sikres i en teknologisk løsning som til enhver tid ivaretar sikkerheten med hensyn til autentisering, konfidensialitet, integritet og ikke-benekting.

Man forutsetter at sikkerheten ivaretas. Det stilles ikke opp konkrete krav til hvordan den kan ivaretas, men man har innsett at papirløsningen ikke vil kunne fungere.