Digitutvalget og immaterialrett

Opphavsrett

Utval­get skri­ver i avsnitt 4.5 at kla­re­rings­ord­nin­ge­ne må refor­me­res. Det kan godt hen­de de har rett i det. Men jeg tror ikke at de som ikke kjen­ner sys­te­me­ne og de ini­tia­ti­ver som er tatt på det­te områ­det, blir sær­lig klo­ke­re av den­ne utred­nin­gen. Det gjel­der ikke minst poli­ti­ke­re som skal ta ini­tia­tiv og beslut­nin­ger. Hvil­ke pro­ble­mer møter man, og hvor­for er det vans­ke­lig å etab­le­re nye ord­nin­ger? Det må man vite om det skal iverk­set­tes til­tak. Men vi får ikke vite mer om det gjen­nom den­ne inn­stil­lin­gen.

Jeg kla­rer hel­ler ikke å bli så vel­dig opp­gitt over at man i løpet av fire år ikke har klart å end­re sys­te­met for inter­na­sjo­nal kla­re­ring av ret­tig­he­ter. Jeg hus­ker at kon­su­lent­sel­ska­pet Nor­con­sult for en del år siden had­de en rekla­me som sa omtrent det­te: “Det er når du får sum­me­to­nen i Kai­ro at pro­ble­me­ne vir­ke­lig begyn­ner”. Det tek­nis­ke er ofte det enk­les­te. Det er langt mer kre­ven­de å få de myke infra­strukt­rer på plass: Orga­ni­sa­sjo­ner og ikke minst avta­ler og sam­ar­beid mel­lom orga­ni­sa­sjo­ner på tvers av lande­gren­ser og på tvers av etab­ler­te ord­nin­ger og ruti­ner. De som har for sterkt fokus på tek­no­lo­gi, bom­mer her gang på gang.

Utval­get peker på at man i “and­re retts­sys­te­mer” kan løse pro­ble­met med nye verks­ty­per gjen­nom fair use dok­tri­nen. Igjen er det nok USA de har sett hen til. Hva fair use dok­tri­nen går ut på, får vi ikke vite noe om. Utval­get anty­der tvangs­li­sens som mulig løs­ning. Men er ikke inn­om avtale­li­sens, som er en skan­di­na­visk løs­ning som har gitt flek­sib­le løs­nin­ger hos oss — langt mer flek­sib­le enn de vi fin­ner i man­ge and­re land. Det er avtale­li­sens som har gjort det mulig å etab­le­re bokhylla.no, og det had­de ikke vært så dumt å vur­de­re om det­te en en modell som også kan bru­kes på and­re områ­der. Men det gjør utval­get ikke.

Avsnit­tet om “Reba­lan­se­ring av opp­havs­ret­ten” (4.7) star­ter i bes­te fall upre­sist. Hvor­for refe­re­res det til Wired og det de kal­ler “Mick­ey Mou­se Pro­tec­tion Act” fra 1998 i star­ten på et avsnitt om verne­tid? I Nor­ge ble verne­ti­den utvi­det til 70 år i 1995, tre år før lov­end­rin­gen i USA. Jeg synes også at 70 år er for len­ge. Men det­te er noe som kom­mer fra Tysk­land, som len­ge har hatt 70 år. EU valg­te å har­mo­ni­se­re de and­re lan­de­ne opp fra 50 til 70 år, i ste­det for å har­mo­ni­se­re Tysk­land ned fra 70 til 50 år. Så fulg­te USA etter. Alt tyder på at utval­get her har for­holdt seg til USAn­ske kil­der. I USA har man som kjent en lei tendens til å tro at det ikke skjer noe av inter­es­se uten­for USA, så de fin­ner sjel­den grunn til å gå til f.eks. euro­pe­is­ke kil­der. Det er vel der­for de også til­leg­ger Dis­ney og Micke Mus “æren” for det­te. Men et norsk utvalg bør base­re seg på euro­pe­isk utvik­ling. Den end­rin­gen utval­get viser til fra 2011 gjel­der utvi­del­se av verne­tid for utøven­de kunst­ne­res pre­sta­sjo­ner, ikke for opp­havs­rett.

