I vini del Giro d’Italia 2013

Gårsdagens mest gledelige sykkelnyhet, sett med norske øyne, kom fra California: Thor Hushovd var med å spurtet om etappeseieren i Tour of California. Han holdt ikke helt inn, og måtte ta til takke med sjette plass. Men det var godt å se at han igjen var med og kjempet helt der fremme.

Med vi får holde oss til Italia. Gårsdagens etappe ga i alle fall det svar at Ryder Hesjedal ikke kommer til å vinne åres giro. Han tapte mer enn 20 minutter til teten på gårsdagens etappe, og ligger nå nesten 24 minutter bak Vincenzo Nibali i sammendraget. Det har han ingen muligheter til å ta igjen.

Sky sitter igjen med omtrent samme spørsmål som under fjorårets Tour de France: Hvor mye skal laget satse på Bradley Wiggins? I fjor var det Chris Froome som måtte holde tilbake for å hjelpe Wiggins. Jeg har sett beregninger som tilsier at Wiggins hadde vunnet uansett. Men nå er den viktigste tempoetappen passert. Det gjenstår mye fjell, hvor Rigoberto Uran åpenbart er sterkere enn Bradley Wiggins. Det er ikke gitt at Wiggins er den sterkeste på en bakketempo. Uran ligger nå ett sekund foran Wiggins i sammendraget. Det er mye mer å hente for Uran enn for Wiggins på de gjenværende etappene, om han får lov.

Cadel Evans har vist at Giro d’Italia er langt mer enn en treningsrunde for ham.

Vi er nede på en at de få relativt flate etappene. 13. etappe går fra Busseto til Cherasco. Her er det så mye spennende at vi knapt har tid til å tenke på sykkel.

Last ned større kart.

Denne etappen har alt: Kultur, mat og vin. Vi må gjøre et lite utvalg. Likevel blir det et langt blogginnlegg denne gangen.

Giuseppe Verdi. Italias største og en av verdens tre største operakomponister. Jeg skal ikke blande med inn i en diskusjon om hvorvidt Mozart, Verdi eller Wagner skal stå øverst. Skjønt, vi er i Italia. Da må det vel bli Verdi. Det er i år 200 år siden Giuseppe Verdi ble født i dagens startby, Busseto. Strengt tatt ble han født i en landsby litt utenfor Busseto, men så pirkete kan man ikke være. Det var i Busseto han vendte tilbake til. Her bodde han det meste av sitt liv. Hva skal vi så velge? Vi er ved starten av etappen, samtidig som rytterne allerede har slitt lenge. Så vi tar triumfmarsjen fra Aida.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=saN4QbcB1Ug’]

Jeg tar sjansen på at vi tåler en til. Vi tar med Brindisi, drikkevisen fra La Traviata, fremført Luciano Pavarott og Cecilia Bartoli. Pavarotti ble født ikke så langt herfra, i Modena. Jeg hørte Cecilia Bartoli på en konsert i Oslo for omtrent et år siden. Det er ikke man opplever at stjerner i den klassen så åpenbart har det moro når de står på scenen, noe som selvsagt smitter over på publikum. Det var en uforglemmelig konsert.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=3DaYITaSOXU’]

Det er mye man kan fortape seg i her. Byen Parma er litt lenger øst. Men noe av det byen er kjent for, Parmaskinken, lages jo ikke inne i selve byen. Så vi er i området for Parmaskinke og for Parmesanost. Vi har vært her før, så det blir litt gjentakelse. Men noe tåler å gjentas. Se mer på ViaMichelins oversiktsside for Parma og artikkelen “A gourmet stroll in Parma”. Det er sammenheng mellom disse to. Grisene som skal bli til parmaskinke fores på en spesialblanding av frø, korn og myse fra parmesanost. Norsk landbruk kunne lære et og annet av hvordan man i andre land stiller krav til råvarene for å sikre kvaliteten. Les mer om parmaskinken i denne artikkelen fra Aperitif.

