I vini del Giro d’Italia 2013 — 13. etappe: Etappen som har alt

Giro Giro_2013_00_13Gårs­da­gens mest gle­de­li­ge syk­kel­ny­het, sett med nors­ke øyne, kom fra Cali­for­nia: Thor Hus­hovd var med å spur­tet om etappe­sei­e­ren i Tour of Cali­for­nia. Han holdt ikke helt inn, og måt­te ta til tak­ke med sjet­te plass. Men det var godt å se at han igjen var med og kjem­pet helt der frem­me.

Med vi får hol­de oss til Ita­lia. Gårs­da­gens etap­pe ga i alle fall det svar at Ryder Hesje­dal ikke kom­mer til å vin­ne åres giro. Han tap­te mer enn 20 minut­ter til teten på gårs­da­gens etap­pe, og lig­ger nå nes­ten 24 minut­ter bak Vin­cen­zo Nibali i sam­men­dra­get. Det har han ingen mulig­he­ter til å ta igjen.

Sky sit­ter igjen med omtrent sam­me spørs­mål som under fjor­årets Tour de Fran­ce: Hvor mye skal laget sat­se på Brad­ley Wiggins? I fjor var det Chris Froo­me som måt­te hol­de til­ba­ke for å hjel­pe Wiggins. Jeg har sett bereg­nin­ger som til­si­er at Wiggins had­de vun­net uan­sett. Men nå er den vik­tigs­te tempo­etap­pen pas­sert. Det gjen­står mye fjell, hvor Rigo­ber­to Uran åpen­bart er ster­ke­re enn Brad­ley Wiggins. Det er ikke gitt at Wiggins er den ster­kes­te på en bakke­tem­po. Uran lig­ger nå ett sekund foran Wiggins i sam­men­dra­get. Det er mye mer å hen­te for Uran enn for Wiggins på de gjen­væ­ren­de etap­pe­ne, om han får lov.

Cadel Evans har vist at Giro d’Italia er langt mer enn en tre­nings­run­de for ham.

Vi er nede på en at de få rela­tivt fla­te etap­pe­ne. 13. etap­pe går fra Busse­to til Cherasco. Her er det så mye spen­nen­de at vi kna­pt har tid til å ten­ke på syk­kel.

Last ned stør­re kart.

Den­ne etap­pen har alt: Kul­tur, mat og vin. Vi må gjø­re et lite utvalg. Like­vel blir det et langt blogg­inn­legg den­ne gan­gen.

Giu­sep­pe Ver­di. Ita­lias størs­te og en av ver­dens tre størs­te opera­kom­po­nis­ter. Jeg skal ikke blan­de med inn i en dis­ku­sjon om hvor­vidt Mozart, Ver­di eller Wag­ner skal stå øverst. Skjønt, vi er i Ita­lia. Da må det vel bli Ver­di. Det er i år 200 år siden Giu­sep­pe Ver­di ble født i dagens start­by, Busse­to. Strengt tatt ble han født i en lands­by litt uten­for Busse­to, men så pir­ke­te kan man ikke være. Det var i Busse­to han vend­te til­ba­ke til. Her bod­de han det mes­te av sitt liv. Hva skal vi så vel­ge? Vi er ved star­ten av etap­pen, sam­ti­dig som ryt­ter­ne alle­re­de har slitt len­ge. Så vi tar tri­umf­mar­sjen fra Aida.

Jeg tar sjan­sen på at vi tåler en til. Vi tar med Brin­di­si, drikke­vi­sen fra La Tra­via­ta, frem­ført Lucia­no Pava­rott og Ceci­lia Bar­to­li. Pava­rot­ti ble født ikke så langt her­fra, i Mode­na. Jeg hør­te Ceci­lia Bar­to­li på en kon­sert i Oslo for omtrent et år siden. Det er ikke man opp­le­ver at stjer­ner i den klas­sen så åpen­bart har det moro når de står på sce­nen, noe som selv­sagt smit­ter over på pub­li­kum. Det var en ufor­glem­me­lig kon­sert.

Det er mye man kan for­ta­pe seg i her. Byen Par­ma er litt len­ger øst. Men noe av det byen er kjent for, Par­ma­skin­ken, lages jo ikke inne i selve byen. Så vi er i områ­det for Par­ma­skin­ke og for Par­me­san­ost. Vi har vært her før, så det blir litt gjen­ta­kel­se. Men noe tåler å gjen­tas. Se mer på Via­Michelins over­sikts­side for Par­ma og artik­ke­len “A gour­met stroll in Par­ma”. Det er sam­men­heng mel­lom dis­se to. Gri­sene som skal bli til par­ma­skinke fores på en spe­sial­blan­ding av frø, korn og myse fra par­me­san­ost. Norsk land­bruk kun­ne lære et og annet av hvor­dan man i and­re land stil­ler krav til råva­rene for å sik­re kva­li­te­ten. Les mer om par­ma­skin­ken i den­ne artik­ke­len fra Ape­ri­tif.