Jeg synes også at det er besyn­der­lig at et utvalg som skal se frem­over synes å være mer opp­tatt av det som skjed­de i Eng­land på begyn­nel­sen av 1700-tal­let og i norsk mel­lom­krigs­tid, enn av det som har skjedd i Euro­pa og Nor­ge de sis­te 20 åre­ne. Det er kan­skje på sin plass å min­ne om at leve­al­de­ren var langt lave­re på begyn­nel­sen av 1700-tal­let enn den er i dag, slik at 14 år med mulig­het til for­len­gel­se i 14 år var noe helt annet rela­tert til livs­leng­de enn det er i dag. Verne­ti­den den gan­gen er ikke sær­lig rele­vant for dagens dis­ku­sjon.

Den dans­ke retts­vi­ten­skaps­man­nen Anders Vin­ding-Kru­se plei­de visst­nok å spør­re sin kone når han var i tvil om hvor­dan et retts­spørs­mål bur­de løses. Det hans kone men­te ble i hans ver­ker “almin­ne­lig retts­opp­fat­ning”. Digi­tal­ut­val­get har i ste­det spurt seg selv, og kan for­tel­le oss hva de mener er den almin­ne­li­ge opp­fat­ning om hvor­dan regu­le­rin­gen på områ­det vir­ker. Jeg kan ikke se at det er sær­lig inter­es­sant hva et utvalg på 11 per­soner mener at and­re mener. Litt empi­ri had­de ikke vært så dumt, om de skul­le kun­ne bidra med noe på det­te fel­tet. Slik det står reg­ner jeg mine anta­gel­ser om hva folk mener for å være like gode som utval­gets anta­gel­ser, og vel­ger fort­satt å sto­le på eget skjønn.

Jeg kan hel­ler ikke se at vi tren­ger et utvalg til å for­tel­le oss at det er vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på at opp­havs­ret­ten frem­stil­les som noe posi­tivt for folk flest. Alle som føl­ger litt med, noe man får håpe at utval­gets opp­drags­gi­ver gjør, vet det. Og ethvert oppe­gå­en­de men­nes­ke vet at media først og fremst er opp­tatt av å sel­ge sine pro­duk­ter, ikke av å for­mid­le et  balan­sert og kor­rekt inn­hold. Spiss­for­mu­le­rin­ger og kon­flikt sel­ger, der­for domi­ne­rer det. Utval­get brin­ger ikke akku­rat mer klar­het inn i det­te ved å bru­ke patent­kon­flik­ter i USA som eksem­pel for å illust­re­re opp­fat­nin­ger om norsk opp­havs­rett. Om de bidrar med noe her, er det hel­ler til å semen­te­re mis­for­stå­el­ser.

Det er mye musikk­bran­sjen kan kri­ti­se­res for. Men når et offent­lig utvalg skal utre­de pro­ble­mer som hind­rer digi­ta­le tje­nes­ter, kun­ne de kan­skje tatt seg bry­et med å spør­re beg­ge par­ter. De er, om vi skal tro utval­get, orga­ni­sa­sjo­ner med for stor makt om som stan­ser nye ini­tia­ti­ver ved sin treg­het og mot­vil­je. Det ikke sli­ke ensi­di­ge påstan­der som gir et godt grunn­lag for poli­tis­ke ini­tia­tiv og beslut­nin­ger.

Med sin USA-domi­ner­te tanke­gang foku­se­rer utval­get kun på den uti­li­ta­ris­tis­ke begrun­nel­sen for opp­havs­rett: Den skal sik­re inn­tek­ter som skal sti­mu­le­re til å ska­pe nye verk. De skri­ver om det­te:

En for­fat­ter som får godt betalt vil tro­lig skri­ve fle­re bøker. Og når en musi­ker vet at barn og barne­barn kan få inn­tek­ter i man­ge år fram­over vil han eller hun kan­skje lage fle­re inn­spil­lin­ger.”

