Så tok SV til fornuft og sørget for at saken om Munch-museet kunne komme ut av dødvannet. Edvard Munch får endelig det museet han burde ha fått for lenge siden. Takk, SV!
For min del kunne Munch-museet gjerne ha vært på Tøyen. Å lage en typisk norsk lokaliseringsdebatt ut valg mellom to tomter som ligger 1.500 meter fra hverandre, er politisk spill på sitt verste. Spørsmålet har vært vurdert mange ganger, og de faglige utredningene, såvel bygningsmessig som museumsmessig, peker mot Bjørvika. Da forholder jeg meg til det.
Liebe Rieber-Mohn og Oslo AP har gjort som sine allierte, klimaskeptikerne i FrP, og gjort faglige vurderinger til et trosspørsmål. De tror ikke på konklusjoner man ikke liker. I løpet av denne prosessen har min respekt for Liebe Rieber-Mohn falt dramatisk. Jeg lever greit med at vi har ulike syn i mange spørsmål. Men jeg vil ha politikere som er løsningsorienterte og konstruktive, også når de ikke har fått gjennomslag for sitt førstevalg.
Lambda er ikke min favoritt. Skulle jeg ha valgt, ville jeg ha valgt det bygget som kom på andreplass i arkitektkonkurransen. Men man har utpekt en jury, og juryen har truffet sitt valg. Det kan være veldig mange meninger om slike bygg. Jeg aksepterer at juryen ikke delte mitt syn. Så får vi komme videre og bygge det museet som er vedtatt.
AP har snakket om at man bør ha brede politiske kompromisser i store saker, uten at de på noen måte har innsett at det er de som har stått i veien for løsninger i denne saken. “Brede politiske kompromisser” synes for Oslo AP å bety at alle andre skal bøye seg for deres syn. Nå ble de utmanøvrert, og blir sittende igjen som den virkelig store taperen i denne saken. De kan ta med seg skammen ned i sin skyttergrav, om de vil forsøke seg på nok en omkamp sammen med FrP.
Jeg har lenge hatt én viktig grunn til ikke å stemme AP ved kommunevalg i Oslo, og den grunnen heter Jan Bøhler. Jeg kommer ikke til å glemme hvodan han, fra sin posisjon utenfor Oslos folkevalgte organer, forsøkte å partipiske AP til å gå mot en løsning for plassering av USAs ambassade. Det var udemokratisk manipulering og maktmisbruk fra Jan Bøhler. Det jeg måtte ha hatt av tillit til ham (som aldri har vært mye), forsvant i den saken.
I den senere tid har jeg fått en grunn til. Den grunnen heter Liebe Rieber-Mohn. Hennes opptreden i denne saken har ettertrykkelig vist at hun er uegnet som byrådsleder, som er den rollen partiet har ønsket henne inn i. At den gretne gamle grinebiteren fra FrP furter, er ikke noe nytt. Han får fortsette å furte til 2015, da vi forhåpentligvis er kvitt ham for godt i norsk politikk.
SV har spilt sine kort godt, og har fått løfter om at mye skal skje på Tøyen. Mye kommer til å skje. Men ikke nødvendigvis slik SV tenker seg.
Grünerløkka har for lengst blitt et trendy hipsterområde. Som trendområde har det antageligvis sin storhetstid bak seg, etter at de mest hippe ikke lenger har råd til å bo der. Gamlebyen er på full fart oppover som boligområde. Kampen har for lengst blitt et av østkantens overklasseområder. En ny bydel vokser fram på Ensjø. Utbyggingen i Bjørvika gjør dette området stadig mer attraktivt. Middelalderparken bidrar til å gi denne delen av Oslo et løft. Oslo S og busstasjonen vil bli et enda mer sentralt trafikknutepunkt enn det er. Utbygging av vitensenter, veksthus og vannpark på Tøyen vil styrke dette ytterligere.
Det er naivt å tro at Tøyen/Grønland vil forbli en getto i Oslo. Til det er beliggenheten allerede alt for god, og alt det som skal bygges ut vil gjøre området mye mer attraktivt. I løpet av ikke alt for mange år vil de som i dag setter sitt preg på bydelen, bli fortrengt. De vil ikke ha råd til å bo der. Oslos fattigdomsproblem vil selvfølgelig ikke være løst. Det vil bare være flyttet til andre steder i byen.
Innen Munch-museet er ferdig, vil vi ha sett store endringer i Grønland/Tøyen-området. Politikerne vil kunne slå seg på sine bryst og skryte av at deres tiltak for å redusere problemene i bydelen har virket, siden det ikke lenger vil være denne type problemer der.