Formueretten i møte med ny teknologi

Tradisjonelle konsepter og begreper utfordres

Da jeg skrev en kom­men­tar til verdi­pa­pir­sen­tral­lo­ven av 1985 for­søk­te jeg å plas­se­re verdi­pa­pir­re­gist­re­ne i for­hold til det vel­kjen­te begreps­pa­ret real- og per­so­nal­re­gis­ter. Det­te var ikke enkelt. Ser man det fra utste­der­si­den har det karak­ter av å være et real­re­gis­ter: Det er regis­ter over hvem som for eksem­pel eier aksjer i sel­ska­pet. Ser man det der­imot fra inves­tor­si­den blir det et regis­ter over hva den enkel­te eier og hef­tel­ser regist­rert på ved­kom­men­de, alt­så et per­so­nal­re­gis­ter.

[Her kan det være nød­ven­dig med en liten for­kla­ring: Et real­re­gis­ter er et regis­ter som er sor­tert etter gjen­stand, f.eks. etter eien­dom. Vi kan f.eks. se hvem som har ret­tig­he­ter i en bestemt eien­dom. Per­so­nal­re­gis­ter er et regis­ter sor­tert etter per­son, slik at vi kan f.eks. kan se hvil­ke ret­tig­he­ter og plik­ter en bestemt per­son har. Det er alt­så ikke spørs­mål om per­son­re­gist­re etter per­son­opp­lys­nings­lo­ven.]

Etter hvert gikk det opp for meg at den­ne tra­di­sjo­nel­le inn­de­lin­gen er begrun­net i den tek­no­lo­gi man tra­di­sjo­nelt har anvendt. Så len­ge man base­rer seg på en henge­mappe­tek­no­lo­gi, må man hol­de seg til én og bare én sor­te­rings­nøk­kel. Man må enten sor­te­re arki­vet etter navn eller etter gjen­stand. En data­base­tek­no­lo­gi har ikke sli­ke begrens­nin­ger. Man kan ha man­ge sor­te­rings­nøk­ler og sor­te­re etter man­ge indek­ser. Om vi over­fø­rer det­te til ting­ly­sin­gen vil det ikke len­ger være noe pro­blem å fin­ne hvem som har ret­tig­he­ter i en bestemt eien­dom, hvem som har ting­lys­te krav mot en bestemt per­son, eller hvil­ke ting­lys­te ret­tig­he­ter en per­son har. Det vil for eksem­pel være enkelt å fin­ne alle pant­set­tel­ser til for­del for en bestemt pant­ha­ver.

Hvor­vidt vi øns­ker å ta mulig­he­te­ne i bruk er et retts­po­li­tisk spørs­mål. Så len­ge reg­le­ne er basert på den gam­le tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter og begrens­nin­ger, vil reg­le­ne frem­stå som omvei­er og flaske­hal­ser. Men de er ikke direk­te hind­rin­ger for skif­te av tek­no­lo­gi. De hind­rer oss bare i å ta i bruk den nye tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter.

Men trans­ak­sjo­ne­ne kan end­re karak­ter på måter som gjør gam­le løs­nin­ger uan­ven­de­li­ge. Verdi­pa­pir­re­gis­ter­lo­ven § 7–1 har reg­ler om prio­ri­tet mel­lom kol­li­de­ren­de ret­tig­he­ter. Dis­se reg­le­ne er basert på en illu­sjon om at man fort­satt har for­mues­go­der som det kan hånd­he­ves ret­tig­he­ter i for­hold til. På en verdi­pa­pir­kon­to kan det for eksem­pel være regist­rert 10.000 aksjer i Norsk Hydro. Det vil da frem­stå som en behold­ning på 10.000 Hydro, på sam­me måte som man på en penge­kon­to kan ha 10.000 EUR. Man har ikke 10.000 indi­vi­dua­li­ser­te aksjer, angitt med aksje­num­mer. Man kan ha pant i kon­to­en, og prio­ri­tets­reg­le­ne kan si noe om for­hol­det mel­lom fle­re pant­hef­tel­ser. Men føres aksjer ut av en kon­to, vil ret­tig­he­ter ikke kun­ne føl­ge ikke-indi­vi­dua­li­ser­te verdi­pa­pi­rer. Det blir som å skul­le spo­re pen­ger gjen­nom beta­lings­sys­te­met for å fin­ne ut hvor de bestem­te pen­ge­ne som sto på en kon­to har hav­net.