Parmesan er egentlig den franske betegnelsen på osten fra området, og har vært tatt i bruk nærmest som en generisk betegnelse. Det har vært mye strid om dette, og i Europa er det ikke lenger tillatt å bruke betegnelsen på ost som ikke er laget i området. Men det skal vi la ligge i denne sammenhengen. Egentlig er det de to ostene Parmigiano reggiano og Grana padano som upresist betegnes som parmesan. Litt forenklet kan man si at Parmigiano reggiano er håndverksproduktet og den fineste osten, mens Grana padano er mer et industriprodukt.

Sirkus landbruksoppgjøret er i gang. Vi kan derfor dvele litt ved produksjonen. Det er ca 600 produsenter som lager Parmigiano reggiano. De får melk fra ca 10.000 melkebønder innenfor det tillatte produksjonsområdet. Det er omtrent det samme antall bønder som leverer melk til Tine i Norge. Men produsert kvantum er selvfølgelig mye lavere enn det norske melkebønder leverer til Tine. Mens man i norsk landbruk har hatt stø kurs mot den jevne middelmådighet uten lokalt særpreg, hvor målet har vært å sikre bønder og landbrukssamvirket like priser uavhengig av kvalitet, har andre satset på kvalitet og lokalt særpreg. Norsk landbrukspolitikk ville ganske sikkert ha rasjonalisert bort og utryddet f.eks. Parmeggiano reggiano. Berømte oster handler om gode råvarer og godt, tradisjonelt håndverk utført av folk med kunnskap og yrkesstolthet. Tine reklamerer i stedet for hemmelige tilsetningsstoffer i sin Jarlsbergost — en ost som åpenbart kan produseres hvor som helst, siden den produseres både i Irland og USA.

Her kan du få vite litt mer om Parmigiano reggiano osten (ViaMichelin). Se videre artikkelen “The Terroir of Food” fra Decanter.

Jeg må også nevne byen Cremona, som ligger nord-vest for Parma. Det er ikke en by jeg forbinder med vin eller mat, men med fioliner. Cremona var byen hvor Andrea Amati begynte å bygge fioliner rundt midten av 1500-tallet. Det er de eldste fiolinene som har overlevd til i dag. Hans to sønner, Antonio og Girolamo Amati videreførte tradisjonen samtidig som de utviklet fiolinen videre. Giorlams sønn, Nicolo Amati fortsatte, og ble læremesteren til de to virkelig store: Antnio Stradivari og Andrea Guarneri. Det var Andreas sønnesønn, Giuseppe Guarneri, som bygget de i dag så ettertraktede Guarneri-fiolinene. I dag oppnår visstnok Guarneris fioliner høyere pris en Stradivarius. Det skal være et sted mellom 60 og 100 Guarneri-fioliner som fortsatt er spillbare — en av dem tilhører Arve Tellefsen.

Instrumenter må spilles på for å holdes i live, de kan ikke bare ligge i et hvelv eller stå i en monter. Så på fiolinmuseet i Cremona er en person ansatt for å spille på samtlige fioliner. Det skjer visstnok hver dag kl. 8, unntatt søndager. Det må være en drøm for en fiolinist å ha som jobb hver dag å spille på noen av verdens fremste instrumenter. Når vi er i Cremona må vi heller ikke glemme at dette er fødebyen til han som komponerte de første operamesterverk: Claudio Monteverdi.

Men det var vin dette skulle handle om. I dag starter vi i det nord-vestlige hjørnet av Emilia-Romagna, er så vidt innom den sydlige delen av Lombardia og ender i Piemonte. Det er fristende å si at vi bør komme oss fortest mulig til mål. Men det er noen spesielle viner vi tar med, selv om vi har vært innom den også i tidligere år.

