Når reklamemusikk ligner på en ikke særlig original hitlåt

“Inspirasjon eller imitasjon?” spør NRK P3, og følger opp med spørsmålet “Hvor går grensa når man lager reklamemusikk som likner mistenkelig på en kjent hitlåt?” Den konkrete foranledningen er at Volkswagen har fått laget musikk til reklamefilmer som ligner på The Black Keys’ “Lonely Boy”.

Dette er “Lonley Boy”.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=a_426RiwST8′]

Reklamefilmene kan du finne her.

“Det finnes regler som definerer hva som er et plagiat, når noen har «stjålet» en del av en melodi til sitt eget verk.” skriver NRK P3s Jørn Gjersøe. Det er i beste fall en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det finnes en regel i åndsverkloven § 2 som sier at opphavsmannen har enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmenheten “i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk”. Men andre regler enn dette har vi ikke, i alle fall så lenge vi holder oss til loven.

Warner har, ut fra det som skrives, rettighetene til innspillingen. The Black Keys har rettigheter som utøvende kunstnere. Sannsynligvis har de overdratt i alle fall deler av disse rettighetene til Warner, mens Warner også har en selvstendig rett til lydfestingen. Dette er ikke opphavsrett. Dette kompliseres en del av at utøvende kunstnere i USA ikke har rettigheter på samme måte som hos oss, men det lar jeg ligge.

Andre sitter på det som her kalles “publishing-rettighetene”, som er forlagsrettighetene — det blir som regel ikke noe bedre av at det sies på engelsk.  Det er rettighetene til komposisjonen og teksten, altså opphavsrettighetene. Når det refereres til forlag, forutsetter det at opphavsretten er overdratt til disse forlagene.

The Black Keys har enerett til sitt verk, også i bearbeidet skikkelse (forutsatt at de har komponert dette selv). Men er Volkswagens reklamemusikk en bearbeidelse av The Black Keys i opphavsrettslig forstand? For at så skal være tilfellet, må gitarriffet i “Lonely Boy” være et originalt verk som har verkshøyde. Jo mindre originalt det er, desto mindre “vernesone” har verket.

Jeg følger ikke lenger særlig med i den musikksjangeren som The Black Keys representerer med sin “Lonely Boy”. The Black Keys er et bandnavn som ikker sier meg noen ting. Jeg kan ikke huske å ha hørt akkurat denne låten før. Likevel er min umiddelbare reaksjon når jeg nå hører den, antageligvis for første gang, at dette har jeg hørt veldig mange ganger før. Jeg synes ærlig talt ikke det er noe særlig originalt i “Lonely Boy” i det hele tatt. Det betyr ikke at den er dårlig. Jeg har vært bluesfan i mange år. I bluesen er det veldig mye resirkulering av gamle temaer innenfor faste rammer, som er flotte å høre på om de fremføres på en god måte.

Et lite sveip gjennom Stevie Ray Vaughans innspillinger viser at han har gjort mye av det samme, om ikke noe helt identisk. Krysser man “Scruttle’ Buttin” og “Love Struck Baby” lander man ikke så langt unna “Lonely Boy”. Etter min mening gjør Stevie Ray Vaughan veldig mye bedre enn The Black Keys, men det er uten betydning i denne sammenhengen. Mange andre har gjort noe lignende både før og etter Stevie Ray Vaughan.

Vi kan la Stevie Ray Vaughan være et brohode bakover i historien, og ta med denne hvor han spiller “Pipeline” sammen med veteranen Dick Dale.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=GWw55XhTehg’]

Bare for å ha fakta på plass: Da The Black Keys ble dannet hadde Stevie Ray Vaughan (dessverre) vært død i 11 år. Dick Dale hadde sin første hit i 1961, 40 år før The Black Keys ble dannet. Videoen hvor de to spiller sammen er fra 1987, 14 år før det var noen The Black Keys. Så det er ingen tvil om hvem som kom først. Vi kunne ha gått videre bakover, og det hadde nok ikke vært så veldig vanskelig å spinne en tråd tilbake til Blind Lemon Jefferson. Men jeg skal ikke gå hele den veien.

Den australske gruppen The Axis of Awesome har laget “4 Chord Song”, som viser at svært mange hitlåter er basert på de samme fire akkordene. Ingen har noen rettigheter til slike standardskjemaer, men den som klarer å lage noe originalt innenfor slike rammer, har opphavsrett til sitt verk.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=5pidokakU4I’]

Jeg har ikke hørt så veldig nøye på “Lonely Boy”, men den har neppe mer enn tre akkorder. Riffet i . Det er  de første fire tonene i en pentaton moll-skala, den meste brukte skalaen i bluesbasert rock. Den fengende rytme, javel, men den har vi også hør mange ganger før. De har tatt en enkel standardoppskrift og anrettet den på en fengende måte. Men det er ikke mye originalt i komposisjonen. Dette er så lite originalt at det neppe er vernet mot annet enn tilnærmet slavisk kopiering av hele sangen.

I artikkelen skrives det om at en låt har “samme «signatur» som originalen”. Jeg får ikke tak i hva de egentlig mener med dette. For meg høres “Lonely Boy” ut som velkjente klisjéer fremført på god, men ikke spesielt original måte.

For meg blir spørsmålet her om man kan bruke det samme standardriffet som noen andre har hatt en hit med. Da blir svaret et ubetinget ja.

Man har heller ikke vern for måten man fremfører musikken på. Noen musikere har en klang som kanskje kan kalles en signatur. Selv kan jeg som regel umiddelbart identifisere B.B King og Jan Garbarek på tonen i deres instrument, for å nevne to. Men de har ikke noen enerett til denne tonen.

Om noen forsøker å ligne mest mulig på B.B. King, Eric Clapton, Jimi Page eller Stevie Ray Vaughan i sitt uttrykk, for å holde oss til gitarister, så må de gjerne gjøre det. Mange har skapt seg et levebrød av å ligne mest mulig på Elvis, Beatles, ABBA, eller andre, og det står man fritt til å gjøre. De må i prinsippet ha samtykke fra komponister og tekstforfattere til å fremføre deres sanger, i praksis betyr det at de må betale vederlag. Men de artistene de etterligner har ikke krav på noe. Elvis’ arvinger kan ikke kreve noe fra alle Elvis-look-alikes, og han laget så vidt jeg vet ingen av låtene selv. Utøvende kunstnere har vern mot at opptak av deres fremføringer kopieres og gjøres tilgjengelig, men ikke vern mot etterligning. Det har heller ikke plateselskapet. Warner har i dette tilfellet ingen rettigheter som eventuelt er krenket ved at noen lager en sound-a-like.

I dette tilfellet har The Black Keys laget en ganske uoriginal låt. Det gir dem ikke noe vern mot at andre også lager en like uoriginal låt, heller ikke om disse er inspirert av The Black Keys og den ligner noe på det de har gjort. Reklamebyrået har hengt seg på og kokt en suppe på de sammen ingrediensene.

For meg blir dette et eksempel på noe av det jeg liker minst i dagens opphavsrettsutvikling: Noen har laget et eller annet som ikke er særlig originalt, og så krever de vern mot at andre gjør noe like lite originalt med det samme utgangspunktet. The Black Keys er åpenbart glad i å saksøke andre. Man prøver å hevde enerett til noe man selv ikke har skapt. Jeg har ingen sympati med “fildelere” og andre som bare vil ha det andre har skapt uten å spørre om lov eller betale for dette. Men det kreative rommet må ikke snevres inn ved at noen overvurderer sin egen originalitet og krever enerett til standardelementer som har flytt rundt i musikken siden lenge før disse artistene ble født.