Røyken og bilen

Bil_roykI dag er det ni år siden “røyke­lo­ven” (tobakks­ska­de­lo­ven) ble stram­met inn. Fra 1. juni 2004 har det ikke vært lov å røy­ke på res­tau­ran­ter og and­re ser­ve­rings­ste­der i Nor­ge. Vi får min­ne oss selv om at det bare var en fore­lø­pig sis­te etap­pe. Fra 1997 har det vært for­budt å røy­ke i and­re offent­li­ge loka­ler enn ser­ve­rings­ste­der, på arbeids­plas­ser, osv. Det er nylig ved­tatt noen end­rin­ger som inne­bæ­rer at noen fle­re områ­der gjø­res røyk­frie, men de er ennå ikke satt i kraft.

Tenk deg litt til­ba­ke: Det er ikke mer enn ni år siden alle spise­ste­der stin­ket av røyk. Had­de vi vært på et ute­sted, måt­te klær­ne hen­ges til luf­ting i lang tid for å få ut røyk­stan­ken. Hvor­dan kun­ne vi fin­ne oss i at det var slik? At noen kun­ne ta seg til ret­te og for­søp­le den luf­ten som vi alle måt­te pus­te i? Er det vir­ke­lig ikke mer enn ni år siden? Jeg tror ikke noen øns­ker seg til­ba­ke til slik det var før 1. juni 2004.

Noen av oss hus­ker godt dis­ku­sjo­ne­ne. Røy­ke­re med opp­blåst selv­bil­de trod­de at de var de tøf­fes­te, og at alle and­re vil­le føl­ge etter dem. De tok feil. Res­te­ne av røy­ker­ne hen­ger som pate­tis­ke skyg­ger der de står ute og suger inn gif­ten for å til­freds­stil­le sin stoff­av­hen­gig­het. Marl­bo­ro­man­nen er død — han døde av lunge­kreft.

Res­tau­ran­te­ne spåd­de at det vil­le bli død og for­der­vel­se i bran­sjen om gjes­te­ne ikke fikk røy­ke. De ute­ste­der hvis for­ret­nings­idé det var å være røyke­rom med ølser­ve­ring, slet nok etter 1. juni 2004. Slik går det all­tid med de som ikke kla­rer å til­pas­se seg end­re­de for­hold. De som ikke hen­ger med i utvik­lin­gen, de dør. Det er kapi­ta­lis­mens bru­ta­le lov.

Rea­li­te­ten var at omset­nin­gen gikk opp etter at man omsi­der kun­ne pus­te noen­lun­de fritt i res­tau­ran­ter og and­re ute­ste­der. Det ble rett og slett tri­ve­li­ge­re å gå på sli­ke ste­der for det fler­tal­let som ikke røy­ker. De som had­de tvi­holdt på røy­ker­ne som sin pri­mæ­re kunde­grup­pe, mer­ket nok lite til den­ne opp­gan­gen. Fort­satt er det en del utste­der som viser slik omsorg for røy­ker­ne at de lager røyk­fyl­te slu­ser som man må gjen­nom for å kom­me inn. Røy­ker­ne sit­ter i slu­sen, også kalt røyke­telt og lig­nen­de. Vi som ikke røy­ker får i prak­sis en gans­ke klar mel­ding om at vi ikke er prio­ri­ter­te gjes­ter, og går hel­ler and­re ste­der hvor vi føler oss mer vel­kom­men. Sli­ke ste­der dør ut i takt med røy­ker­ne. Da lov­end­rin­gen ble ved­tatt i 2004 var det 54% av befolk­nin­gen som støt­tet den, nå har den støt­te fra 90%.

Tenk at vi ikke skal mer en ni år til­ba­ke for å kom­me dit da alle mål­tid på res­tau­ran­ter ble øde­lagt av nabo­ens røyk. For 16 år siden var det slik at det i utgangs­punk­tet var til­latt å røy­ke alle ste­der hvor det ikke uttryk­ke­li­ge var sagt at det var for­budt.

