Mørke skyer på Open access-himmelen

150px-Open_Access_logo_PLoS_white.svgOpen Access-bøl­ger skyl­ler over aka­de­mia. I løpet av de sene­re åre­ne har dis­ku­sjo­nen mod­net. De fles­te open access evan­ge­lis­te­ne er ikke like nyfrels­te. I forsk­nings­mel­din­gen heter det om Open Access:

Prin­si­pi­elt mener regje­rin­gen at all forsk­ning som er helt eller del­vis offent­lig finan­siert, skal være åpent til­gjen­ge­lig. Prin­sip­pet skal like­vel ikke kom­me i kon­flikt med fors­ker­nes aka­de­mis­ke fri­het til å vel­ge de fag­lig fore­truk­ne pub­li­se­rings­ka­na­le­ne.”

Å sik­re den aka­de­mis­ke fri­het er det vik­tigs­te. Der­med blir de som fort­satt måt­te øns­ke å tvin­ge fors­ke­re til bare å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­ter stå­en­de igjen som “de sis­te dagers hel­li­ge”.

Men vi begyn­ner også å se en del av OA-utvik­lin­gens skygge­si­der.

Kva­li­tets­pub­li­se­ring kos­ter

Kva­li­tets­pub­li­se­ring kos­ter. Man kan noen gan­ger få inn­trykk av at enkel­te av de ivrigs­te OA-evan­ge­lis­te­ne lever i den tro at kost­na­de­ne med å pub­li­se­re tids­skrif­ter bare er tyk­ke- og dis­tri­bu­sjons­kost­na­der, og at kost­na­de­ne går mot null når man pub­li­se­rer på nett. En av de ivri­ge OA-evan­ge­lis­te­ne, biblio­te­kar Pål Lyk­kja, hev­det under et debatt­møte på Uni­ve­ris­te­tet i Oslo 19. mars 2013 at et OA-tids­skrift (som jeg har glemt nav­net på), had­de en kost­nad på 37 kr pr artik­kel. Om vi for­ut­set­ter at de som gjør job­ben får noen­lun­de ansten­dig beta­ling for job­ben, betyr det at tids­skrif­tet sam­let sett kan bru­ke ca fem minut­ter pr artik­kel de pub­li­se­rer. Skal kost­nads­be­reg­nin­gen bli rik­tig, må det­te også inklu­de­re dek­nings­bi­dra­get til fas­te kost­na­der. På den tiden har man i bes­te fall ruk­ket å regist­re­re at artik­ke­len er mot­tatt. Ingen vil ha ruk­ket å lese artik­ke­len. Det blir ikke kva­li­tets­pub­li­se­ring av slikt.

Først må jeg erkjen­ne at jeg ikke uten vide­re slut­ter meg til den vik­tigs­te tros­set­nin­gen for OA. Jeg ser ikke begrun­nel­sen for at av alle typer pub­li­ka­sjo­ner, så skal forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner være gra­tis til­gjen­ge­lig. Det er tids­skrif­ter som først og fremst hen­ven­der seg til en eli­te. Viten­ska­pe­li­ge artik­ler for­tu­set­ter van­lig­vis bety­de­li­ge for­kunn­ska­per hos lese­ren. De fles­te vil i bes­te fall ha et begren­set utbyt­te av å lese sli­ke artik­ler. Om de blir gra­tis til­gjen­ge­li­ge, så vil nep­pe folk flest skru av “Para­di­se Hotel” og “Nytt på nytt”, for i ste­det å for­dy­pe seg i viten­ska­pe­li­ge artik­ler.

Det kos­ter å pub­li­se­re. Det kan i prak­sis beta­les på en av fire måter, eller med en kom­bi­na­sjon av dis­se:

  • Den som vil ha til­gang beta­ler for til­gan­gen — slik vi all­tid har gjort med aviser, bøker, osv.
  • Den som vil pub­li­se­re beta­ler for å få pub­li­se­re — en modell vi kjen­ner fra rekla­me.
  • En tredje­part, en spon­sor, beta­ler for pub­li­se­rin­gen. Reklame­fi­nan­sie­ring er en vari­ant av det­te.
  • Pub­li­se­rin­gen finan­sie­res ved at folk arbei­der gra­tis.

I prak­sis er det alt for mye av det sis­te i aka­de­mia. Man­ge bru­ker sin fri­tid og/eller den tid man bur­de ha brukt til egen forsk­ning, til mer eller mind­re vik­tig gra­tis­ar­beid.

Et cre­do i OA-reto­rik­ken er at resul­ta­ter av forsk­ning som er finan­siert av det offent­li­ge skal være fritt til­gjen­ge­lig. Det er vans­ke­lig å være uenig i det. Men pro­ble­met er at det offent­li­ge ikke beta­ler for pub­li­se­rin­gen av den­ne forsk­nin­gen — de har i alle fall ikke gjort det til nå. Resul­ta­te­ne har dess­uten vært og er fritt til­gjen­ge­li­ge på biblio­te­ke­ne. Men det kre­ver gjer­ne at man rei­ser seg fra sto­len for å få til­gang.