Par­me­san er egent­lig den frans­ke beteg­nel­sen på osten fra områ­det, og har vært tatt i bruk nær­mest som en gene­risk beteg­nelse. Det har vært mye strid om det­te, og i Euro­pa er det ikke len­ger til­latt å bru­ke beteg­nel­sen på ost som ikke er laget i områ­det. Men det skal vi la lig­ge i den­ne sam­men­hen­gen. Egent­lig er det de to oste­ne  Par­mig­iano reg­giano og Gra­na pada­no som upre­sist beteg­nes som par­me­san. Litt for­enk­let kan man si at Par­mig­iano reg­giano er hånd­verks­pro­duk­tet og den fines­te osten, mens Gra­na pada­no er mer et indu­stri­pro­dukt.

Sir­kus land­bruks­opp­gjø­ret er i gang. Vi kan der­for dve­le litt ved pro­duk­sjo­nen. Det er ca 600 pro­du­sen­ter som lager Par­mig­ia­no reg­gia­no. De får melk fra ca 10.000 melke­bøn­der innen­for det til­lat­te pro­duk­sjons­om­rå­det. Det er omtrent det sam­me antall bøn­der som leve­rer melk til Tine i Nor­ge. Men pro­du­sert kvan­tum er selv­føl­ge­lig mye lave­re enn det nors­ke melke­bøn­der leve­rer til Tine. Mens man i norsk land­bruk har hatt stø kurs mot den jev­ne mid­del­må­dig­het uten lokalt sær­preg, hvor målet har vært å sik­re bøn­der og land­bruks­sam­vir­ket like pri­ser uav­hen­gig av kva­li­tet, har and­re sat­set på kva­li­tet og lokalt sær­preg. Norsk land­bruks­po­li­tikk vil­le gans­ke sik­kert ha rasjo­na­li­sert bort og utryd­det f.eks. Par­me­g­gia­no reg­gia­no. Berøm­te oster hand­ler om gode råva­rer og godt, tra­di­sjo­nelt hånd­verk utført av folk med kunn­skap og yrkes­stolt­het. Tine rekla­me­rer i ste­det for hem­me­li­ge til­set­nings­stof­fer i sin Jarls­berg­ost – en ost som åpen­bart kan pro­du­se­res hvor som helst, siden den pro­du­se­res både i Irland og USA.

Her kan du få vite litt mer om Par­mig­iano reg­giano osten (Via­Michelin). Se vide­re artik­ke­len “The Ter­roir of Food” fra Decan­ter.

Jeg må også nev­ne byen Cre­mona, som lig­ger nord-vest for Par­ma. Det er ikke en by jeg for­bin­der med vin eller mat, men med fio­li­ner. Cre­mona var byen hvor Andrea Ama­ti begyn­te å byg­ge fio­li­ner rundt midt­en av 1500-tal­let. Det er de elds­te fio­li­nene som har over­levd til i dag. Hans to søn­ner, Anto­nio og Giro­lamo Ama­ti videre­førte tra­di­sjo­nen sam­ti­dig som de utvik­let fio­li­nen vide­re. Gior­lams sønn, Nicolo Ama­ti fort­satte, og ble lære­mes­te­ren til de to vir­ke­lig sto­re: Ant­nio Stra­di­vari og Andrea Guarne­ri. Det var Andreas sønne­sønn, Giu­seppe Guarne­ri, som byg­get de i dag så etter­trak­tede Guarne­ri-fio­li­ne­ne. I dag opp­når visst­nok Guarne­ris fio­li­ner høy­ere pris en Stra­di­va­rius. Det skal være et sted mel­lom 60 og 100 Guarne­ri-fio­li­ner som fort­satt er spill­bare — en av dem til­hø­rer Arve Tel­lef­sen.

Instru­men­ter må spil­les på for å hol­des i live, de kan ikke bare lig­ge i et hvelv eller stå i en mon­ter. Så på fio­lin­mu­seet i Cre­mona er en per­son ansatt for å spil­le på samt­lige fio­li­ner. Det skjer visst­nok hver dag kl. 8, unn­tatt søn­da­ger. Det må være en drøm for en fio­li­nist å ha som jobb hver dag å spil­le på noen av ver­dens frems­te instru­men­ter. Når vi er i Cre­mona må vi hel­ler ikke glem­me at det­te er føde­byen til han som kom­po­nerte de førs­te ope­ra­mes­ter­verk: Clau­dio Mon­te­verdi.

