Frankrike, Languedoc, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2013: 6. etappe — fra Provence til Languedoc

4 Comments

TdF_100_logoI dag vil mye endre seg. Alle lag, unntatt Argos-Shimano, har minst én rytter som ligger ett sekund etter sammenlagtlederen. Det betyr at den best plasserte på det laget som vinner lagtempo, om det ikke blir Argos-Shimano, vil få den gule trøyen. Den best plasserte på Sky heter Edvald Boasson-Hagen, og Sky er ikke noe dårlig lagtempolag. Så kanskje Johan Kaggestad får rett i sin spådom.

Lagtempo er en krevende gren. Det er ikke nok å ha ryttere som er gode individuelt, man skal ha trent på å kjøre lagtempo sammen som et lag. De store lagene har nok en fordel her.

Vi skal fram til 6. etappe, som starter i universitetsbyen Aix-en-Provence og ender i universitetsbyen Montpellier. Jeg kommer nok til å se målgangen i Montpellier i år også. Se også tourguide.no om etappen.

Sist syklistene kom denne veien inn mot Montpellier, i 2007, valgte vi å se dem passere i Aimargues, for så å kjøre hjem og se innspurten på TV. Skal man se hva som skjer, ser man det best på TV. Særlig mot mål går det så fort at man knapt rekker å registrere hva som skjer. Men stemningen får man ikke på TV. Så kan man heller se alle de andre etappene på TV.

Det er moro å stå langs etappen, men morsommere å stå ved mål. Vi gjentar nok ikke eksperimentet med å se dem underveis når målgang er i nærheten. Siden den gang har det dessuten kommet TV-apper som gjør det mulig å følge med på TV, også om man står i målområdet. Appen til France2/3, som sender Tour de France, fungerte stort sett greit da vi så rytterne passere mot Pic Saint Loup i fjor — skjønt mobildekningen var ikke helt god ute i vinmarkene med så mange mennesker i området. Men en norsk mobiltelefon blir det kanskje en veldig dyr fornøyelse. Jeg har en telefon med fransk abonnement, og ble i alle fall ikke ruinert av å følge sendingen.

TdF_2013_06

Vi får kanskje minne om at vinen til den etappen de skal sykle i dag finner du her.

Den etappen vi skal se på starter i Provence, vi skal innom den sydligste delen av Rhône før vi ender i Languedoc.

Fra start skal vi inn i Coteaux d’Aix-en-Provence, som er det blå området på kartet nedenfor.

carte-provence

Her produseres rødvin med druene Grenache, Cabernet Sauvignon, Carignan, Cinsault, Syrah, Mourvèdre og Counoise. En del vin vinifiseres i ca en måned med 35 grader, som så blandes med vin vinifisert på mer tradisjonell måte. Dette skal, i følge produsentene, gi en dyp, kompleks vin med markerte taniner. Jeg innser at her er mer forskning nødvendig fra min side. Rosévin lages med de samme druene. Hvitvin lages med Bourboulenc, Vermentino, Clairette, Grenache Blanc, Ugni Blanc, Sauvignon og Sémillon. Men som ellers i regionen er det rødvin og rosévin som dominerer. På dette kartet finner vi en oversikt over produsenter og vinhandlere i området. Se også Hachette guide til Coteaux d’Aix-en-Provence. Dette er nettsidene til sammenslutningen av produsenter.

Rett syd-øst for Aix-en-Provence ligger det lille vinområdet Palette. Dette området var ukjent for meg inntil jeg begynte å gjøre research for denne etappen. Noe kan vi finne i Hachette guide til Palette. Route des vins de Provence skriver at de her lager en hvitvin som regnes som en av de beste fra Provence.

WIMG_0232_DxOFor noen dager siden var jeg innom en vinhandler i Aix-en-Provence, Cave du Felibrige i 8 rue des Cordeliers, om noen skulle ønske å stikke innom. Med ganske begrenset kjenskap til den lokale vinen, ba jeg om noe av den beste og mest typiske vinen fra området rundt Aix. Området er først og fremst et rødivnsområde. Jeg kjøpte en Richeaume Cuvée Columelle 2010, som etter det jeg kan se er en uklassifisert vin (Vin de France). Uklassifiserte viner kan være aldeles utmerket. Det er bare litt vanskelig å finne fram til de gode. Denne er produsert et stykke nord-øst for Aix. Cuvée Columelle er laget på Syrah og Cabernet Sauvignon, og er altså ikke en helt typisk Provence-vin. Richeaume har også en Cuvée Traditionelle, men jeg valgte den som vinhandleren mente var den beste.

