Formueretten i møte med ny teknologi

Broene brister

En retts­lig regu­le­ring vil i prin­sip­pet all­tid ha føl­gen­de form: Hvis [nær­me­re angit­te vil­kår er opp­fylt] så [inn­trer vis­se retts­virknin­ger].

Alle som har for­søkt å lage en retts­lig regu­le­ring har erfart at det kan være vans­ke­lig å avgren­se rege­lens anven­del­ses­om­rå­de. Man skal helst skjæ­re ut et styk­ke av vir­ke­lig­he­ten med kirur­gisk pre­si­sjon, og knyt­te retts­virknin­gen til det­te pre­sist avgren­se­de feno­me­net. Vi skal inklu­de­re alt hvor rege­len skal anven­des, og ute­luk­ke alle de situa­sjo­ner hvor den ikke skal kom­me til anven­del­se. I prak­sis er det­te svært kre­ven­de, kan­skje umu­lig. Vi kjen­ner ikke alle feno­me­ner godt nok i alle dets vari­an­ter og avskyg­nin­ger, og språ­ket er ofte util­strek­ke­lig for pre­si­se avgrens­nin­ger.

En vei ut av eller rundt pro­ble­met kan være å benyt­te et indi­rek­te avgrens­nings­kri­te­ri­um. Vi tar tak i ett typisk kjenne­tegn ved det feno­men som skal regu­le­res, og knyt­ter regu­le­rin­gen til det­te. Kan­skje er det ikke den­ne egen­ska­pen vi egent­lig øns­ker å regu­le­re, men den gir en til­knyt­ning til det som egent­lig er regu­le­rin­gens gjen­stand. Og den blir enk­le­re å for­stå og kan gi en hen­sikts­mes­sig avgrens­ning. Den­ne egen­ska­pen blir en bro mel­lom retts­virknin­gen og det vi egent­lig øns­ker å regu­le­re.

Noen gan­ger vil tek­no­lo­gi­en bidra til å gjø­re bro­en unød­ven­dig. Den blir en omvei og en flaske­hals. Det ska­per ikke akut­te pro­ble­mer, og dis­se lar seg stort sett løse over litt tid. En langt stør­re utford­ring er når bro­en fjer­nes eller bris­ter. Da mis­ter reg­le­ne kon­tak­ten med den vir­ke­lig­het de var ment å skul­le regu­le­re.

En slik bro — om vi hol­der oss i det bil­det — er doku­men­tet. Tra­di­sjo­nelt har doku­ment vært et styk­ke papir med tegn. Det behø­ver ikke være papir. Går vi bak­over i tid, var doku­men­te­ne av per­ga­ment. Og retts­lig sett had­de det ikke hatt noen betyd­ning om teg­ne­ne had­de vært hogd inn i en stein­pla­te. Det had­de vært uprak­tisk å lag­re og trans­por­te­re (i fysisk for­stand) sli­ke doku­men­ter, men retts­lig sett har de sam­me egen­ska­per som vi kjen­ner fra de doku­men­ter vi har hatt til nå.

Doku­men­te­ne er fysisk avgren­set. Vi har et styk­ke papir. Når vi refe­re­rer til doku­men­ter er det gjer­ne dis­se fysis­ke gjen­stan­de­ne vi refe­re­rer til, selv om det vi øns­ker å regu­le­re er de data som doku­men­tet er bærer av. Retts­tek­nisk er det enkelt. I ste­det for å anstren­ge oss for å avgren­se hvil­ke data en regu­le­ring skal omfat­te, regu­le­rer vi det­te ved å si de data som fin­nes på et iden­ti­fi­ser­bart styk­ke papir. Så kom­mer noen og napper vekk papi­ret, og bro­en bris­ter.

Vi kan ta en tur ut av for­mue­ret­ten. Reg­le­ne om inn­syn i for­valt­nin­gen i fvl §§ 18–20, gir rett til inn­syn i doku­men­ter. I en rek­ke for­valt­nings­sa­ker hen­tes opp­lys­nin­ge­ne ut fra man­ge uli­ke regist­re og data­ba­ser. Det­te gjel­der ikke minst den for­valt­nings­sak som vi alle stif­ter bekjent­skap med en gang i året: Selv­an­gi­vel­sen. Hvis man har en enkel selv­an­gi­vel­se kan man sen­de en SMS-mel­ding til lig­nings­kon­to­ret og bekref­te de opp­lys­nin­ger som man har blitt fore­lagt. Hvis vi øns­ker inn­syn i lig­nings­myn­dig­he­te­nes doku­men­ter, får vi et pro­blem. Man kan pro­du­se­re et doku­ment som inne­hol­der de data som beslut­nin­gen byg­get på. Men det­te vil ikke være et saks­do­ku­ment i van­lig for­stand. Man har for­søkt å defi­ne­re seg ut av pro­ble­met i for­valt­nings­lo­ven. I fvl § 2 førs­te ledd, bok­stav f er et doku­ment defi­nert som føl­ger:

doku­ment: en logisk avgren­set infor­ma­sjons­meng­de som er lag­ret på et medi­um for sene­re lesing, lyt­ting, fram­fø­ring eller over­fø­ring.”