Hvis vi ser litt len­ger til­ba­ke, er det bare 23 år siden bil­tra­fik­ken for­svant fra Råd­hus­plas­sen i Oslo. Kan vi ten­ke oss hvor­dan det var? 8–10 kjøre­felt over Råd­hus­plas­sen (vi ser ikke fel­te­ne mel­lom fon­te­nen og hav­nen på det­te bil­det, som er fra 1979). Hele Akers­hus­om­rå­det var en øy inne i et tra­fikk­hel­ve­te med E18 rundt Akers­hus og gjen­nom Råd­hus­ga­ten (!). Når vi ser til­ba­ke er det utro­lig at vi til­lot at bile­ne vold­tok byen på den måten.

Rådhusplassen_biler_04

(Bil­de fra Oslo­bil­der, lisen­siert under CC 3.0 BY-NC-ND)

Vi kan også ta med det­te bil­det fra Karl Johans gate et sted mel­lom Eger­tor­get og Jern­bane­tor­get fra 1966. Er det noen som øns­ker seg til­ba­ke til en Karl Johans gate med bil­tra­fikk? Vi må kan­skje gjø­re et unn­tak for gård­ei­er­for­enin­gen “Byfolk”, som mener at byen dør om man ikke kan kjø­re bil i alle gater (og de må være stengt for syk­lis­ter), men er det and­re som øns­ker seg til­ba­ke til det­te?

Karl_Johan biler 02

(Bil­de fra Oslo­bil­der, lisen­siert under CC 3.0 BY-NC-ND)

Vi kan så se på situa­sjo­nen i dag. Det har blitt bed­re. Enkel­te områ­der har helt eller del­vis blitt fri­gjort fra bilen. Men det er langt igjen. For byens poli­ti­ke­re betyr fort­satt “miljø­gate” at man har brukt eks­tra mye pen­ger på bro­steins­be­lag­te par­ke­rings­plas­ser, som byen gjer­ne stil­ler gra­tis til dis­po­si­sjon for byens bilis­ter. I til­legg har man kan­skje plan­tet et tre eller to. Syk­lis­ter har åpen­bart ikke noe i en “miljø­gate” å gjø­re, om vi skal base­re oss på Oslo­po­li­ti­ker­nes prak­sis.

Man bru­ker i dis­se dager sto­re beløp på å byg­ge om Bog­stad­vei­en, hvor man som van­lig bare har “glemt” syk­lis­te­ne. Det vir­ker som om poli­ti­ker­ne tror at om de bare lar være å leg­ge til ret­te for syk­lis­ter, så for­svin­ner de. De har nok del­vis rett. Fle­re vil­le ha syk­let med bed­re til­rette­leg­ging. Men vi lar oss ikke stopp. Vi kom­mer til å syk­le i Bog­stad­vei­en også. Når det ikke er noen til­rette­leg­ging vil noen vel­ge for­tau­ene, and­re vil vel­ge kjøre­fel­tet. Resul­ta­tet er kon­flikt på beg­ge fron­ter, og kaos. Men det er åpen­bart det dagens poli­ti­ke­re vil ha. Det er synd for byen at de er så lite frem­tids­ret­te­de, for da går det mye kor­te­re tid til det hele må gjø­res på nytt — noe som selv­sagt blir dyre­re.

WIMG_4447_DxOHvis vi ten­ker oss ti år fram i tid, og ser oss ti år til­ba­ke, vil vi kan­skje ten­ke omtrent slik: Er det vir­ke­lig bare 10 år siden folk kjør­te inn til byene i sto­re, støy­en­de og stin­ken­de biler? Er det vir­ke­lig sant at man kun­ne par­ke­re en bil omtrent hvor som helst så len­ge det ikke var satt opp et skilt om at det var for­budt?

