Formueretten i møte med ny teknologi

Nye infrastrukturer

Når jeg her bru­ker beteg­nel­sen infra­struk­tur sik­ter jeg til myke infra­struk­tu­rer. Det­te er orga­ni­sa­to­ris­ke struk­tu­rer, gjer­ne i form av nett­verk. Dis­se orga­ni­sa­sjo­ne­ne behø­ver ikke eie fib­er og kob­ber, jern­bane­skin­ner, hav­ner og vei­er.

[Jeg leg­ger til en illust­ra­sjon som ikke står i den ori­gi­na­le artik­ke­len: Beta­lings­tje­nes­ter vi alle kjen­ner godt, Mas­ter­Card og Visa, er nett­verk av sam­ar­bei­de­ne ban­ker, og gjen­nom dis­se bru­ker­ste­der og kun­der. De tek­nis­ke kom­mu­ni­ka­sjons­tje­nes­ter kan man leie av and­re som dri­ver med slikt. Man tren­ger ikke leg­ge kab­ler rundt ver­den. Ver­di­en i nett­ver­ke­ne er de etab­ler­te sam­ar­beids­real­sjo­ne­ne som gjør at man i prask­sis kan utnyt­te tek­no­lo­gi­ens mulig­he­ter — i til­legg til ver­di­en av deres vare­mer­ker.]

Om vi spo­ler tiden til­ba­ke til før 1984, kun­ne to per­soner ha møt­tes, inn­gått og gjen­nom­ført en avta­le om salg av dans­ke obli­ga­sjo­ner. Man kun­ne ha møt­tes på Har­dan­ger­vid­da, på Bali eller Eve­rest Base Camp. Sel­ger kun­ne hatt gjelds­bre­ve­ne (obli­ga­sjo­ne­ne) i en doku­ment­map­pe, og kjø­per kun­ne hatt pen­ge­ne i kon­tan­ter. De kun­ne ha blitt eni­ge om pri­sen og utveks­let ytel­se­ne. Retts­lig sett er løs­nin­gen enkel.

En slik trans­ak­sjons­form har man­ge ulem­per. Det er enkelt hvis beg­ge par­ter fak­tisk er på sam­me sted. Men ved han­del over avstand blir det vans­ke­lig. For å kun­ne utveks­le ytel­se­ne må fysis­ke papi­rer frak­tes fra et sted til et annet, og kon­tan­ter måt­te ha vært frak­tet den and­re vei­en. I til­legg til at slik trans­port er tid­kre­ven­de og kost­bar, med­fø­rer den høy risi­ko.

I dag er det ikke noe pro­blem om par­te­ne er på uli­ke ste­der. Sel­ger kan gjer­ne sit­te i Eve­rest Base Camp mens kjø­per er på Har­dan­ger­vid­da. De utveks­ler de nød­ven­di­ge mel­din­ger og trans­ak­sjo­ne­ne blir regist­rert i de sys­te­me­ne som tar hånd om slikt.

Men om de fak­tisk skul­le befin­ne seg i sam­me rom, så vil­le det like­vel ikke ha vært mulig å gjø­re opp trans­ak­sjo­nen der og da. De vil­le fort­satt ha måt­tet gjen­nom­føre trans­ak­sjo­ne­ne i de sys­te­me­ne som tar hånd om slikt.

I prak­sis vil både sel­ger og kjø­per måt­te sen­de sine ord­rer til Værdi­pa­pir­cen­tra­len. (VP) Der vil­le ord­re­ne ha blitt avstemt. Kjø­per må sam­ti­dig sen­de en beta­lings­ord­re til sin bank. For å kun­ne opp­rett­hol­de et prin­sipp om ytel­se mot ytel­se, vil VP-trans­ak­sjo­nen og penge­trans­ak­sjo­nen måt­te avstem­mes mot hver­and­re før de kan gjen­nom­fø­res. Sys­te­met blir langt mer kom­pli­sert enn det var da vi kun­ne leve­re papi­rer, selv om det er enk­le­re å fore­ta han­de­len.

I de fles­te til­fel­ler hvor man går over fra doku­ment­ba­ser­te til elekt­ro­nis­ke trans­ak­sjons­sys­te­mer ser vi at vi får nye mel­lom­menn. Hva dis­se egent­lig gjør, vet vi lite om. Det hele frem­stil­les gjer­ne som hen­sikts­mes­si­ge løs­nin­ger på prak­tis­ke pro­ble­mer, noe det også er. Men deres rol­le kan ha betyd­ning for trans­ak­sjo­ne­ne, uten av vi vet hva slags betyd­ning de har.

Bil­det er meget sam­men­satt. Det kan være ren trans­port. Et enkelt elekt­ro­nisk post­sys­tem påvir­ker ikke trans­ak­sjo­nen. Om man får et avtale­do­ku­ment over­sendt som ved­legg til en e‑post eller som gam­mel­dags fot­post, har som regel ingen betyd­ning.

