Når reklamemusikk ligner på en ikke særlig original hitlåt

Inspi­ra­sjon eller imi­ta­sjon?” spør NRK P3, og føl­ger opp med spørs­må­let “Hvor går gren­sa når man lager reklame­mu­sikk som lik­ner mis­ten­ke­lig på en kjent hit­låt?” Den kon­kre­te for­an­led­nin­gen er at Vol­ks­wa­gen har fått laget musikk til reklame­fil­mer som lig­ner på The Black Keys’ “Lone­ly Boy”.

Det­te er “Lon­ley Boy”.

Reklame­fil­me­ne kan du fin­ne her.

Det fin­nes reg­ler som defi­ne­rer hva som er et pla­giat, når noen har «stjå­let» en del av en melo­di til sitt eget verk.” skri­ver NRK P3s Jørn Gjer­søe. Det er i bes­te fall en sann­het med bety­de­li­ge modi­fi­ka­sjo­ner. Det fin­nes en regel i ånds­verk­lo­ven § 2 som sier at opp­havs­man­nen har ene­rett til å gjø­re sitt verk til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten “i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kel­se, i over­set­tel­se eller bear­bei­del­se, i annen lit­te­ra­tur- eller kunst­art eller i annen tek­nikk”. Men and­re reg­ler enn det­te har vi ikke, i alle fall så len­ge vi hol­der oss til loven.

War­ner har, ut fra det som skri­ves, ret­tig­he­te­ne til inn­spil­lin­gen. The Black Keys har ret­tig­he­ter som utøven­de kunst­ne­re. Sann­syn­lig­vis har de over­dratt i alle fall deler av dis­se ret­tig­he­te­ne til War­ner, mens War­ner også har en selv­sten­dig rett til lyd­fes­tin­gen. Det­te er ikke opp­havs­rett. Det­te kom­pli­se­res en del av at utøven­de kunst­ne­re i USA ikke har ret­tig­he­ter på sam­me måte som hos oss, men det lar jeg lig­ge.

And­re sit­ter på det som her kal­les “pub­lish­ing-ret­tig­he­te­ne”, som er for­lags­ret­tig­he­te­ne — det blir som regel ikke noe bed­re av at det sies på engelsk.  Det er ret­tig­he­te­ne til kom­po­si­sjo­nen og teks­ten, alt­så opp­havs­ret­tig­he­te­ne. Når det refe­re­res til for­lag, for­ut­set­ter det at opp­havs­ret­ten er over­dratt til dis­se for­la­ge­ne.

The Black Keys har ene­rett til sitt verk, også i bear­bei­det skik­kel­se (for­ut­satt at de har kom­po­nert det­te selv). Men er Vol­ks­wa­gens reklame­mu­sikk en bear­bei­del­se av The Black Keys i opp­havs­retts­lig for­stand? For at så skal være til­fel­let, må gitar­rif­fet i “Lone­ly Boy” være et ori­gi­nalt verk som har verks­høy­de. Jo mind­re ori­gi­nalt det er, desto mind­re “verne­sone” har ver­ket.

Jeg føl­ger ikke len­ger sær­lig med i den musikk­sjan­ge­ren som The Black Keys repre­sen­te­rer med sin “Lone­ly Boy”. The Black Keys er et band­navn som ikker sier meg noen ting. Jeg kan ikke hus­ke å ha hørt akku­rat den­ne låten før. Like­vel er min umid­del­ba­re reak­sjon når jeg nå hører den, anta­ge­lig­vis for førs­te gang, at det­te har jeg hørt vel­dig man­ge gan­ger før. Jeg synes ærlig talt ikke det er noe sær­lig ori­gi­nalt i “Lone­ly Boy” i det hele tatt. Det betyr ikke at den er dår­lig. Jeg har vært blues­fan i man­ge år. I blues­en er det vel­dig mye resir­ku­le­ring av gam­le tema­er innen­for fas­te ram­mer, som er flot­te å høre på om de frem­fø­res på en god måte.

Et lite sveip gjen­nom Ste­vie Ray Vaug­hans inn­spil­lin­ger viser at han har gjort mye av det sam­me, om ikke noe helt iden­tisk. Krys­ser man “Scrutt­le’ But­tin” og “Love Struck Baby” lan­der man ikke så langt unna “Lone­ly Boy”. Etter min mening gjør Ste­vie Ray Vaug­han vel­dig mye bed­re enn The Black Keys, men det er uten betyd­ning i den­ne sam­men­hen­gen. Man­ge and­re har gjort noe lig­nen­de både før og etter Ste­vie Ray Vaug­han.

Vi kan la Ste­vie Ray Vaug­han være et bro­hode bak­over i his­to­ri­en, og ta med den­ne hvor han spil­ler “Pipe­line” sam­men med vete­ra­nen Dick Dale.