Men det var vin det­te skul­le hand­le om. I dag star­ter vi i det nord-vest­li­ge hjør­net av Emi­lia-Romag­na, er så vidt inn­om den syd­li­ge delen av Lom­bar­dia og ender i Pie­mon­te. Det er fris­ten­de å si at vi bør kom­me oss for­test mulig til mål. Men det er noen spe­si­el­le viner vi tar med, selv om vi har vært inn­om den også i tid­li­ge­re år.

Emi­lia og Romag­na er to gans­ke uli­ke områ­der, men gren­sen mel­lom dem er ikke klart defi­nert. Emi­lia omfat­ter områ­dene i vest og nord-øst, mens Romag­na utgjør det syd-øst­li­ge hjør­net. Vi star­ter i Emi­lia. Her kan vi fin­ne en inter­es­sant kurio­si­tet: Oran­sje vin.

I utgangs­punk­tet er det to uli­ke vini­fi­ka­sjons­pro­ses­ser: En hvit­vins­pro­sess og en rødvins­pro­sess. I en hvit­vins­pro­sess skil­les skall og kjer­ner fra mos­ten. Far­gen sit­ter i skal­let og garve­sy­ren (tan­ni­nen) i kjer­nene. Selv om man lager vin av røde/blå/svarte dru­er, så blir det en hvit­vin når man anven­der en hvit­vins­pro­sess. Champag­ne lages av to røde og en hvit drue: Pinot Meuni­er, Pinot Noir og Char­don­nay. Det kan være en stor del røde dru­er i en hvit champag­ne. Hvis den lages bare på røde dru­er kal­les den Blanc de noirs. Du kan lese mer om det­te i kom­men­ta­ren til 4. etap­pe i Tour de Fran­ce 2010.

I en rødvins­pro­sess gjæ­rer skal­let og kjer­nene med mos­ten, noe som gir far­ge og tan­ni­ner — selv­føl­ge­lig for­ut­satt at det er far­ge i skal­let. Rosé­vin er en mel­lom­ting. Her star­ter man med en rødvins­pro­sess, alt­så at skall og kjer­ner gjæ­rer med, men mos­ten siles fra etter en kort stund. Der­med får vinen litt, men ikke vel­dig mye far­ge.

Oran­sje vin er vin laget av hvi­te dru­er, men med en rødvins­pro­sess. Her gjæ­rer skall og kjer­ner med. Selv om det ikke er like mye far­ge i skal­let på hvi­te dru­er som på røde, så er det noe. Der­for får man en vin med mer far­ge enn en van­lig hvit­vin. Og man får en hvit vin med tan­ni­ner fra kjer­ne­ne.

Tan­ni­ner fun­ge­rer som kon­ser­ve­rings­mid­del. En vin med en del tan­ni­ner vil der­for tåle å lag­res len­ger enn en uten. Men tan­ni­ner har også stor betyd­ning når man skal kom­bi­nere vin og mat. En tan­nin­rik vin kan pas­se utmer­ket til rødt kjøtt, sær­lig kjøtt som inn­e­hol­der en del fett. Men tan­ni­ner og fiske­pro­tei­ner går ikke godt sam­men. Det er der­for man­ge røde viner ikke pas­ser sær­lig godt til fisk. Tan­ni­ner går hel­ler ikke sær­lig godt sam­men med melke­pro­tei­ner, hvil­ket gjør at hvit­vin ofte er et bed­re valg enn rødvin til ost. Se mer om det­te i inn­leg­get “Mat og vin”.

Den oran­sje vinen er en hvit vin, skjønt far­gen er gjer­ne gul som trek­ker mot oran­sje, med mye smak fra skal­let og med tan­ni­ner. Det er der­for ikke en vin som pas­ser til typisk “hvit­vin­smat”, men hel­ler til mat hvor man gjer­ne vil vel­ge en lett rødvin. Lyst kjøtt som kalv og kyl­ling er det som pas­ser best til oran­sje vin. Det sies at den også skal gå godt til lam, men det har jeg ikke for­søkt.

