Høyesterett: Typehuset «Ambassadør» er et åndsverk

Høy­este­retts dom

Høy­este­rett avsa 4. juni i år en dom hvor de, under dis­sens 3–2, kon­klu­der­te med at type­hu­set «Ambas­sa­dør» fra Nors­ke Hus er et ånds­verk. Hele dom­men er til­gjen­ge­lig her.

Byg­nings­kunst kan være ånds­verk

Byg­nings­kunst kan være ver­net som ånds­verk. Van­lig­vis bru­ker jeg Opera­byg­get i Oslo og det huset Sver­re Fehn teg­net for Ter­je Wel­le Busk som eksemp­ler på et offent­lig bygg og et bolig­hus som uten tvil er ånds­verk.

Men det er ikke ofte en vand­ring i et norsk bolig­felt gir noe som min­ner om en kunst­opp­le­vel­se. Det er gans­ke like­ar­te­de hus. Hus­e­ne pre­get av moter på bygge­tids­punk­tet, prak­tis­ke løs­nin­ger og begren­se­de øko­no­mis­ke ram­mer. De fles­te av dis­se hus­e­ne er ikke ånds­verk.

Typisk kon­flikt ved type­hus

Ret­tig­he­ter til type­hus er et av de områ­der innen opp­havs­ret­ten hvor det er flest tvis­ter. Den typis­ke situa­sjo­nen er at en bygg­her­re har fått teg­nin­ger, kan­skje også et til­bud fra en type­hus­le­ve­ran­dør. Det­te fører ikke til noe og det blir ikke inn­gått noen avta­le.

Sene­re får bygg­her­ren and­re til å byg­ge et hus som type­hus­pro­du­sen­ten mener lig­ner for mye på det huset bygg­her­ren tid­li­ge­re har sett på. Det­te var også utgangs­punk­tet i saken om type­hu­set «Ambas­sa­dør».

To-trinnsvur­de­ring ved spørs­mål om kren­kel­se

I enhver sak som gjel­der etter­lig­ning av ånds­verk, vil det være en to-trinnsvur­de­ring. Først må man ta stil­ling til om for­bil­det, i det­te til­fel­let hus­ty­pen «Ambas­sa­dør», er et ånds­verk. Sva­rer man ja på det­te, er det nes­te spørs­må­let om det hus som er byg­get er en etter­lig­ning som kren­ker den­ne opp­havs­ret­ten.

Saken for Høy­este­rett var begren­set til å gjel­de bare det førs­te spørs­må­let, alt­så om «Ambas­sa­dør» er et ånds­verk. Anken over selve kren­kel­ses­vur­de­rin­gen ble ikke til­latt frem­met for Høy­este­rett.

Vern for bruks­gjen­stan­der og bygg­verk

For at noe skal være ver­net som ånds­verk, må det være resul­tat av en selv­sten­dig ska­pen­de inn­sats. Det er form­giv­ning, ikke tek­nis­ke og prak­tis­ke løs­nin­ger som kan være ver­net av opp­havs­ret­ten. Godt hånd­verk, også arki­tek­to­nisk hånd­verk, gir ikke opp­havs­retts­lig vern.

For bruks­gjen­stan­der, som et hus også er, vil mye av for­men være dik­tert av funk­sjo­nen. Et hus skal typisk ha en stue og et kjøk­ken som lig­ger slik til at man ikke må pas­se­re fire sove­rom for å få satt kaffe­kop­pe­ne på bor­det. Huset skal ha et antall sove­rom, toa­lett og bad. Man kan for­de­le det­te på en eller fle­re eta­sjer. Med fle­re eta­sjer skal man ha et sen­tralt plas­sert trappe­rom. Legg til at de fles­te har et bygge­bud­sjett som er stram­me­re enn man skul­le øns­ke det var.

Moten svin­ger, slik at man, bare ved å se på hus­e­ne, gans­ke lett kan avgjø­re omtrent når et bolig­felt ble byg­get ut. En av de sak­kyn­di­ge vit­ne­ne beskri­ver sti­len til «Ambas­sa­dør» slik: «post-moder­nis­me ved blan­ding av såkalt norsk sveit­ser­stil og sør­stats­ar­ki­tek­tur». Fler­tal­let sier det­te om huset:

«Ambas­sa­dør er byg­get opp av ele­men­ter fra uli­ke stil­ret­nin­ger, og det er enig­het om at det ikke er noe nyska­pen­de ved noen av de enkelt­ele­men­ter som benyt­tes.»

Man kan ska­pe et nytt verk ved å set­te sam­men kjen­te ele­men­ter på en ny måte. På Ast­rup Fearn­ley Muse­et kan vi f.eks. se Jeff Koons «Dolphin», bestå­en­de av en opp­blås­bar bade­del­fin og diver­se kjøk­ken­ut­styr. Men de prak­tis­ke krav gjør at arki­tek­te­ne har langt mind­re spille­rom. Jeff Koons behø­ver ikke ten­ke på at hans verk skal være prak­tisk på et kjøk­ken.

Høy­este­retts fler­tall

Høy­este­retts fler­tall men­te at det var vans­ke­lig å si at ikke en annen arki­tekt kun­ne ha anvendt de uli­ke stil­ele­men­ter på sam­me måte, men anså ikke det som avgjø­ren­de. Fler­tal­let men­te at «Ambas­sa­dør» eks­te­ri­ør­mes­sig frem­står som er resul­tat av en selv­sten­dig ska­pen­de inn­sats.

Mindre­tal­let

Mindre­tal­lets tal­s­per­son, dom­mer Web­ster, for­mu­ler­te sitt stand­punkt slik:

«Det nor­ma­le ved byg­nings­kunst er at utfor­min­gen og funk­sjo­nen hen­ger sam­men. Et kar­na­pp med sal­tak kan for eksem­pel gi stå­høy­de under skrå­tak – alt­så ha en funk­sjon. Sam­ti­dig vil kar­na­ppet påvir­ke byg­gets utse­en­de. Hvis man gir vern for verk som bare inne­bæ­rer kom­bi­na­sjo­ner av kjen­te ele­men­ter, uten at det ved det er skapt noe med en viss ori­gi­na­li­tet, risi­ke­rer man å begren­se and­res mulig­he­ter til å fin­ne prak­tis­ke og funk­sjo­nel­le løs­nin­ger basert på den sam­me fel­les byg­nings­tra­di­sjo­nen, en bygge­tra­di­sjon som bør være fritt til­gjen­ge­lig for alle.»

Mindre­tal­let kon­klu­der­te med at «Ambas­sa­dør» ikke var til­strek­ke­lig ori­gi­nalt og ikke et ånds­verk.

Det blir til slutt et en skjønns­mes­sig vur­de­ring. Det er vans­ke­lig å beskri­ve hva som even­tu­elt gjør et hus som det­te til­strek­ke­lig ori­gi­nalt – sær­lig i en kort artik­kel som det­te.

Hvis jeg had­de vært blant de høyst ærver­di­ge vil­le jeg ha stemt med mindre­tal­let. Men vi må ta Høy­este­retts stand­punkt til etter­ret­ning, enten vi er enig i deres vur­de­rin­ger eller ikke.

Artik­ke­len er også pub­li­sert på binghodneland.no og på hegnar.no.

Print Friendly, PDF & Email