Var det vir­ke­lig slik at det måt­te set­tes opp skilt for å for­tel­le bilis­te­ne at det var for­budt å par­ke­re på grønt­are­al? Var bilis­te­ne så opp­tatt av seg selv og sine biler og had­de de så lite folke­skikk at de måt­te gjø­re opp­merk­som på det­te ved skil­ting? Var det vir­ke­lig slik at så sent som i 2013 prio­ri­ter­te poli­ti­ker­ne gate­par­ke­ring frem­for frem­kom­me­lig­het og sik­ker­het for syk­lis­ter?

Vi ser på gam­le bil­der og for­und­rer oss over at folk den gang fant seg i at halve gate­area­let var blitt okku­pert til par­ke­ring, som her i Sofies gt.

WIMG_8047_DxO

Ten­ker vi oss ti år fram og ser oss ti år til­ba­ke, kan vi se til­ba­ke på debat­ten. Bilis­ter med stort selv­bil­de, og visst­nok også pro­ble­ma­tisk sex-liv, anså seg selv som vik­ti­ge­re enn and­re, og men­te at and­re måt­te inn­ret­te seg etter dem. Med den størs­te selv­føl­ge­lig­het men­te de at de kun­ne fyl­le opp hele den til­gjen­ge­li­ge bred­den i kjøre­fel­tet for å trans­por­te­re seg selv og sine 3–4 tom­me seter. De så det som en selv­føl­ge at sam­fun­net skul­le stil­le enor­me area­ler til deres dis­po­si­sjon, for at de skul­le kun­ne trans­por­te­re seg selv på en sær­de­les uhen­sikts­mes­sig måte. At det var de selv som laget den køen de kla­get over hver dag, vil­le de ikke inn­se, selv om det er vel­dig lett å illust­re­re hvem som tar plass — som på dis­se bil­de­ne som viser hvor mye plass 40 per­soner kre­ver i bil, i buss og på syk­kel.

Gavle_trafikk

Syk­lis­te­ne var som ikke-røy­ker­ne ti år før dem: Helse­fa­na­ti­ke­re og fest­brem­ser. Dess­uten beskyld­te de bilis­ter som ga gass i ste­det for å stop­pe når lyset skif­tet til rødt, som snak­ket i mobil­te­le­fon mens de kjør­te, som par­ker­te i syk­kel­felt (alt for bilen!), osv, syk­lis­ter for å være bøl­ler som ikke fulg­te tra­fikk­reg­le­ne.

Hus­ker dere hvor vans­ke­lig det var å få et røyk­fritt bord på en res­tau­rant før de ble pålagt å gjø­re alle bord røyk­frie, selv om de i syv år had­de plikt til å ha halv­par­ten røyk­frie bord? Var det noen som noen gang ble spurt ved bestil­ling om de øns­ket røyk­fritt? Man måt­te nær­mest insis­te­re, og ble hen­vist til et av de dår­ligs­te bor­de­ne av en hov­mes­ter som åpen­bart men­te du var en bry­som gjest. Der man la til ret­te for at folk i alle fall kun­ne sit­te et styk­ke unna røy­ker­ne og spur­te hva man vil­le ha ved bestil­ling, var etter­spør­se­len etter røyk­frie bord gans­ke stor. Men da måt­te man ut av Nor­ge. Ti år sene­re kla­get bilis­ter på at syk­lis­ter ikke bruk­te syk­kel­vei­er og syk­kel­felt. Alle som syk­let viss­te at det var tull. Godt til­rette­lag­te syk­kel­felt og syk­kel­vei­er ble brukt. Men det var så alt for mye som ikke holdt mål.

Han­delstan­den had­de over­tatt res­tau­rant­bran­sjens dom­me­dags­pro­fe­ti­er, og skrem­te poli­ti­ker­ne med at sen­trum vil­le dø om folk ikke kun­ne få kjø­re bil til butikk­dø­ren — slik Karl Johans gt døde da den ble omre­gu­lert til gågate. At det bare var løse påstan­der som ikke kun­ne doku­men­te­res, og at de fles­te tall indi­ker­te at omset­nin­gen går opp i områ­der med bed­re til­rette­leg­ging for fot­gjen­ge­re og syk­lis­ter (på bekost­ning av bilis­te­ne), klar­te poli­ti­ker­ne og plan­leg­ger­ne i Oslo ikke å gjen­nom­skue.