Vin­mono­po­let har i alle fall én oran­sje vin fra Emi­lia-Romag­na, en La Stop­pa Age­no 2007. Det er ikke så lett å fin­ne ut om de har fler, for den er kate­go­ri­sert som hvit­vin. Det er mulig and­re “hvit­vi­ner” også er oran­sje uten at det frem­går på en tydeig måte. La Stop­pa Age­no var mitt førs­te og hit­til enes­te møte med oran­sje vin. Når man sma­ker en helt ny type vin blir man all­tid over­ras­ket. Man for­ven­ter gjer­ne noe annet enn det man får. Jeg synes den­ne oran­sje­vi­nen ga litt asso­sia­sjo­ner til tørr sher­ry. Det var ikke kjær­lig­het ved førs­te slurk. Men jeg har et par flas­ke til, så vi får se om den vin­ner når jeg bare blir litt mer kjent med den. Du kan lese litt mer om La Stop­pa her (Ape­ri­tif) eller gå til deres nett­side. Vin­mono­po­let anbe­fa­ler den­ne type vin til røkt og salt svine­kjøtt.

9788275475136Det­te ble en vel­dig lang ape­ri­tif. Vi leter ikke etter vin i Lom­bar­dia, men drar bare vide­re til Pie­mon­te. Det­te er Ita­lias leden­de vin­om­rå­de.  Men det er stort og kom­pli­sert. Det enk­les­te er å star­te med dru­ene, og ha i bak­ho­der at man­ge viner har navn av typen [Drue] d’[Sted]. Det så mye å si om viner fra Pie­mon­te at det ikke er mulig å rek­ke over alt på et par blogg­inn­legg.

Det­te er et områ­de som for­tje­ner fle­re bøker, og de fin­nes. En er Merete Bø og Ole Mar­tin Alf­sens bok Pie­mon­te. Det er en bok om vin, mat og kul­tur i Pie­mon­te.

vin_kart_piemote

barbera_drueBar­be­ra er en grei drue å star­te med. Det er en rød drue. (Eller blå, alt etter hva man fore­trek­ker.) Det er Ita­lias tred­je mest utbred­te røde drue. Den dyr­kes over hele Ita­lia, men for­bin­des først og fremst med Pie­mon­te. Den har sann­syn­lig­vis sin opp­rin­nel­se i områ­det Mon­fer­ra­to i Pie­mon­te, som er det førs­te vin­om­rå­det vi kom­mer inn i.

Bar­be­ra kjenne­teg­nes ved mye syre og lite tan­ni­ner. Det gjør den til en vel­eg­net vin der­som man vil ha en rødvin til fisk. Tan­ni­ner kol­li­de­rer med fiske­pro­tei­ne­ne, slik at tan­nin­rike rødvi­ner sjel­den pas­ser godt til fisk. De kol­li­de­rer også med melke­pro­tei­ner, så tan­nin­rike viner pas­ser ikke så godt til ost hel­ler. Vil man ha rødvin til rib­be og annen jule­mat basert på svin, kan også Bar­be­ra være et godt valg. Selv synes jeg vinen pas­ser godt også i maten. Vi bru­ker vin i en saus for å få syre, og jeg er ikke så vel­dig begeist­ret for sterkt kon­sen­trer­te tan­ni­ner når vinen har kokt inn. Der­for har jeg all­tid en Bar­be­ra-basert papp­vin i kjøle­ska­pet som bru­kes til mat­la­ging.

Vi har klas­si­fi­se­rin­gen Bar­be­ra di Mon­fer­ra­to. Men innen­for den­ne fin­ner vi den langt mer kjen­te Bar­be­ra d’Asti. Om jeg har for­stått det rett, så kom­mer største­de­len av Bar­be­ra-vine­ne fra Asti.

Vi har vært inn­om en Alba i Mar­che tid­li­ge­re. Men nå kom­mer vi til den mer kjen­te Alba, hvor­fra vi bl.a. får Bar­be­ra d’Alba. I Alba anven­des de bes­te vin­mar­ke­ne til Neb­bio­lo, mens Bar­be­ra er hoved­dru­en i Asti. Gene­relt er Bar­be­ra-viner fra Asti let­te­re og har mer fines­se, mens vine­ne fra Alba har mer dyb­de og struk­tur.

Det dyr­kes Bar­be­ra også and­re ste­der i Pie­mon­te. Men Asti og Alba er de to vik­tigs­te områ­de­ne.

En annen drue som dyr­kes mye er Dol­cet­to. Dol­cet­to mod­ner 2–4 uker tid­li­ge­re enn Bar­be­ra og Neb­bio­lo. Den har vist seg vel­eg­net på vin­mar­ker som får lite sol­eks­po­ne­ring eller som lig­ger gans­ke høyt. Den er gene­relt fruk­tig, med karak­ter av mør­ke, røde bær. Dol­cet­to gir stort sett ukom­pli­ser­te og lett­drik­ke­li­ge viner.