Emilia og Romagna er to ganske ulike områder, men grensen mellom dem er ikke klart definert. Emilia omfatter områdene i vest og nord-øst, mens Romagna utgjør det syd-østlige hjørnet. Vi starter i Emilia. Her kan vi finne en interessant kuriositet: Oransje vin.

I utgangspunktet er det to ulike vinifikasjonsprosesser: En hvitvinsprosess og en rødvinsprosess. I en hvitvinsprosess skilles skall og kjerner fra mosten. Fargen sitter i skallet og garvesyren (tanninen) i kjernene. Selv om man lager vin av røde/blå/svarte druer, så blir det en hvitvin når man anvender en hvitvinsprosess. Champagne lages av to røde og en hvit drue: Pinot Meunier, Pinot Noir og Chardonnay. Det kan være en stor del røde druer i en hvit champagne. Hvis den lages bare på røde druer kalles den Blanc de noirs. Du kan lese mer om dette i kommentaren til 4. etappe i Tour de France 2010.

I en rødvinsprosess gjærer skallet og kjernene med mosten, noe som gir farge og tanniner — selvfølgelig forutsatt at det er farge i skallet. Rosévin er en mellomting. Her starter man med en rødvinsprosess, altså at skall og kjerner gjærer med, men mosten siles fra etter en kort stund. Dermed får vinen litt, men ikke veldig mye farge.

Oransje vin er vin laget av hvite druer, men med en rødvinsprosess. Her gjærer skall og kjerner med. Selv om det ikke er like mye farge i skallet på hvite druer som på røde, så er det noe. Derfor får man en vin med mer farge enn en vanlig hvitvin. Og man får en hvit vin med tanniner fra kjernene.

Tanniner fungerer som konserveringsmiddel. En vin med en del tanniner vil derfor tåle å lagres lenger enn en uten. Men tanniner har også stor betydning når man skal kombinere vin og mat. En tanninrik vin kan passe utmerket til rødt kjøtt, særlig kjøtt som inneholder en del fett. Men tanniner og fiskeproteiner går ikke godt sammen. Det er derfor mange røde viner ikke passer særlig godt til fisk. Tanniner går heller ikke særlig godt sammen med melkeproteiner, hvilket gjør at hvitvin ofte er et bedre valg enn rødvin til ost. Se mer om dette i innlegget “Mat og vin”.

Den oransje vinen er en hvit vin, skjønt fargen er gjerne gul som trekker mot oransje, med mye smak fra skallet og med tanniner. Det er derfor ikke en vin som passer til typisk “hvitvinsmat”, men heller til mat hvor man gjerne vil velge en lett rødvin. Lyst kjøtt som kalv og kylling er det som passer best til oransje vin. Det sies at den også skal gå godt til lam, men det har jeg ikke forsøkt.

Vinmonopolet har i alle fall én oransje vin fra Emilia-Romagna, en La Stoppa Ageno 2007. Det er ikke så lett å finne ut om de har fler, for den er kategorisert som hvitvin. Det er mulig andre “hvitviner” også er oransje uten at det fremgår på en tydeig måte. La Stoppa Ageno var mitt første og hittil eneste møte med oransje vin. Når man smaker en helt ny type vin blir man alltid overrasket. Man forventer gjerne noe annet enn det man får. Jeg synes denne oransjevinen ga litt assosiasjoner til tørr sherry. Det var ikke kjærlighet ved første slurk. Men jeg har et par flaske til, så vi får se om den vinner når jeg bare blir litt mer kjent med den. Du kan lese litt mer om La Stoppa her (Aperitif) eller gå til deres nettside. Vinmonopolet anbefaler denne type vin til røkt og salt svinekjøtt.

Dette ble en veldig lang aperitif. Vi leter ikke etter vin i Lombardia, men drar bare videre til Piemonte. Dette er Italias ledende vinområde. Men det er stort og komplisert. Det enkleste er å starte med druene, og ha i bakhoder at mange viner har navn av typen [Drue] d'[Sted]. Det så mye å si om viner fra Piemonte at det ikke er mulig å rekke over alt på et par blogginnlegg.