For meg som jurist er dette en interessant vin. Domaine Richeaume drives av en person med det tyskklingende navnet Henning Hoesch. Han underviste kanonisk rett (kirkerett) ved Yale University i USA, før han i 1972 kjøpte Domaine Richeaume. Dette synes nærmest å være hans “tilbake til naturen” prosjekt.

Min neste røde er en Chateau Vignelaure 2005, som er en vin fra Coteaux d’Aix en Provence. Dette er den beste rødvinen, fortsatt i følge vår vinhandler. Den gikk med til grillet filét av Taureau de Camargue her om dagen. Det er en mørk, kraftig vin med smak av mørke, røde frukter og litt krydder, men også av tørket frukt som sviske og fiken. Den kan godt drikkes nå, men hadde nok tålt å ligge et par år til. Om den var laget med metoden som er beskrevet ovenfor, vet jeg dessverre ikke. Vår vinhandler ga oss uansett en utmerket anbefaling.

WIMG_0235H_DxOSom nevnt innledningsvis er Palette kjent for sin hvitvin. Vi ble anbefalt en Chateau Simone 2010 fra dette området. Vinhandleren mente at dette er den beste hvitvinen fra Provence. Men denne står fortsatt uåpnet når dette skrives.

WIMG_0235R_DxONå produseres det mye rosévin her, som i så mange områder. Generelt er Provence mest kjent for rosévin, og rosévin er mote. Så selv om Aix-en-Provence tradisjonelt ikke er et roséområde, eller i alle fall ikke er mest kjent som det, ville vi også ha med en rosévin.

I og med at jeg ikke visste noe om de ulike produsentene, måtte vi fortsatt stole på vinhandleren. Det er tross alt det man har vinhandlere til. Etter hans anbefaling kjøpte vi en Terre Promise 2012. Den er klassifisert som Côtes de Provence Sainte-Victoire. Det ligger litt øst for Aix. Dette er en rosévin med fin farge, smak av bringebær og andre røde frukter og litt krydder. Absolutt en av de bedre roséviner.

Les Baux de Provence er det vestligste vinområdet som regnes til Provence (mørkegrønt område på kartet over). Les Baux er en landsby som nærmest er en naturlig festning på toppen av en klippe. Her har man god oversikt over områdene rundt, og det er ikke lett å innta landsbyen. Det er en landsby som det er vel verdt å besøke. I vinområdet som har navn etter stedet, produseres rødvin og rosévin på druer vi kjenner fra Provence, Rhône og Languedoc: Grenache, Syrah, Mourvèdre, Cinsault, Counoise og Carignan, samt Cabernet-sauvignon. 80% av produksjonen er rødvin. Se også Hachette guide til Les Baux de Provence.

Les Baux har også gitt navn til bauxitt, som lenge var råmaterialet for aluminiumsproduksjon. I dag er disse reservene uttømt, og jeg vet ikke om bauxitt fra Les Beuax noen gang har vært grunnlag for norsk aluminiumsproduksjon. Normert norsk skrivemåte for mineralet er nå bauksitt. Jeg har generelt ikke noe i mot at man lar importerte ord få norsk skrivemåte. Men jeg liker ikke at det gjøres når det bryter forbindelsen med ordets opprinnelse. Så jeg skriver fortsatt bauxitt, i den grad jeg skriver om dette.

Costiere de Nimes - mapCostieres de Nîmes er et område i overgangen mellom Rhône og Languedoc. Det er området syd og øst for Nîmes, stort sett avgrenset av Rhône og Petit Rhône mot øst. I dag er det vanlig å regne det som en del av Rhône, men tidligere ble det regnet som en del av Languedoc.  I noen bøker er det fortsatt plassert under Languedoc. Det spiller ikke så veldig stor rolle. Vinen er den sammen unasett, skjønt det betyr kanskje noe for markedsføringen. Costieres de Nîmes er et av de områdene i regionen vi ikke har rukket å utforske i noen særlig grad, selv om vi nok har drukket en del flasker herfra. Det produseres så mye vin i regionen at det ikke er lett å fordype seg i alt. Men vi kommer nok til å ta en runde innom noen vingårder her også.