Så kom­mer vi til Pie­mon­tes sto­re drue: Neb­bio­lo. Det fin­nes Neb­bio­lo d’Alba, Langhe Neb­bio­lo og and­re sli­ke viner. De hop­per vi over. De to sto­re vine­ne fra Pie­mon­te er Barolo og Bar­ba­res­co. Vi kom­mer først inn i Bar­ba­res­co, før vi avslut­ter gjen­nom Barolo.

Neb­bio­lo er en stjer­ne med prima­donna­nyk­ker. Den er utford­ren­de og vans­ke­lig. Den har en langt vekst­pe­riode, med mulig­he­ter for frost om vår­en, tør­ke om som­mer­en, regn om høs­ten, og annet som kan øde­leg­ge en drue­høst. De bes­te mar­ke­ne er syd­vend­te, lig­ger 250–300 meter over havet. Dru­en liker tåke. Der­av nav­net. Neb­bio betyr tåke, så det­te er tåke­dru­en. Men når prima­don­na­en er på sitt bes­te, til­gir man mye.

Vi kom­mer inn i det områ­det som hel­ter Langhe, og som omfat­ter Barolo, Bar­ba­res­co og noen and­re områ­der. Jeg skul­le gjer­ne ha anbe­falt boken A Wine Atlas of the Langhe, som gir en detal­jert behand­ling av Barolo og Bar­ba­recso. Selv kjøp­te jeg den hel­dig­vis da den var i van­lig salg. Da jeg igjen sjek­ket til­gjeng­lig­het hos Ama­zon UK, kun­ne jeg kon­sta­te­re at den ikke var fullt så dyr som i fjor. Nå kan man få den brukt for 6–700 kr (£ 73,75), og det er den kan­skje verdt om det er et eksemp­lar i god stand.  Man kan også kjø­pe nye eksemp­la­rer, man da er pri­sen £ 1,493,- eller run­de 13.000 kr. Det er i alle fall mer enn hva jeg er vil­lig til å beta­le for en slik bok. Men fin er den.

Jo bed­re en vin­mark er, desto mer fin­mas­ket blir inn­de­lin­gen. Det­te er ikke noe spe­si­elt for Pie­mon­te eller Ita­lia. Bar­ba­res­co er ikke stort. Det er ca 700 hek­tar klas­si­fi­sert områ­de. Det er omtrent det dob­belte av Bygd­øy. Nå snak­ker vi rik­tig­nok om hek­tar vin­mark, og ikke total­area­let i Bar­ba­res­co. Men vin­mar­ke­ne til­sva­rer omtrent det dob­belte av Bygd­øy. Like­vel er områ­det delt mel­lom fire kom­mu­ner. Det er 440 pro­du­sen­ter, i betyd­nin­gen de som dyr­ker dru­er. Det er ikke nød­ven­dig­vis alle som pro­du­se­rer vin selv. De som måt­te tro at alt land­bruk syd for Svine­sund er stor­ska­la indu­stri­land­bruk, får ten­ke seg om en gang til.

Av alt jeg ikke liker ved norsk land­bruk og norsk land­bruks­po­li­tikk, mis­li­ker jeg kan­skje aller mest den kon­stan­te stre­ben etter å lage mid­del­må­di­ge stan­dard­pro­duk­ter. Da sli­ter man selv­føl­ge­lig med kon­kur­ran­se fra annet indu­stri­land­bruk som stre­ber mot den sam­men mid­del­må­dig­he­ten. Lokal karak­ter og betyd­nin­gen av opp­rin­nel­se vis­kes ut. Jarsl­berg­ost lages ikke på Jarls­berg, Kvits­eidsmør lages ikke i Kvits­eid, Gud­brands­dalsost lages ikke i Gud­brands­da­len, og Hal­ling­skar­vet ble til en gene­rell beteg­nel­se fra fjell­om­rå­der på Øst­lan­det etter at Gil­de over­tok virk­som­he­ten. Ser man på de pro­duk­ter som mar­ke­rer seg inter­na­sjo­nalt og som folk er vil­li­ge til å beta­le for, så kjenne­teg­nes de at indi­vi­dua­li­tet, lokalt sær­preg og ikke minst kva­li­tet. I Nor­ge går man mot­satt vei og rei­ser hel­ler høye toll­mu­rer — som selv­føl­ge­lig også er murer som hind­rer nors­ke pro­duk­ter fra å kom­me ut i ver­den. Men til­ba­ke til vin.

