Open Access-bølger skyller over akademia. I løpet av de senere årene har diskusjonen modnet. De fleste open access evangelistene er ikke like nyfrelste. I forskningsmeldingen heter det om Open Access:

“Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig. Prinsippet skal likevel ikke komme i konflikt med forskernes akademiske frihet til å velge de faglig foretrukne publiseringskanalene.”

Å sikre den akademiske frihet er det viktigste. Dermed blir de som fortsatt måtte ønske å tvinge forskere til bare å publisere i OA-tidsskrifter stående igjen som “de siste dagers hellige”.

Men vi begynner også å se en del av OA-utviklingens skyggesider.

Kvalitetspublisering koster

Kvalitetspublisering koster. Man kan noen ganger få inntrykk av at enkelte av de ivrigste OA-evangelistene lever i den tro at kostnadene med å publisere tidsskrifter bare er tykke- og distribusjonskostnader, og at kostnadene går mot null når man publiserer på nett. En av de ivrige OA-evangelistene, bibliotekar Pål Lykkja, hevdet under et debattmøte på Univeristetet i Oslo 19. mars 2013 at et OA-tidsskrift (som jeg har glemt navnet på), hadde en kostnad på 37 kr pr artikkel. Om vi forutsetter at de som gjør jobben får noenlunde anstendig betaling for jobben, betyr det at tidsskriftet samlet sett kan bruke ca fem minutter pr artikkel de publiserer. Skal kostnadsberegningen bli riktig, må dette også inkludere dekningsbidraget til faste kostnader. På den tiden har man i beste fall rukket å registrere at artikkelen er mottatt. Ingen vil ha rukket å lese artikkelen. Det blir ikke kvalitetspublisering av slikt.

Først må jeg erkjenne at jeg ikke uten videre slutter meg til den viktigste trossetningen for OA. Jeg ser ikke begrunnelsen for at av alle typer publikasjoner, så skal forskningspublikasjoner være gratis tilgjengelig. Det er tidsskrifter som først og fremst henvender seg til en elite. Vitenskapelige artikler fortusetter vanligvis betydelige forkunnskaper hos leseren. De fleste vil i beste fall ha et begrenset utbytte av å lese slike artikler. Om de blir gratis tilgjengelige, så vil neppe folk flest skru av “Paradise Hotel” og “Nytt på nytt”, for i stedet å fordype seg i vitenskapelige artikler.

Det koster å publisere. Det kan i praksis betales på en av fire måter, eller med en kombinasjon av disse:

• Den som vil ha tilgang betaler for tilgangen — slik vi alltid har gjort med aviser, bøker, osv.
• Den som vil publisere betaler for å få publisere — en modell vi kjenner fra reklame.
• En tredjepart, en sponsor, betaler for publiseringen. Reklamefinansiering er en variant av dette.
• Publiseringen finansieres ved at folk arbeider gratis.

I praksis er det alt for mye av det siste i akademia. Mange bruker sin fritid og/eller den tid man burde ha brukt til egen forskning, til mer eller mindre viktig gratisarbeid.

Et credo i OA-retorikken er at resultater av forskning som er finansiert av det offentlige skal være fritt tilgjengelig. Det er vanskelig å være uenig i det. Men problemet er at det offentlige ikke betaler for publiseringen av denne forskningen — de har i alle fall ikke gjort det til nå. Resultatene har dessuten vært og er fritt tilgjengelige på bibliotekene. Men det krever gjerne at man reiser seg fra stolen for å få tilgang.

Betaling for publisering

Stadig fler kommersielle forlag går nå over til en OA-modell hvor de som vil publisere må betale for dette. Man betaler ikke bare for å bli publisert, men for å bli vurdert til publisering. Dette gir grunn til bekymring.

I den tradisjonelle modellen, hvor de som har tilgang betaler, behøver en forsker “bare” å skrive en tilstrekkelig god artikkel. Da blir den publisert. Den som vil lese må abonnere, enten selv eller ved at institusjonen har abonnement. Tidsskriftenes viktigste salgsargument er at de leverer kvalitet.

I en OA-modell med forfatterbetaling, er det ikke nok å skrive en god artikkel. Forfatteren må i tillegg skaffe midler til publisering, endog til å få artikkelen vurdert for publisering. Det er ganske åpenbart at dette vil føre til en vridning i publiseringen: Forskere ved store og velstående forskningsinstitusjoner vil styrke sin posisjon ytterligere.

Internt i institusjonene vil forskere måtte konkurrere om ofte begrensede publiseringsmidler. Vi vet så alt for godt hvordan dette vil skje i praksis. Det er det faglige establishment som sitter på disse pengene. De gir støtte til det de selv synes er viktig, hvilket som regel er det de arbeider med selv om som har en tendens til å bekrefte the establishment. Det som er kritisk og nyskapende, og kanskje står i opposisjon til de rådende holdninger, er interessant. Men det er ikke “viktig nok” når begrensede midler skal fordeles.