Beta­ling for pub­li­se­ring

Sta­dig fler kom­mer­si­el­le for­lag går nå over til en OA-modell hvor de som vil pub­li­se­re må beta­le for det­te. Man beta­ler ikke bare for å bli pub­li­sert, men for å bli vur­dert til pub­li­se­ring. Det­te gir grunn til bekym­ring.

I den tra­di­sjo­nel­le model­len, hvor de som har til­gang beta­ler, behø­ver en fors­ker “bare” å skri­ve en til­strek­ke­lig god artik­kel. Da blir den pub­li­sert. Den som vil lese må abon­ne­re, enten selv eller ved at insti­tu­sjo­nen har abon­ne­ment. Tids­skrif­te­nes vik­tigs­te salgs­ar­gu­ment er at de leve­rer kva­li­tet.

I en OA-modell med for­fat­ter­be­ta­ling, er det ikke nok å skri­ve en god artik­kel. For­fat­te­ren må i til­legg skaf­fe mid­ler til pub­li­se­ring, endog til å få artik­ke­len vur­dert for pub­li­se­ring. Det er gans­ke åpen­bart at det­te vil føre til en vrid­ning i pub­li­se­rin­gen: Fors­ke­re ved sto­re og vel­stå­en­de forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner vil styr­ke sin posi­sjon ytter­li­ge­re.

Internt i insti­tu­sjo­ne­ne vil fors­ke­re måt­te kon­kur­re­re om ofte begren­se­de pub­li­se­rings­mid­ler. Vi vet så alt for godt hvor­dan det­te vil skje i prak­sis. Det er det fag­li­ge estab­lish­ment som sit­ter på dis­se pen­ge­ne. De gir støt­te til det de selv synes er vik­tig, hvil­ket som regel er det de arbei­der med selv om som har en tendens til å bekref­te the estab­lish­ment. Det som er kri­tisk og nyska­pen­de, og kan­skje står i oppo­si­sjon til de råden­de hold­nin­ger, er inter­es­sant. Men det er ikke “vik­tig nok” når begren­se­de mid­ler skal for­de­les.

Hvis man også må beta­le for å få vur­dert en artik­kel for pub­li­se­ring, vil det måt­te være en intern pro­sess før artik­ler sen­des inn. Når telle­kant­sys­te­mer blir sta­dig vik­ti­ge­re for insti­tu­sjo­ne­nes finan­sie­ring, vil man ikke sat­se pen­ger på det som ikke er gans­ke sik­re pro­sjek­ter — i alle fall ikke hvis man ikke har god råd. Man vil sat­se på de sik­re kor­te­ne, som ikke vil være det nyska­pen­de og kri­tis­ke. Det­te kan avbø­tes ved sys­te­mer hvor pub­li­se­rings­mid­ler utlø­ses auto­ma­tisk. Men det for­ut­set­ter rike insti­tu­sjo­ner eller rike onk­ler som kan leg­ge pen­ge­ne på bor­det.

Vin­ner­ne i et slikt sys­tem vil være de som er ansatt ved vel­stå­en­de insti­tu­sjo­ner og de som skaf­fer seg pro­sjekt­fi­nan­sie­ring som også inklu­de­rer pub­li­se­rings­mid­ler. Taper­ne vil være de som har løs insti­tu­sjons­kon­takt — de som hos oss har gitt seg selv beteg­nel­sen “laus­un­ger”. Den som dri­ver gra­tis­forsk­ning mel­lom pro­sjek­ter vil ha dår­li­ge mulig­he­ter for å få pub­li­sert sine resul­ta­ter.

De inter­na­sjo­na­le tids­skrifts­for­la­ge­ne er en av de mest lønn­som­me dele­ne av for­lags­bran­sjen. Det er man­ge grun­ner til å rea­ge­re mot at uni­ver­si­te­te­ne og biblio­te­ke­ne må beta­le så mye for tids­skrif­ter, at man må abon­ne­re på pak­ker av tids­skrif­ter. Men OA er ikke nøven­dig­vis det ret­te sva­ret. Vi kan lett ende opp med at insti­tu­sjo­ne­ne beta­ler like mye eller mer til for­la­ge­ne, men at man beta­ler for pub­li­se­ring i ste­det for til­gang.