Bare for å ha fak­ta på plass: Da The Black Keys ble dan­net had­de Ste­vie Ray Vaug­han (dess­ver­re) vært død i 11 år. Dick Dale had­de sin førs­te hit i 1961, 40 år før The Black Keys ble dan­net. Video­en hvor de to spil­ler sam­men er fra 1987, 14 år før det var noen The Black Keys. Så det er ingen tvil om hvem som kom først. Vi kun­ne ha gått vide­re bak­over, og det had­de nok ikke vært så vel­dig vans­ke­lig å spin­ne en tråd til­ba­ke til Blind Lemon Jef­fer­son. Men jeg skal ikke gå hele den vei­en.

Den aust­rals­ke grup­pen The Axis of Aweso­me har laget “4 Chord Song”, som viser at svært man­ge hit­lå­ter er basert på de sam­me fire akkor­de­ne. Ingen har noen ret­tig­he­ter til sli­ke stan­dard­skje­ma­er, men den som kla­rer å lage noe ori­gi­nalt innen­for sli­ke ram­mer, har opp­havs­rett til sitt verk.

Jeg har ikke hørt så vel­dig nøye på “Lone­ly Boy”, men den har nep­pe mer enn tre akkor­der. Rif­fet i . Det er  de førs­te fire tone­ne i en pen­ta­ton moll-ska­la, den mes­te bruk­te ska­la­en i blues­ba­sert rock. Den fen­gen­de ryt­me, javel, men den har vi også hør man­ge gan­ger før. De har tatt en enkel stan­dard­opp­skrift og anret­tet den på en fen­gen­de måte. Men det er ikke mye ori­gi­nalt i kom­po­si­sjo­nen. Det­te er så lite ori­gi­nalt at det nep­pe er ver­net mot annet enn til­nær­met sla­visk kopie­ring av hele san­gen.

I artik­ke­len skri­ves det om at en låt har “sam­me «sig­na­tur» som ori­gi­na­len”. Jeg får ikke tak i hva de egent­lig mener med det­te. For meg høres “Lone­ly Boy” ut som vel­kjen­te kli­sjé­er frem­ført på god, men ikke spe­si­elt ori­gi­nal måte.

For meg blir spørs­må­let her om man kan bru­ke det sam­me stan­dar­drif­fet som noen and­re har hatt en hit med. Da blir sva­ret et ube­tin­get ja.

Man har hel­ler ikke vern for måten man frem­fø­rer musik­ken på. Noen musi­ke­re har en klang som kan­skje kan kal­les en sig­na­tur. Selv kan jeg som regel umid­del­bart iden­ti­fi­se­re B.B King og Jan Gar­barek på tonen i deres instru­ment, for å nev­ne to. Men de har ikke noen ene­rett til den­ne tonen.

Om noen for­sø­ker å lig­ne mest mulig på B.B. King, Eric Clap­ton, Jimi Page eller Ste­vie Ray Vaug­han i sitt uttrykk, for å hol­de oss til gita­ris­ter, så må de gjer­ne gjø­re det. Man­ge har skapt seg et leve­brød av å lig­ne mest mulig på Elvis, Beatles, ABBA, eller and­re, og det står man fritt til å gjø­re. De må i prin­sip­pet ha sam­tyk­ke fra kom­po­nis­ter og tekst­for­fat­te­re til å frem­føre deres san­ger, i prak­sis betyr det at de må beta­le veder­lag. Men de artis­te­ne de etter­lig­ner har ikke krav på noe. Elvis’ arvin­ger kan ikke kre­ve noe fra alle Elvis-look-ali­kes, og han laget så vidt jeg vet ingen av låte­ne selv. Utøven­de kunst­ne­re har vern mot at opp­tak av deres frem­fø­rin­ger kopie­res og gjø­res til­gjen­ge­lig, men ikke vern mot etter­lig­ning. Det har hel­ler ikke plate­sel­ska­pet. War­ner har i det­te til­fel­let ingen ret­tig­he­ter som even­tu­elt er kren­ket ved at noen lager en sound-a-like.

I det­te til­fel­let har The Black Keys laget en gans­ke uori­gi­nal låt. Det gir dem ikke noe vern mot at and­re også lager en like uori­gi­nal låt, hel­ler ikke om dis­se er inspi­rert av The Black Keys og den lig­ner noe på det de har gjort. Reklame­by­rå­et har hengt seg på og kokt en sup­pe på de sam­men ingre­di­en­se­ne.

For meg blir det­te et eksem­pel på noe av det jeg liker minst i dagens opp­havs­retts­ut­vik­ling: Noen har laget et eller annet som ikke er sær­lig ori­gi­nalt, og så kre­ver de vern mot at and­re gjør noe like lite ori­gi­nalt med det sam­me utgangs­punk­tet. The Black Keys er åpen­bart glad i å sak­søke and­re. Man prø­ver å hev­de ene­rett til noe man selv ikke har skapt. Jeg har ingen sym­pa­ti med “fil­de­le­re” og and­re som bare vil ha det and­re har skapt uten å spør­re om lov eller beta­le for det­te. Men det krea­ti­ve rom­met må ikke snev­res inn ved at noen over­vur­de­rer sin egen ori­gi­na­li­tet og kre­ver ene­rett til stan­dard­ele­men­ter som har flytt rundt i musik­ken siden len­ge før dis­se artis­te­ne ble født.

Print Friendly, PDF & Email