Jeg tror at de fles­te som skri­ver bøker er opp­tatt av at de i alle fall kan tje­ne litt pen­ger, slik at de kan slip­pe å ha en full­tids­jobb ved siden av for­fat­ter­virk­som­he­ten. Der­med kan de bru­ke mer av sin tid på å skri­ve bøker, og det gir nok i nes­te omgang litt fle­re bøker. En musi­ker er nok først og fremst opp­tatt av å skaf­fe pen­ger til seg selv og even­tu­elt sin fami­lie i dag og i over­skue­lig frem­tid. Det er ikke tan­ken på barne­bar­nas inn­tek­ter som moti­ve­rer dem. Men ellers er det vel ikke noe mer uri­me­lig at den som arver opp­havs­rett kan ha noen inn­tek­ter fra det­te, enn det er at noen får øko­no­mis­ke for­de­ler av å arve aksjer og eien­dom.

Men det øko­no­mis­ke er bare en del av begrun­nel­sen, og kan­skje ikke det vik­tigs­te. Man­ge har et for­hold til verk de har skapt, uav­hen­gig de øko­no­mis­ke inter­es­ser. Man skal ha respekt for opp­havs­man­nen, ikke bare være opp­tatt av pen­ge­ne.

Utval­get viser til at The Eco­nomist har argu­men­tert for at verne­ti­den bør være 28 år. Det frem­går ikke om det­te er reg­net fra opp­havs­man­nens død eller fra utgi­vel­se. Leg­ger vil til grunn 28 år fra utgi­vel­se, betyr det at Lars Saa­bye Chris­ten­sens bok “Beatles”, som ble utgitt i 1984, i dag vil­le ha falt i det fri. Nå kan ikke jeg sva­re for Lars Saa­bye Chris­ten­sen. Men jeg vil tro at om alle nå skul­le kun­ne gjø­re hva de vil­le med den boken, f.eks. lage film av for­tel­lin­gen, så vil ikke den størs­te bekym­rin­gen være at han kun­ne gå glipp av inn­tek­ter. Tan­ken på at and­re kan mal­trak­te­re ver­ket ved å lage en spe­ku­la­tiv og dår­lig film kan gi stør­re grunn til bekym­ring.

Jeg mener at opp­havs­man­nen bør ha rådig­het over sine verk i sin leve­tid, helt uav­hen­gig av om man tje­ner pen­ger på dem eller ikke. Min rådig­het over mine verk er vik­ti­ge­re enn and­res even­tu­el­le mulig­he­ter til å tje­ne pen­ger på mine verk mot min vil­je. Pen­ger er tross alt ikke alt her i ver­den. Så kan man dis­ku­te­re hvor len­ge etter opp­havs­man­nens død ver­net bør vare. Man kan selv­føl­ge­lig bru­ke rådig­he­ten til å gjø­re sine verk fritt til­gjen­ge­lig, f.eks. på net­tet. Jeg har blant annet lagt ut min bok om Blues­gi­tar og min bok om IT-kon­trak­ter på den­ne måten. Men det er mitt valg.

Når man luk­ker det ene øyet er det ikke over­ras­ken­de at argu­men­ta­sjo­nen blir enøyd. Når man bare tar hen­syn til en side av begrun­nel­sen, da blir ikke sva­re­ne så vel­dig inter­es­san­te.