Om jeg kla­rer å tol­ke kar­te­ne lett — det er ikke all­tid så lett når man sam­men­lig­ner kart for syk­kel­trasé­er og for vin­mar­ker — er syk­lis­te­ne inn­om tre av dis­se fire kom­mu­ne­ne: Nei­ve, Bar­ba­res­co og Treiso.

Nei­ve er den størs­te av kom­mu­ne­ne i Bar­ba­res­co hvor det pro­du­se­res mest vin. Men vinen kom­mer ikke helt opp på nivå­et til vine­ne dyr­ket i den kom­mu­nen som heter Bar­ba­res­co. I Ita­li­ensk vin frem­he­ves tre pro­du­sen­ter fra det­te områ­det: Cas­tel­lo di Nie­ve, Renato Cig­lu­ti og Bruno Gia­co­sa.

Vi tar en liten sving nord­over, inn i den kom­mu­nen som heter Bar­ba­res­co. Bar­ba­res­co er den mins­te av kom­mu­ne­ne, men den leden­de kom­mu­nen kva­li­tets­mes­sig. Inn­til nylig var det også den­ne kom­mu­nen som pro­du­ser­te mest Bar­ba­res­co, men har nå blitt pas­sert at Nei­ve. Skal man ha en av de bes­te vine­ne fra Bar­ba­res­co, går man til kom­mu­nen Bar­ba­res­co. Blant de bes­te pro­du­sen­te­ne fin­ner vi Gaja, Mar­che­si de Gre­sy, Produtt­ori del Bar­ba­res­co og Albi­no Roc­ca. Men går man for de bes­te pro­du­sen­te­ne i et av Ita­lias bes­te vin­om­rå­der, da blir pri­se­ne der­et­ter.

Vi fort­set­ter inn i Tre­sio. Ita­li­ensk vin omta­ler områ­det slik:

Vine­ne fra Tre­sio har levd enda mer ube­mer­ket enn de fra Nei­ve. Tid­li­ge­re har kun gans­ke få pro­du­sen­ter hatt øye for kom­mu­nens poten­si­al. Noan av de mest mar­kan­te har vært G. Mas­ca­rel­lo, Pio Cesa­re, Scar­pa og G. Mores­co.”

Bar­ba­res­co omfat­ter også en liten del av kom­mu­nen San Rocco Sen d’Elivo, men den hop­per vi over.

Men vi fort­set­ter hel­ler vide­re mot vest, inn i Barolo. Man ser noen gan­ger Barolo omtalt som kon­gen og Bar­ba­res­co som dron­nin­gen i Pie­mon­te. I det lig­ger nok en antyd­ning om rang (de har nok ikke tenkt på regje­ren­de dron­nig), og at Barolo anses for mer mas­ku­lin og Bar­ba­res­co for mer femi­nin. Barolo er omtrent 2,5 gag­ner så stort som Bar­ba­res­co, om vi hol­der oss til vin­mark. Det er ca 950 dyr­ke­re.

Barolo er ikke en vin som fal­ler umid­del­bart i smak hos alle. Den kan ikke karak­te­ri­se­res som en lett­drik­ke­lig vin. Vi kan igjen gi ordet til Ita­li­ensk vin, som beskri­ver den slik:

Barol­os sær­eg­ne og kom­plek­se karak­ter appel­le­rer ikke nød­ven­dig­vis til alle men­nes­ker, idet vinens struk­tur all­tid yter en viss mot­stand i mun­nen, og det høye tan­nin­inn­hold kan vir­ke vold­somt, sær­lig i de mer tra­di­sjo­nel­le vine­ne.”

Områ­det Barolo, og for så vidt også Bar­ba­res­co, er geo­lo­gisk vel­dig variert. Det kan være bety­de­li­ge for­skjel­ler mel­lom områ­der som lig­ger nær hver­and­re, ja selv mel­lom viner fra to nabo­vin­mar­ker. Så her er det inn­de­lin­ger i 11 kom­mu­ner, og innen­for fle­re av dis­se skil­ler man mel­lom uli­ke vin­mar­ker. Men vi kan ikke gå så detal­jert ned i det­te.

barolo_kart

Vi kom­mer inn øst­fra, og møter først kom­mu­nen Ser­ralun­ga d’Alba. Det­te er en kom­mu­ne hvor pro­du­sen­ten Fon­tana­fred­da er helt domi­ne­ren­de. Fon­tana­fred­da var en gang den enes­te Baro­lo­en som var i salg hos Vin­mono­po­let, men det har hel­dig­vis end­ret seg. Nå kun­ne Vin­mono­po­let by på 257 utga­ver av Barolo sist jeg sjek­ket. Fon­tana­fred­da er en typisk stor­pro­du­sent, hvor volum er vik­ti­ge­re enn å utvik­le poten­sia­let i områ­det mak­si­malt. Gene­relt kre­ver viner fra det­te områ­det gans­ke lang lag­ring før de er kla­re til å drik­kes.