Men tje­neste­yter­ne gjør ofte langt mer. En enkel videre­ut­vik­ling er regist­re­ring av tra­fikk, gjer­ne med ”tids­stemp­ling” . Det vil være e‑postens ver­sjon av rekom­man­dert post. Tje­nes­ten kan vide­re inne­hol­de iden­ti­tets­kon­troll og and­re sik­ker­hets­løs­nin­ger. Sys­te­me­ne vil kun­ne være gans­ke sofis­ti­ker­te. Det behø­ver ikke bare være et spørs­mål om til­gang til sys­te­met, men også om til­gang til uli­ke tje­nes­ter som til­bys gjen­nom sys­te­met. Man kon­trol­le­rer full­mak­ter, leve­rings­av­ta­ler m.m. i sys­te­met. Her vek­kes juristre­flek­se­ne, og man aner at det kan blir spørs­mål om ansvar der­som dis­se tje­nes­te­ne svik­ter.

[Fra to-part til tre-part transaksjoner]

Tje­nes­te­ne kan utvik­les vide­re slik at man ikke bare regist­re­rer at mel­din­ger har blitt utveks­let, men også inn­hol­det i trans­ak­sjo­ne­ne. Her nær­mer man seg en modell som er kjent fra ting­ly­sin­gen, og som vi ser tas i bruk på sta­dig fle­re områ­der. En annen og mer van­lig vari­ant er at sys­te­me­ne er reser­va­sjons- eller bestil­lings­sys­te­mer, for eksem­pel fly­bil­let­ter eller hotel­ler. [Vi har gått fra en avta­le mel­lom to par­ter til en tre­kant-avta­le med tre par­ter.]

[Fra trekant til tre to-part transaksjoner]

En tredje­part kan også gå inn som direk­te part i trans­ak­sjo­nen. Når vi beta­ler gjen­nom en bank dri­ver ikke ban­ken noen form for penge­trans­port. Jeg gir min bank et opp­drag om å over­fø­re et beløp, hvil­ket vil si at min for­dring mot ban­ken (inn­skudd) redu­se­res noe, mens mot­ta­kers for­dring økes til­sva­ren­de. I prak­sis vil det gjer­ne være slik at belø­pet over­fø­res gjen­nom fle­re ban­ker. Hvis jeg instru­erer DnB NOR om å over­fø­re et beløp til en mot­ta­ker som har kon­to i Nor­dea, vil min for­dring mot DnB NOR redu­se­res, sam­ti­dig som Nor­dea får en til­sva­re­ne for­dring mot DnB NOR. Mot­ta­ker vil bli god­skre­vet belø­pet ved at hans for­dring mot Nor­dea øker, og den­ne for­drin­gen balan­se­res av for­drin­gen mot DnB NOR. De to ban­ke­ne vil så gjø­re opp via Nor­ges Bank. Alle led­de­ne er selv­sten­di­ge trans­ak­sjo­ner, selv om de hen­ger sam­men. Jeg har en avta­le med DnB NOR, ikke med Nor­dea. Mot­ta­ker har en avta­le med Nor­dea, ikke med DnB NOR.

En cle­a­ret opsjon gjen­nom­fø­res ved at clea­ring­sen­tral går mel­lom sel­ger og kjø­per, og tar en posi­sjon i for­hold til beg­ge. Hvis A gir en kjøps­op­sjon til B vil clea­ring­sen­tra­len være As mot­part. A for­plik­ter seg til å sel­ge til clea­ring­sen­tra­len på avtal­te vil­kår der­som opsjo­nen gjø­res gjel­den­de. Clea­ring­sen­tra­len gir så en kjøps­op­sjon til B, og det er clea­ring­sen­tra­len som er for­plik­tet over­for B. [Vi har gått fra to-part, til tre­kant, til tre sam­men­hen­gen­de og gjen­si­dig avhen­gi­ge to-part trans­ka­sjo­ner.]

Verdi­pa­pir­re­gist­re­ne kom­bi­ne­rer gjer­ne funk­sjon som han­dels- og opp­gjørs­sys­tem med rol­len som et “ ting­ly­sings­re­gis­ter”. Retts­lig sett blir der­for sys­te­me­ne gans­ke kom­pli­ser­te.

Vi vet lite om dis­se nye sys­te­me­ne som duk­ker opp. Noen få har blitt stu­dert. Men de fles­te er “svar­te bok­ser” for oss juris­ter. Det skal nok skri­ves en del dok­tor­av­hand­lin­ger om uli­ke sys­te­mer av den­ne type før vi even­tu­elt kan begyn­ne å se et møns­ter som gjør det mulig å utvik­le det­te retts­om­rå­dets “almin­ne­li­ge del” .