Blant de vingårdene jeg har på min liste over de jeg vil besøke er, basert på omtale i litteraturen, Château Mourgues du Grès, Mas des Bressades, Les Grimaudes, Château de Nages, Mas Neuf og Chateau Beaubois. Château de Campuget er en vin fra dette området som er ganske populær i Norge. Se også Hachette guide til Costières-de-Nîmes og sammenslutningen av produsenter.

Som nevnt i går har Hachette en serie Les Routes des Vins, og en av rutene er i Costieres de Nîmes.

MejanelleDet siste vinområdet vi skal gjennom på veien inn til Montpellier er Mejanelle. Dette vinområdet, som er det grønne området på kartet til venstre, går helt inn dit hvor byen starter. Montpellier er en av de byene som vokser fortest, så mye av Mejanelle er nok truet av utbygging. Hachette guide til Languedoc har dessverre ikke egne sider for underområdene. Derfor sier den ikke stort om dette store og mangfoldige området. Vi finner litt mer på AOP Languedocs underside om Mejanelle.

Hvis du er i området og vil kjøpe vin herfra, er Mas Saporta, som er butikken til produsentorgansiasjonen, et sted med godt utvalg. Den ligger litt utenfor byen, men ikke så galt til i forhold til der syklistene går i mål. Ellers er Caves Notre Dame et sted jeg gjerne er innom for å kjøpe vin. Det finnes også en butikk med regionale produkter rett ved Musée Fabre (som er vel verdt et besøk). Jeg liker også godt Maison Méditerranéenne des Vins de l’Espiguette, hvor de har et godt utvalg i alle typer regionale produkter. Men da er man tre mil eller så utenfor Montpellier.

Jeg har blitt glad i hvitvin laget med ganske mye av druen Roussanne. Den gir en ganske fyldig, aromatisk og smaksrik hvitvin. Denne druen brukes mye i hvitvin fra Rhône, som hvit Hermitage og hvit Chateau-neuf-fuPape. Men vi skal ikke dit nå. Jeg har kjøpt noen slike fra Mejanelle, men det ser ikke ut til at disse finnes på Vinmonopolet lenger. Fra Languedoc finner jeg Dom. Clavel Cascaille 2010 med 50% Roussanne, men er ikke helt sikker på hvor i Languedoc den kommer fra. Under letingen ble jeg også koblet tilbake til Costieres de Nîmes, og fant Ch. de Campuget Tradition Blanc 2009, som er laget med 60% Roussanne. Enn så lenge har jeg ikke smakt den. Men det er en vin som må prøves. De øvrige vinene fra dette området som er å få i Norge har en relativt liten andel Roussanne.

På denne etappen sykler rytterne gjennom Camargue, som er våtmarksområdene i Rhône-deltaet. I vårens flommer har vi blitt minnet om hvor mye vann det er i de store elvene — og Rhônen er en av Europas store elver. Den frakter også med seg ca 2 mill tonn løsmasse pr år. En del går ut i havet, men mye legges igjen i deltaområdet hvor vannet sprer seg ut på større områder og strømmen er mindre stri. Det er interessant å se hvordan områder sakte, men sikkert gror igjen. Dels ved at løsmasse deponeres, dels ved at planter får overtaket. Det er en naturlig prosess. Det er slik dette og alle andre deltaområder har blitt til.

WIMG_0223_DxOOmrådet er kjent for sine hvite hester og for okser. Oksekjøtt herfra er klassifisert og beskyttet med betegnelsen AOP Taureau de Camargue. Ost, kjøtt og andre matvarer klassifiseres etter samme system som vin, med strenge krav for klassifiseringen. Jeg skal ikke her gå inn i en ny diskusjon om landbrukspolitikk. Men grunnen til at vi har kvalitetsvin er at man har dyrket fram lokal egenart og holdt strenge kvalitetskrav. På samme måte har man utviklet og tatt vare på oster, og altså kjøtt. Jeg liker det langt bedre enn å gå for masseproduksjon av middelmådighet.