Dette er et område som fortjener flere bøker, og de finnes. En er Merete Bø og Ole Martin Alfsens bok Piemonte. Det er en bok om vin, mat og kultur i Piemonte.

Barbera er en grei drue å starte med. Det er en rød drue. (Eller blå, alt etter hva man foretrekker.) Det er Italias tredje mest utbredte røde drue. Den dyrkes over hele Italia, men forbindes først og fremst med Piemonte. Den har sannsynligvis sin opprinnelse i området Monferrato i Piemonte, som er det første vinområdet vi kommer inn i.

Barbera kjennetegnes ved mye syre og lite tanniner. Det gjør den til en velegnet vin dersom man vil ha en rødvin til fisk. Tanniner kolliderer med fiskeproteinene, slik at tanninrike rødviner sjelden passer godt til fisk. De kolliderer også med melkeproteiner, så tanninrike viner passer ikke så godt til ost heller. Vil man ha rødvin til ribbe og annen julemat basert på svin, kan også Barbera være et godt valg. Selv synes jeg vinen passer godt også i maten. Vi bruker vin i en saus for å få syre, og jeg er ikke så veldig begeistret for sterkt konsentrerte tanniner når vinen har kokt inn. Derfor har jeg alltid en Barbera-basert pappvin i kjøleskapet som brukes til matlaging.

Vi har klassifiseringen Barbera di Monferrato. Men innenfor denne finner vi den langt mer kjente Barbera d’Asti. Om jeg har forstått det rett, så kommer størstedelen av Barbera-vinene fra Asti.

Vi har vært innom en Alba i Marche tidligere. Men nå kommer vi til den mer kjente Alba, hvorfra vi bl.a. får Barbera d’Alba. I Alba anvendes de beste vinmarkene til Nebbiolo, mens Barbera er hoveddruen i Asti. Generelt er Barbera-viner fra Asti lettere og har mer finesse, mens vinene fra Alba har mer dybde og struktur.

Det dyrkes Barbera også andre steder i Piemonte. Men Asti og Alba er de to viktigste områdene.

En annen drue som dyrkes mye er Dolcetto. Dolcetto modner 2-4 uker tidligere enn Barbera og Nebbiolo. Den har vist seg velegnet på vinmarker som får lite soleksponering eller som ligger ganske høyt. Den er generelt fruktig, med karakter av mørke, røde bær. Dolcetto gir stort sett ukompliserte og lettdrikkelige viner.

Så kommer vi til Piemontes store drue: Nebbiolo. Det finnes Nebbiolo d’Alba, Langhe Nebbiolo og andre slike viner. De hopper vi over. De to store vinene fra Piemonte er Barolo og Barbaresco. Vi kommer først inn i Barbaresco, før vi avslutter gjennom Barolo.

Nebbiolo er en stjerne med primadonnanykker. Den er utfordrende og vanskelig. Den har en langt vekstperiode, med muligheter for frost om våren, tørke om sommeren, regn om høsten, og annet som kan ødelegge en druehøst. De beste markene er sydvendte, ligger 250-300 meter over havet. Druen liker tåke. Derav navnet. Nebbio betyr tåke, så dette er tåkedruen. Men når primadonnaen er på sitt beste, tilgir man mye.

Vi kommer inn i det området som helter Langhe, og som omfatter Barolo, Barbaresco og noen andre områder. Jeg skulle gjerne ha anbefalt boken A Wine Atlas of the Langhe, som gir en detaljert behandling av Barolo og Barbarecso. Selv kjøpte jeg den heldigvis da den var i vanlig salg. Da jeg igjen sjekket tilgjenglighet hos Amazon UK, kunne jeg konstatere at den ikke var fullt så dyr som i fjor. Nå kan man få den brukt for 6-700 kr (£ 73,75), og det er den kanskje verdt om det er et eksemplar i god stand. Man kan også kjøpe nye eksemplarer, man da er prisen £ 1,493,- eller runde 13.000 kr. Det er i alle fall mer enn hva jeg er villig til å betale for en slik bok. Men fin er den.