Igjen er jeg litt usik­ker på akku­rat hvor dagens etap­pe går gjen­nom vin­om­rå­de­ne. Men jeg tror vi er en tur inn­om Cas­tig­lione Fal­let­to. Det er den mins­te av de fem hoved­kom­mu­ne­ne. Her pro­du­se­rer man noe av den bes­te vinen fra Barolo.

Van­lig­vis er jeg dypt skep­tisk til alle kjen­di­s­vi­ne­ne som har begynt å kom­me på mar­ke­det. En kjen­dis får noen til å lage en vin som de set­ter nav­net sitt på, eller kan­skje er det noen som set­ter sam­men en vin som de får en kjen­dis til å set­te nav­net sitt på. For meg gjør det vinen mind­re inter­es­sant at det står Anne Kath Her­land, Alex Rosén eller et annet kjen­dis­navn på eti­ket­ten. Skul­le jeg fin­ne på å kjø­pe en slik vin, vil det være på tross av sna­re­re enn på grunn av kjen­dis­nav­net.  Er det noen som har fått sin kjen­dis­sta­tus gjen­nom sine kunn­ska­per om mat og vin, blir bil­det et annet. Eyvind Hell­strøm er i en annen liga enn Alex Rosén. Men jeg gjør ett unn­tak: Voka­list og gita­rist i svart­me­tall­ban­det Saty­ri­con, Sigurd Won­gra­ven. Han har vist at han kan vin, ikke minst Barolo. Han har ikke bare fått noen til å set­te sam­men en vin han har lånt nav­net sitt til. Han har satt sam­men sin vin — sin cuvé — selv. Hans Won­gra­ven Unione Barolo 2007 er abso­lutt verdt å sma­ke. Om jeg har for­stått det rett, så er den satt sam­men av Barolo fra Cas­tig­lione Fal­let­to.

Blant de bes­te pro­du­sen­te­ne i Cas­tig­lione Fal­let­to kan nev­nes Aze­lia, Bro­via, Cava­let­to, Paolo Sca­vi­no, Ter­re del Barolo og Viet­ti.

Når vi er inne på Saty­ri­con: Den 8. sep­tem­ber 2013 spil­ler Saty­ri­con sam­men med Opera­ko­ret i Den nors­ke ope­ra. Det kan bli en inter­es­sant blan­ding — eller kol­li­sjon, hvem vet — mel­lom svart­me­tall og ope­ra. Vi star­tet med Ver­di og ope­ra. Så hvor­for ikke gi plass til litt metall også. Jeg har valgt et kon­sert­opp­tak fra Hove­fes­ti­va­len i 2008. Det er langt, 57 minut­ter, så folk får høre på så len­ge de måt­te øns­ke. Det viser Sigurd Won­gra­ven in action.

Vi fort­set­ter så inn i den kom­mu­nen som heter Barolo, hvor vi også fin­ner byen Barolo — som syk­lis­tens skal inn­om. Det er det­te som er det his­to­ris­ke kjerne­om­rå­det for Barolo, og det var her Mar­che­si Fal­let­ti-slek­ten la grunn­la­get for den vinen vi i dag kjen­ner som Barolo. Men det er like­vel ikke her vi fin­ner den aller bes­te vinen. Men for all del. Vi måler mot de aller bes­te her. Pro­du­sen­ter som gjer­ne nev­nes er Mar­che­si di Barolo, som er den opp­rin­ne­li­ge. Vide­re Gia­como Borgog­no, Bar­tolo Mas­ca­rel­lo, E. Pira, Giu­sep­pe Rinal­di, Fran­cesco Rinal­di og Lucia­no Sand­ro­ne.

Den bes­te kom­mu­nen i Barolo er La Mor­ra, nord for kom­mu­nen Barolo. Men om jeg leser kar­tet rett, så syk­ler ryt­ter­ne ut av Barolo i vest og syk­ler vest for La Mor­ra mot mål­byen Chersco. Det er mer enn nok av god rødvin å vel­ge blant fra de områ­de­ne vi fak­tisk har vært inn­om, så det er ingen grunn til å ta med noe uten­for trasé­en den­ne gan­gen.