Turistreklamen vil ha det til at det fortsatt er ville hester her. Men spør man folk i området, tror ikke de at det er noen ville hester igjen. Uansett går de ganske fritt omkring i området, selv om beiteområdene er inngjerdet. En del av oksekulturen er den lokale formen for tyrefekting som kalles Course Camarguaise. Her drepes ikke oksene, så den er mye mer en lek enn den spanske tyrefektingen. Jeg vet at Kultour-paret hos TV2, Jon Kåre Hoversholm og Finn-Erik Rognan har laget et KulTour-innslag om dette. Jeg vil tro det vises den dagen de sykler denne etappen.

WIMG_0227_DxOCamargue er det eneste området i Frankrike hvor det dyrkes ris. Så vidt jeg vet er det bare i Po-deltaet i Italia og i Camargue hvor det dyrkes ris i Europa. Men jeg må innrømme at jeg ikke har så veldig god oversikt over risdyrking, så jeg kan godt ta feil. Men jeg trenger vel ikke si at vi i Frankrike ikke spiser annen ris enn denne lokale.

Bryggeriet Brasserie La Barbaude brygger et øl på ris fra Camargue. (Det står ikke noe om det på nettsidene deres, så kanskje har det gått ut av produksjon.) Jeg må bare innrømme at det ølet ikke havnet blant mine favoritter. Det kalles “bière blonde”, men jeg synes det minnet mest om en smaksmessig litt flat pils. Den mangler den friskhet som er noe av det i alle fall jeg liker i pils. Dessuten var det usedvanlig mye bunnfall i ølet.

Et annet produkt er salt. Det er i alle fall et saltverk ved Guiraud og et ved Aigues Mortes. Det er det siste jeg kjenner. Det ligger ca 5 km fra vår leilighet i Frankrike. De produserer alt fra veisalt til det fineste bordsalt.

Når sjøvann dampes inn i saltproduksjon, begynner saltet å krystalisere seg når saltlaken får en viss saltkonsentrasjon. Det starter med at det danner seg en tynn skorpe å toppen. Dette er det fineste saltet, Fleur de sel. Man produserer slikt flaksalt andre steder også, og i alle fall i Norge er nok det engelske Maldon-saltet mest kjent. Men jeg kjøper aldri Maldon-salt. Jeg holder med til Fleur de Sel de Camargue. Jeg skal ikke påstå at det er bedre enn Maldon-salt. Men jeg liker produkter med en historie og identitet jeg kjenner. Og det er selvfølgelig litt ekstra stas at det produseres i kort sykkelavstand fra vår leilighet i Frankrike.

Man kan kjøpe det i små krukker som er egnet til å sette på bordet. Lokalt selges det også i bokser med en kilo. Ca 20 € for en kilo salt er dyrt om man skal bruke det som salt i kokevannet for torsk eller pasta. Men i alle fall med vårt forbruk av fingersalt holder en kilo i noen år. En krukke på bordet og en kilosboks i skapet for etterfylling er mitt saltoppsett.

Jeg pleier å anbefale folk å kjøpe ris og salt som souvenirer fra dette området. Det er lokale produkter av god kvalitet, og det har den fordelen at det blir spist opp. Da slipper man å ha enda en nipsgjenstand som man ikke riktig vet hvor man skal plassere.

2356482121I Frankrike har man selvfølgelig også tegneserier om vin. Robert Parker er verdens mest innflytelsesrike vinskribent. Han er stor guru i USA, og har stor innflytelse i resten av verden også. Mitt inntrykk er at franske vinprodusenter ikke liker Robert Parker, men de er pent nødt til å holde seg på god fot med ham. Og de skryter selvfølgelig når han har gitt dem høy score. Høy poengsum fra Robert Parker betyr mye for salget av den vinen.

Forfatteren av Robert Parker : Les Sept Péchés capiteux er åpenbart ikke begeistret for Robert Parker. Her er det mange antydninger og vel så det om urent spill. Jeg går ikke god for dem, men det er uansett morsomt å lese.

9782848314013En bok som blant annet dekker Korsika er Vins du Sud ; Provence et Corse, Languedoc-Roussillon, Sud-Ouest, vallée du Rhône. Den er utgitt av La Revue du Vin de France. Så veldig dyptpløyende er den ikke, men den gir en grei oversikt. Noen vil sikkert også mene at det er en ulempe at boken er på fransk.

Dessverre synes det ikke som om den er så lett tilgjengelig for tiden.

Les vins du Tour de France 2013

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.