Utval­get er bekym­ret for at lang verne­tid skal føre til at inn­hold som ikke len­ger er i salg, blir glemt. Jeg deler ikke den bekym­rin­gen. Utval­get viser til at svært få bøker fra 1960 og 1970-tal­let er i salg. De fles­te bøker som har vært skre­vet og det mes­te av den musik­ken som er kom­po­nert, er glemt. Det er anta­ge­lig­vis ikke noe vel­dig stort tap. De har ikke tålt tiden, og det kom­mer hele tiden nye bøker og ny musikk. Det med varig ver­di over­le­ver, res­ten må vike plas­sen for det som pro­du­se­res i dag. Når det er sagt: Pro­sjek­tet bokhylla.no viser at man kan få fram den­ne lit­te­ra­tu­ren innen­for dagens reg­ler. Utval­get viser selv til det­te pro­sjek­tet i avsnitt 5.2.3, og skri­ver at om fem år vil alle bøker utgitt fram til år 2.000 være til­gjen­ge­lig i det­te sys­te­met. Men de kob­ler ikke det­te med de reg­ler som har gjort det mulig. Så hva bekym­rer man seg egent­lig for? I løpet av få år vil alle tit­ler fra 1960- og 1970-tal­let være til­gjen­ge­lig i det sys­te­met. Dess­uten fin­nes det fort­satt biblio­te­ker. Det er ikke fair use eller bort­fall av opp­havs­rett som har gjort det­te mulig, men avtale­li­sens­ord­nin­gen.

Annet arkiv­ma­te­ria­le kom­mer nok på også på plass, selv om det vil ta noen år. Det er mye fot­ar­beid som må gjø­res. Vi kan ikke under­støt­te et krav om at VI VIL HA ALT GRATIS !, og at opp­havs­menn skal måt­te opp­gi sine ret­tig­he­ter for at det­te skal opp­fyl­les. Den som vil sel­ge et pro­dukt kan ikke reg­ne med at alle leve­ren­dør­er skal stil­le det til deres dis­po­si­sjon umid­del­bart, helst gra­tis. Ting tar tid. Og det er opp­havs­man­nen som bestem­mer og bør fort­satt kun­ne bestem­me hvor­dan hans verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig. Ver­den er ikke så enkel som noen synes å tro, og ikke alle pro­ble­mer kan løses med tek­no­lo­gi.

Utval­get skri­ver om tje­nes­ter som er basert på bruk av and­res opp­havs­retts­lig ver­ne­de inn­hold. Ret­tig­hets­ha­ver­ne er selv­føl­ge­lig de slem­me, som hind­rer de digi­ta­le inno­va­tø­rer i å utvik­le nye tje­nes­ter. Kan­skje er de det, men i utval­gets inn­stil­ling får vi ikke noe grunn­lag for å vur­de­re det­te. Lisen­sie­ring er så vans­ke­lig, får vi vite. Om man skul­le kun­ne ta tak i et mulig pro­blem her, så bur­de et slikt utvalg kun­ne si noe om hvor­for det er så vans­ke­lig. Vi får høre bl.a. føl­gen­de:

I lang tid har bru­ker­si­den blitt ste­mo­der­lig behand­let, all den tid lov­gi­ver har lagt for dår­lig til ret­te for gode, lov­li­ge tje­nes­ter. Det­te hen­ger sam­men med hånd­he­vel­ses­pro­ses­ser og ini­tia­tiv, som under­ti­den har vært frem­stilt som nød­ven­di­ge før man i det hele tatt har kun­net begyn­ne å utvik­le lov­li­ge alter­na­ti­ver.”

Jeg er nys­gjer­rig på hvor­dan lov­gi­ver har lagt dår­lig til ret­te for det­te. Som opp­havs­retts­ju­rist er jeg opp­tatt av at det skal kun­ne etab­le­res gode, lov­li­ge tje­nes­ter, men jeg for­står ikke hva utval­get sik­ter til. Med det nivå­et utval­gets drøf­tel­se av opp­havs­rett gene­relt hol­der, aksep­te­rer jeg ingen kon­klu­sjo­ner fra utval­get som ikke er godt under­byg­get.

Digi­tal­ut­val­get kom­mer i avsnitt 4.8 med til­tak for reba­lan­sert ret­tig­hets­be­skyt­tel­se. Det er besyn­der­lig les­ning. De mener at før man får nød­ven­di­ge virke­mid­ler til hånd­heve ret­tig­he­ter må det doku­men­te­res at and­re løs­nin­ger “som eksem­pel­vis til­gjen­ge­li­ge lov­li­ge løs­nin­ger” ikke har ført til øns­ket resul­tat. Hva mener de med det­te? At sta­ten skal etab­le­re lov­li­ge løs­nin­ger som et alter­na­tiv til regu­le­ring? Eller skal man måt­te ven­te enda len­ger før det tref­fes effek­ti­ve til­tak mot f.eks. ulov­lig “fil­de­ling”?