Jo bedre en vinmark er, desto mer finmasket blir inndelingen. Dette er ikke noe spesielt for Piemonte eller Italia. Barbaresco er ikke stort. Det er ca 700 hektar klassifisert område. Det er omtrent det dobbelte av Bygdøy. Nå snakker vi riktignok om hektar vinmark, og ikke totalarealet i Barbaresco. Men vinmarkene tilsvarer omtrent det dobbelte av Bygdøy. Likevel er området delt mellom fire kommuner. Det er 440 produsenter, i betydningen de som dyrker druer. Det er ikke nødvendigvis alle som produserer vin selv. De som måtte tro at alt landbruk syd for Svinesund er storskala industrilandbruk, får tenke seg om en gang til.

Av alt jeg ikke liker ved norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk, misliker jeg kanskje aller mest den konstante streben etter å lage middelmådige standardprodukter. Da sliter man selvfølgelig med konkurranse fra annet industrilandbruk som streber mot den sammen middelmådigheten. Lokal karakter og betydningen av opprinnelse viskes ut. Jarslbergost lages ikke på Jarlsberg, Kvitseidsmør lages ikke i Kvitseid, Gudbrandsdalsost lages ikke i Gudbrandsdalen, og Hallingskarvet ble til en generell betegnelse fra fjellområder på Østlandet etter at Gilde overtok virksomheten. Ser man på de produkter som markerer seg internasjonalt og som folk er villige til å betale for, så kjennetegnes de at individualitet, lokalt særpreg og ikke minst kvalitet. I Norge går man motsatt vei og reiser heller høye tollmurer — som selvfølgelig også er murer som hindrer norske produkter fra å komme ut i verden. Men tilbake til vin.

Om jeg klarer å tolke kartene lett — det er ikke alltid så lett når man sammenligner kart for sykkeltraséer og for vinmarker — er syklistene innom tre av disse fire kommunene: Neive, Barbaresco og Treiso.

Neive er den største av kommunene i Barbaresco hvor det produseres mest vin. Men vinen kommer ikke helt opp på nivået til vinene dyrket i den kommunen som heter Barbaresco. I Italiensk vin fremheves tre produsenter fra dette området: Castello di Nieve, Renato Cigluti og Bruno Giacosa.

Vi tar en liten sving nordover, inn i den kommunen som heter Barbaresco. Barbaresco er den minste av kommunene, men den ledende kommunen kvalitetsmessig. Inntil nylig var det også denne kommunen som produserte mest Barbaresco, men har nå blitt passert at Neive. Skal man ha en av de beste vinene fra Barbaresco, går man til kommunen Barbaresco. Blant de beste produsentene finner vi Gaja, Marchesi de Gresy, Produttori del Barbaresco og Albino Rocca. Men går man for de beste produsentene i et av Italias beste vinområder, da blir prisene deretter.

Vi fortsetter inn i Tresio. Italiensk vin omtaler området slik:

“Vinene fra Tresio har levd enda mer ubemerket enn de fra Neive. Tidligere har kun ganske få produsenter hatt øye for kommunens potensial. Noan av de mest markante har vært G. Mascarello, Pio Cesare, Scarpa og G. Moresco.”

Barbaresco omfatter også en liten del av kommunen San Rocco Sen d’Elivo, men den hopper vi over.

Men vi fortsetter heller videre mot vest, inn i Barolo. Man ser noen ganger Barolo omtalt som kongen og Barbaresco som dronningen i Piemonte. I det ligger nok en antydning om rang (de har nok ikke tenkt på regjerende dronnig), og at Barolo anses for mer maskulin og Barbaresco for mer feminin. Barolo er omtrent 2,5 gagner så stort som Barbaresco, om vi holder oss til vinmark. Det er ca 950 dyrkere.