Bilis­te­ne var på viken­de front. De had­de måt­tet begyn­ne å beta­le for å kjø­re inn i byen, og had­de resig­nert på det­te punk­tet. Men kom­mu­nen stil­te fort­satt sto­re area­ler gra­tis til dis­po­si­sjon for at man skul­le kun­ne par­ke­re nes­ten over alt. Men fort­satt had­de man den mer­ke­lig regel at man kun­ne par­ke­re over alt hvor det ikke uttryk­ke­lig sto at det var par­ke­ring for­budt.

Man er like ufor­stå­en­de til at man i 2013 fort­satt til­lot gjen­nom­kjø­ring gjen­nom Oslo sen­trum, som man i 2013 stil­te seg und­ren­de til at man kun­ne bru­ke Råd­hus­plas­sen til en van­vit­tig stor rund­kjø­ring.

Siden kom­mu­nen fort­satt ble styrt av gut­ter som lik­te å leke med biler, og regje­rin­gen drøm­te om bil­pro­duk­sjon og indu­stri­ar­beids­plas­ser, rotet man seg inn i en blind­gate hvor man trod­de el-biler skul­le være løs­nin­gen. Ved å gi el-bilis­te­ne van­vit­tig mye sub­si­di­er og for­de­ler, kun­ne man gjø­re Nor­ge til et av de land hvor det ble solgt flest el-biler. De som had­de råd til en bil nr 3 kun­ne gjer­ne kjø­pe en el-bil også. At byens tra­fi­ka­le hoved­pro­blem var at bile­ne tok for mye plass, og at el-biler tok like mye plass som and­re biler, klar­te ikke poli­ti­ker­ne å ta inn over seg. Så man sit­ter igjen med utran­ger­te bat­te­ri­er og verdi­løse “plast­bøt­ter med hjul”, som er blitt et bety­de­lig avfalls­pro­blem.

Noen ende­tids­tegn kun­ne man like­vel se. Bilen had­de mis­tet mye at sin pre­sti­sje. Unge folk var ikke len­ger så opp­tatt av bil. Fær­re folk tok fører­kort og bil­sal­get sank. Fær­re had­de bil og de som had­de bil bruk­te den mind­re. Nor­ge var som van­lig en sin­ke. Om tra­fik­ken i Lon­don kun­ne man alle­re­de i 2013 se sli­ke kom­men­ta­rer:

Dri­ving in Lon­don is fast becoming an anti-soci­al act, espec­ial­ly when it’s those impa­ti­ent, thrott­le-rev­ving lone dri­vers at the whe­el of city-ridi­cu­lous per­for­mance cars or engor­ged 4x4s.”

I New York City var det aller­de den gang bare ca 25 % som had­de bil, og det var selv­føl­ge­lig langt fær­re på Man­hat­tan enn det som var gjen­nom­snit­tet for hele New York City.

Bilis­te­ne var uro­li­ge, og deres uro ga seg ofte utslag i et hat ret­tet mot syk­lis­ter. Sær­lig var slikt hat utbredt hos eld­re menn og unge kvin­ner — et feno­men som Sig­mund Freud sik­kert vil­le ha sett på med stor inter­es­se om han had­de fått sjan­sen.

Selv­føl­ge­lig fin­nes det fort­satt biler, og mye har skjedd med bile­ne i løpet av 10 år. Men bilis­te­ne må til­pas­se seg byen, det er ikke byen som til­pas­ses bilis­te­ne. Den vik­tigs­te til­pas­nin­gen er erkjen­nel­sen av at det ikke er plass til man­ge biler i byene. Fort­satt er nytte­kjø­ring i byen til­latt. Men folk har gjen­erob­ret gate­ne. De bilis­te­ne som okku­per­te gate­ne til par­ke­ring er jaget bort.

Print Friendly, PDF & Email