Det er kan­skje et godt for­søk, men hel­ler ikke så mye mer. For hva er en logisk avgren­set infor­ma­sjons­meng­de? Jeg skal ikke gjø­re noe for­søk på å for­kla­re det­te. Når man for­sø­ker å bru­ke det­te som et ope­ra­tivt kri­te­ri­um for eksem­pel for å avgren­se inn­syns­ret­ten, ser man fort at det­te kri­te­ri­et er uan­ven­de­lig i prak­sis.

Når bro­en bris­ter tvin­ges vi til å ta stil­ling til de under­lig­gen­de rea­li­te­ter. Man kan gjer­ne si at vi må skjæ­re igjen­nom trans­ak­sjo­nens over­fla­te og inn­pak­ning, og vur­de­re dens inn­hold. Om vi fort­satt hol­der oss til for­valt­nings­ret­ten, så må vi gå direk­te til spørs­må­let om hva slags opp­lys­nin­ger vi skal kun­ne ha inn­syn i, uten å måt­te gå vei­en om doku­men­te­ne. Det­te betyr også at vi ikke kan skju­le oss bak doku­men­te­ne.

Ting­ly­sin­gen er et eksem­pel på at man, i alle fall i førs­te omgang, har kapi­tu­lert over­for dis­se pro­ble­me­ne. Utgangs­punk­tet er at man kan ting­lyse doku­men­ter. Det stil­les vide­re krav til dis­se doku­men­te­ne. I tingl § 4a har man gitt hjem­mel for å kun­ne ta i bruk elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon. Stort sett inne­hol­der bestem­mel­sen bare hjem­ler for å gjø­re unn­tak fra ting­ly­sings­lo­vens reg­ler. Fore­lø­pig har man satt i gang et for­søk med elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon ved ting­ly­sing av salgs­pant i motor­vogn. I de for­skrif­ter som er gitt for det­te for­sø­ket har man i § 2 sagt at doku­ment­de­fi­ni­sjo­nen i fvl § 2 førs­te ledd, bok­stav f skal gjel­de også på det­te områ­det. Men for­sø­ket på å defi­ne­re et ” logisk doku­ment” fun­ge­rer ikke sær­lig bed­re i for­hold til ting­lys­ning enn det gjør på for­valt­nings­lo­vens områ­de.

Pro­ble­me­ne illust­re­res også av reg­le­ne om krav til doku­men­te­ne. I tingl § 17 heter det:

Skal et skjø­te eller pante­do­ku­ment som ikke er utstedt av offent­lig myn­dig­het, kun­ne anmer­kes i grunn­bo­ken, må under­skrif­ten være bekref­tet.

I for­skrif­te­ne om ting­ly­sing av salgs­pant i motor­vogn har man gått helt bort fra det­te, og sier gans­ke enkelt i § 5:

Doku­ment om salgs­pant i motor­vogn som sen­des inn elekt­ro­nisk behø­ver ikke være under­skre­vet.

Her går man fra den ene ytter­lig­het til den and­re: Fra krav om bekref­tet under­skrift til at det ikke kre­ves under­skrift i det hele tatt. Det må leg­ges til at man i for­skrif­te­nes § 9, førs­te ledd har føl­gen­de bestem­mel­se:

Over­sen­del­sen av elekt­ro­nis­ke doku­men­ter skal sik­res i en tek­no­lo­gisk løs­ning som til enhver tid iva­re­tar sik­ker­he­ten med hen­syn til auten­ti­se­ring, kon­fi­den­sia­li­tet, integri­tet og ikke-benek­ting.

Man for­ut­set­ter at sik­ker­he­ten iva­re­tas. Det stil­les ikke opp kon­kre­te krav til hvor­dan den kan iva­re­tas, men man har inn­sett at papir­løs­nin­gen ikke vil kun­ne fun­ge­re.

Print Friendly, PDF & Email