Hvis man også må betale for å få vurdert en artikkel for publisering, vil det måtte være en intern prosess før artikler sendes inn. Når tellekantsystemer blir stadig viktigere for institusjonenes finansiering, vil man ikke satse penger på det som ikke er ganske sikre prosjekter — i alle fall ikke hvis man ikke har god råd. Man vil satse på de sikre kortene, som ikke vil være det nyskapende og kritiske. Dette kan avbøtes ved systemer hvor publiseringsmidler utløses automatisk. Men det forutsetter rike institusjoner eller rike onkler som kan legge pengene på bordet.

Vinnerne i et slikt system vil være de som er ansatt ved velstående institusjoner og de som skaffer seg prosjektfinansiering som også inkluderer publiseringsmidler. Taperne vil være de som har løs institusjonskontakt — de som hos oss har gitt seg selv betegnelsen “lausunger”. Den som driver gratisforskning mellom prosjekter vil ha dårlige muligheter for å få publisert sine resultater.

De internasjonale tidsskriftsforlagene er en av de mest lønnsomme delene av forlagsbransjen. Det er mange grunner til å reagere mot at universitetene og bibliotekene må betale så mye for tidsskrifter, at man må abonnere på pakker av tidsskrifter. Men OA er ikke nøvendigvis det rette svaret. Vi kan lett ende opp med at institusjonene betaler like mye eller mer til forlagene, men at man betaler for publisering i stedet for tilgang.

“Rovdyrtidsskrifter”

Vi ser også at det som noen har gitt navnet rovdyrtidsskrifter (“predatory journals”). Dette er tidsskrifter som har funnet en lønnsom nisje i å lokke forskere til å publisere i tidsskrifter som i beste fall er halvseriøse, mot god betaling. Tellekantsystemer som honorerer antall publikasjoner oppfordrer til å tenke mer på kvanitet enn kvalitet. Rovdyrtidsskriftene kan lage fine fasader, akkurat som alle diploma mills, som selger universitetsgrader. Det er ikke så lett å gjennomskue et tilsynelatende seriøst tidsskrift, og vi vet at det ikke er så vanskelig å få akseptert en publikasjon som tellende.

Jeffrey Beall, som er forskningsbibliotekar ved University of Colorado i Denver, har laget sin egen svarteliste over “predatory open-access journals”. I 2010 var det 20 forlag på denne listen. Nå er det flere enn 300. Jeffery Beall anslår at det nå er mer enn 4.000 slike tidsskrifter, og at minst 25% av open access tidsskriftene hører hjemme i denne kategorien. Det er lettjente penger. Det var vel ikke dette vi ville: At penger som på en eller annen måte brukes på viteskapelige publikasjoner går til noen som kynisk utnytter systemet, fremfor til seriøse, om enn dyre tidsskriftsforlag. Jeffery Bealls blogg, Scholarly Open Access, er verd å følge med på for de som vil ha et kritisk korrektiv til OA-begeistringen.

Utviklingsland

OA-evangelistene fremhever gjerne den betydning som OA vil ha for u-land. Pål Lykkja er rørende naiv, når han i en nettdiskusjon hevder følgende:

“Med open access så kan afghanske kvin­ner delta, med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring så må dei gå på uni­ver­si­te­tet (som berre er til­gjen­ge­lege for menn, og som nes­ten garan­tert ikkje har tids­skrif­tet dei treng).”

Det er så rørende at det blir bare rør. Vi kan starte med at denne afghanske kvinnen må ha gode engelskkunnsaper og en god internettforbindelse for å få tilgang til dette. Og hun må ha den faglige innsit som er nødvendig for å kunne nyttiggjøre seg slike artikler. Vanlig skolegang, grunnleggende lærebøker og tilgang til nyheter vil være hva de fleste afghanske kvinner trenger, ikke tilgang til vitenskapelige tidsskrifter fra den vestslige verden

I dag får universiteter i u-land fri tilgang til i alle fall svært mange vitenskapelige tidsskrifter. Manglende tilgang for forskere i u-land er derfor ikke lenger et viktig argument for OA. Men det som kan bli et stort problem, er at de ikke vil ha penger til å publisere i OA-tidsskriftene. Skal det bygges opp levedyktige forskningsmiljøer i utviklingsland må de kunne publisere sin forskning. Å gi dem fri tilgang til vestlige forskningsartikler samtidig som de i praksis stenges ute fra å publisere i de sammen tidsskriftene, blir en resirkulering av en politikk hvor vi gir utviklingshjelp, men lager tollmurer som i praksis stenger produkter fra u-land ute fra vestlige markeder.

Vi kan selvfølgelig håpe på at dette kan bidra til at man utvikler egne tidsskrifter, gjerne OA-tidsskrifter. Vi ser i dag noe av denne tendensen, i alle fall i noen regioner. Også innen forskning er det slik at de fleste ikke kommer lenger enn til kretsmesterskap og nasjonale mesterskap. Selv om man kan lage et ubegrenset antall eksotiske grener for vitenskapelige nisjer, er det bare de færreste som klarer å hevde seg i verdensmesterskap. Kanskje kan nødvendigheten av selvhjelp og uavhengighet fra de store forlagene bidra til at man kan bygge solide vitenskapelige grunnmurer hvor forskere i andre deler av verden kan utvikle sin vitenskapelige egenart. Det ville være et positivt resultat.