Digitutvalget og immaterialrett

[section_title title=Innledning]

Innledning

Mandag 7. januar la “Digitutvalget” fram sin innstilling Hindre for digital verdiskaping. De har forslag på mange områder. Jeg kommenterer bare noen få, først og fremst immaterialrett.

For oss som arbeidet en del med e-handel på 1990-tallet, er mye av dette déjà vu. Vi ser en stor teknologioptimisme og alt skal legges til rette for at de teknologibaserte virksomhetene skal kunne holde på mest mulig uhindret. Krav som stilles til andre skal ikke stilles til dem.

Vi ser også noe av den samme undervurderingen av alle de andre utfordringene man ville møte og endringene som må på plass for å få dette til. På 1990-tallet fikk vi stadig høre om den finske produsenten av reinsdyrpølse som hadde laget seg nettside og plutselig var blitt en eksportbedrift. Fra en avkrok i Lappland kunne man nå ut til hele verden med sine pølser. Ingen snakket om at hele verden også kunne nå oss, og om hvordan f.eks. hjemlige bokhandlere møte hard konkurranse fra bedrifter som Amazon.

At internasjonal handel ikke var og fortsatt ikke er et område for amatører, ble og blir fortsatt også oversett. Digitalisering virker desentraliserende for forbrukerne, og det skjer en deterritorialisering. Men på tjenesteytersytersiden virker den sentraliserende og det skjer en reterritorialisering. Norske forbrukere får enkel tilgang til tjenester fra f.eks. USA eller India. Det er ikke nødvendigvis positivt for norske tjenesteytere, som har litt større utfordringer om de skal kunne hevde seg internasjonalt. Tjenesten vil gjerne være regulert av retten i det land hvorfra den tilbys. Vi ble nylig minnet om det med bl.a. Netflix-avtalene.

På 90-tallet ble e-handelsdirektivet forberedt, et direktiv som er implementert i Norge gjennom e-handelsloven. Utvalget kommenterer “mere conduit”, altså ren videreformidling. Men det problematiske går de lett forbi. Det er neppe så stor uenighet om at den som tilbyr lagringsplass og kommunikasjonstjenester ikke skal være ansvarlig for alt hva deres kunder lagrer og formidler ved hjelp av disse tjenestene. Men når nettauksjoner påberoper seg de samme bestemmelser som grunnlag for ansvarsfrihet, da er det ikke like enkelt. Hvor langt ansvarsfriheten for lagringstjenester rekker og bør rekke, er et vanskelig spørsmål. Det er ganske typisk for innstillingen at den hopper over problemene.

Så til immaterialretten. Når man forsøker å gi en samlet oversikt over alle immaterialerettighetene på så kort plass som utvalget gjør i avsnitt 4.1 og 4.2, da må en eventuell kritikk gå ut på at de i det hele tatt forsøkte. Det er en umulig oppgave, og svaret blir deretter. Jeg er skeptisk denne type tilnærming hvor man starter med alt, og i realiteten ender med å behandle bare en liten del av dem — i alle fall så lenge det ikke fremgår klart hvorfor de startet med den ene, eller hvorfor de endte der det gjorde. Begrunnelsen for deres prioritering av opphavsrett er formulert i første setning i avsnitt 4.3:

“Opphavsretten er vel kanskje den av immaterialrettighetene man oftest forbinder med digital næringsutvikling og verdiskaping.”

Det kan godt hende de har rett. Men det er ikke akkurat en overbevisende begrunnelse for valget. Hvis dette skal danne grunnlag for politikkutforming betyr det ikke så mye hva “man oftest forbinder med digital næringsutvikling og verdiskapning”. Jeg ville gjerne ha fått underbygget dette, eventuelt fått påvist at det er feil. Men som opphavsrettsjurist er jeg i og for seg fornøyd med at de havnet på min hjemmebane.