Man vil nok kun­ne føl­ge over­fø­rin­ge­ne, men da bare som over­fø­rin­ger av gene­risk bestem­te ver­di­er. Det kan ten­kes at man vil ha et til­bake­sø­kings­krav eller et erstat­nings­krav, men det er noe annet enn en ret­tig­het i de ver­di­er som er over­ført. Man får et obli­ga­to­risk krav, mens man før had­de et ting­lig krav. Men loven er fort­satt basert på at man har et ting­lig krav.

Man vil ofte tvin­ges til å revur­de­re gam­le løs­nin­ger. Under arbei­det med etab­le­ring av Verdi­pa­pir­sen­tra­len had­de jeg på et tids­punkt en gans­ke intens dis­ku­sjon med ledel­sen i den dans­ke Værdi­pa­pir­cen­tra­len om for­stå­el­sen av en retts­verns­be­stem­mel­se i den dans­ke loven. Rege­len var at to retts­stif­tel­ser, for eksem­pel to erverv, regist­rert sam­me dag had­de lik rett. Det er en løs­ning vi kjen­ner fra ting­ly­sin­gen, og den fun­ge­rer når man har et indi­vi­dua­li­sert for­mues­gode. Men når to har kjøpt de sam­me obli­ga­sjo­ne­ne så kan man i prak­sis ikke ha en løs­ning hvor de får obli­ga­sjo­ne­ne i fel­les­skap. Den ene av kjø­per­ne får dem, den and­re ikke. Men når reg­le­ne sier at de har lik rett, blir det vans­ke­lig. Jeg spur­te om hva man vil­le gjø­re der­som det skul­le skje at to kol­li­de­ren­de retts­stif­tel­ser ble regist­rert sam­me dag. Sva­ret var at den ene vil­le få obli­ga­sjo­ne­ne, den and­re vil­le få erstat­ning. Jeg insis­ter­te på — og hol­der fort­satt fast ved — at den som måt­te nøye seg med erstat­ning ikke had­de fått retts­vern.

Da jeg sene­re reflek­ter­te over den­ne dis­ku­sjo­nen, gikk det opp for meg at vi i man­ge til­fel­ler slett ikke har behov for retts­vern. Den part som måt­te nøye seg med et erstat­nings­krav kom like godt ut av det så len­ge det bare var spørs­mål om øko­no­mis­ke ver­di­er og den erstat­nings­an­svar­li­ge ikke har noen pro­ble­mer med å opp­fyl­le sin erstat­nings­plikt. Da jeg på midt­en av 1990-tal­let var med på en utred­ning om elekt­ro­nisk ting­ly­sing, møt­te jeg den­ne pro­blem­stil­l­in­ge­ni­gjen. Som juris­ter har vi en rygg­margs­re­fleks som sier at vi i sli­ke situa­sjo­ner må ha reg­ler om retts­vern. Men i man­ge situa­sjo­ner bidrar de bare til å kom­pli­se­re løs­nin­ge­ne, uten at vi har behov for dem.

Hvis man må gå fra gård og grunn som føl­ge av en ting­ly­sings­feil, vil det være en fat­tig trøst at man får dek­ket det øko­no­mis­ke tapet. Men for en pant­ha­ver vil en garan­ti mot øko­no­misk tap kun­ne gi like god sik­ker­het som pant i eien­dom­men. For verdi­pa­pi­rer er bil­det til­sva­ren­de  sam­men­satt. Når det gjel­der obli­ga­sjo­ner vil garan­ti­er kun­ne fun­ge­re like godt som retts­vern — det er uan­sett bare øko­no­mis­ke ver­di­er som står på spill. Men gjel­der det aksjer er det ikke sik­kert at en erstat­ning vil kun­ne kom­pen­se­re for at man mis­ter kon­trol­len i et sel­skap.

Garan­ti­er er på de fles­te måter enk­le­re enn retts­verns­sys­te­mer. Når de i prak­sis kan gi like god sik­ker­het bør man vur­de­re å vel­ge sli­ke løs­nin­ger — ikke minst siden retts­vern uan­sett vil være en illu­sjon i gans­ke man­ge til­fel­ler. På et mer gene­relt plan kan vi si at vi må fri­gjø­re oss fra gam­le løs­nin­ger og gam­melt tanke­gods når vi møter ny tek­no­lo­gi.

Print Friendly, PDF & Email