Når det etab­le­res nye infra­struk­tu­rer får vi for det førs­te et spørs­mål om orga­ni­se­ring. Der­som sys­te­me­ne i prak­sis blir mono­po­ler eller i alle fall domi­ne­ren­de mar­keds­ak­tø­rer, kom­mer kon­kur­ranse­ret­ten inn. Hvis en nyetab­lert bank nek­tes adgang til beta­lings­sys­te­me­ne vil de i prak­sis ikke kun­ne dri­ve bank­virk­som­het. Et fly­sel­skap som ute­sten­ges fra bestil­lings­sys­te­me­ne vil også kun­ne få sto­re pro­ble­mer. Men dis­se spørs­må­le­ne lar jeg lig­ge.

Sli­ke sys­te­mer vil ofte være luk­ket selv om til­gangs­kri­te­ri­ene kan være trans­pa­ren­te og ikke-dis­kri­mi­ne­ren­de. I et papir­ba­sert sys­tem kan hvem som helst skri­ve et brev eller fyl­le ut et doku­ment og sen­de det inn. I elekt­ro­nis­ke sys­te­mer hvor trans­ak­sjo­ner eller trans­ak­sjons­data skal kun­ne regist­re­res direk­te må det være et nett­verk av enhe­ter som har til­gang til sys­te­met. Det­te kan illust­re­res med for­skrift for prøve­pro­sjekt for elekt­ro­nisk kom­mu­ni­ka­sjon ved ting­ly­sing av salgs­pant i motor­vogn § 3, hvor det heter:

Bare bru­ke­re som er god­kjent av Jus­tis­de­par­te­men­tet og Løs­øre­re­gis­te­ret kan sen­de inn elekt­ro­nis­ke doku­men­ter. God­kjen­nel­sen er per­son­lig.

Bru­ker­ne må alt­så for­hånds­god­kjen­nes før de kan ta tje­nes­ten i bruk. Vide­re må god­kjen­nel­sen være per­son­lig. Her er det ikke åpning for noen ad hoc regist­re­ring når beho­vet måt­te mel­de seg. Nå vil nok akku­rat den­ne tje­nes­ten først og fremst være aktu­ell for finans­in­sti­tu­sjo­ner, slik at det nep­pe er et stort pro­blem i prak­sis.

For tje­nes­ter som skal være til­gjen­ge­lig for et stort antall bru­ke­re, blir det­te vans­ke­li­ge­re. Det vil­le ha vært en byrå­kra­tisk og kre­ven­de løs­ning om for eksem­pel Verdi­pa­pir­sen­tra­len skul­le ha måt­tet god­kjen­ne alle som har regist­rer­te verdi­pa­pi­rer. Stil­ler man krav om at alle uten­lands­ke inves­to­rer også skal god­kjen­nes etter sli­ke pro­se­dy­rer, vil opp­ga­ven kun­ne bli uover­kom­me­lig — om det da ikke blir så kom­pli­sert at man­ge av den­ne grunn vil­le unn­gå å inves­te­re i nors­ke aksjer og obli­ga­sjo­ner.

Løs­nin­gen er at man benyt­ter et eksis­te­ren­de orga­ni­sa­to­risk nett­verk. Verdi­pa­pir­sen­tra­len har et nett­verk av konto­fø­re­re, i prak­sis ban­ker og meg­ler­fore­tak. Man flyt­ter så iden­ti­fi­se­rin­gen og god­kjen­nin­gen av bru­ke­re ut til del­ta­ker­ne i nett­ver­ket. På den­ne måten kan man nå helt ut til den enkel­te for­bru­ker, slik vi kjen­ner fra nett­ban­ke­ne.

Selv med et slikt nett­verk kan det være et uover­kom­me­lig krav at den sen­tra­le enhe­ten skal kjen­ne iden­ti­te­ten til alle som del­tar i sys­te­met. Så len­ge vi hol­der oss til pen­ger er det­te ikke så pro­ble­ma­tisk, for det fin­nes ikke noe sen­tralt regis­ter over bank­kon­ti og inne­stå­en­de på dis­se. Men verdi­pa­pir­re­gist­re illust­re­rer pro­ble­met. I prak­sis har man et styk­ke på vei resig­nert i for­hold. Uten­lands­ke inves­to­rer er som hoved­re­gel ikke direk­te regist­rert. Man base­rer seg på såkalt for­val­ter­re­gist­re­ring, hvor man har en kon­to hos en for­val­ter, gjer­ne en bank, og så er for­val­te­ren regist­rert i Verdi­pa­pir­sen­tra­len med den sam­le­de por­te­føl­je som for­val­tes gjen­nom den­ne. Myn­dig­he­te­ne liker ofte ikke for­val­ter­re­gist­re­ring, da det­te gir mulig­he­ter for å skju­le sin iden­ti­tet bak en for­val­ter. Men man aksep­te­rer det når man inn­ser at det ikke fin­nes and­re prak­tis­ke løs­nin­ger.

Hen­sik­ten her er ikke å se nær­me­re på noen av enkelt­til­fel­le­ne, men sna­re­re å peke på en utvik­ling som man ser på man­ge områ­der. Her lig­ger det bety­de­li­ge opp­ga­ver for retts­vi­ten­ska­pen.

Print Friendly, PDF & Email