Barolo er ikke en vin som faller umiddelbart i smak hos alle. Den kan ikke karakteriseres som en lettdrikkelig vin. Vi kan igjen gi ordet til Italiensk vin, som beskriver den slik:

“Barolos særegne og komplekse karakter appellerer ikke nødvendigvis til alle mennesker, idet vinens struktur alltid yter en viss motstand i munnen, og det høye tannininnhold kan virke voldsomt, særlig i de mer tradisjonelle vinene.”

Området Barolo, og for så vidt også Barbaresco, er geologisk veldig variert. Det kan være betydelige forskjeller mellom områder som ligger nær hverandre, ja selv mellom viner fra to nabovinmarker. Så her er det inndelinger i 11 kommuner, og innenfor flere av disse skiller man mellom ulike vinmarker. Men vi kan ikke gå så detaljert ned i dette.

Vi kommer inn østfra, og møter først kommunen Serralunga d’Alba. Dette er en kommune hvor produsenten Fontanafredda er helt dominerende. Fontanafredda var en gang den eneste Baroloen som var i salg hos Vinmonopolet, men det har heldigvis endret seg. Nå kunne Vinmonopolet by på 257 utgaver av Barolo sist jeg sjekket. Fontanafredda er en typisk storprodusent, hvor volum er viktigere enn å utvikle potensialet i området maksimalt. Generelt krever viner fra dette området ganske lang lagring før de er klare til å drikkes.

Igjen er jeg litt usikker på akkurat hvor dagens etappe går gjennom vinområdene. Men jeg tror vi er en tur innom Castiglione Falletto. Det er den minste av de fem hovedkommunene. Her produserer man noe av den beste vinen fra Barolo.

Vanligvis er jeg dypt skeptisk til alle kjendisvinene som har begynt å komme på markedet. En kjendis får noen til å lage en vin som de setter navnet sitt på, eller kanskje er det noen som setter sammen en vin som de får en kjendis til å sette navnet sitt på. For meg gjør det vinen mindre interessant at det står Anne Kath Herland, Alex Rosén eller et annet kjendisnavn på etiketten. Skulle jeg finne på å kjøpe en slik vin, vil det være på tross av snarere enn på grunn av kjendisnavnet. Er det noen som har fått sin kjendisstatus gjennom sine kunnskaper om mat og vin, blir bildet et annet. Eyvind Hellstrøm er i en annen liga enn Alex Rosén. Men jeg gjør ett unntak: Vokalist og gitarist i svartmetallbandet Satyricon, Sigurd Wongraven. Han har vist at han kan vin, ikke minst Barolo. Han har ikke bare fått noen til å sette sammen en vin han har lånt navnet sitt til. Han har satt sammen sin vin — sin cuvé — selv. Hans Wongraven Unione Barolo 2007 er absolutt verdt å smake. Om jeg har forstått det rett, så er den satt sammen av Barolo fra Castiglione Falletto.

Blant de beste produsentene i Castiglione Falletto kan nevnes Azelia, Brovia, Cavaletto, Paolo Scavino, Terre del Barolo og Vietti.

Når vi er inne på Satyricon: Den 8. september 2013 spiller Satyricon sammen med Operakoret i Den norske opera. Det kan bli en interessant blanding — eller kollisjon, hvem vet — mellom svartmetall og opera. Vi startet med Verdi og opera. Så hvorfor ikke gi plass til litt metall også. Jeg har valgt et konsertopptak fra Hovefestivalen i 2008. Det er langt, 57 minutter, så folk får høre på så lenge de måtte ønske. Det viser Sigurd Wongraven in action.