Mar­ke­det fam­ler. Vi kan godt mene at noen aktø­rer har vært alt for tre­ge, og at de i dag beta­ler en høy pris for sin treg­het. Jan Omdahl skri­ver om musi­ker­nes uli­ke syn på Spo­ti­fy og lig­nen­de tje­nes­ter i artik­ke­len Hjelp, vi er i pop­bran­sjen!. Susan­na Wal­lum­rød har truk­ket sin muiskk fra strøm­me­tje­nes­ten. Bjørn Eids­våg og Sond­re Ler­che er to som tror på tje­nes­ten. Erik Hille­stad (Kir­ke­lig Kul­tur­verk­sted) har valgt en mel­lom­løs­ning, hvor eld­re inn­spil­lin­ger er til­gjeng­lig i strøm­me­tje­nes­ter, mens nye inn­spil­lin­ger ikke er det. Nils Petter Mol­vær er fort­satt i tenke­bok­sen. NRK skri­ver om hvor­dan strøm­ming fører til end­re­de lytte­va­ner og at “Vi drop­per norsk musikk på Spo­ti­fy”. Vi kan ha man­ge menin­ger om hva vi synes at de bur­de gjø­re. Sann­syn­lig­vis er det hel­ler ikke ett svar som er rik­tig for alle. Men uan­sett kan ingen dik­te­re deres valg, basert på en eller annen opp­fat­ning av hvil­ken for­ret­nings­mo­dell som er best. Det er man­ge bedre­vi­te­re der ute som mener å vite bed­re enn opp­havs­men­ne­ne selv hva opp­havs­menn bør gjø­re. For man­ge er nok rea­li­te­ten at de ikke bryr seg sær­lig mye om opp­havs­menn, men for­sva­rer egen ego­is­me med vika­ri­e­ren­de argu­men­ter. Det er og må være opp­havs­men­ne­ne og musi­ker­nes  egne valg som sty­rer det­te, basert på hva de tror er best for dem. Det er kjer­nen i opp­havs­ret­ten og lig­nen­de ret­tig­he­ter.

Det mest menings­løse de skri­ver er vel det­te:

Digi­t­ut­val­get mener vide­re at ånds­verk­lo­vens låne­reg­ler må lov­fes­tes, sær­lig til pri­vat bruk.”

Hvor uvi­ten­de er egent­lig utval­gets med­lem­mer? Vet de ikke at låne­reg­le­ne er lov­fes­tet? Kjen­ner de ikke ånds­verk­lo­ven § 12 om eksemp­lar­frem­stil­ling til pri­vat bruk? Eller har de mis­for­stått hva låne­reg­ler er i den­ne sam­men­hen­gen? Det­te er menings­løst tøv. Hva slags arbeid har de egent­lig gjort i det­te utval­get?

Utval­get er opp­tatt av verne­tid. De mener den er for lang. Men da kun­ne de kan­skje ha sagt noe om hva slags hand­lings­rom vi har, eller sna­re­re ikke har på det­te områ­det. Verne­ti­den på leve­tid + 70 år føl­ger av EU-reg­ler. Men som EØS-til­knyt­tet er Nor­ge EU-med­lem uten stem­me­rett. Så Nor­ge er vel ikke i den bes­te posi­sjo­nen til å ta ini­tia­tiv til end­rin­ger her. Vi har i prin­sip­pet reser­va­sjons­ret­ten, ofte mis­vi­sen­de omtalt som “veto­rett”. Men jeg tvi­ler på at det­te gir oss rett til å trek­ke oss ut når det først er ved­tatt.