Rov­dyr­tids­skrif­ter”

Vi ser også at det som noen har gitt nav­net rov­dyr­tids­skrif­ter (“pre­da­tory jour­nals”). Det­te er tids­skrif­ter som har fun­net en lønn­som nisje i å lok­ke fors­ke­re til å pub­li­se­re i tids­skrif­ter som i bes­te fall er halv­se­riø­se, mot god beta­ling. Telle­kant­sys­te­mer som hono­re­rer antall pub­li­ka­sjo­ner opp­ford­rer til å ten­ke mer på kva­ni­tet enn kva­li­tet. Rov­dyr­tids­skrif­te­ne kan lage fine fasa­der, akku­rat som alle diplo­ma mills, som sel­ger uni­ver­si­tets­gra­der. Det er ikke så lett å gjen­nom­skue et til­syne­la­ten­de seriøst tids­skrift, og vi vet at det ikke er så vans­ke­lig å få aksep­tert en pub­li­ka­sjon som tel­len­de.

Jeff­rey Beall, som er forsk­nings­bi­blio­te­kar ved Uni­ver­sity of Colo­ra­do i Den­ver, har laget sin egen svarte­lis­te over “pre­da­tory open-access jour­nals”. I 2010 var det 20 for­lag på den­ne lis­ten. Nå er det fle­re enn 300. Jef­fe­ry Beall anslår at det nå er mer enn 4.000 sli­ke tids­skrif­ter, og at minst 25% av open access tids­skrif­te­ne hører hjem­me i den­ne kate­go­ri­en. Det er lettjen­te pen­ger. Det var vel ikke det­te vi vil­le: At pen­ger som på en eller annen måte bru­kes på vite­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner går til noen som kynisk utnyt­ter sys­te­met, frem­for til seriø­se, om enn dyre tids­skrifts­for­lag. Jef­fe­ry Bealls blogg, Scholar­ly Open Access, er verd å føl­ge med på for de som vil ha et kri­tisk kor­rek­tiv til OA-begeist­rin­gen.

Utvik­lings­land

OA-evan­ge­lis­te­ne frem­he­ver gjer­ne den betyd­ning som OA vil ha for u-land. Pål Lyk­kja er røren­de naiv, når han i en nett­dis­ku­sjon hev­der føl­gen­de:

Med open access så kan afghans­ke kvin­ner del­ta, med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring så må dei gå på uni­ver­si­te­tet (som ber­re er til­gjen­ge­lege for menn, og som nes­ten garan­tert ikkje har tids­skrif­tet dei treng).”

Det er så røren­de at det blir bare rør. Vi kan star­te med at den­ne afghans­ke kvin­nen må ha gode engelsk­kunns­a­per og en god inter­nett­for­bin­del­se for å få til­gang til det­te. Og hun må ha den fag­li­ge inn­sit som er nød­ven­dig for å kun­ne nyt­tig­gjø­re seg sli­ke artik­ler. Van­lig skole­gang, grunn­leg­gen­de lære­bø­ker og til­gang til nyhe­ter vil være hva de fles­te afghans­ke kvin­ner tren­ger, ikke til­gang til viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter fra den vestsli­ge ver­den

I dag får uni­ver­si­te­ter i u-land fri til­gang til i alle fall svært man­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter. Mang­len­de til­gang for fors­ke­re i u-land er der­for ikke len­ger et vik­tig argu­ment for OA. Men det som kan bli et stort pro­blem, er at de ikke vil ha pen­ger til å pub­li­se­re i OA-tids­skrif­te­ne. Skal det byg­ges opp leve­dyk­ti­ge forsk­nings­mil­jø­er i utvik­lings­land må de kun­ne pub­li­se­re sin forsk­ning. Å gi dem fri til­gang til vest­li­ge forsk­nings­ar­tik­ler sam­ti­dig som de i prak­sis sten­ges ute fra å pub­li­se­re i de sam­men tids­skrif­te­ne, blir en resir­ku­le­ring av en poli­tikk hvor vi gir utvik­lings­hjelp, men lager toll­mu­rer som i prak­sis sten­ger pro­duk­ter fra u-land ute fra vest­li­ge mar­ke­der.

Vi kan selv­føl­ge­lig håpe på at det­te kan bidra til at man utvik­ler egne tids­skrif­ter, gjer­ne OA-tids­skrif­ter. Vi ser i dag noe av den­ne tenden­sen, i alle fall i noen regio­ner. Også innen forsk­ning er det slik at de fles­te ikke kom­mer len­ger enn til krets­mes­ter­skap og nasjo­na­le mes­ter­skap. Selv om man kan lage et ube­gren­set antall ekso­tis­ke gre­ner for viten­ska­pe­li­ge nisjer, er det bare de fær­res­te som kla­rer å hev­de seg i ver­dens­mes­ter­skap. Kan­skje kan nød­ven­dig­he­ten av selv­hjelp og uav­hen­gig­het fra de sto­re for­la­ge­ne bidra til at man kan byg­ge soli­de viten­ska­pe­li­ge grunn­mu­rer hvor fors­ke­re i and­re deler av ver­den kan utvik­le sin viten­ska­pe­li­ge egen­art. Det vil­le være et posi­tivt resul­tat.

 

Print Friendly, PDF & Email