[youtuber youtube=’http://www.youtube.com/watch?v=qLVO3YJD1J0′]

Vi fortsetter så inn i den kommunen som heter Barolo, hvor vi også finner byen Barolo — som syklistens skal innom. Det er dette som er det historiske kjerneområdet for Barolo, og det var her Marchesi Falletti-slekten la grunnlaget for den vinen vi i dag kjenner som Barolo. Men det er likevel ikke her vi finner den aller beste vinen. Men for all del. Vi måler mot de aller beste her. Produsenter som gjerne nevnes er Marchesi di Barolo, som er den opprinnelige. Videre Giacomo Borgogno, Bartolo Mascarello, E. Pira, Giuseppe Rinaldi, Francesco Rinaldi og Luciano Sandrone.

Den beste kommunen i Barolo er La Morra, nord for kommunen Barolo. Men om jeg leser kartet rett, så sykler rytterne ut av Barolo i vest og sykler vest for La Morra mot målbyen Chersco. Det er mer enn nok av god rødvin å velge blant fra de områdene vi faktisk har vært innom, så det er ingen grunn til å ta med noe utenfor traséen denne gangen.

Avslutningen er i Cherasco. Dette er en liten kommune hvor det også produseres Barolo. Men det er ikke en kommune som klarer å hevde seg blant alle de andre.

Selv om det har blitt mye vin, så tar vi med litt dessert også. Vi har vært gjennom hovedområdet for Moscato d’Asti, som er syd for byene Alessandria og Asti. Dette er en søt, hvit dessertvin. Det er ikke den med komplekse og spennende vinen man kan finne, men er et utmerket følge til sommerlige desserter som jordbær. Skjønt jeg foretrekker den ganske spesielle Brachetto d’Aqui som vin til jordbær. Det er en alkoholsvak, lett musserende vin, med mye smak av jordbær. Det er en meget karakteristisk vin. Har man først smakt den, er den ikke til å ta feil av.

Jeg sniker her inn en liten episode fra mitt eget vinliv. Vi spiste middag hos Bølgen & Moi på Briskeby. Jeg liker store menyer med tilhørende vinmeny, så det var det vi spiste da også — uten at jeg husker akkurat hvor mange retter. Det ble litt vinprat med vinkelneren. Da vi kom til dessereten, kom han med en vin og sa omtrent dette: “Denne vet du ikke hva er!” Jeg behøvde bare å lukte på vinen for å svare at det var en Brachetto d’Aqui. Da ga han litt opp. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er så flink til å skille viner. Men denne vinen er så spesiell at har du smakt den en gang, da kjenner du den igjen.

Norge har noen av verdens beste jordbær. Mye lys og lav nattetemperatur gir god vin. Og det gir åpenbart også gode jordbær. Men når Norge bygger høye tollmurer for å stenge ute kvalitetsprodukter fra andre land, da må man akseptere at f.eks. norske bær på tilsvarende vis stenges ute fra markeder som de kunne ha vært eksportert til. Litt rettferdighet skal det tross alt være.

Det ble mye vin til denne etappen. Men mye av vinen fra Piemonte tåler og lagres. Du kan derfor gjerne ta med noe vin som du sparer til de kommende dagene. For da kan det bli ganske langt mellom druene.

Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2013. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsenkom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Skjønt i lengden blir denne tilnærmingen litt slitsom. En geografisk systematikk ville fungert bedre.

Gambero Rosso Italian Wines 2013

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK. Boken finnes også i en Kindle utgave.

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

M	T	W	T	F	S	S
		1	2	3	4	5
6	7	8	9	10	11	12
13	14	15	16	17	18	19
20	21	22	23	24	25	26
27	28	29	30	31

Olav Torvunds blogg

I vini del Giro d’Italia 2013 — 13. etappe: Etappen som har alt

I vini del Giro d’Italia 2013

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.

I vini del Giro d’Italia 2013

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Hvor bratt er det der de sykler?

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.

Ønsker du bedre forhold for syklende?