Skul­le vi kom­me løs fra verne­tids­di­rek­ti­vet, vil vi fort­satt være bun­det av Bern-kon­ven­sjo­nen og TRIPS-avta­len. Etter dis­se er vi for­plik­tet til leve­tid + 50 år. Å end­re dis­se er i bes­te fall en vel­dig tung jobb. Går Nor­ge ut av dis­se kan vi bestem­me den verne­ti­den vi vil. Men det vil bare et vern for nors­ke verk i Nor­ge. Nors­ke verk vil ikke ha vern i and­re land, og and­re verk vil nep­pe være ver­net i Nor­ge (det kom­mer an på hva Nor­ge måt­te bestem­me). TRIPS er en del av WTO-sys­te­met, og den for­plik­ter lan­de­ne til å gi vern etter Bern-kon­ven­sjo­nens reg­ler. Vi må der­for ut av beg­ge for å kom­me fri fra Bern-kon­ven­sjo­nens krav til verne­tid. Hvil­ke kon­se­kven­ser det vil ha å trek­ke seg ut av WTO, har jeg ikke sett på. Men det gjel­der han­del på et langt stør­re områ­de enn det som er berørt av opp­havs­rett.

Hvis Nor­ge skul­le redu­se­re verne­ti­den og and­re land behol­der leve­tid + 70 år, kan det få sto­re kon­se­kven­ser for norsk inn­holds­bran­sje. Et verk vil ikke ha len­ger verne­tid enn det har i hjem­lan­det. Et verk reg­nes som til­hø­ren­de det land hvor det først utgis. Det var et pro­blem for for­lag i tysk­ta­len­de land da Tysk­land had­de leve­tid + 70 år, mens de and­re had­de leve­tid + 50 år. Ved å utgi en bok i Tysk­land frem­for i Øster­rike eller Sveits, fikk man 70 års verne­tid i Tysk­land. I dag vil det avgjø­re verne­tid for hele EU og USA, og sik­kert en del and­re land. Det vil nok ikke være man­ge som vil utgi verk i Nor­ge under sli­ke for­hold, om de har and­re mulig­he­ter.

Hvis verne­ti­den for eksis­te­ren­de verk redu­se­res, vil man måt­te vur­de­re om det­te er en form for eks­pro­pria­sjon som vil utlø­se plikt til å beta­le erstat­ning til alle som da vil mis­te sine ret­tig­he­ter og den ver­di dis­se repre­sen­te­rer. Jeg har ikke sett at det­te har vært utre­det for imma­te­ri­el­le ret­tig­he­ter, og jeg vil ikke gjø­re noe for­søk på å gå ned i dis­se spørs­må­le­ne i den­ne sam­men­hen­gen. Men det er åpen­bart at det­te må utre­des, og min rygg­margs­re­fleks er at det­te vil være en form for eks­pro­pria­sjon som utlø­ser erstat­nings­plikt.

Man kan selv­føl­ge­lig arbei­de for et mål, uan­sett hvor uto­pisk det måt­te være. Men hvis man anbe­fa­ler sta­ten Nor­ge å arbei­de for det­te, bur­de man kan­skje ha sagt noe om hvor lang og krong­le­te vei­en til målet vil være, og hvil­ke kon­se­kven­ser det vil få.

Utval­get for­sø­ker å intro­du­se­re ny ter­mi­no­lo­gi ved kon­se­kvent å kal­le opp­havs­man­nen for opp­ha­ver. Val­get er ikke begrun­net. Opp­havs­mann er kan­skje ikke noen god beteg­nel­se, og det had­de vært greit med et kjønns­nøy­tralt ord. Men det er nå en gang opp­havs­mann som bru­kes i ånds­verk­lo­ven. Jeg antar at de har tenkt at vi bl.a. har beteg­nel­se­ne opp­fin­ner og desig­ner, så hvor­for ikke et til­sa­ren­de ord for opp­havs­mann? Men en opp­fin­ner fin­ner opp noe, en des­gi­ner desig­ner noe. En opp­havs­mann haver ikke opp noe. Der­for synes jeg for­sø­ket er tem­me­lig mis­lyk­ket. Og når utval­get åpen­bart ikke har gjort hjem­me­lek­sen sin når det gjel­der opp­havs­rett, da frem­står sli­ke for­søk først og fremst som komis­ke.

Print Friendly, PDF & Email