Avslut­nin­gen er i Cherasco. Det­te er en liten kom­mu­ne hvor det også pro­du­se­res Barolo. Men det er ikke en kom­mu­ne som kla­rer å hev­de seg blant alle de and­re.

brachettoSelv om det har blitt mye vin, så tar vi med litt des­sert også. Vi har vært gjen­nom hoved­om­rå­det for Mos­cato d’Asti, som er syd for byene Ales­sand­ria og Asti. Det­te er en søt, hvit des­sert­vin. Det er ikke den med kom­plek­se og spen­nen­de vinen man kan fin­ne, men er et utmer­ket føl­ge til som­mer­li­ge des­ser­ter som jord­bær. Skjønt jeg fore­trek­ker den gans­ke spe­si­el­le Bra­chet­to d’Aqui som vin til jord­bær. Det er en alko­hol­svak, lett mus­se­ren­de vin, med mye smak av jord­bær. Det er en meget karak­te­ris­tisk vin. Har man først smakt den, er den ikke til å ta feil av.

Jeg sni­ker her inn en liten epi­so­de fra mitt eget vin­liv. Vi spis­te mid­dag hos Bøl­gen & Moi på Briske­by. Jeg liker sto­re meny­er med til­hø­ren­de vin­meny, så det var det vi spis­te da også — uten at jeg hus­ker akku­rat hvor man­ge ret­ter. Det ble litt vin­prat med vin­kel­ne­ren. Da vi kom til desse­re­ten, kom han med en vin og sa omtrent det­te: “Den­ne vet du ikke hva er!” Jeg behøv­de bare å luk­te på vinen for å sva­re at det var en Bra­chet­to d’Aqui. Da ga han litt opp. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er så flink til å skil­le viner. Men den­ne vinen er så spe­si­ell at har du smakt den en gang, da kjen­ner du den igjen.

Nor­ge har noen av ver­dens bes­te jord­bær. Mye lys og lav natte­tem­pe­ra­tur gir god vin. Og det gir åpen­bart også gode jord­bær. Men når Nor­ge byg­ger høye toll­mu­rer for å sten­ge ute kva­li­tets­pro­duk­ter fra and­re land, da må man aksep­te­re at f.eks. nors­ke bær på til­sva­ren­de vis sten­ges ute fra mar­ke­der som de kun­ne ha vært eks­por­tert til. Litt rett­fer­dig­het skal det tross alt være.

Det ble mye vin til den­ne etap­pen. Men mye av vinen fra Pie­mon­te tåler og lag­res. Du kan der­for gjer­ne ta med noe vin som du spa­rer til de kom­men­de dage­ne. For da kan det bli gans­ke langt mel­lom dru­ene.

Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­te­re seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Ros­so Ita­li­an wines 2013. I til­legg til dis­se vil jeg nev­ne noen bøker som dek­ker bestem­te områ­der, når vi kom­mer til dis­se.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­te­re seg i det ita­li­ens­ke vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lol­li, Finn Åro­sin Mad­sen og Ole Udsenkom i ny utga­ve i 2010, og er i alle fall den bes­te boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den bes­te på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli den­ne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­ens­ke vine­ne i fire grup­per: Leder­trøy­en, for­føl­ger­ne, hoved­fel­tet og grupetto­en. Skjønt i leng­den blir den­ne til­nær­min­gen litt slit­som. En geo­gra­fisk sys­te­ma­tikk vil­le fun­gert bed­re.

Gam­bero Ros­so Ita­li­an Wines 2013

Som tit­te­len anty­der, så er det­te en en kjøps­guide for ita­li­ens­ke viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å sma­ke på i løpet av et år. Skal man ori­en­te­re seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det den­ne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK. Boken fin­nes også i en Kind­le utga­ve.

I vini del Giro d’Italia 2013

I vini del Giro d’Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å sam­le en del om å kom­bi­ne­re mat og vin, i ste­det for å gjen­ta det hver gang spørs­må­let duk­ker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fles­te som ser syk­kel på TV har ikke noe begrep om hvor brat­te og har­de de bak­ke­ne som syk­les er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får for­klart at 15% stig­ning betyr at man sti­ger 15 m i løpet av 100 meter syk­ling, så sier ikke det­te så mye. Jeg har tatt med noen over­sik­ter over brat­te bak­ker, så kan man gå ut og prø­ve selv. En har jeg satt sam­men selv, og det er noen fra and­re.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly, PDF & Email