Formueretten i møte med ny teknologi

Metode

Man møter noen gan­ger spørs­må­let om man anven­der en sær­skilt meto­de når man arbei­der med retts­spørs­mål i skjæ­rings­fla­ten mel­lom jus og tek­no­lo­gi. Spørs­må­let er vans­ke­lig å besva­re for­di den retts­vi­ten­ska­pe­li­ge forsk­nings­me­to­de er så lite utvik­let. Når juris­ter nok­så upre­sist sier at de anven­der “almin­ne­lig juri­disk meto­de”, så ten­ker man gjer­ne retts­kilde­lære. Det­te er en retts­an­ven­del­ses­me­to­de, hvor målet er å begrun­ne et stand­punkt innen­for ram­men av gjel­den­de rett. Retts­vi­ten­ska­pen har et vide­re sikte­mål enn det­te.

Når man møter ny tek­no­lo­gi er førs­te utford­ring å fin­ne ut hva som fak­tisk skjer. Vi må åpne de “svar­te bok­se­ne” og under­sø­ke hva som skjer inne i dem. Man har ikke en noen­lun­de klart for­mu­lert juri­disk pro­blem­stil­ling, og har der­med ikke kom­met til det sta­di­um hvor en meto­de for retts­an­ven­del­se kom­mer til nyt­te. “Almin­ne­lig juri­disk meto­de” sier lite eller ingen ting om hvor­dan man fin­ner ut av fak­tum. [Jeg er inn­om den­ne pro­blem­stil­lin­gen i for­hold til len­ker på inter­nett i artik­ke­len “Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?” fra 2008.]

Opp­ga­ven er ofte kre­ven­de, som regel mer kre­ven­de enn de som ikke har for­søkt det er vil­li­ge til å tro. Vår opp­ga­ve er å fin­ne ut de retts­li­ge rele­van­te sider ved trans­ak­sjo­nen, og det kan man ikke gjø­re uten juri­disk inn­sikt. Det fin­nes der­for som regel ikke noen egne­de beskri­vel­ser. Man har reklame­bro­sjy­rer med mye bil­der og lite inn­hold, og man har detal­jer­te tek­nis­ke beskri­vel­ser. Men det fin­nes lite på nivå­et i mel­lom. Vi tren­ger en funk­sjo­nell beskri­vel­se. Som regel er det ingen vei uten­om å gra­ve seg ned i detal­je­ne ved hjelp av tek­nis­ke spe­si­fi­ka­sjo­ner, for så å byg­ge opp en funk­sjo­nell beskri­vel­se ut fra det­te.

Gans­ke ofte vil man hav­ne et annet sted enn der man trod­de da man star­tet. Det som fore­lå om beta­lings­for­mid­ling før jeg gikk løs på emnet had­de stort sett et trans­por­tretts­lig utgangs­punkt. Det­te var også mitt utgangs­punkt. Men etter hvert som jeg fikk bed­re inn­sikt i hva som fak­tisk skjer, inn­så jeg at det­te ikke var et hold­bart grunn­lag for retts­lig ana­ly­se. Beta­lings­sys­te­me­ne er i sin kjer­ne bok­fø­rings­sys­te­mer — infor­ma­sjons­sys­te­mer — hvor man hol­der rede på for­drings­ba­lan­se­ne mel­lom aktø­re­ne. Det skjer ingen trans­port av “pen­ger”. Alt som for­mid­les er instruk­ser om end­rin­ger som skal fore­tas i bok­fø­rin­gen og bekref­tel­ser på at det­te er gjort. Der­med falt trans­por­tretts­li­ge pro­blem­stil­lin­ger som “trans­port­an­svar” bort. For­drin­ge­ne for­svin­ner ikke selv om det blir feil i bok­fø­rin­gen. Der­med måt­te drøf­tel­sen byg­ges på et annet grunn­lag enn det jeg trod­de da jeg star­tet. Det­te er en erfa­ring som man­ge har gjort. De “svar­te bok­se­ne” viser seg å inne­hol­de noe annet enn det vi trod­de da vi bare betrak­tet dem fra utsi­den. [Jeg har gjort til­sva­ren­de erfa­ring man­ge gan­ger, bl.a. da jeg så på len­king på inter­nett.]

Når man har klart å rede­gjø­re for fak­tum møter man gjer­ne gans­ke vel­kjen­te retts­li­ge pro­blem­stil­lin­ger. Men vei­en dit er ofte lang. Der­fra og ut vil man kun­ne anven­de “almin­ne­lig juri­disk meto­de” , dog med den modi­fi­ka­sjon at retts­kilde­ma­te­ria­let ofte er så spar­somt at man ikke har noe sær­lig grunn­lag for å utta­le seg om “gjel­den­de rett” . Forsk­nings­re­sul­ta­te­ne lig­ger gjer­ne i begreps­ut­vik­ling og pro­blem­for­stå­el­se, og ikke i å til­føye fle­re desi­ma­ler til sva­re­ne.

Print Friendly, PDF & Email